Innledning til paneldebatt ved
Den europeiske teaterfestivalen i Bonn, 1994:
(Hvor
jeg i flere år fungerte som "fadder")
Myter, Sjamaner og Det irrasjonelle
I Kina valgte myndighetene i 1931 å forby den lille
boken Alice in Wonderland. Rett og slett fordi man anså det
som galt, forkjært og skadelig for den åndelige folkehelse
at dyr og mennesker ble fremstilt som likeverdige og at skapninger med
horn og hale talte menneskespråk.
Så forbasket
voksen er det altså mulig å bli her i verden. Eller som Ole
Brumm ville sagt - og nå siterer vi: "Sprett er meget klok," sa
Brumm og nikket alvorlig med hodet.
"Ja, " sa Nøff,
"Sprett er klok."
"Og han har god forstand,"
sa Brumm.
"Ja, " sa Nøff.
"Sprett har god forstand."
Så var det stille
en lang stund.
"Det er kanskje derfor,
"sa Brumm ,"at han aldri forstår noe som helst."
Det finnes en del
slike Petter Spretter som mener at eventyr og myter er virkelighetsflukt.
Slik går det an å snu tingene på hodet. For er det noe
eventyr, lignelser og fantasirike bilder kan hjelpe oss til, så
er det vel nettopp til å forstå virkeligheten.
Sett at virkeligheten
er en skog vi har gått oss vill i. Og det har vi nok de fleste av
oss. Da hjelper det lite å sette seg på huk og kikke på
stener og strå. Den eneste sjansen vi har til å orientere
oss er å finne et høyt punkt. Og eventyret er nettopp et
slikt tre vi kan klatre opp i. For å få en oversikt. Se de
store linjene i landskapet...
På samme måte
er det hvis du står med nesa tett inntil et maleri. Da vil bildet
som regel bare virke forvirrende og meningsløst: uformelige farveflekker,
streker og prikker. Først når du går et par skritt
tilbake, begynner du å ane hva bildet skal forestille. På
avstand blir det lettere å se en sammenheng.
I litteraturen har
man fra de eldste tider brukt eventyr og fabler for å skape en slik
nødvendig distanse. "Det fantastiske" er et knep forfattere bruker
når de vil forenkle og tydeliggjøre, når man vil ha
frem det karakteristiske ved en situasjon, det vesentlige ved et problem.
Myter og eventyr kan
aldri bli uaktuelle. For de handler ikke bare om "den gang" og "den tid".
De kan like gjerne fortelle om "hver gang" og "all tid". Men hver generasjon
må erobre dem på nytt. Fortelle dem om igjen. På sin
måte. Holde dem opp mot lyset fra sin egen hverdag.
Men hva er egentlig
en myte? Selv vi som sitter her, vet snart ikke hva vi mener når
vi bruker ordet "Myte". Og det vi legger i ordet er helt sikkert ganske
forskjellig. I dagligtale virker det som om de fleste idag bruker ordet
"myte" nærmest som en motsetning til ordet "sannhet". Vi kan for
eksempel finne på å si: Det er ikke sant, det er bare en myte
osv.
Mytologi er blitt
definert av det moderne mennesket på mange måter. Her nøyer
vi oss med å si: alle forklaringer kan på et eller annet vis
inneholde visse snev av sannhet. Det spennende i vår sammenheng
er imidlertid at én ting er sikkert: De fleste myter er i sin opprinnelige
form rituelle tekster - det vil si: tekster for hellige ritualer, handlinger.
De er hellig historie. Og fra dette punktet ser jeg to forskjellige
veier å gå videre: enten blir myten til historie, slik som
for eksempel i Israel - hvor myten blir identisk med det jødiske
folks historie. Eller - og det er den andre veien å gå: myten
forvandler seg langsomt til et eventyr... noe som er en historie, men
det er ikke HI-storie - ikke historiske fakta... I sistnevnte tilfelle
er det ihvertfall lett å se, at når et og samme motiv opptrer
både i myter og eventyr, så er det alltid myten som er det
opprinnelige, det var her motivet først ble formet.
Omstendighetene, vilkårene,
for myter har forandret seg drastisk. De gamle stamme-seremoniene som
markerte fødsel, overgang til voksent liv, ekteskap, begravelse
og så videre, tjente den hensikt at man kunne ta individets livskriser
og livsgjerning og "oversette" alt dette til klassiske, upersonlige "former",
jeg hadde nær sagt "klisjeer". De åpenbarte ham for ham selv...
de lot den enkelte få se seg selv, ikke som en individuell personlighet,
men som Krigeren, Bruden, Enken, Presten - og samtidig gjentok de, repeterte
de, for resten av samfunnet den gamle historien... læren om de arketypiske,
de opprinnelige stadiene i menneskelivet. Hele samfunnet ble synlig for
seg selv som en uforgjengelig, levende enhet. Idag derimot... er ikke
den sosiale enhet eller klasse en bærer av religiøse ideer
og tankegods lenger, men en økonomisk-politisk organisasjon. Den
gang lå all mening i gruppen, i den store anonyme formen, ingen
mening i det selv-uttrykkende individet. Idag ser det snart ut til å
være helt omvendt: ingen mening i gruppen - all mening i det individuelle.
Dessuten: samfunnet er idag egentlig hele verden, selve kloden, ikke bare
stammen, eller den på flere måter begrensede nasjon.
For meg er myten en
slags trampoline for fantasien. Men jeg vil gjerne få understreke
at som forfatter er det de myter som ikke lenger er i direkte "hellig
bruk" som fascinerer meg mest. Det er her jeg føler meg fri. Det
er mange grunner til at jeg istedet for Allah og Jesus heller velger å
leke med Zeus og Venus, Balder og Frøya. Jeg trives best blant
myter som har kuttet fortøyningen til Det hellige. Nå driver
de fritt omkring på fantasiens himmel... lik digre luftskip. Fremmedartede
- men likevel underlig kjente. Mens de tålmodig venter på
å bli til eventyr...
Eventyr og dagens
fantastiske fortellinger er i slekt med hverandre. De er tanter og onkler,
fettere og kusiner. En annen betegnelse for moderne fantastiske fortellinger
kunne være elektriske eventyr. Men hvordan er det med slektskapet
til myten? Hva med "urfortellingen", historien i sin tilnærmet originale
form? Likhetspunktene er mange. Men en vesentlig forskjell springer oss
straks i øynene: Myten er nesten alltid konservativ og konserverende.
Mens hverken eventyret eller den fantastiske foretelling trenger å
være det. Snarere tvertimot. Ofte er eventyrene progressive, radikale,
ja i enkelte tilfeller bent frem opprørske og revolusjonære!
Myten sier at det er visse regler, visse grenser. Ta deg i akt! Myten
kommer på en måte "ovenfra". Fra dem som styrer og regjerer.
Eventyret - drimot - kommer "nedenfra". Fra almuen. Myten sier: Slik -
og ikke annerledes - må allting være. Eventyret er en protest
mot tilværelsen. Den er langt på vei en anti-myte. Myten handler
om gudene - om de sterke og mektige. Eventyret handler som regel om den
svake, den man ikke tror på - den yngste sønnen. Den unyttelige
dagdriver. Ham alle ler av. Han som ingenting eier... Og hele tiden
er det de rike og mektige som får unngjelde. Det er prest og fogd
man ler av. Men protesten holder som oftest uskyldighetens maske foran
seg. Dette er en side ved eventyret som undertrykte mennesker til alle
tider har forstått å utnytte. Vi kan bare tenke på etterkrigstidens
litteratur i Øst-Europa, hvor den eneste vei til systemkritikk
ofte gikk nettopp gjennom fantastiske fortellinger og eventyr. Eventyret
sier oss at det alltid er håp. Dypest sett bærer det nesten
alltid i seg en lengsel etter forandring. Myten - derimot - gjør
seg nesten alltid til talsmann for det bestående. Hva så med
den moderne fantastiske fortelling - hvor befinner den seg i dette - jeg
hadde nær sagt: politiske - bildet? Stort sett brukes den progressivt,
men den kan også benyttes som et forsvar for status quo. For eksempel
etter den oppskrift vi alle kjenner: 1) Noe er gått galt 2) verden
og tilværelsen, vår sivilisasjon og de frie markedskrefter
er truet 3) livskreftene er med andre ord hemmet 4) Men helten drar ut
5) og etter mange farefulle tildragelser 6) lykkes det ham å fjerne
hindringene 7) slik at alt blir som før 8 ) med andre ord: gjenopprette
"lov og orden". James Bond og Indiana Jones er etter min mening brukbare
eksempler på denne modellen. På samme måte som de fleste
kriminalfortellinger. Så er det heller ikke noen tilfeldighet at
krim bestandig har vært borgerskapets yndlingslektyre! Men som nevnt:
den fantastiske fortelling trenger på ingen måte å følge
et slikt skjema. På samme måte som eventyrene kan også
dagens "eletriske" eventyr mane til opprør. Og det er ikke mytens
natur -så vidt jeg kan se... Myten forklarer istedet hvorfor alt
er som det er, og hvorfor alt bør og skal og må være
som det er - og ikke det minste annerledes. Det har vært vanlig
blant enkelte forskere å beskrive årtidsfestene til de såkalte
primitive folkeslag som forsøk på å få innflytelse
og makt over naturen - beherske den. Men dette må være en
fullstendig feiltolkning. Det er ennå ingen som har funnet eller
nedtegnet noe stammerituale som på noen som helst måte prøver
for eksempel å hindre vinteren fra å komme. Tvertimot: Ritene
og mytene vil forberede samfunnet på å utholde, tåle
- sammen med resten av naturen - den kommende priode av skrekkelig kulde...
Myten forteller oss hvorfor det sner, når det sner - den prøver
ikke å hindre sneen i å falle. I alle mennesker og i enhver
menneskelig handling finner vi riktignok mye av viljen til makt. Men innenfor
den sfære vi her har beveget oss, er det - når det gjelder
trangen til å styre og påvirke - heller de magiske seremonier
vi bør tenke på, og ikke de religiøse! Gjennom magiske
seremonier tror vi at vi kan bringe regn, kurere sykdom, få pene
piker til å bli forlsket i oss og så videre. Jeg vil ikke
påstå at det ikke finnes noen gråsone - for all del.
Men stort sett: det dominerende motiv i virkelig religiøse seremonier
- i motsetning til de magiske - er at man underkaster seg det guddommelige,
avfinner seg med skjebnens uungåelighet. Betrakter vi Det eventyrlige
i dette lyset, fra denne vinkelen, ser vi klart at fantastiske fortellinger
minner langt mer om magi enn om myter! Og at forfattere - i all beskjedenhet
- er langt mer i slekt med trollmenn enn med prester og prestinner. Og
det er det vel for så vidt ingen av oss som har noe imot?
[TILBAKE TIL MYTER OG EVENTYR]
|