De gamle, greske gudefortellingene er kjent over hele verden. Enten i sin opprinnelige form eller i romersk gjenfortelling. På samme måte som historiene i Bibelen, er de blitt en naturlig del av menneskehetens åndelige felles-eie. De er ikke lenger bare greske. De er våre. I mer enn to tusen år og i nesten alle land har kunstnere og forfattere brukt dem som springbrett for dikt og romaner, bilder og skulpturer. Ord og uttrykk har listet seg inn i språket – og blitt en selvfølgelig del av hverdagen vår. Vi begynte tidlig å kalle opp dyr, planter, stjernebilder og planeter etter skikkelser og fenomener i gresk mytologi. Og selv i dag – i denne vår snusfornuftige og digitale tidsalder – griper vi helt selvfølgelig – og uten at noen synes det er det minste merkelig – tilbake til nettopp disse gamle fortellingene hver gang vi ønsker å gi et ekstra flott navn til ett eller annet – enten det dreier seg om forsikringsselskap og joggesko eller raketter og romfartøy!

Derfor er den greske gudelæren viktig for oss.

Hvis vi vil forstå det vi selv sier.

Tor Åge Bringsværd

MEDUSA

Kvinnen med slangehåret

I begynnelsen var Natten, sier noen. Natten var en stor, mørk fugl. Hun paret seg med Vinden – og la et digert, sølvskimrende egg. Den første som hakket seg fri, var en skikkelse med gyldne vinger. Det var Eros – Kjærligheten, og med hans hjelp kom også alt det andre ut av skallet – alt det vi kjenner, og som vi kaller Verden.

Andre sier at Okeanos – den mektige floden som går i ring og omfavner oss – er den første av alle skapninger og krefter – eldre enn både Natten og Vinden. Okeanos danner skillet mellom det som er "innenfor" og det store ukjente som er "utenfor".

Men de fleste mener at vårt egentlige opphav var Kaos – et gjespende gap – det store Noe, der alt fantes som en vrimmel uten navn og tall, lik sovende byggeklosser.

Den første som våknet var Gaia – Jorden – med bryst som fullmåner, øm og sterk som en bondekone. Og med Gaia kom Eros. Jorden og Kjærligheten.

Gaia er alle menneskers mor. Det er hun som gir oss liv, og det er hun som åpner sin favn for oss etter døden.

Hun bærer frem strålende guder og uhyggelige monstre. Hun føder Havet (Pontos), men hun føder også Tyfon – urtidskjempen som har to slanger istedet for ben, og som er så storvokst at han av og til stanger hodet mot stjernene. Ut av skuldrene hans dingler det hundre fryktelige dragehoder, med kjefter som hyler på hundre forskjellige dyremål.

Men av alle hennes barn er likevel ingen mer merkelig enn den førstefødte: Uranos – Himmelen. Han er hennes sønn, men snart er han også hennes elsker. Med sin mor blir han far til kyklopene – de enøyde kjempene – og til titanene, tolv i tallet.

Han blir aldri trett av å elske med henne. Hver natt er han like kåt.

Men han er en dårlig far. Barna vil han helst ikke vite av. Derfor sperrer han dem inne. I mørke huler og grotter.

Gaia ber for dem. Men Himmelen vil ikke høre.

Derfor må Gaia velge side. Hun smir en stor jernsigd – og går til sine barn, i hemmelighet. Men barna er redde for Uranos. Bare Kronos – den yngste av titanene – våger å gjøre opprør. Gaia gir ham sigden og viser ham hvor han kan legge seg i bakhold.

Den natten, mens Himmel og Jord elsker, løper Kronos frem.

Han svinger den krumme kniven.

Med venstre hånd griper han tak i sin far, med den høyre hugger han løs Himmelens kjønnslem – og kaster det til fiskene.

Havet reiser seg i frådende skum, og slik oppstår Afrodite – kjærlighetsgudinnen, født av bølgene og av Himmelens siste sæd.

Av blodet som drypper på jorden fødes erinyene, de skjebnegudinnene som råder over hevnen. Også nymfer springer frem – og giganter.

Slik kommer Kronos til makten.

Himmelen kan ikke gi henne flere barn, og Gaia vil at han aldri mer skal komme ned til henne. Hun tar seg en ny mann. For hun har lenge hatt et godt øye til Havet. Hun og Pontos finner hverandre. Og siden den gang har de alltid hørt sammen. Rett nok kan Gaias barn også ha andre fedre enn ham. Men Jorden vender bestandig tilbake. Til Havet.

Kronos gifter seg med sin søster Rhea. Men han lever i skyggen av en forbannelse. Det er spådd at et av hans barn skal skyve ham til side, slik han selv tok makten fra sin far. Derfor spiser han sin egen slekt. Sluker de barn Rhea føder – straks de ser dagens lys.

Hun gir ham fem barn.

Og Kronos eter dem.

Da hun er fruktsommelig den sjette gangen, gir hun ham like før nedkomsten en sten – svøpt som et spedbarn. Selv flykter hun i hemmelighet – og med sin mors hjelp – til Kreta, hvor hun føder i en avsides berghule. Det er et guttebarn. Og hun kaller ham Zeus …

Alt levende holder ham skjult. Fjellets ånder leker rundt ham, synger og danser for å overdøve barnegråten. For at ikke hans forslukne far skal finne ham …

Gutten blir ammet av geita Amalthea, og biene kommer med honning til ham.

Da Zeus blir voksen, søker han hevn.

Han lurer Kronos til å ta et brekkmiddel. Og straks må faren kaste opp igjen de sønner og døtre han har spist. Først kommer stenen som ble pakket inn så den lignet et nyfødt barn. Så følger: Hestia, Demeter, Hera, Hades og Poseidon. Og de er alle i live og i god behold!

Nå begynner en ti år lang strid om makt og herredømme. En vill og voldsom kamp som til slutt gir seier til Zeus og hans søsken, og som ender med at Kronos og titanene blir styrtet ned i det dypeste mørket.

Verden deles mellom tre brødre: Ved loddtrekning blir det bestemt at Poseidon skal herske over havet, Zeus skal få himmelrommet og Hades skal råde over alt det underjordiske.

Livet på landjorden vil brødrene styre i fellesskap.

Likevel blir Zeus snart den fremste blant likemenn – gudenes konge og anfører. Han slår seg ned på fjellet Olympos. Herfra kan han styre og overskue hele verden. Lynet er hans kastevåpen. Ørnen er hans hellige fugl.

Så kan vel alt endelig falle til ro?

På en måte.

Men misunnelse finnes. Svik finnes. Uvennskap. Hat. Og hevn.

Flere av de eldste skapningene har søkt ut mot verdens yttergrenser. De har fått nok. Nå gjemmer de seg bort. Lever på minner fra den gang de var store og betydningsfulle. Synger sanger om gamle bedrifter. Snakker mest med seg selv. To av dem heter Forkys og Keto. De er bror og søster – mann og kone. Begge er sjøormer. Forkys er slange fra snute til hale. Men Keto har armer og bryster som en kvinne. Før i tiden svømte de hvor som helst. Nå liker de seg best på dypet. På mørke steder hvor ingen kan se dem. De lever av fisk. Men av og til – når de er lei av sjømat – hender det ennå at de kryper på land og slår ihjel en okse eller ku, slik som i gamle dager.

De er trette av alt det nye.

En gang var det Forkys som regjerte på havet – og Keto var hans heselige dronning. Sammen hersket de over alt som svømte. Alt som kravlet omkring på bunnen eller drev for vær og vind. Men det er lenge siden. I dag må alle vike for Poseidon. Og Forkys kalles "Den gamle".

Det minner hun ham ofte på. Det slenger hun etter ham når de krangler.

Men egentlig kan ingen av dem riktig eldes. For de er Gaias barn med Pontos. De er guddommelige og udødelige. Det siste plager dem mest. For det betyr at de må bære alt med seg til evig tid. Sin lengsel, sin grådighet, sin fortvilelse. Og sin bitterhet.

Avkommet er slik en kan vente seg.

Den førstefødte er Echidne – hun ligner sin mor: Halvt kvinne, halvt slange. Echidne svømte hjemmefra så fort hun kunne. Nå lever hun i en dyp og fuktig hule et sted i øst, og er en beryktet menneske-eter. Den neste – Ladon – er mer lik sin far. Han er en veldig drage, og Zeus tok ham straks i sin tjeneste som vokter av det livets tre som står med sine gyldne epler i en frodig have langt, langt i vest.

Trillinger har de også fått. Tre gråhårete, svanelignende kjerringer krøp ut av hvert sitt egg. Graier kalles de, fordi de er gamle fra fødselen av. De heter Enyo, Pemfredo og Dino – og de har bare ett øye og en eneste tann på deling mellom seg!

Nå har Keto lagt tre nye egg. Hun kveiler seg sammen rundt dem. Lukker øynene. Venter på at de skal sprekke. Hver gang Forkys prøver å nærme seg, hveser hun mot ham.

To pikebarn kryper frem. På en måte ligner de mennesker. De har hode og kropp, hender og føtter. Men det klirrer i metall når de beveger seg. For hendene er av bronse – og ender i skarpe klør. Kroppen er dekket av harde skjell. Men her og der – ved albuer, skuldre og kneledd – tyter det frem klaser av små, hvesende giftslanger. Pikene har runde, flattrykte månefjes. Ut av kjeften henger det en lang, dinglende tunge. Og opp fra munnvikene stikker det krumme huggtenner, som hos villsvin. Håret minner om sammenfiltret tang og sjøgress. På ryggen har de vinger. Og straks de to barna har tatt noen få, vaklende skritt, flakser de opp i luften og ler med hese, skremmende fuglestemmer.

"Er de ikke forferdelige?" sier Keto stolt. "Jeg vil kalle dem gorgoner – fordi de er så skrekkelig stygge!"

"Men hva skal vi gjøre med dem?" sier Forkys. "Svømme vil de aldri bli istand til. Og ormeyngel har vi nok av. Det er ikke sikkert de smaker godt en gang!"

"Hysj!" sier Keto. "Nå sprekker det siste egget også..."

Ut av skallet stikker det en hånd. En liten, ivrig barnehånd med fem lubne fingre.

En ekte menneskepike! Uten skjell og vinger. Uten månefjes og huggtenner. Uten feil og lyte av noe slag. Og med store, lyse krøller!

Hvordan i all verden er det mulig? tenker Forkys.

Men Keto løfter henne forsiktig opp. Holder henne tett inntil seg.

Og den lille begynner straks å suge brystet hennes.

"Er hun ikke deilig?" sier Keto.

"Som mennesker flest," hvisler Forkys, og åpner det digre, illeluktende gapet sitt. "En liten godbit – det er jeg sikker på!"

Men Keto slår ham hardt over snuten.

"Betyr det at jeg ikke får lov til å spise henne likevel?" spør Forkys forundret.

"Tenker du aldri på annet enn mat?" roper Keto. "Skjønner du ikke at jentungen kan hjelpe oss tilbake til makten igjen?"

"Den vesle kjøttklumpen?"

"Når hun vokser opp, vil hun bli den vakreste av alle," sier Keto. "Sann mine ord! Og hver skapning i havet vil ønske å gifte seg med henne. Men bare én skal få henne. Derfor vil jeg kalle henne Medusa – som betyr Dronning. "

"Men Poseidon har jo allerede en kone," sier Forkys.

"Så kommer han nok til å ta seg en ny!" roper Keto. "Og husk: Du og jeg kan aldri mer sitte på tronen sammen. For oss to er det for sent. Men foreldrene til den mektige Havgudens unge og deilige dronning har vel krav på litt respekt, de også? Eller hva sier du, Gamle?"

Guder og monstre springer fullt ferdige og nesten voksne fra egget og mors liv. Men Medusa er bare et vanlig, dødlig menneske. Og mennesker vokser uendelig langsomt. Som små er de aldeles hjelpeløse. Selv dyrene modnes raskere.

Slik er det her i verden.

Derfor trenger menneskeungen noen til å passe seg. Og Keto setter de to gorgonene til å være barnepiker for lillesøsteren sin.

Det er en oppgave som Sthenno og Euryale lett kan greie.

Av og til tar de Medusa med seg høyt opp i luften. De kaster henne frem og tilbake mellom seg.

Av og til later de som om de slipper henne.

Da ler den lille.

Av far Forkys lærer Medusa å svømme og dykke.

Av mor Keto lærer hun å ta seg i land på glatte svaberg – og hun lærer å klatre de bratteste klipper.

Hver kveld pakker Keto henne inn i varme selskinn, og forteller henne historier fra gamle dager. Hun forteller om hvordan alt henger sammen. Hvordan alt begynte. Og om hvem som bestemmer.

Hun forteller om Zeus. Hun forteller om de mektige barna hans – både de han har med Hera og de han har fått med andre kvinner, både himmelske og jordiske: Krigsguden Ares, smedguden Hefaistos, vinguden Dyonysos, Hermes – sendebudet og veiviseren, Apollon – solguden som kan se inn i fremtiden, og som beskytter alt som er ungt og vakkert …

Medusa liker best å høre om døtrene.

Hun blir aldri trett av å høre fortellinger om villdyrenes gudinne, den vakre og modige Artemis – hun som verner den frie natur. Og om den kloke Athene, den av barna som – på mer enn én måte! – står gudekongen Zeus aller nærmest. Athene er datter av hans første kone: Metis, visdommens gudinne. Men da bestemor Gaia spådde at det barn Metis skulle føde, ville bli enda klokere enn sin far, ble Zeus så forskrekket at han slukte sin gravide hustru like før nedkomsten... Dette førte til at han selv fikk urimelig vondt i hodet. Ingen legemidler hjalp. Til slutt går det opp for ham at det er fødselsveer han kjenner og ikke bare vanlig hodeverk! Zeus ber sin sønn, smedguden, om å være jordmor. Hefaistos slår et stort hull i pannen hans med en hammer – og ut springer datteren Athene, fullt bevæpnet, med skjold og spyd!

"Men hva med Metis?" spør Medusa. "Er hun ikke gudinne og udødelig?"

"Det sies at hun lever videre inne i maven til Zeus," svarer Keto. "Hun har visst ikke sluttet med å gi ham gode råd heller. Og Hera som er så svartsyk på andre kvinner! Metis kan hun ikke gjøre noe med … men det sies at hun forlater rommet ved første tegn på at det romler i maven hans!"

Mor og datter ser på hverandre og ler.

"Så mye rart det er i verden," roper Medusa.

"Men ingenting er mer merkelig enn at du er ungen min!" sier Keto – og legger de store, skjellete armene sine rundt skuldrene hennes.

Når Keto forteller om Poseidon, legger hun alltid vekt på hvor godt han tar seg ut – bredskuldret og skjeggete, med det mørkeblå håret i tunge lokker nedover skuldrene og en krans av sjøplanter rundt hodet – og hvor staselig han er når han farer frem over bølgene, i en vogn trukket av skumhvite havhester og med den digre treforken i neven. Det er kongestaven hans, forklarer Keto. Stikker han den i bølgene, reiser sjøen seg i storm. Og blir han skikkelig sint, kan han få både land og øyer til å riste og skjelve. Så Havguden er mektig, sier hun. Nesten like mektig som sin bror, Zeus. Og mye, mye kjekkere…

Hele tiden vokser Medusa seg vakrere. For hver dag. For hvert år som går. Sjømenn og fiskere som får øye på henne når hun dukker opp av bølgene som en leken delfin – eller sitter på et skjær og kjemmer det lange, gyldne håret ... de glemmer lett både fangst og båtvett. For hun er ikke et barn lenger. Og menneskene synger lengselsfulle sanger om henne.

Men prøver noen å komme for nær, stuper de to søstrene ned fra himmelen som skarpe kniver.

Ryktet om "havheksens" skjønnhet flyr til alle kanter.

En dag når det også ned til det store slottet på havbunnen.

Poseidon er i stallen og ser til de gullfaksete hestene sine.

Da kommer en liten fisk og hvisker ham det i øret.

Samme natt – mens Medusa svømmer i måneskinnet – er det akkurat som om bølgene har fått øyne.

Medusa merker ingenting.

Men mor Keto ser det – og smiler. Hun ber de to gorgonene om å holde seg borte. "Han som nå vokter over henne, er mektigere enn noen av oss," sier hun.

Det sies … at når Poseidon er forelsket … kan hjertet hans ... få hele havet til å koke.

Medusa svømmer under stjernene.

Er ikke vannet litt varmere enn det pleier å være?

Mer skjer det ikke denne første natten.

Han vil ikke skremme henne.

Men neste dag møter hun ham i mange andre skikkelser. Først som en delfin – yr og leken.

Og når hun går opp av vannet, kommer han til henne som en stor hvit hest.

Hun vet at det er ham. Ingen trenger å fortelle henne det. Hun vet at det er ham hun har ventet på. Eller … som mor Keto har lært henne å vente på. Hele livet.

Hesten legger seg ned, slik at Medusa kan stige opp på den.

Hun holder seg fast i den sterke nakken.

Sammen rir de – over berg og dal.

Det er tidlig vår. Og luften er søt som honning.

Like før solnedgang kommer de ut på et nes. Hele marken er en eneste stor blomstereng.

Her slår de seg ned.

Og her viser han seg endelig som den han er.

Begge er nakne. Men hun tenker: Jeg er ikke redd ham. Jeg vet at han aldri vil gjøre meg ondt.

Nettopp på det stedet hvor de elsker, finnes restene av et lite tempel. Nå er det bare forvitrete stener tilbake, overvokst med gress og villvin. Men den store, flate stenhellen de siden faller i søvn på, med armene rundt hverandre – var en gang et alter hvor det ble ofret til Athene. Dette er det ingen av dem som vet. Og om Poseidon har visst det, så har han glemt det. Slik han den kvelden gjemmer ansiktet i Medusas hår og glemmer alt annet: kone, barn og kongeplikter.

Men det er én som ser dem, og hun glemmer aldri. Det er hun som tempelet en gang ble viet til.

Fra det fjerne Akropolis kan Athene se dem – og hun er rasende. For selv om gudshuset ligger i ruiner, så regner hun det fortsatt som et av sine hellige steder. Og nå er det blitt vanæret!

Straks spenner hun åtte hvite ugler for himmelvognen.

Og drar mot vest.

Zeus datter er som regel mild og klok. Hun er gudinnen for de fredlige, hjemlige sysler. Men kjenner hun seg krenket, har hun aldri nølt med å slå tilbake. For hun er også en krigsgudinne – vant til all slags kamp og strid. At sinnet kan løpe av med henne, vet alle som bor i Athen. Fjellet Lykabettos, som ligger midt i byen, er egentlig en diger sten gudinnen kastet fra seg i blindt raseri. Og den stakkars prinsesse Arakne ble forvandlet til en edderkopp, bare fordi hun viste seg å være flinkere til å veve. Men slik er det: Athene liker ikke å tape – enten det er i en fredelig tevling eller et oppgjør på liv og død. Er det noe hun virkelig hater, så er det å bli gjort narr av … og nå føler hun seg krenket på det aller groveste!

Denne gang har hun også dobbelt grunn til å hevne seg. For en av de to som fornærmer henne er naturligvis Poseidon, den fiskeslim-stinkende onkelen hennes! Det er gammelt agg mellom henne og ham. Helt fra den gang de begge ønsket å bli Athens skytsgud og å få byen oppkalt etter seg. Gudinnen hånler. Av byens navn skulle det være tydelig hvem som gikk seirende ut av den tevlingen! Men siden da har hun og havguden prøvd å spenne ben for hverandre. Overalt og til enhver tid. Verst er det at han bestandig prøver å få andre til å le av henne! Han gjør narr av hennes høytidelige beslutning om alltid å være jomfru! Han sier det er fordi ingen har lyst på henne! Men det er løgn! Athene freser i natten. Det er mange – mange – som mer enn gjerne vil gifte seg med henne. Men hun har bestemt seg … hun behøver ingen andre ved siden av seg.

Hun ser på de to som sover. Trekker hånlig på skuldrene. Selv har hun aldri følt trang til å gi seg hen til noen mann. Og aller minst til en slik som Poseidon! Hva ser de i ham? mumler hun. Hva kan de finne i en slik oppblåst tangblære?

Hvordan skal hun ta igjen? Hvordan skal hun såre ham mest?

Blikket flytter seg. Hun ser det lange, gyldne håret til Medusa … og plutselig vet hun svaret! For er det ikke først og fremst denne deilige hårprakten hennes alle synger om? Er det ikke disse rødlige, nesten lysende krøllene som fanger øynene deres? Når de faller som solregn over skuldrene hennes – når håret står som en sky om hodet – eller duver på vannet som en stor manet, med lange, skjelvende tråder… Og Poseidon er nok ikke annerledes enn de andre tomskallene. Godt! Hvis det er håret hennes som fascinerer ham, så skal han virkelig få noe å se på!

Hun synes oppriktig synd på Amfitrite, den stakkars havfruen som var dum nok til å gifte seg med ham! Og alle andre som fester seg ved slike slabedasker.

Men er det synd på piken? Nei, tenker Athene bistert. Denne havheksen får bare hva hun fortjener.

Midt på natten våkner Medusa av en merkelig, hvesende lyd. Og hva er det som kiler og kravler?

Poseidon ligger på maven med ansiktet begravet i håret hennes.

Nå våkner også han – og setter i et skrik som får hele havet til å reise seg!

Hodet hennes er blitt et veldig ormebol! Hvert enkelt hårstrå er forvandlet til en svaiende, hvesende slange!

Poseidon orker ikke å se på henne. Han snur seg bort – og løper sin vei.

Medusa vil følge etter. Men han forsvinner i bølgene som hvitt skum.

Lar henne stå igjen på stranden med munnen full av gråt.

Men de to søstrene kommer ned fra himmelen og trøster henne.

"Hvorfor klør jeg slik på ryggen?" jamrer hun.

"Det er fordi du begynner å få vinger," sier de til henne.

"Og hvorfor strammer det slik over nesen?"

"Det er fordi ansiktet ditt blir flatere og flatere."

"Men hva er det som skjer med meg?" roper Medusa fortvilet.

"Det som skjer, lillesøster … det er at du blir mer og mer som oss," svarer de to gorgonene trist.

Det er en mektig forbannelse Athene lyser over Medusa. Hun som nettopp var så vakker at selv kjærlighetsgudinnen Afrodite hadde grunn til å bli svartsyk, skal fra nå – og resten av sine dager – være mer heslig enn det styggeste troll.

Det verste er det som skjer med øynene hennes. Før var de blå som havet, nå er de blitt røde – og gløder som ild. Og hvis noen levende våger å møte det fryktelige blikket hennes, skal de straks miste pusten og bli til sten.

Selv søstrene må passe seg. Fra nå av må de alltid snu ansiktene bort når de snakker til henne.

Likevel blir de hos Medusa.

Hele livet har de fulgt henne.

De vet ikke om noe annet.

Når Keto får høre hva som er skjedd, blir hun så rasende at hun mister stemmen. Og den dagen velter hun og Forkys hvert skip de ser i horisonten. Men ellers er det lite de kan gjøre …

De tre gorgonene – ja, for nå er de tre! – flyr vestover, mot verdens ende. Det er Medusa som ønsker det slik. Hun vil gjemme seg bort. Hun vil bortenfor nordavinden. Hun vil dit hvor ingen kan se henne. Hun vil til et sted uten sol og måne.

De etterlater seg et tydelig spor. For der de farer frem hender det naturligvis at både folk og dyr får øye på dem. Det er ikke hver dag et slikt uhyggelig trekløver flakser over himmelen! Men hvis Medusa glemmer seg og besvarer blikkene deres, blir de der nede til plutselige stenstøtter. Hver gang skriker hun høy og skingrende. Men hvor skal hun vel gjøre av øynene sine?

De flyr forbi Solnedgangens have – der deres bror, den mangehodete dragen Ladon, vokter de gyldne eplene. De flyr bortenfor Okeanos – den veldige floden som gjerder inn verden på alle kanter. Vingene bærer dem… gjennom haglstorm og snødrev. Over blysvart hav og drivende isflak. Forbi den karrige øya hvor graiene, deres tre gråhårete søstre har snublet omkring i så mange ensomme år. De haster til natt og evig mørke … til den egn som få har sett og enda færre kommet levende tilbake fra: Det gudsforlatte sted som kalles Kisthene – stenrosenes land.

Her slår de seg ned.

Og lever som best de kan.

Nå som hun er borte … nå som ingen lenger vet hvor hun er … blir sangene om Medusa mer og mer eventyrlige. Men tonen er mørk nå, og ordene skarpe og farlige. Hun er den ondeste, synger de. Den mest grusomme. Og fremfor alt: Den mest heslige av alle skapninger … Hun er den de voksne pleier å skremme barna med, når det er fare for at de voksne ikke kan få det helt som de vil.

En gang likte hun så godt å høre historiene om Athene.

Nå er hun selv blitt med i en av dem.

Gorgonene prøver å trøste henne. Men hva kan de si? Det er urettferdig. Men når har verden vært annerledes?

Årene går. Og Medusa blir gammel. Helst ligger hun stille – med lukkede øyne. Så slipper hun å skade de rotter og edderkopper som kryr omkring dem i hulen.

De to søstrene er som før. De er udødelige og uten alder. Men Medusa … blir gammel. Hun som nesten ikke har rukket å leve.

Og årene går.

Unge menn som drømmer om å bli helter forsøker å finne veien til henne. Men de er et lett bytte. Hvis ikke søstrene klorer dem ihjel, er det nok at Medusa løfter hodet og ser på dem.

Etterhvert kommer det færre.

Men sanger blir det stadig flere av.

I resten av verden går livet som det alltid har gjort. Okser drar tunge lass. Skip seiler over havet. Mennesker fødes, får barn med hverandre og dør. Og gudene er ennå midt i blant dem.

Hele tiden sitter de tre nornene – moirene – og spinner. De ser skjebnen til alt som puster og lever. For hver enkelt skapning har sin egen tråd – og sin egen tein som tråden vikles på. Når teinen er full, klippes tråden over.

Noen finner vennskap. Noen finner ære. Men mange jager bare sin egen skygge.

I Argos sperrer en konge sitt eneste barn inne i et høyt tårn. Og han setter et kobbel mannvonde hunder foran døren hennes. Han vil holde alle friere borte fra henne. Men han vet ikke …

… at det er Himmelguden selv som lengter etter henne – og Zeus kan ingen stenge ute. Han forvandler seg til vind. Blåser inn gjennom vinduet og faller over henne som et gyldent regn. Og det er bare de tre moirene som ser … at den gudesønn som Danae snart skal føde … er han som endelig – en dag – skal befri Medusa og hjelpe henne ut av livet.

Så merkelig kan tråder veves sammen.

Men konge Akrisios er ør og gal. Fordi det er spådd at et barnebarn en dag vil gjøre ende på ham, og fordi Danae ikke straks kan si hvem som er guttens far, låser han datteren og den nyfødte ungen hennes ned i en trekiste – og kaster den på sjøen. "Så kan gudene bestemme over dere!" roper han.

Og gudene bestemmer … at kisten skal drive i land på øya Serifos.

En fisker finner den mens den ligger og vasker i fjæresteinene.

Slik berger de to livet.

Og her på Serifos vokser Perseus opp.

Kongen på øya – Polydektes – fatter interesse for den ugifte moren. Særlig når han hører at hun er en prinsesse … Han ønsker å ekte henne. Men Danae står imot, og finner på alle slags høflige unnskyldninger. For hun kan slett ikke tåle ham.

Kongen, på sin side, har fått det for seg at det først og fremst er sønnen hennes som hindrer giftermålet – og legger planer for å bli kvitt ham. Sant nok: Perseus – som nå er en ung mann – liker ikke tanken på å skulle få den rå og brutale tyrannen som stefar. Derfor er det også så lett å snakke ham inn i en felle. Polydektes later nemlig som om han med tiden er kommet i tvil – som om han nå like gjerne kan tenke seg å beile til en annen. Han spør hva Perseus i så fall vil gi ham som bryllupsgave. Og Perseus blir så lettet over å høre at kongen endelig har gitt opp tanken om å gifte seg med moren, at han – uten å tenke seg om – roper at … ja, da skal kongen virkelig få ønske seg hva det så enn måtte være!

"Hva jeg vil?" spør Polydektes uskyldig.

"Hva som helst!" ler Perseus.

"Og du vil gi meg det?" Nå må kongen smile, han også.

"Et ord er et ord!" svarer Perseus glad. De ler høyt begge to.

"Da ønsker jeg meg Medusas hode!" sier kongen – og ler så han rister.

Men nå skratter han plutselig alene.

Alle vet at det er et umulig løfte.

Men Perseus er ung og stolt.

Han drar allerede samme dag.

Alt dette ser og hører gudinnen på Akropolis. For når noen nevner Medusas navn, da spisser hun ører – da får hun øyne som en rovfugl. Det er gått mange år. Men Athene er krigskunstens gudinne, forberedt på alle muligheter, og av og til har hun lurt på om hun kanskje var litt snar den gang for lenge siden … For gjorde hun ikke piken nesten uovervinnelig? Gjorde hun ikke blikket hennes til det frykteligste våpen noen kjenner? Sett at Medusa bestemmer seg for å erobre hele verden? Det har lenge vært stille om henne. Men hvem vet hvilke lumske planer hun legger der borte i svarte natten – i den uforklarlige ødemarken, der selv gudenes øyne og ører ikke rekker frem... Slik tenker Athene. Derfor – når hun ser Perseus vandre over fjell og hei – nøler hun ikke med å gripe inn. Og dessuten … har de ikke samme far?

Hun ber guden Hermes bli med henne.

Sammen viser de seg for den unge prinsen.

De ønsker ham hell og lykke.

Og kaller ham bror.

Av Athene får han et krumt sverd, og et skjold som er så blankpusset at det skinner av det. Hun sier at når han kommer frem til uhyret, må han vokte seg vel for å møte henne ansikt til ansikt. Han må aldri, aldri se direkte på Medusa, men bare på speilbildet hennes i skjoldet.

"Men hvordan skal jeg finne henne?" spør Perseus. "Hvilken vei skal jeg velge?"

"Du skal reise til Solnedgangens have," sier Athene. "De tre nymfene som holder til der, vet vel saktens også litt om det som rører seg enda lenger vest og på den andre siden av kvelden."

"I den haven vil du finne to andre ting som kan komme godt med," sier Hermes. "En usynlighetshjelm og en magisk lærsekk." Han sukker lengselsfullt. Det er ikke for ingenting at han kalles Tyvenes gud.

"Og for at du skal komme frem dit så fort som mulig, vil Hermes låne deg vingeskoene sine," sier Athene.

"Vil jeg?" sier Hermes overrasket.

Athene nikker. Og Hermes sukker enda en gang – og knyter dem av seg.

Det er et par lette sandaler, med små vinger ved anklene.

Den som har slike på føttene, kan vandre på skyene og løpe om kapp med vinden.

Perseus drar vestover himmelen. Til han kommer til det røde landet langt der ute i solnedgangen – og hører den klare sangen fra de tre nymfene som går og steller i haven. Perseus vinker ned til dem. Og når han lander, løper de ham forventningsfullt i møte. Det er lenge siden noen siste gang besøkte dem.

Nymfene er unge og vakre. Men Perseus vet godt at disse tre er blant de aller eldste skapninger i verden. Hesperidene, kalles de. De er barn av Natten og Mørket. Og deres brødre er Søvnen og Døden.

"Hva bringer deg hit?" sier den ene av nymfene. "Er du kommet for å synge og danse sammen med oss?"

"Jeg søker hjelp og kunnskap", sier Perseus.

Nymfene sier at alle som kommer, får stille tre spørsmål. Og de lover å gi tre sannferdige svar. De sier også at han er fri til å gå omkring i haven og være deres gjest så lenge han lyster. Men én ting får han ikke røre. De gyldne fruktene er bare for hun som eier dem, de er for Hera alene, sier de – og peker på det store treet som vokser midt i haven. Og hvis du prøver å stjele så mye som et eneste eple, vil du snart få merke skarpe klør!

"Jeg har ingenting usnakket med drager," svarer Perseus, og ser rett på det store beistet som slumrer ved foten av treet. "Det er et helt annet uhyre jeg jakter!"

Han spør dem hvor han kan finne usynlighetshjelmen, og de gir ham den. Han spør hvor han kan finne den magiske lærsekken, og de gir ham den også.

Det er to merkelige og usedvanlige ting.

Hjelmen er slik at den som bærer den blir til klar luft, alle kan se tvers igjennom ham. Og lærsekken er laget av et skinn som tåler ild og vann og etsende væsker.

Til slutt ber han dem vise seg veien til Medusa.

Men da ryster de på hodet. "Den kjenner vi ikke," sier de. "Men

lenger vest – i natten – på en karrig øy – lever det tre gråhårete kjerringer som skryter av at de er veivokterne hennes …"

Nå gløtter plutselig dragen på øynene. "Hva vil du med Medusa?" spør den.

"Mitt oppdrag er å drepe henne," svarer Perseus. "Hva har det med deg å gjøre?"

"Hun er min søster," sier dragen søvning. "Hun kommer til å lage grus og småstein av deg!" Så lukker den langsomt alle de ravgule øynene sine igjen – ett for ett.

Nymfene vil så gjerne at han heller skal bli – hos dem. "Er det ikke bedre å synge og danse, enn å slåss mot uhyrer?" sier de.

Men Perseus vil videre.

"Bare en liten stund?" smiler de – og prøver å holde ham tilbake.

"Siden," svarer han. "En annen gang."

"Nå er alltid bedre," sukker de trist – men lar ham gå.

Igjen løper Perseus over skyene.

Det blir mørkere og mørkere omkring ham.

Og luften er så kald at det gjør vondt å puste.

Men er det ikke noe som rører seg det nede?

Han flyr lavere. Og nå … ser han dem: Tre utydelige skikkelser som sitter på en øde rullestenstrand og spiser rå fisk.

De kakler i munnen på hverandre. Og hele tiden er det noe de sender frem og tilbake mellom seg.

Det er en tann … og et øye!

Perseus lister seg forsiktig nærmere. De tre kjerringene er nakne, men har knyttet det lange, grå håret sitt rundt skrittet og om livet. Huden deres er som rynket lær. De strekker hals lik svaner når de snakker. Men han forstår snart at øyet de bytter på å bruke, er det eneste de har å se med. Og uten den tannen de ustanselig sender frem og tilbake, ville ingen av dem vært i stand til å tygge noe om helst.

"Hysj!" roper en av dem plutselig. "Hva er det som lukter?"

Straks stikker alle nesen i været og snuser.

"Det stinker menneske!" hyler en annen. "Vi har fått besøk av et menneske!"

"Han lukter mann!" skriker den tredje. "Og han er ung og mør!"

Men Perseus er for snar for dem. Han stormer frem – og napper til seg både øyet og tannen.

Kjerringene virrer blindt omkring og jamrer som ville fugler. "Vi er de tre graiene!" roper de. "Hvem våger å forstyrre oss?"

Perseus sier hva han heter og hvem han leter etter. "Medusa?" piper en av de tre. "En gang var hun vakker, men det gikk visst til hodet på henne!"

"Til hodet!" skråler en annen, legger hendene på issen og spreller med fingene så de minner om slanger.

"Men hvorfor skulle vi hjelpe deg?" hyler den tredje.

"Fordi jeg har øyet og tannen," sier Perseus.

"Det er egentlig en veldig god grunn," mumler de alle sammen.

"Og hvis dere ikke straks viser meg veien til Medusa, tramper jeg istykker øyet og kaste den råtne tannstubben deres til fiskene!"

"Men vi har jo lovet henne å føre alle på villspor!" sutrer de. "Eller spise dem," nikker en – og slikker seg om munnen.

Hele tiden prøver de å lukte seg frem til ham, men Perseus smetter unna – og kjerringene stanger inn i hverandre så det smeller.

"Nå teller jeg til tre!" sier Perseus. "Og så knuser jeg øyet!"

"Hun stoler på oss!" hyler de.

"En!"

"Og hun er søsteren vår!"

"To!"

"Men enhver er seg selv nærmest …" sukker de tre graiene. Og så forteller de ham alt de vet.

Han er i landet bortenfor verden. Og han stormer ikke frem lenger. Han skynder seg langsomt. Prøver å se seg for. Lytter til alle kanter. Bruker ikke vingeskoene, men går vaktsomt langs marken. Sverdet i hånden. Han har hørt mange historier om hvor farlige gorgonene er. Hvor nådeløse. Og hvor utrolig sterke de er i nærkamp.

Men hva er det for et landskap han vandrer gjennom?

Perseus stanser.

Nå ser han. Det er ikke vanlige stener og klipper. Det er

… alle slags merkelige figurer! Dyr og fugler. Rad på rad og i skremte klynger. Ulykkelige skapninger som har sett inn i de forferdelige øynene hennes. Men mest mennesker. Han står i en forstenet skog av unge menn og krigere … håpefulle eventyrere … fanget i en siste, desperat bevegelse.

De nådde hit.

Men ikke lenger.

Der fremme ser han det svake lyset fra hulen hennes. Inngangen åpner seg som en gapende kjeft. Er de alle tre der inne? Er også de to søstrene sammen med henne? Skal han gå inn – eller vente til de kommer ut? For første gang nøler han.

Perseus setter usynlighetshjelmen på hodet.

Så går han forsiktig videre.

Medusa kan høre ham. Allerede mens han er langt borte, kan hun merke at han nærmer seg. Lyden av de forsiktige fottrinnene hans kiler i ørene hennes. Men hun sier ingenting til søstrene. Hun gløtter bort på dem. De sover tungt, begge to.

Også hun er trett. Men det er ikke søvn hun trenger.

Som ung misunnte hun søstrene fordi de skulle få lov til å leve bestandig. Nå synes hun heller synd på dem. Alltid? Det er lenge, tenker Medusa bistert. Det er altfor lenge.

Likevel: Selv den minste skapning klorer seg fast.

Det har hun ofte sett.

Vær sterk, hvisker hun til seg selv. Vær sterk. For dette er Dagen og Timen.

I mange år er hun blitt latt i fred. En stund trodde hun nesten de hadde glemt henne. Men nå er det en her igjen. Enda en av hennes mange, håpefulle … friere. Det er slik hun helst vil tenke på dem. Det gamle, furete ansiktet sprekker i en slags smilende grimase. Ja, for kommer de ikke hit fordi de har lyst til å erobre henne?

Slangene i bakhodet hveser og krøller seg. Hun hysjer på dem. Vær stille, tenker hun. Ikke skrem ham.

Hun ligger på det kalde jordgulvet.

Lukker øynene.

Venter.

Hun kjenner hjertet banke i brystet.

For hun eier en siste, vidunderlig hemmelighet. En hemmelighet som har holdt henne klar og varm gjennom alle disse årene. En hemmelighet som langsomt … langsomt … har vokst seg større i henne. Hun har aldri delt den med noen. For den har vært hennes. Bare hennes. Men nå fyller den henne til smertepunktet. Nå kjenner hun at den sparker og vil ut.

Han som endelig skal befri henne fra livet er allerede på vei inn i hulen.

Men skynd deg, min prins, tenker hun. Ikke la meg få tid til å angre.

Og ikke vær redd.

Idag er jeg din.

Du skal få meg.

Når hun er helt stille ... kan hun merke at han puster mot nakken hennes.

Perseus holder skjoldet foran seg. Det lukter stramt og søtt her inne. Og det drypper fra de lange istappene i taket. Flere steder er det tent små bål. Noen ligger som glødende askehauger langs veggene. Andre brenner ennå med høye flammer. Men Perseus er usynlig, og kaster ingen skygge. Der … ser han to av gorgonene. De ligger på en haug med filler. Sover med dype, surklende lyder. Begge har lagt den ene vingen over hodet. Uhyrene er større enn han trodde. Og styggere. Men ingen av dem er Medusa. Forsiktig lister han seg forbi dem. Og nå skimter han … en skikkelse som må være henne. Hun dormer visst, hun også. Raskt vender han seg om, holder det blanke skjoldet slik at han fanger speilbildet både av henne og hulegangen videre innover – og begynner langsomt å gå baklengs. Han ber til gudene at han ikke må snuble.

Endelig står han bøyd over henne. Hun sover som et barn. Dypt og stille. Har ikke hørt det minste. Slangene i håret hennes svaier og hveser. Biter etter ørene hennes. Men selv det vekker henne ikke. Brått er han nesten skuffet. Var det ikke verre? Var det så lett? Han har hørt sanger og historier om henne siden han var en neve stor. Han hadde ventet kamp og klorende motstand. En fresende hunndjevel. Og alt han finner er en døv, gammel kone. En sliten, forkrøplet skrott. Med bena trukket oppunder seg. Ansiktet vendt ned. Et øyeblikk kjenner han seg mer som en slakter enn som en eventyrhelt.

Så samler han seg.

Løfter det krumme sverdet – og hugger.

Hun kjenner hvordan bladet skjærer gjennom hud og slangeskinn – kutter sener og blodårer. Og i et siste svimlende hjerteslag: Hva er hennes siste tanke? Hva er det siste hun ser?

Det siste hun ser er havet.

Ikke det grå og triste ishavet utenfor. Men det blå – det himmelblå og skumhvite – det solvarme havet hun husker fra den gang hun var liten pike.

Hun merker at hodet røskes løs fra kroppen.

Og hun vet at hun dør.

Men hun vet også at i samme stund skjer det vidunderlige. Det som hun har lengtet etter. Og den vridde, skjeve munnen hennes forsøker å forme et ord – et navn. Og det er det siste hun hvisker. For der hvor blodet fosser ut over jordgulvet … der springer det plutselig frem … en skinnende, hvit hest! En fullvoksen hingst med gylden man – og store, sterke vinger! Og navnet hun hvisker er: Pegasus!

Vingehesten – det kaller hun den nyfødte. Ham hun har båret på – i trassig stolthet og stille glede – helt siden den gang for lenge, lenge siden.

Slik dør Medusa.

Men hun vet at sønnen vil leve. Hennes og havgudens kjærlighetsbarn.

Pegasus kneiser med hodet og vrinsker. Så stormer den ut av hulen, slår med vingene – og forsvinner i skyene.

Nå våkner endelig de to gorgonsøstrene. Men Perseus … stapper det bloddryppende hodet ned i lærsekken – og skynder seg forbi dem.

De setter etter ham med høye skrik. Men det er for sent. Perseus har allerede fått for langt forsprang. De må gi opp den ville jakten. Rasende vender de tilbake til hulen – og gråter over sin døde lillesøster.

Hva hendte siden?

På veien hjem opplever Perseus mange eventyr. For hodet til Medusa eier en merkelig, skremmende kraft – selv nå som hun er død. Ved å vise det frem, gjør han titanen Atlas til sten og forvandler ham til en fjellrekke. Utenfor Jaffa berger han prinsesse Andromeda fra et grusomt sjøuhyre. Han redder naturligvis sin mor fra å bli gift med tyrannen Polydektes. Og uten å ville det oppfyller han en gammel spådom og dreper sin egen bestefar med et uheldig diskoskast.

Til slutt oppsøker han Athene. Han takker henne for hjelpen, gir henne tilbake skjoldet og sverdet – og de andre gudegavene. Men hun…

… ber også om å få Medusas hode!

Han gir det til henne. Og Athene fester triumferende det store gorgonhodet til skjoldet sitt.

Selv med sine brustne, livløse øyne … skal det fra nå av – og til evig tid – spre frykt og redsel blant hennes uvenner og fiender.

Men alt dette er andre historier.

Vår slutter her.

Tilbake til Mime