Det første han gjorde var å
Hva er et sort hull? skriver Herr Babaluba i sin reisedagbok. Og han fortsetter: Det er et risp eller en flenge i den store veven som vi kaller universet. I teorien kan et sort hull oppstå hvor som helst og når som helst. Likevel innrømmer jeg gjerne at jeg hadde mine tvil da jeg på en kro i byen L traff en mann som mente å ha funnet et slikt naturens paradoks hjemme hos seg selv. "Det er ikke stort større enn et knappenålsstikk", forklarte han meg, da vi noen timer senere låste oss inn i leiligheten. Og det var virkelig vanskelig å få øye på det. "Hvor?" sa jeg. "Legg merke til bokhyllen," hvisket han. Det var en stor bokreol, bøker fra gulv til tak, proppfull av bøker, men... "Se på den tredje hyllen nedenfra," sa mannen. Jeg la merke til at bøkene ikke sto fullt så tett nettopp der. "Det begynte med at jeg trodde jeg hadde lånt dem bort," sa han. "Jeg kunne gå og lete i timesvis. Og jeg som alltid har pleid å ha slik orden... I begynnelsen forsvant det en bok i uken. Men snart ble det borte en ny bok hver eneste dag. Og nå - " Jeg lente meg nærmere. "Forsiktig!" ropte mannen. "Ikke ta på noe! Jeg hadde en dame som gjorde rent for meg hver tirsdag. Vel... nå har jeg henne ikke lenger. Antagelig prøvde hun å tørke støv der borte... Jeg vet ikke." Han slo ut med armene og så oppriktig fortvilet ut. Jeg stirret, jeg tok på meg brillene - kunne fremdeles ikke se noe spesielt, men nå var jeg i det minste i stand til å lese titlene på bokryggene. "Jeg prøver å sette dit bøker jeg egentlig ikke bryr meg om," sa mannen. "Jeg mener: ting jeg har lest og vet at jeg aldri kommer til å - men sitt ned, så koker jeg en kopp kaffe til oss." Jeg ble der i omtrent to timer. På den tiden forsvant det tre Agatha Christie og to andaktsbøker.Helt umerkelig. Svupp! Rett foran øynene på meg. (Now you see me, now you don't! ) Av og til synes jeg at jeg skimtet hullet, men det kan også ha vært noe jeg innbilte meg. Hele tiden satt også min vert og stirret stivt inn i bokhyllen. Men det var først da det raslet svakt i den tredje Agatha Christie-boken at vi endelig var helt sikre."DER!" ropte vi i kor nettopp som The Thirteen problems ble borte. Etterpå rystet vi på hodet og så på hverandre. Lenge. "Det ligner ingenting," sa mannen. "Nei," sa jeg. "Det ligner virkelig ingen verdens ting!"
legge opp fire bakkekontakter.
En i hver vegg.