BEOWULF

Fe dør, frender dør, du selv dør på samme vis, men ordet om deg vil aldri dø – hvis du vinner et ærefullt ettermæle.
– Håvamål, som betyr "den Høyes (Odins) tale", norrønt kvad fra førkristen tid

Beowulf er et gammelt angelsaksisk heltekvad fra 700-tallet. Det forteller om halsbrekkende kamper mot troll og monstre. Vi vet ikke hvem som diktet det, men det har antagelig levd lenge på folkemunne før det endelig ble skrevet ned av en ukjent munk. Engelsk litteratur-historie har sin begynnelse med Beowulf, men det som gjør kvadet ekstra spennende for oss nordboere, er at det er i slekt med vår egen norrøne heltediktning – og at handlingen er lagt til det som idag er Danmark og Sverige.

Kvadet handler om lengselen etter å skaffe seg et godt Navn. En lengsel som gjør at helten søker de farligste og mest dumdristige vågestykker. Uten tanke for annet enn å bli sett og husket.

Idag har vi vanskelig for å forstå en helt som Beowulf. Han er liksom altfor tapper og prektig til å være sannsynlig. Og likevel: La gå at han er en overdrivelse, men drømmer ikke også dagens unge om å bli regnet for noe, komme på TV og bli kjendis, vinne ære og berømmelse? Står han oss egentlig så veldig fjernt?

Men ærgjerrighet alene er ikke nok, sier kvadet. Og ingen blir en virkelig helt bare fordi han er en drabelig slåsskjempe. Helten må "ha det både i hodet og bena". Beowulf er ikke bare modig. Han eier også klokskap og viljestyrke. Han er trofast mot sin fyrste, og han viser omsorg for sine menn.

Kvadet vil fortelle oss at Livet er kort, at Døden puster oss i nakken, men at minnet om den modige – og rettskafne – vil leve lenge, lenge i landet.

Slik Beowulf har vært husket i over tusen år.

T.Å.B.

Tor Åge Bringsværd

BEOWULF

Han som ville bli husket

Det hendte i Norden – en gang for lenge siden. Ennå fantes det ikke noe Norge, Sverige eller Danmark. Bare store stammeområder uten faste grenser – og mange småkonger.
Det var en rastløs tid.

Øst for Kjølen kjempet to store folk om makten: Svearne og Gautene.
Gautene hadde bodd lengst i landet.
Nå ble de langsomt drevet ut.

Dette er historien om gauten Beowulf – han som det er blitt sunget og fortalt om i over tusen år.

Beowulfs mor var kongsdatter og hans far het Ecgtheow.
Ecgtheow var en stor kriger, men ofte slo han først og tenkte etterpå. I en krangel drepte han en høvding fra den andre siden av Østersjøen. For å unngå hevn, måtte han rømme landet. Da var sønnen bare noen få vintere gammel – og de skulle aldri se hverandre igjen.

Gutten Beowulf lignet ikke mye på sin far. Der Ecgtheow var brå og hissig, var Beowulf mild og vennlig. Nesten altfor treg! sa folk. Hva i all verden skal det til for å gjøre ham sint? Er han bare lat og doven, eller mangler han rett og slett mot?

Da Beowulf var syv vintere gammel, døde moren, og han ble sendt til sin morfar, kong Hrethel. Her vokste han opp – og ble behandlet som en av kongens egne sønner.
Ingen ventet seg noe særlig av ham. Han var bare en gutt av god familie – som kanskje hadde det bedre enn han fortjente.

Onklene – de tre Hrethelsønnene – var eldre enn Beowulf. Så de lot ham gå alene. Selv øvde de seg i alle slags farlige kampleker. De drømte om å vinne ære. Og så ivrige var de at … den ene kom til å drepe den andre. Herebeald – den eldste av brødrene – fikk en pil gjennom strupen.
Kong Hrethel var utrøstelig. For et slikt drap lot seg ikke hevne.
Den gamle sørget til hjertet brast i ham.
Slik kom Haethcyn – den mellomste av sønnene – på tronen.

Beowulf var en kraftig liten plugg. Navnet hans betyr "Honning-jeger" – og alle kunne se at han nok ville bli litt av en bamse. Men hva skal en med styrke hvis en ikke forstår å bruke den? sa folk.
De kjente ikke Beowulf.
De visste ikke at han hver dag lærte mer – ved å se hvordan skogens dyr jaktet på hverandre, ved å se hvordan trær og busker beskyttet seg mot storm og vind.
Men mest lærte han av havet.

Hver dag gikk han langs stranden.
Han lekte med bølgene.
Og han lærte å svømme – like godt som en sel.

Han lærte å kjempe for livet – når det var nødvendig. For sjøen kunne gå vill og voldsom. Og i dypet lurte kjempeblekksprut og havtroll.

En dag fikk han bud om at hans far var død.
Beowulf var stolt av sin far. Og han kunne huske at han hadde vært glad i sin mor.
Men han hadde bestandig følt seg alene.
Ville han merke noen forskjell?

Ofte kom det gjester til kongsgården. Utsendinger fra andre høvdinger og konger, handelsfolk, alle slags håndverkere og vandringsmenn. En av dem – en utsending fra nabokongen i Brondingeland – pleide alltid å ha sønnen sin med seg. Gutten var på samme alder som Beowulf og het Breca.
I ham fant Beowulf sin første virkelige venn.
Med Breca kunne han snakke om alle ting. Om hvordan det ville bli å være voksen. Om hva som kreves av en ekte kriger. Men mest snakket de om døden.
Kanskje det er som å være langt borte fra hverandre? sa Beowulf. Men så lenge noen tenker på deg, så finnes du jo likevel – på en måte?
Først når ingen husker deg lenger, da er du virkelig død, sa Breca.
De bestemte seg straks for at de aldri ville glemme hverandre.

Begge likte å svømme og dykkke.
Og begge ville være best.
Slik lot Beowulf seg friste til stadig nye vågestykker.
Og nå var han ikke bare taus og stille lenger. Sammen med Breca smilte og lo han.
Alle la merke til det.
Og hans onkel – kong Haethcyn – gledet seg.

Årene gikk. Den gamle fiendskapen mellom svear og gauter var våknet. Lenge hadde våpnene fått hvile – nå ble det blodige kamper, både på land og sjø. Og ingen kunne være trygg for overfall.

Beowulf var blitt en sterk og bredskuldret ungdom. Når de to onklene dro ut i strid, fikk han ri sammen med dem. Og ingen kunne lenger tvile på motet hans!
Til daglig var han like stillferdig som han alltid hadde vært. Hjelpsom og vennlig mot alle.
Men i kamp mot fienden ble Beowulf som forvandlet. Da var han lik en knurrende slagbjørn. Og de to digre armene hans kunne knuse hvert ben i kroppen på dem han omfavnet!

Vennskapet mellom Beowulf og Breca var hele tiden like varmt. Og hver gang de traff hverandre måtte de prøve å overgå hverandre. Ingen var i tvil om hvem som var den sterkeste av de to. Men hvem var den beste til å svømme?

Tidlig en morgen gikk de til stranden. De avtalte at de skulle svømme så langt til havs som de orket. Og den som først snudde, hadde tapt. Begge var brynjekledde og bar et sverd i hånden – for å kunne verge seg mot hvaler…

Breca kunne ikke svømme så fort som Beowulf. Men de holdt følge. For kappleken gjaldt ikke om hvem som var den hurtigste, men hvem som kunne holde ut lengst.
Ingen av dem ville gi seg.
I fem dager og fem netter svømte de side om side.
Men så drev en storm dem fra hverandre.
Bølgene var som fjell omkring dem. Det var mørkt – og bitende kaldt.
Og det verste: Uværet gjorde alle havdyrene rasende.
Det var skarpe klør og glatte fangarmer overalt.

Breca var heldig. Vind og bølger førte ham nordover. Kvelden etter kunne han gå i land i Norge, nær det sted hvor Glomma munner ut i havet. Derfra hadde han ikke lange veien hjem.
Men med Beowulf tok det lenger tid.
Strømmen trakk ham inn i Østersjøen og forbi Bornholm.
Og underveis måtte han slåss for livet både mot sjøormer og ni ondsinnete havfruer.
Det sies – at da han endelig vaklet i land – langt der oppe i finnenes land – uten å ha spist eller drukket på over en uke – da måtte selv en hardhaus som Beowulf innrømme at han var sliten.

Slik vant han seg et navn.
Og da kong Haethcyn, ikke lenge etter, falt i et slag mot svearne, og Hygelac arvet tronen, var det bare naturlig at den nye kongen valgte sin nevø, Beowulf, som en av sine aller nærmeste hirdmenn.
Her – i kongshallen – var det godt å være. Det var sang og strengelek. Dansere og eventyrfortellere. Skalder sa frem lange kvad. Hver kveld var som en fest.
Ofte var det dronningen selv – den vakre Hygd – som gikk omkring med mjødkannen og så til at alle hadde nok i kruset. Hun og Hygelac hadde bare vært gift noen få vintre – og selv om hun ikke var mer enn seksten vintere, var alle enige om at en mer forstandig og dyktig dronning var det vanskelig å finne.

Men selv her – midt blant glade gauter – kjente Beowulf seg på en underlig måte alene.
Dronning Hygd la merke tid det. Og forsto ham.
Hun så … at han aldri drakk et krus for mye, aldri eglet med dem som benket seg sammen med ham. Men hun så også… at ingen lyttet mer ivrig til historier om gamle helter.
Hun så at Beowulf var en drømmer.

Hva drømte han? Beowulf lengtet etter å gjøre det som ingen før hadde gjort. Han drømte om store bedrifter og farlige eventyr. Han drømte om alltid å bli husket.

Og en kveld… kom endelig den muligheten han så lenge hadde ventet på.
En av Hygelacs hirdmenn hadde vært sendebud til danenes konge i Lejre på Sjælland. Men de nyhetene han bragte med seg tilbake, var slik at alle grøsset!
I tolv vintere hadde kong Hrothgars gildehall vært hjemsøkt av et fryktelig troll, fortalte han. Et monster som slet armer og ben av folk – og åt dem levende så blodet sprutet!

Mange hadde forsøkt å stanse udyret.
Mange hadde mistet livet.
Nå sto den prektige hallen tom hver kveld.
Ingen av danene våget lenger å være der.
For det var i gildehallen – om natten – at denne Dødens mørke skygge lusket omkring.
Grendel kalte de ham – og det navnet betyr: Han som knuser og knaser sine ofre.

Det gikk et mumlende sus gjennom benkeradene da sendemannen hadde snakket ferdig.

"La meg få måle krefter med udyret!" Det var Beowulfs stemme. Straks ble det stille i salen. Alle så på ham. Det var ikke ofte han talte så høyt. Og nå hadde han også reist seg.
Beowulf la hånden på hjertet og bukket høvisk for kong Hygelac. "Herre konge, gir du meg lov til … å prøve… lykken?"
Hygelac rynket pannen. Han skulle akkurat til å svare et rungende nei. Hvorfor skulle han sende sin beste hirdmann til den visse død?
Da lente dronningen seg tett inntil ham. "La Beowulf få dra," hvisket hun. "For det er dette han alltid har drømt om. Nekt ham ikke å møte sin egen skjebne!"

Allerede neste dag heiser Beowulf seil. Fjorten av gautenes tapreste menn følger ham ombord. Alle bærer hjelmer med villsvinfigurer av gull – som tegn på at de ærer guden Frøy, og håper han vil være på deres side.
Med god vind fra akter kløver skipet bølgene – med kurs for danenes land.

Kongens kystvakt rir frem og tilbake og speider etter sjørøvere.
På lang avstand får han øye på gautenes skip. Hvem kan det være som kommer så åpenlyst og frimodig? tenker han. Illgjerningsmenn kan de neppe være...

Beowulf hilser ham og forteller hvilket ærend de har. Han ber vaktmannen føre dem til kong Hrothgar.

"Gildehallen er ikke vanskelig å finne," svarer kystvakten og peker innover klittene. "Det sies at det er den største i hele verden – og se: Når solen skinner på den, gløder og lyser det lang lei!"

Heorot blir det mektige byggverket kalt. Stokkene er av eik, beslått med jernbånd innlagt med bronse, og på mønegavlene er det festet store hjortegevirer med forgylte horn. Det er de som har gitt hallen navn. For Heorot betyr "Hjort".
Innvendig er bjelkeveggene dekket av kostbare tepper, og i stolpene er det utskjæringer fylt med sølv og gull.
Ikke å undres over at kong Hrothgar er stolt av hallen sin!
Men han har bygget den i medgang – og nå er det lenge siden noe har lykkes for ham.

Kong Hrothgar tilhører den kongeslekten som kalles Skjoldungene – etter stamfaren Skjold, han som skal ha vært sønn av selveste Odin. Mye merkelig kan fortelles om Skjold. Det sies at han kom til danenes land drivende med et ukjent skip. Det hadde ingen årer ute, og ingen styrmann var å se. Da skipet nådde stranden og danene flokket seg omkring det, oppdaget de at det bare var en eneste ombord: en liten gutt som lå og sov i forstavnen, med hodet hvilende på et kornnek – og rundt omkring ham var det haugevis av våpen. Danene forsto at gutten var sendt dem som et heldig varsel – og gjorde ham straks til konge. Og bedre og mektigere konge har nordlandene kanskje aldri hatt. Da han døde – gammel og mett av dager – bar de ham ned til stranden – slik han hadde bedt dem gjøre. De la ham ombord i skipet igjen, og stablet smykker og våpen på begge sider av ham. Så skjøv de skipet fra land og lot det drive til havs – tilbake dit det var kommet fra.

Også Hrothgar har vært en mektig konge. Men nå er han ikke en gang herre i sin egen kongsgård! Han kjenner seg grå og ubrukelig. Nå løper han og gjemmer seg hver kveld – lik en mus! Men hva kan han ellers gjøre?

Ennå hender det nok at noen av hirdmennene hans drikker seg til mot – eller fra sans og samling – slik at de sverger over ølkrusene at de vil bli igjen i hallen og møte uhyret ansikt til ansikt. Men ved daggry er gulv og benker hver gang tilgriset av blod – og så har de mistet enda en mann eller to.
Kong Hrothgar sukker. Det er lenge siden han har håpet på noen forandring.
Likevel tar han høflig i mot flokken av stridslystne gauter. Og da han får høre Beowulfs navn er det nesten som om det triste, gamle ansiktet lyser opp et øyeblikk. "Jeg kjente godt din far," sier han. "Det var hos meg den tapre Ecgtheow søkte tilflukt den gang han måtte rømme sitt eget land." Kongen forteller at han langt om lenge greide å stanse striden – ved å betale en stor pengebot, og at Ecgtheow ga sitt æresord på at han en dag skulle yte ham gjengjeld.
"Min fars skyld, er min skyld," svarer Beowulf stolt. "La meg som takk få lov til å rense hallen din for skrømt!"

Da orker ikke Unferth – en av kong Hrothgars hirdmenn – å tie stille lenger. "Og hva er det som gjør at nettopp du skal kunne klare det som ingen av oss andre har greid?" roper han sint. "Hvordan kan vi vite at du ikke bare er en skrytende skrikhals?"
Men Beowulf lar seg ikke hisse opp. "Jeg er kommet for å kjempe mot Grendel – ikke mot en av kongens egne menn," svarer han rolig.
Så snur han seg mot Hrothgar igjen. "Jeg har hørt at uhyret ikke bærer våpen, " sier Beowulf. "Da vil heller ikke jeg gå til kamp med skjold og sverd!"
Langsomt tar han av seg brynjen.
"Vi skal slåss med bare nevene. Til en av oss er død. Og skulle det bli meg – så trenger du ikke å lete etter liket. Trollet har sikkert slept det til et skittent myrhull for å spise meg i ro og fred. Men … send i så fall denne brynjen til min herre. Smeden Weland har gjort den. Så det er den beste som finnes. Og jeg vil at kong Hygelac skal ha den som et minne etter meg."
Alle roper av forundring over det Beowulf sier – de som er kristne, korser seg – bare Unferth himler med øynene og ler rått.
I det samme kommer dronning Wealhtheow inn i hallen. Hun har hørt det hele. Og når hun ser Beowulf – ung og bredskuldret – tenker hun: Ja! Hvis noen skal kunne hjelpe oss ut av trengselen, så må det være denne fryktløse gauten!
Derfor rekker hun ham straks et beger med mjød og hilser ham glad velkommen. "Gud har bønnhørt meg!" sier hun. "Jeg har lenge bedt om at han må sende oss en helt!"

Den dagen er det fest i Heorot – først prøvende og forsiktig, men snart nesten som i gamle dager. Bordene flyter over av mat og drikke. Musikanter vandrer omkring med gåsebensfløyter, håndharper og trestrengete feler. Det er sang og latter. Bare Unferth sitter og sturer for seg selv.

Men når solen går ned trekker kongen og dronningen seg tilbake.
En etter en forlater danene gildehallen og søker hvile for natten andre steder.
Det mørkner.
Beowulf og mennene hans er alene tilbake.

Frem fra skodde og råttent myrland skrider en skremmende skikkelse – urgammel og full av hat.
Nå følger han skrenten mot Heorot.
Lister seg stadig nærmere.
Det drypper slim fra ham.
Det surkler når han går.
Av og til løfter han ansiktet mot vinden og snuser som et dyr.
Grendel er av Kains ætt – brodermorderen som ble stamfar til all verdens jotner og onde ånder. Han er en av de forbannede i verden. En som det ikke er håp for.

I gildehallen er de fleste gått til ro. Noen har til og med sovnet.
Men Beowulf våker – og venter.
Han tenker på Breca … som han ikke har hørt fra på flere år. Breca … som kanskje er død. Han ser omkring seg. Også disse må regnes som venner. Men ingen står ham så nær som Breca gjorde.
Plutselig springer den store døren opp med et brak.
Hverken lås eller slå kan holde ondskapen ute.

En diger, naken og hårete skapning stormer inn. Det gufser surt fra den åpne kjeften. Han brøler som selve havet. Og øynene skyter flammende ild. Likevel minner han på en merkelig måte om et menneske. Alt er bare større – og annerledes.
Før noen rekker å tenke har Grendel grepet tak i en av de nærmeste mennene – og bitt hodet av ham.
Så hvirvler han rundt – strekker ut de lange klørne etter et nytt offer.
Men denne gang er det Beowulf han forsøker å fange. Og Beowulf er sterk i neven han også. Han griper så hardt at de knudrete trollfingrene knekker!
Grendel hyler av smerte og overraskelse.
Aldri har han møtt en slik motstander!
Beowulf tar tak i den ene armen på uhyret – og nekter å slippe.
Grendel kjemper for å komme fri, vil riste ham av seg – men Beowulf henger på og følger etter.
Bord og benker flyr vegg i mellom. Og det er et under at ikke hele huset raser sammen.
De andre gautene vil hjelpe til, de også. Nå hogger de løs fra alle kanter. Men våpnene deres biter ikke på Grendel – han har trollet seg usårlig mot alle sverd og kniver.
Beowulf blir presset opp mot veggen.
Fremdeles har han et fast grep om Grendels arm – nå samler han alle krefter til et veldig rykk – og så voldsomt røsker han at… skulderen til Grendel åpner seg i et gapende sår, senene slites over, benet brister – og hele armen rives av!
Uhyret tumler bakover – vræler så det høres over hele Sjælland – og flykter ut i natten – tilbake til sumpen det kom fra.

Når danene kommer neste morgen – og nå strømmer de til fra fjern og nær – finner de veggene fulle av store kloremerker. Og høyt oppe under taket i Heorot… har Beowulf heist den sønderrevne armen til Grendel – så alle kan få se den.

Noen prøver å følge sporet etter det sårete beistet. Men uten hell.

Kong Hrothgar faller på kne og takker Gud for det som er skjedd. Beowulf beklager at Grendel slapp unna. Han var for sterk for meg, sier han – og dessuten for rask til bens! Men kongen svarer at han fra denne dag vil elske Beowulf som sin egen sønn – og han gir ordre om at Heorot skal pyntes til stor fest og gjøres like staselig som i gamle dager. For slik bygningen nå står, er den sørgelig herjet.
Den kvelden spares det ikke på noen ting. Det spises og drikkes til alle er fullstendig øre i hodene. Skalden fremfører et kvad hvor Beowulf sammenlignes med selveste Sigmund – far til Sigurd Fåvnesbane. Og alle – selv Unferth – vil gjøre stas på ham, alle vil hilse på ham, snakke med ham, ta på ham, drikke med ham.
I seierslønn gir kongen et sverd, en brynje og en hjelm – foruten åtte hester med gullbeslåtte bisler – en av dem bærer til og med en sadel prydet med edelstener. Også dronning Wealhtheow har gaver til helten: to armringer av tvunnet gull og den største og vakreste halsringen noen har sett.
Men heller ikke de andre gautene blir glemt – alle blir rikelig lønnet – og kong Hrothgar gir en mannebot i gull for den ulykkelige som Grendel har drept.

Denne natten får Beowulf og vennene hans soveplass i et annet hus enn gildehallen – et sted hvor sengene er mykere enn de harde benkene i Heorot.

Lenge ligger Beowulf våken og tenker på alt som er hendt. Men mest tenker han på skaldekvadet...

De siste gjestene er gått hjem fra drikkelaget. Men en flokk hirdmenn er blitt igjen for å vokte hallen – som i gamle dager. Nå har de flyttet rundt på benker og bord og redd seg sovesteder med tepper og puter. Våpnene har de klare ved siden av seg. Men ingen tror det blir bruk for dem.
De går til ro og aner ingenting om det fryktelige som venter. For utenfor – langs husveggene… lusker en skikkelse mer grusom enn Grendel! Hun er eldre – og eier enda mer hat og blodtørst enn ham. Nå damper og freser det av henne. For hun er hans mor – og nå er hun kommet for å hevne sin sønn!
Gammel og hvithåret – og med hendene fulle av trolldomskunster – lirker hun døren åpen.
Der inne sover de.
Men alle bråvåkner i det samme hun trår inn i hallen.
Enda et monster? Skal redslene aldri holde opp?
De er modigere denne gang – fordi de ser at hun tross alt er en gammel kjerring, og alle griper etter sverdene.
Men før hirdmennene rekker å stanse henne, har gygra snappet til seg en av dem, vridd halsen om på ham – og stukket på dør igjen. Armen til Grendel greier hun også å huke av kroken og rive med seg.
De forsøker å følge etter, men løper vill i mørket.

Neste morgen er kong Hrothgar utrøstelig, for den drepte var hans eldste rådgiver og en fortrolig venn.
Men Beowulf egger ham til strid. "La oss straks sette etter denne manndreperen," sier han. "Og om hun så skjuler seg i svarteste underjorden, skal vi finne henne og jage henne frem! For det er bedre å hevne sin venn enn bare å gråte over ham! Og alle skal vi jo dø en gang. Så la heller den som kan, vinne ry og heder mens han lever – for slik huskes vi best når vi er borte!"
Da kler den gamle kongen seg i hærklær. Og han ber om at stridshesten skal sadles og føres frem.
Snart etter drar de av sted.
Beowulf og de tretten gautene danner fortropp.
Et stykke bak kommer kong Hrothgar, fulgt av mange fotsoldater – alle med skjold over armen.
Ut i ødemarken drar de.

Sporet fører dem over myr og mo. Gjennom rimslått skog og over åpne sletter. De merker at luften blir tyngre å puste i, og at himmelen blir stadig mer grå.
Likevel vender de ikke om.
De hører ulver som hyler.
Likevel rir de videre.

Et sted mister de sporet, men en fattig ødemarksbonde viser dem vei. Han peker mot en mørk skog. Men inn dit er det nesten aldri noen som våger seg, sier han. For dypt i denne forvridde trollskogen finnes det et bunnløst tjern, fullt av slanger og vonde vetter, en pøl som alltid er varm av levret blod. Selv dyr som jages, gir heller opp livet enn prøver å redde seg ut i det avskyelige vannet.
"Da er det nok der hun bor!" sier Beowulf – og rir foran dem – inn i det ukjente.

Skogen blir til villnis, og krattet får torner.
Stien er glatt og sølete.
De må stige av hestene og gå det siste stykket til fots.
Og endelig … står de på stranden av den forheksede sjøen. Vannet syder og koker som i en kjele – av og til slår det store flammer opp fra det!
Det stinker død og råtten fisk.
Og på en odde ligger det halvspiste hodet til han som monsteret nettopp har røvet med seg.

De ser at bonden har rett: Det myldrer av sjøormer – store og små – som hveser og hugger etter dem.
Beowulf tar frem buen, legger en pil på strengen – og sårer et av udyrene.
Straks får også de ande gautene mer mot. De går løs på ormen med villsvinspyd. Den kaver og vrir seg, men spydene har skarpe mothaker – og mennene gir seg ikke før den er trukket på land.
Nå er også kong Hrotghar og danene kommet frem.
De kaster seg seg ivrig inn i kampen – stikker og hugger til beistet er drept.

Beowulf deltar ikke i slaktingen. Han står for seg selv og speider utover tjernet. Han glemmer ikke hvorfor han er kommet hit.
De andre går bort til ham. Opprømte etter å tatt livet av ormen.
Men smilene slukner når de ser det alvorlige ansiktet hans.
"Hun er der nede," sier Beowulf og peker ned i vannet. "Hvem vil bade sammen med meg?
Ingen svarer og ingen vil se ham i øynene.

Langsomt og rolig tar Beowulf på seg ringbrynjen – den sterke og side stålskjorten som en gang ble nestet av en mestersmed – og han setter en hjelm med jernnett på hodet. Så tar han farvel med vennene sine – og ber kong Hrothgar sørge for dem, om han selv ikke skulle vende tilbake.
Da trer plutselig Unferth frem – han som først bare hadde spottord til den unge gauten. Nå spenner han av seg et veldig sverd og rekker det frem. Han vil at Beowulf skal låne det. For det er et gammelt og mektig våpen, sier han. Hrunting kalles det – og den mønstrete jerneggen er etset med saft fra giftplanter og herdet i blod.
Det er tydelig at Unferth selv ikke våger å gå ut i de slimete bølgene.
Og nå kunne Beowulf lett ha slengt spottordene tilbake.
Istedet takker han Unferth – og tar imot sverdet.

Og så kaster Beowulf seg ut i sjøen. Holder pusten – og dykker dypt ned under padder og ormer.

Det tar flere timer før han endelig skimter havbunnen.
Lungene er nær ved å briste.
Og han har slett ikke krefter til å stå imot når den uhyggelige trollkjerringa slår klørne i ham og drar ham inn i noe som minner om en slags beverhule.
Kjerringa er over ham som et rasende rovdyr.
Men brynjen beskytter ham, og her i grotten hennes får han i det minste trekke luft igjen. For tak og vegger holder vannet ute – og midt på gulvet brenner det et bål.

Han svinger sverdet mot henne. Men det biter ikke! Det er som å hogge i stein!
Da kaster han det fra seg – og går løs på henne med bare nevene.
De tar tak i hverandre – og velter omkring på det sleipe gulvet som to digre, illsinte katter.
Snart er det hun som er underst, snart er det han!
Plutselig er det kjerringa som griper etter et sverd! Og hugger ham i siden!
Men brynjen stanser det hvasse jernet.
Da vil også Beowulf bruke stål igjen. Hans eget sverd ligger for langt borte til at han kan nå det. Men like bak ham henger et drabelig trollsverd. Det er altfor stort og tungt til at en vanlig mann ville kunne løfte det. Men Beowulf hekter det av veggen … og går mot henne med det.
Da hyler kjerringa av sinne og redsel. Hun frykter at hun snart skal dø.
For slik er det i trollenes verden: Mot alle andre våpen kan de gjøre seg usårlige – men ikke mot sine egne!
Et par ganger krysser de klinge.
Så får Beowulf inn et veldig hugg. Han treffer halsen hennes – og blodet spruter.
Hun er død allerede før hun faller i gulvet.

Hulen er full av all slags kostbarheter – og av halvspiste mennskeben.
Lengst innerst … finner han Grendel. Monsteret ligger urørlig på et leie av visne løv og tørre kvister. Han har den avrevne armen ved siden av seg. Det er ikke godt å si om han lever eller er død. Men for å være sikker, hugger Beowulf like gjerne hodet av Grendel også.
Da skjer det noe merkelig.
Det begynner å ryke og frese av det store våpenet. Så etsende giftig har blodet til de to uhyrene vært… at trollsverdet smelter i hånden hans – som om det skulle være en istapp!
Til slutt står han igjen bare med skjeftet. Men det … tar han med seg – skjeftet og Grendels hode.
Og så trekker han pusten dypt, går ut av den undersjøiske hulen – og legger på svøm oppover igjen.

På stranden har de fleste gitt opp håpet om noen gang å få se ham igjen. Det er blitt langt på ettermiddagen. Mange har dratt sin vei. Kong Hrotghar også.
Men de tretten gautene blir trofaste tilbake.
Speider utover tjernet – venter.
Og stor er jubelen når Beowulf endelig dukker opp av sjøen!
Mens han svømmer de siste takene inn mot land, legger alle merke til at det er som om sjøen har falt til ro – den syder og fråder ikke slik som før, det er ingen slanger å se – himmelen speiler seg i klart og stille vann!

De må være fem mann om å bære Grendels hode – så tungt er det – der det henger tredd inn på en lang stokk.

De drar det inn i gildehallen etter håret!
Beowulf gir kongen det som er igjen av trollsverdet: Det juvelprydete skjeftet. Og han lover at alle nå kan sove sorgløst i hallen så lenge de lever.
Han gir tilbake sverdet han lånte av Unferth. Han nevner ingenting om at eggen ikke ville bite, men takker – og sier at sverdet var til stor hjelp for ham.

Neste morgen tar gautene avskjed.
Kong Hrotghar og de fleste av hirdmennene følger dem til stranden.
Når gautene går ombord, brister den gamle kongen i gråt. Han omfavner Beowulf og kaller ham sin sønn. "Du eier mektige krefter," sier han. "Og du er klok og forstandig. Så lenge jeg styrer, skal det være fred og vennskap mellom våre to folk."
Gautene løsner fortøyningene og skyver skipet fra land.
De setter kursen hjemover – lastet med gull og all verdens kostbare gaver.

I gautenes land blir det stor glede når de vender hjem. De må fortelle om alt det merkelige de har opplevd – både to og fire ganger. Men Beowulf drar straks til kongsgården. Han ønsker å vise at eventyrene ikke har gått ham til hodet, men at han fremdeles regner seg som kongens trofaste hirdmann – det og ingenting mer. Derfor gir han kong Hygelac og dronning Hygd de fleste av kostbarhetene han har fått i Danmark. Slik viser han dem sin respekt. Til gjengjeld får han kongens beste sverd – og en gård med store landområder. Og det sies at dronningen alltid siden prydet brystet sitt med den halsringen Beowulf ga henne.

Den kvelden de vendte hjem, var det ennå fred og velstand i landet – og fremtiden så lys ut. Men årene som kom skulle bli vonde og vanskelige for dem alle. Sveafolket vokste seg stadig mektigere. Oftere og oftere ble gautenes land brannherjet og plyndret – og deres egen flokk av krigere hadde som regel mer enn nok med å forsvare seg.
En sjelden gang forsøkte kong Hygelac å samle en hær som ikke bare kunne slå fienden tilbake, men svare med samme mynt. På en slik hærferd til Friesland fikk kongen banesår. Også mange andre gauter ble drept i dette slaget. Beowulf var en av de få som berget livet. Ikke bare fordi han var så ualminnelig sterk, men mest fordi han var en slik uvanlig god svømmer.
Sint og trist vasset han bort fra den blodige kampplassen på stranden – og la på svøm – tvers over havet og hjem.

Dronning Hygd ville nå at Beowulf skulle overta tronen. Hun stolte ikke på at sønnen, prins Heardred, var i stand til å styre landet.
Men Beowulf avslo.
Han valgte istedet å hjelpe unggutten. Råde ham og støtte ham.
Men heller ikke kong Heardred fikk noe langt liv.
Og så kom riket i Beowulfs hender likevel. Uten at han hadde strebet etter kongemakten. Men fordi alt folket ville det slik.

Beowulf viste seg å bli en god og klok konge. Og hans rykte som helt og kriger holdt fiendehærer bort fra grensene. Selv det mektige sveafolket nølte med å gripe til sverd mot ham.
I femti vintere skapte han fred for folket sitt.
Men da han var gammel, begynte det å vise seg en drage i landet. Uhyret spydde ild så hus og store gårder kom i brann. Hver natt fløy dragen vidt omkring og herjet og ødela – vill og gal. I tre hundre år hadde den ligget fredlig – på et øde nes – og ruget på en veldig gullskatt. Men en uforsiktig vandringsmann hadde tilfeldig funnet veien inn i haugen hvor dragen sov – og hadde rappet med seg et kostbart beger prydet med edle stener. Nå ønsket den digre flyveøglen hevn – over tyven og alle mennesker! Og en mørk kveld … kom den også til den bygden hvor kongsgården lå. Beowulf selv var annet steds. Men neste morgen – da han vendte hjem – fant han bare aske og rykende ruiner så langt øyet kunne se.

Beowulf lar smi et skjold av jern. For mot dragen vil det ikke duge med et vanlig treskjold. Og han gjør seg klar til kamp.
Han har lurt døden tusen ganger. Men han er gammel nå. Ryggen bærer ikke hva som helst. Øynene ser ikke like klart som før.
Tidlig en morgen drar han ut for å møte dragen – bare fulgt av elleve av sine nærmeste hirdmenn. For han finner det lite ærefullt å sende hele hæren mot monsteret.
Men alle legger merke til at han er mer dyster og alvorlig enn vanlig.

Udyret holder til i en jordhule – på et karrig og vindblåst sted – på toppen av en klippe som stuper bratt ned i havet.

Utenfor hulen tar Beowulf farvel med vennene sine. Han minnes gamle bedrifter. Han sier at han alltid har gått fremst i fylkingen, at han alltid ville gå i spissen – alene. Og slik skal det være nå også. For dette er kanskje den siste heltedåden som tilbys ham!
Han ber de andre søke dekning og følge kampen på avstand.
Så går han bort til inngangen – og roper på dragen.
Straks slår røk og flammer mot ham.
Jorden rister – og ut av den mørke hulen velter det seg et digert beist, som er så sint at det virker som om hele den rødskjellete kroppen er en eneste ildmørje.

Beowulf huker seg ned bak skjoldet.
Dragen bukter seg mot ham.
Beowulf hugger løs med sverdet.
Men sverdet biter ikke godt nok.
Såret gjør bare dragen enda sintere.
For følgesvennene, som sitter et stykke borte og ser kampen på avstand, virker det som om mann og vingeorm kjemper midt inne i en veldig brann.
Da blir de slått av en stor redsel. De reiser seg og vil flykte. Vil løpe sin vei. Alle så nær som en.

Wiglaf er den yngste av dem. Selv om han og Beowulf er i slekt, er det første gang han er med kongen i kamp. Wiglaf svelger. Han ser hvor fryktelig dragen er. Men han husker også alt det gode kongen har gjort for ham og for dem alle. Og han vil ikke være en sviker. "Ingen av oss kan med god samvittighet bære skjoldene hjem igjen, om vi ikke først har slåss mot fienden og prøvd å verge kongens liv!" sier han.
Men ingen vil høre på ham.

Et kort øyeblikk trekker dragen seg tilbake.
Da løper Wiglaf frem gjennom de svarte, hvirvlende røkskyene. "Herre konge," roper han. "Jeg skal hjelpe deg!" Stiller seg skulder ved skulder med Beowulf. Løfter sverdet, han også. Men kjenner det er tungt å puste.
Beowulf rekker så vidt å smile til den unge gutten. Så kaster uhyret seg over dem igjen.

Treskjoldet til Wiglaf brenner opp med en gang, og brynjen kan heller ikke gi ham noe vern. Han må gjemme seg bak jernskjoldet til Beowulf.
Enda en gang svinger den gamle kongen sverdet – og kjører det av all kraft mot dragen. Men sverdet svikter ham. Det knekker i to. Han blir stående tilbake med en liten stump i hånden. Den andre delen sitter dirrende fast i ormeskallen.
Men nå er uhyret sint for alvor!
Det store hodet svaier frem, gapet åpner seg og de skarpe tennnene tar tak om halsen til Beowulf – så blodet spruter.
Da angriper Wiglaf. Han hugger ikke mot dragehodet, men stikker lenger nede. Gang på gang kjører han sverdet sitt inn i brystet på udyret. Flammene slår mot ham. Og han brenner hånden noe forferdelig. Men han slipper ikke sverdet. Støter om og om igjen. Like til ilden slukner!

Ennå er det liv i Beowulf. Han vrir seg fri. Trekker dolken sin og stikker ormen, han også.
Sammen dreper de beistet – og sammen… sjangler de bort fra det rykende liket. Wiglaf støtter den gamle. For bittet som dragen har gitt Beowulf, er begynt å svi og svelle. Han har fått en dødelig gift sprøytet inn i seg. Innvollene krymper seg i kroppen hans.
Wiglaf hjelper kongen til å sette seg på gresset. Han løsner hjelmen av hodet hans og forsøker å vaske blodet bort fra ansiktet.
Beowulf vet at han har fått banesår og at livet nærmer seg slutten. Men alle skal dø en gang, sier han. Og han angrer ikke på noe. Han har forsøkt å leve et godt og rettferdig liv.
Det eneste han savner er en sønn.

Beowulf ber om å få se skatten før han dør – alle de kostbarhetene som den griske ilddragen har ruget på.
Wiglaf går inn i jordhulen og henter gullet.
Beowulf ser på alle smykkene og edelstenene. Han ler. Han sier han har betalt for denne skatten med den siste rest av alderdom han ellers ville hatt igjen.
"Var det verdt det?" spør Wiglaf.
Beowulf svarer ikke. I stedet gir han unggutten hjelmen og brynjen sin, og ber om at de må bli brukt vel og med ære. "Du er den siste av slekten vår," sier han. "Skjebnen har ført alle de andre frendene mine i døden. Og nå må jeg følge dem." Han ber Wiglaf reise en gravhaug over ham.
"Men var det verdt det?" spør Wiglaf enda en gang.
Beowulf har nesten ikke pust igjen. Den andre må legge øret tett til ansiktet hans.
"Vil dere glemme meg?" hvisker den gamle.
"Aldri!" svarer Wiglaf.
"Så var det verdt det," smiler Beowulf – og dør.
Først nå våger de andre mennene seg tilbake.
Skamfulle nærmer de seg stedet der Wiglaf sitter med hodet til Beowulf i fanget. De ser at Wiglaf fortsetter å øse vann over ansiktet hans, som om han ikke vil forstå at kongen er død.
Og de ser uhyret som ligger sammenkveilet like bak dem – en vingedrage, femti fot lang.
Mange av dem greier ikke å holde tårene tilbake.
"Og likevel svek dere ham," sier Wiglaf. "For da det virkelig gjaldt hadde kongen vår altfor få omkring seg."

Da budskapet om kongens død ble kjent, samlet det seg en veldig folkemengde. For Beowulf hadde vært en god konge, og de visste: Det ville aldri komme noen bedre. Dessuten: Lenge hadde det vært fred og våpenhvile. Men hva ville skje når nabofolkene fikk vite at heltekongen var falt?

Dragen ble skjøvet utfor kanten av stupet. Den falt i havet og ble borte.

På Wiglafs ordre ble det samlet ved til et stort bål. Rundt bålet hengte de hjelmer, skjold og skinnende brynjer.
Så ble liket til Beowulf brent. Mens alle ropte høye klagerop og en gammel kvinne kvad en sørgesang til kongens ære.

Over asken og de forkullete benrestene bygget de en veldig gravhaug, høy og bred – slik Beowulf hadde ønsket. Her gjemte de alle kostbarhetene fra drageskatten. Og tolv krigere red rundt haugen og priste den døde. Ingen konge hadde vært så rundhåndet og gavmild som ham, ropte de. Ingen hadde eid et så edelt og godt sinn. Og ingen i hele verden hadde noen gang kjent en slik trang til å vinne seg navn og heder…

Haugen står på det sted som heter Ørne-neset, og den er synlig langt til havs.

Men de som spådde at det nå ville komme onde dager, fikk rett. Etter Beowulfs død gikk det tilbake med gautene. Og snart var de fordrevet fra landet sitt – eller prisgitt svearne.

*

I etterordet (Litt av hvert) til årets bok i Mime-serien, lover jeg å legge en link til interessante Beowulf-saiter fra min egen hjemmeside.

Beowulf Resources
http://www.georgetown.edu/irvinemj/english016/beowulf/beowulf.html

The Electronic Beowulf
http://www.uky.edu/~kiernan/BL/kportico.html

Tilbake til MIME-forsiden