Langt øst i Tyrkia – der landet grenser mot Iran og Armenia – ligger et merkelig fjell. Det er høyt og imponerende. Men mange fjell i verden rager høyere, og mange er nok både villere og vakrere. Likevel finnes det ikke noe annet berg som er mer berømt enn Ararat. For det var her Noas Ark en gang for lenge siden fant tørt land. Og det var her Gud spente den første regnbue over himmelen – som et tegn på fred og med et hellig løfte om at han aldri mer skulle prøve å drukne alt liv på Jorden...

Dette er historien om Noa – vår stamfar.

Han som overlevde.

Han som sørget for at ikke alt gikk tapt i Den store flommen.

Historien inneholder små og store biter hentet fra mange ulike fortellinger. Mest kjent er den beretningen vi finner i Bibelen. Men den er langt fra den eneste. For både jøder, kristne og muslimer har prøvd å fortelle den – og de har gitt den videre på mange forskjellige måter. Her har jeg gjort et forsøk på å føye dem sammen.

NOA

Han som overlevde Den store flommen

I begynnelsen var alt bare vann – og et stort mørke. Men Gud sa: "Bli lys!" Og det ble lys. Og Gud satte en hvelving midt i vannet, en blå og skimrende kuppel. Han kalte den Himmel. Og under himmelen blåste han vannet bort, så det ble tørt land. Han lot det vokse frem alle slags trær og blomster. Og han gjorde dyr og mennesker som kunne leve der.

Slik skapte Gud verden.

Som et blått egg.

Som en boble av liv midt mellom frådende vannmasser.

For høyt der oppe, bak sol og stjerner, vil det bestandig slå tunge bølger mot himmelhvelvingen. Og dypt der nede, under jord og sten, finnes det et svart og bunnløst hav.

Øst i verden, på det sted som het Eden, plantet Gud en vakker have. Her ville han at menneskene skulle bo.

De første menneskene het Adam og Eva. Gud skapte dem som to nesten fullkomne vesener. De kunne høre selv den minste lyd. Og de kunne se alt som skjedde i hele verden. Om Adam ble det sagt at han var så ubegripelig vakker at selv fotsålene hans strålte klarere enn solen. Og for at de to menneskebarna ikke skulle komme til skade på noen måte, ga Gud dem en skjell-lignende hud, nesten som et panser.

Men slangen narret Adam og Eva til å være ulydige.

Gud straffet slangen. Han tok fra den armer og ben – så den fra nå av var nødt til å krype på maven. Og han jaget menneskene ut av Eden, den haven som vi snart begynte å kalle Paradiset, og som vi siden alltid har lengtet tilbake til. Fra nå av lyste det ikke av menneskene lenger. Hørselen og synet ble gradvis dårligere. Og huden ble myk og sårbar. Bare ytterst på tær og fingre lot Gud alt være som før. Neglene skulle minne menneskene om hva de hadde mistet. Og om hvordan hele kroppen deres en gang hadde vært.

Adam og Eva fikk tre sønner og tre døtre. Barna var tvillingpar og giftet seg med hverandre.

Kain het den eldste av sønnene. Han hadde et rastløst hjerte og et sinne som ikke lot seg styre. En dag drepte han sin bror Abel.

Straks etter dro han sin vei. Tvillingsøsteren Lebhudha fulgte ham. Og de kom aldri mer tilbake.

Abel hadde ikke barn. Men både Kain og Set, den yngste av brødrene, ble stamfedre til store slekter.

I mange år levde de fleste mennesker langt mot øst. For de ville være så nær Paradiset som mulig. Selv om inngangen til haven var voktet av store vingevesener, som bryskt jaget bort alle som nærmet seg. Om kvelden kunne man på lang avstand se hvordan skjæret fra flammesverdene deres farget himmelen rød og gul.

Det var en underlig og forvirrende tid. For i de dager var det kjemper på Jorden. Og Guds engler forelsket seg i menneskenes døtre – og fikk barn med dem.

Det var også alle slags merkelige dyr: Drager, enhjørninger, griffer – og skapninger som ingen lenger husker navnet på: sjødyr som minnet om en blanding av hval og krokodille, og digre okselignende flodhester med haler så tykke som trestammer.

Noa ble født i år 996 etter Verdens Skapelse.

Den gang levde menneskene mye lenger enn de gjør nå. Og de kunne få barn selv om de var over hundre år gamle.

Da Noa ble født, var faren hans 182 år gammel. Og Adam og Eva, de første menneskene i verden, var nettopp døde – mer enn ni hundre år gamle.

Det var mange tegn og varsler rundt Noas fødsel. Like før han kom til verden, skjøt faren hans, Lamek, en pil mot noe han trodde var et farlig rovdyr. Men det han drepte, viste seg å være en mann, som hadde et horn i pannen!

Moren, Silla, tok dette for et dårlig varsel. Men andre trøstet henne, og sa at det nok heller betydde at hun skulle gi liv til en som ville våge å kjempe mot ondskap og urettferdighet. Og da lille Noa så dagens lys …

… var alle fra seg av undring over hvilket vakkert barn han var. Huden hans var hvit som geitemelk og han hadde røde roser i kinnene. Øynene tindret som små stjerner og han hadde lange krøller. Ja, hele det lille ansiktet lyste. Og det merkeligste av alt: han var født omskåret.

Likevel var Lamek sur, for han mistenkte at sønnen kanskje ikke var hans, men at Silla hadde vært utro med en av englene.

Lamek gikk til sin far, Metusalah, og spurte ham til råds. Men Metusalah viste ham videre til sin egen far, Enok – en mann som var kjent for å ha levd et godt og rettskaffent liv, og som forsto alle hemmeligheter i Raziels bok, en profetisk skriftrull som opprinnelig hadde tilhørt Adam.

Enok var død. Gud hadde tatt ham opp til Himmelen. Men Metusalah og Lamek visste hvilke kunster de skulle bruke for å få ham i tale.

Og den døde svarte dem.

Først overbeviste han dem om at Noa virkelig var av Lameks eget kjøtt og blod. Så kom han med en spådom, han sa: "I Noas levetid vil Gud gjøre alle ting nye. Og Noa er en viktig del av Guds plan." Og til slutt advarte han dem. Han sa at mange av Guds fiender kjente til denne spådommen og at de derfor ville gjøre alt som sto i deres makt for å forsøke å ta livet av den lille. Derfor var det viktig at disse mektige fiendene ikke fikk vite at gutten var født. Så Enok rådet dem til å holde det virkelige navnet hemmelig.

Fra den dag av kalte de alltid Noa for Menachem når det var fremmede til stede.

Gutten Noa hadde mange voksne som brydde seg om ham. Men tidlig ble det klart at det var et særlig godt forhold mellom ham og den aller eldste i familien. Det var Set, sønn av Adam og Eva – og Noas tip-tip-tip-tip-tipoldefar.

Men slik er det gjerne. Den eldste og den yngste søker ofte sammen.

Set var 866 år da Noa ble født. Men han var sprek som en ungdom. Og han husket bedre enn de fleste.

Det Noa likte best var når Set fortalte fra gamle dager – og om hvordan alt var blitt til.

"Egentlig er det ikke bare én, men syv himler," sa Set. "Og det er syv verdener. Vår verden er den syvende. Dens egentlige navn er Heled. De syv verdenene holdes adskilt fra hverandre av mektige virvelvinder.

For at ikke de syv himlene og de syv verdenene skal falle fra hverandre og forsvinne i det store tomrommet, er de hektet sammen med veldige kroker. Det hele minner om et fjorten-etasjers tårn, og den øverste kroken er festet til Guds eget håndledd." Set visste også …

… hvordan det så ut bortenfor horisonten. "I øst ligger Paradiset," sa han. "I vest er det et stort hav med mange øyer. Bortenfor der er det ørken, en ødemark hvor det kryr av alle slags slanger og skorpioner. Fra syd kommer ild og røk – og glohete vindpust. Fra nord komme all frost og sne, all hagel, tåke og mørke. Der bor demoner, onskapsfulle ånder. Deres leder er Samael. I det ytterste nord ligger også Gehenna. Det pinefulle stedet som alle illgjerningsmenn kommer til etter døden."

Men aller best likte Noa å høre om dyrene.

Sammen med Set kunne han vandre omkring i dagevis. Og Set viste ham rev og ulv. Han fikk se …

… løver og elefanter. Set viste ham det hemmelige stedet hvor Ziz hadde redet sitt. Ziz var fuglenes konge, og den var så diger at når den foldet ut vingene og fløy forbi, trodde mange at det var solformørkelse. Og de fikk se det merkeligste av alle dyr. Dypt inne i den mørkeste skogen ...

... møtte de Reem, den enorme villoksen. Reem er så stor som et vandrende fjell. Derfor har Gud bestemt at det ikke er plass til mer enn to reem-dyr i verden om gangen. Og han lar oksen og kua holde til på hvert sitt sted – så langt borte fra hverandre som bare mulig. Hvert syttiende år kommer de sammen for å pare seg. Like etterpå biter kua oksen ihjel. Men når det er timen da hun skal føde, dør også hun. Maven hennes sprekker. Og frem kravler et nytt tvillingpar, en hun og en han. Barna drar straks hver sin vei. Oksekalven mot øst, kua mot vest. Og så møtes de igjen sytti år senere.

Alt dette og mye mer opplever Noa sammen med sin tip-tip-tip-tip-tipoldefar. Og en kveld, når de har slått leir og tent bål, spør han den gamle: "Hvordan er det mulig at Gud har fiender? Når vi ser hvilken vakker og underfull verden han har skapt for oss?"

"Gud ga alt levende en fri vilje," svarer Set. "Men dermed fikk vi også evnen og muligheten til å misunne hverandre. Og de første som brukte denne evnen, var Guds egne engler..." Så forteller han Noa om Samael.

Samael var en av lederne i engleflokken. En vakker prins. Og den som Gud hadde tenkt skulle styre Jorden og planetene. Men på skapelsens sjette dag gjorde Samael opprør. For da Gud skapte Adam, og ba hele Himmelen vise mennesket respekt, ble Samael nesten gal av svartsyke og såret stolthet. Skulle han – en erke-engel – bøye seg for et vesen som var skapt på et blunk av jord og støv? Aldri!

Samael nektet å ære en lavere skapning. Han fikk flere av de andre englene på sin side. Og hadde ikke Gud egentlig sittet lenge nok på tronen som det var? Det ble en stor uro i himmelen. Men flokken av trofaste – med englene Mikael og Gabriel i spissen – slo opprøret ned. Samael og hele hurven hans ble kastet ...

… ut av himmelen og ned på Jorden. Her fortsatte de å motarbeide Gud – og det har de gjort like til denne dag. Mange mener at det egentlig var Samael som var slangen i paradisets have. Han har mange navn denne mørkets fyrste. Satan og Lucifer er to av dem.

"Men er det bare de falne englene som trosser Gud?" spør Noa. "Finnes det ikke også mennesker som vender ham ryggen?" Gamle Set sukker. "Jovisst gjør det så," sier han. "Og for hver dag som går, blir det flere og flere av dem. Skjønt mennesker og mennesker... " Set nøler. "Kanskje er de Samaels kjøtt og blod – alle som en."

"I slekt med Den Onde?"

"Det sies at min mor fikk barn med ham. Uten å ville det. Kain var min bror. Men det sies at det var Samael – og ikke Adam – som lå med henne den natten han ble unnfanget. "

"Men du og Kain... dere er jo stamfedre til oss alle sammen?"

Set nikker.

"Og hvis det du sier er sant... da er jo halvparten av menneskeheten Samaels barn?" roper Noa forundret.

Den gamle nikker. Svelger tungt og nikker.

Set dør i en alder av 912 år. Da er Noa bare 46 år gammel.

Men Noa ønsket å holde seg til Gud. Og i alle ting søkte han å være rimelig og rettferdig.

Årene gikk.

Noa var flink med hendene. Han lærte å hugge tømmer og å kappe til stokker og planker. Når venner eller naboer trengte en ny stol eller et nytt bord, et skap eller en kiste, var det alltid lett å gå til Noa og be om hjelp.

Da han ble voksen giftet han seg med en av døtrene til sin oldefar Enok. Piken het Na'ama – og alle hadde bare godt å si om henne. Men i mange hundre år var ekteskapet deres barnløst.

Noa ville leve i fred med alt levende. Ville dyr og fugler kjente seg trygge på ham, og hver morgen og kveld satte han ut mat og drikke til dem. Men ofte var det lettere å forstå dyr enn mennesker. For …

… stridighetene mellom Kain-slekten og Set-slekten hadde ingen ende. Når som helst kunne det komme et overfall. Noa våget aldri å gå til sengs uten å ha spydet og klubben liggende ved siden av sengen. Og Na'ama gikk bestandig med en kniv i beltet.

Det var en vond tid.

Og den ble stadig verre.

For uvennskapet …

… tok fyr over alt – og spredte seg som en gressbrann.

Snart visste ingen hvem som var venn og hvem som var fiende. Brødre slo hverandre ihjel. Og sønner vendte seg mot sine egne fedre.

Det var som om hele verden var forgiftet.

Da Noa var fem hundre år talte Gud til ham og sa: "Jeg har bestemt meg for å gjøre ende på nesten alt liv, for menneskene har fylt Jorden med løgn og urett – og jeg angrer at jeg har skapt dem." Noa visste ikke hva han skulle tro – eller hvor stemmen kom fra. For han var helt alene, ute på markene. Og Gud sa: "Men jeg vil gjøre en pakt med deg. For i dette slektsledd er du den eneste som har prøvd å leve godt og rettferdig. Derfor vil jeg spare deg. Av alle mennesker: Du og din hustru – og dine sønner og dine sønners hustruer – dere alene skal overleve." Da måtte Noa le, for han var barnløs – og nå var han sikker på at det var vinden som spilte ham et puss, og at alt bare var noe han innbilte seg. Men Gud hvisket: "Det jeg sa, det sa jeg." Og da Noa kom hjem …

… løp Na'ama ham i møte, og allerede mens han var langt borte, hørte han de høye gledesropene hennes.

I mer enn fire hundre år hadde hun og Noa lengtet etter å få barn. Mer enn en gang hadde de vært nær ved å gi opp håpet.

Da forsto Noa at Gud hadde utvalgt ham.

Og ni måneder senere fødte Na'ama tre sønner.

De kalte dem Sem, Kam og Jafet.

Gud sa: "Jeg vil la en stor vannflom komme over Jorden. Derfor skal du bygge en båt av gofertre. Den skal være 300 alen lang, 50 alen bred og 30 alen høy. Og du skal stryke den innvendig og utvendig med bek."

Da Noa hørte dette, gikk han straks ut og plantet et gofertre foran huset sitt. "Når treet er stort nok, skal jeg felle det og bygge en båt av det, Herre," sa Noa. Han håpet at han på denne måten kunne vinne litt tid – både for seg og verden.

Og Gud lot ham gjøre det slik, for han så at Noa handlet av et rent hjerte.

Først søkte Noa råd hos sin far Lamek og sin bestefar Metusalah. Av alle de gamle i slekten var det nå bare disse to som ennå var i live.

Lamek velsignet sønnen og fortalte enda en gang om alle de underfulle varslene ved fødselen hans. Og bestefar Metusalah kysset Noa og sa: "Tenk ikke mer på oss to gamle. Vi er mette av dager og står allerede med det ene benet i graven. Det som betyr noe er at Gud vil at du skal være hans profet. Gå ut og gjør hans gjerning!"

I tiden som fulgte dro Noa vidt omkring for å advare menneskene om at verden snart ville gå under.

Men alle bare lo av ham.

Gofertreet vokste seg kjempedigert.

"Hva skal du med det store treet der?" spurte naboene.

"Bygge en båt av det, " svarte Noa.

Da lo folk enda mer. "En båt?" ropte de. "Se deg rundt, Noa! Har du tenkt å seile på jordene her?!"

Men treet …

… ble større for hver dag. Når Noa og Na'ama og de tre sønnene tok hverandre i hendene, var det bare såvidt de rakk rundt stammen. Og kronen subbet skyene.

Da det var gått tyve år, hentet Noa øksen og begynte å hugge. Nå følte han at...

… han ikke kunne vente lenger. Han gjorde bjelker og planker. Langsomt, langsomt … begynte det å ligne en slags båt.

Sønnene – Sem, Kam og Jafet – hjalp ham. De var blitt voksne nå.

Hele dagen hang det folk rundt byggeplassen som lo og ertet dem. "Men du har jo glemt å lage ror, Noa!" ropte de. "Hvordan har du tenkt å styre denne båten din?"

"Gud skal styre den for oss," svarte Noa, og snekret videre.

Om natten måtte de holde vakt – så ikke fiender skulle komme og ødelegge.

Flere av Noas naboer var kjemper – og de lo mest av alle. "Hør, Noa," sa de. "Hvis det virkelig skulle komme en flom, så ville den jo aldri rekke oss høyere enn til anklene!"

Hendte det ikke at Noa tvilte? Å, jo. Det hendte. Og Na'ama? Hun tvilte hun også. Og sønnene deres. De hadde fått seg koner nå, alle tre.

Og alle tvilte. Hver og en på sin måte. Men likevel fortsatte de å bygge. Dag ut og dag inn. Og det ble virkelig …

… en ruvende og merkelig farkost. Altfor stor, tenkte Noa. Men han sa ingenting. For han visste: Gud har en mening med alt. Og de hadde bygget skipet nøyaktig slik Gud hadde sagt de skulle: Med tre dekk. Og på hvert dekk var det hundrevis av små rom.

Gud sa: "Det er godt, Noa. Men nå har jeg enda en oppgave til deg: Av alt som lever skal du ta ett par av hvert slag med deg ombord i båten. Han og hun skal det være. Av alle slags dyr, alle slags fugler og av alle slags kryp på Jorden skal par for par komme inn til deg for å holdes i live."

Da falt Noa på kne og jamret høyt. Han sa: "Herre, du vet hvor glad jeg er i dyr og fugler. Du vet alle ting. Men da vet du vel også at det du ber meg om er umulig? Det er mer enn noe menneske kan greie!"

Men Gud sendte engler for å hjelpe ham. En usynlig hærskare som lokket dyrene med seg slik at det så ut som om de alle kom av egen fri vilje.

"Se!" ropte folk. "Han har kastet trolldom over dyrene. Og nå vil han sperre dem inne i den tåpelige arken sin!" De kalte båten Noas Ark fordi den minnet dem mer om en kiste og en kasse enn om et virkelig skip. Men Noa likte navnet. Og fra den dagen av het ikke båten noe annet.

Det aller første dyreparet som gikk ombord var to maur.

Bak dem fulgte de andre – to og to – i en uendelig lang rekke.

Noa sto selv ved landgangen og ønsket dyrene velkommen. Han viste dem hvor de skulle bo: På det øverste dekket ville menneskene være – sammen med krypdyr og insekter, i midten var det gjort plass for fuglene og på det nederste dekket skulle firfotede dyr holde til.

Men det var slett ikke alle dyr som ville være med. Griffene for eksempel – de store løvene med ørnehoder – snudde da de så Noas Ark. "Det er en felle," sa de til hverandre. "Og hvis det virkelig skulle komme en flom eller en katastrofe, så vil alt være bedre enn å sitte innelåst i den digre vaskebaljen der!"

Og på den annen side: Det var heller ikke alle skapninger Noa var like glad for å få ombord. Fluene for eksempel. Helst ville han ha unnvært dem. Men djevelen Samael grep inn – for av alle Guds skapninger var fluene de han satte mest pris på. Samael så at Noa nølte. Derfor åpenbarte han seg – i all sin skrekkelige gru. Han ropte at enten fikk de to fluene lov til å bli med, ellers så ville han selv gå ombord!

Og Noa sukket – og valgte det minste av to onder.

I mellomtiden løp de andre av Noas familie omkring og samlet all slags mat og dyrefor. Men hva liker en pungrotte? Hvor mye spiser en krokodille? Hva er det beste nattergalen vet? Og hva drikker en tordivel?

Heldigvis hadde de også her usynlige engler til å hjelpe seg.

De siste dyrene som ble tatt ombord, var to esler. Like før de skulle gå inn i båten slo de seg helt vrange og var nesten ikke til å rikke. Noa måtte lokke dem med gulrøtter, og han måtte dytte av alle krefter... før de endelig ga seg og luntet opp landgangen.

Nettopp som døren ble lukket bak de to stabeisene …

… kom det et trist budskap: Noas bestefar var død.

For fem år siden hadde Noa mistet sin far, Lamek. Nå var altså heller ikke Metusalah blant dem lenger.

Noa bestemte at alt arbeid straks skulle stanses, og at sørgetiden skulle vare en hel uke.

Også konene til Sem, Kam og Jafet gråt over Metusalah, for de var døtre av hans sønn Eliakim.

Mange møtte frem til begravelsen. Både mennesker og kjemper. Ja, selv et par av de falne englene ønsket å vise Metusalah den siste ære. For han hadde vandret lenge på Jorden og alle hadde en historie å fortelle om ham.

Metusalah var 969 år da han døde.

Ikke noe menneske er blitt så gammel som ham, hverken før eller siden.

Til begravelsen kom også Og – selv om mange mente at han heller burde holdt seg borte. I Noas familie var Og en som alle visste om, men som ingen snakket om. Han var familiens skam.

Og tilhørte den stammen av kjemper som kalles rephaim, og det ble hvisket at han egentlig var den rettmessige kongen av det fjerne landet Bashan. Men for Noas familie var Og først og fremst det ulykksalige barnet som en av Metusalahs sønnedøtre hadde avlet med Hiya.

Hiya var et grusomt monster – halvt menneske og halvt demon – som daglig fortærte tusen kameler, tusen hester og tusen okser. Men lyst og begjær har alltid gjort blind. En kvinne kan ha vondt for å skjelne mellom et uhyre og en ærlig kar – og mang en mann har latt seg dåre av trollkvinner.

Gamle Metusalah hadde vært både sint og lei seg på grunn av sitt ubetenksomme barnebarn. Og Noa syntes ikke situasjonen ble bedre da hans egen sønn, Kam, noen år senere forelsket seg i nettopp denne piken – og giftet seg med henne.

Nå prøvde Og å smiske med Noa og late som om han var en venn.

Da sørgetiden var over, begynte det å regne.

Det var den syttende dagen i den andre måneden.

Noa var 600 år gammel.

Det var 1596 år etter Verdens Skapelse.

Gud ba dem gå inn i Arken.

De andre gikk ombord. Men Noa nølte.

Han håpet like til det siste at Gud ville ombestemme seg.

Men regnet …

… falt stadig tettere. Jorden ristet. Tordenen rullet. Og det pøste ned.

Da vannet nådde ham til knærne, gikk også Noa inn i Arken.

For nå …

… fjernet Gud to stjerner fra stjernebildet Pleiadene – slik at himmelens sluser ble åpnet. Samtidig sprutet vannet opp av jorden gjennom kløfter og sprekker. Vannet der oppe og vannet der nede – alt det våte og mørke som Gud hadde adskilt på skapelsens første dag – det sluttet seg nå sammen igjen – i et brølende favntak.

Syv hundre tusen fortvilte flokket seg om Arken. De dundret med nevene mot skipssidene og ropte at Noa måtte slippe dem inn. Men Noa svarte: "I hundre år har jeg forsøkt å advare dere. Nå er det for sent! Og her inne er det ikke plass til flere." Likevel fortsatte de å sparke og slå. De ville bryte opp døren. Og de var like ved å velte hele Arken. Men ned fra fjellene kom det plutselig byksende …

… en veldig flokk av ville dyr. Ulver, løver og bjørner i hundretall. De vasset og svømte mot skipet. Rasende fordi englene hadde valgt andre dyr enn dem selv. Nå for de inn i folkemengden og bet og klorte til alle kanter.

Men vannet fortsatte å stige. Og snart var alt bare et baksende, skrålende, svømmende virvar.

Nå rugget også Arken på seg. Skipet ble løftet opp – og ville snart bli båret av sted over bølgene.

Kjempen Og sto for seg selv et stykke unna.

Han var så diger at vannet ennå bare rakk ham til maven.

Da Kams hustru så ham, brast hun i gråt. For han var tross alt hennes sønn. Hun bønnfalt Noa om å hjelpe ham. Og Og strakte de store, hårete armene sine mot dem. Uten en lyd.

Da greide ikke Noa å holde hjertet sitt kaldt lenger. Han kastet ut en taustige og ga Og lov til å henge på slep etter Arken.

Og så …

… startet den ville seilasen.

Vannet sto høyt over alle hustak nå. Og det var bare de som hadde klatret opp i trær eller som hadde søkt tilflukt i fjellene, som ennå var i live.

Det gjorde vondt å se på dem. For de var redningsløst fortapt. Noen tenkte bare på seg selv, og slo gjerne sine beste venner i hjel for å kunne klyve opp på dem – og slik legge en håndsbredd til sin egen vekst … om så bare for en stakket stund. Andre holdt barna sine høyt over hodet. For at i hvert fall disse kanskje kunne bli reddet. Men alle druknet. Alle som en.

Noa gråt. Det var ingenting annet han kunne gjøre.

Og uværet vokste omkring dem. Snart var det umulig å se ut. Alle glugger måtte stenges med bolt og slå. For bølgene skyllet over Arken. Men den fløt som en kork.

Alle ombord ble kastet omkring som bønner i en kasserolle. Og det var et under at ingen kom til skade. Særlig på de to nederste dekkene, hvor det var stupende mørkt.

Der hvor Noa og de andre i familien holdt til, var det i det minste et svakt lysskjær. Lyset kom…

… fra den store perlen som Noa hadde festet til taket. Perlen var slik at den lyste sterkere om natten enn om dagen. Og slik kunne de holde rede på tiden og aldri ta feil av sabbaten.

I førti dager og førti netter regnet det.

Så stilnet endelig uværet av.

Da Noa igjen åpnet en av gluggene i Arken for å se ut, stirret han rett inn i et digert øye!

For det var ikke bare Og som hang på slep etter båten. Også Reem – den enorme villoksen – hadde greide å huke seg fast. Nå lå den aldeles andpusten og hvilte haken på akterdekket. Og Noa lot den få være.

Overalt fløt det av lik og døde dyrekropper – og vrakrester fra alle slags båter. Men alt var øde og stille. Hele Verden var dekket av vann. Og det skulle gå et helt år før det sank slik at det igjen ble tørt land.

For Noa og familien hans ble dette et år aldeles uten søvn! Så ubegripelig mye hadde de å gjøre! For noen dyr ville spise tidlig om morgenen, andre spiste ikke før om kvelden og noen spiste bare om natten. Og alle skulle ha den maten de var vant til. Det var et styr uten like! Av og til var Noa så trett at han nesten ikke kunne stå på bena. Og mer enn en gang ba han til Gud om at de snart måtte få slippe bort fra den nesedøvende stanken av elefanter, tigre, flodhester og apekatter!

Reem-oksen og kjempen Og hadde også litt å tygge på. Men de to måtte værsågod ta til takke med det de fikk – og den fisken de selv fanget! For i havet var det jo liv hele tiden ... Av og til – når Noa syntes han trengte frisk luft – satt han oppe på taket og snakket med dem om dette. Alle tre undret seg storlig over hvorfor Gud elsket blekksprut og maneter høyere enn fugler og landdyr.

En dag så de en hel flokk med digre blåhval!

Det var tydelig at Reem-oksen misunte de andre dyrene i Arken, som hadde makene sine med. Men så lenge reisen varte, måtte også alle andre – både dyr og mennesker – leve som om de var alene. Noa forbød dem å pare seg. Han ønsket ikke at noen skulle få barn ombord. De hadde nok munner å mette som det var!

Det ble mye søppel og bøss. For det var ikke alltid så lett å holde det så rent som de gjerne ville. Dessuten ble det etterhvert tydelig at ikke alle hadde greid å være like avholdne. For nå var det ikke lenger bare to rotter ombord. Det var – ja, snart var det ingen som greide å telle dem! De var en pest og en plage overalt, men særlig der maten var lagret.

En dag gikk det hull i båten – og vannet strømmet inn. Alle ble redde. Og krokodillene begynte straks å gråte. Men de to hundene løp tvers gjennom vannspruten. De byttet på å tette hullet med snutene sine. Og der sto de...

... dag ut og dag inn så lenge reisen varte. Noa roste dem og kalte dem menneskets beste venn.

Men siden den gang har hundesnuter alltid vært kalde og våte.

De to løvene hadde lenge vært sjøsyke. Derfor spiste de bare gress.

En dag Noa var nede for å se til dem, var han så uheldig at han tråkket den ene på halen. Den brølte stygt – og bet Noa i benet.

Noa svarte med å slå løven på snuten. Han slo så hardt at løven måtte nyse. Og straks nøs den ut to små katter – en fra hvert nesebor! Det er ikke godt å si hvem som var mest forbauset, Noa eller løvene. For slike dyr hadde verden aldri sett før!

De to kattene la straks i vei på ivrig jakt. Så snart var det slutt på rotteplagen ombord!

Men benet til Noa gikk det verre med. Resten av livet haltet han.

På den syvende dag i den syvende måned gikk Arken på et skjær – og ble stående fast.

Da forsto de at vannet endelig var i ferd med å synke, og at skjæret var toppen av et fjell.

Men de visste ennå ikke hvor de var.

Tre måneder senere kunne de skimte at også andre høye fjell så vidt stakk opp.

Og litt etter litt begynte de å kjenne seg igjen.

De forsto at skjæret de sto på var Ararats berg.

Men skyer og tåke gjorde det ofte vanskelig å se. Derfor sendte Noa

ut en ravn. Han ba den se seg om i verden og fortelle hvor langt nedover fjellsidene vannet nå hadde sunket.

Ravnen prøvde først å nekte, for den hadde liten lyst til å forlate Arken. Så Noa måtte true den. Men endelig flakset den av sted.

Ravnen fløy hit og dit og frem og tilbake. Men det var lite nytt den hadde å fortelle. Ikke prøvde den noe særlig heller.

Da sendte Noa ut en due.

Den vendte tilbake og klaget over at den ikke fant en eneste gren å hvile på.

Noa ventet i syv dager. Så sendte han ut duen en gang til.

Og da den nå kom tilbake…

… hadde den et friskt olivenblad i nebbet!

Da forsto Noa at vannet var sunket så mye at Jorden igjen var blitt et levelig sted.

Ennå måtte de vente i nesten to måneder, for marken omkring dem var bare søle. Og det tok tid før solen rakk å tørke den slik at vinden kunne blåse den bort. Men så …

… på den syvogtyvende dag i den andre måneden – i det året da Noa var 601 år gammel – kunne de langt om lenge klatre ut av Arken, både mennesker og dyr. Fuglene kunne endelig bruse med vingene. Giraffene kunne strekke på halsen. Hestene kunne reise seg på to og sparke med bena. Og insektene summet glade omkring dem.

I en lang, lang rekke toget de ned den bratte fjellsiden ... langs trange stier og smale berghyller. Like til de …

… kom til tregrensen. Her – hvor de endelig møtte trær og blomster igjen – her tok de farvel med hverandre. Hver og en gikk den veien de hadde lyst.

Og var den første som forsvant. Med en rå latter – og uten et eneste ord til noen.

For nå trengte han ikke å smiske for dem lenger.

Men de åtte menneskene – Noa og Na'ama og deres tre sønner og svigerdøtre – falt på kne i gresset, og takket Gud for at han hadde berget dem.

Og Gud sa: "Jeg vil aldri mer forbanne Jorden for menneskets skyld. Det lover jeg dere. Og som tegn på dette mitt løfte vil jeg sette en bue på himmelen. Når jeg fører skyer over Jorden og buen kommer til syne, da skal det være til minne om at vannet aldri mer vil få lov til å bli en flom som ødelegger alt levende."

Slik begynte den første dagen i en ny verden.

Noa fikk lov til å leve i enda 349 år.

Da han døde var han 950 år gammel. Og det kan fortelles mye mer om ham.

Men vår historie slutter her.

Ps:

Bokutgaven har også et ganske omfangsrikt noteapparat bakerst. Disse tilleggsopplysningene, bemerkningene og assosiasjonene er ikke tatt med i denne nettutgaven. Interesserte lesere henvises til nærmeste bokhandel ...

[MIME]