Myter og sjamaner

Innledning til paneldebatt ved
Den europeiske teaterfestivalen i Bonn, 1994:
(Hvor jeg i flere år fungerte som "fadder")

Myter, Sjamaner og Det irrasjonelle

I Kina valgte myndighetene i 1931 å forby den lille boken Alice in Wonderland. Rett og slett fordi man anså det som galt, forkjært og skadelig for den åndelige folkehelse at dyr og mennesker ble fremstilt som likeverdige og at skapninger med horn og hale talte menneskespråk.
     Så forbasket voksen er det altså mulig å bli her i verden. Eller som Ole Brumm ville sagt - og nå siterer vi: "Sprett er meget klok," sa Brumm og nikket alvorlig med hodet.
     "Ja, " sa Nøff, "Sprett er klok."
     "Og han har god forstand," sa Brumm.
     "Ja, " sa Nøff. "Sprett har god forstand."
     Så var det stille en lang stund.
     "Det er kanskje derfor, "sa Brumm ,"at han aldri forstår noe som helst."
     Det finnes en del slike Petter Spretter som mener at eventyr og myter er virkelighetsflukt. Slik går det an å snu tingene på hodet. For er det noe eventyr, lignelser og fantasirike bilder kan hjelpe oss til, så er det vel nettopp til å forstå virkeligheten.
     Sett at virkeligheten er en skog vi har gått oss vill i. Og det har vi nok de fleste av oss. Da hjelper det lite å sette seg på huk og kikke på stener og strå. Den eneste sjansen vi har til å orientere oss er å finne et høyt punkt. Og eventyret er nettopp et slikt tre vi kan klatre opp i. For å få en oversikt. Se de store linjene i landskapet...
     På samme måte er det hvis du står med nesa tett inntil et maleri. Da vil bildet som regel bare virke forvirrende og meningsløst: uformelige farveflekker, streker og prikker. Først når du går et par skritt tilbake, begynner du å ane hva bildet skal forestille. På avstand blir det lettere å se en sammenheng.
     I litteraturen har man fra de eldste tider brukt eventyr og fabler for å skape en slik nødvendig distanse. "Det fantastiske" er et knep forfattere bruker når de vil forenkle og tydeliggjøre, når man vil ha frem det karakteristiske ved en situasjon, det vesentlige ved et problem.
     Myter og eventyr kan aldri bli uaktuelle. For de handler ikke bare om "den gang" og "den tid". De kan like gjerne fortelle om "hver gang" og "all tid". Men hver generasjon må erobre dem på nytt. Fortelle dem om igjen. På sin måte. Holde dem opp mot lyset fra sin egen hverdag.
     Men hva er egentlig en myte? Selv vi som sitter her, vet snart ikke hva vi mener når vi bruker ordet "Myte". Og det vi legger i ordet er helt sikkert ganske forskjellig. I dagligtale virker det som om de fleste idag bruker ordet "myte" nærmest som en motsetning til ordet "sannhet". Vi kan for eksempel finne på å si: Det er ikke sant, det er bare en myte osv.
     Mytologi er blitt definert av det moderne mennesket på mange måter. Her nøyer vi oss med å si: alle forklaringer kan på et eller annet vis inneholde visse snev av sannhet. Det spennende i vår sammenheng er imidlertid at én ting er sikkert: De fleste myter er i sin opprinnelige form rituelle tekster - det vil si: tekster for hellige ritualer, handlinger. De er hellig historie. Og fra dette punktet ser jeg to forskjellige veier å gå videre: enten blir myten til historie, slik som for eksempel i Israel - hvor myten blir identisk med det jødiske folks historie. Eller - og det er den andre veien å gå: myten forvandler seg langsomt til et eventyr... noe som er en historie, men det er ikke HI-storie - ikke historiske fakta... I sistnevnte tilfelle er det ihvertfall lett å se, at når et og samme motiv opptrer både i myter og eventyr, så er det alltid myten som er det opprinnelige, det var her motivet først ble formet.
     Omstendighetene, vilkårene, for myter har forandret seg drastisk. De gamle stamme-seremoniene som markerte fødsel, overgang til voksent liv, ekteskap, begravelse og så videre, tjente den hensikt at man kunne ta individets livskriser og livsgjerning og "oversette" alt dette til klassiske, upersonlige "former", jeg hadde nær sagt "klisjeer". De åpenbarte ham for ham selv... de lot den enkelte få se seg selv, ikke som en individuell personlighet, men som Krigeren, Bruden, Enken, Presten - og samtidig gjentok de, repeterte de, for resten av samfunnet den gamle historien... læren om de arketypiske, de opprinnelige stadiene i menneskelivet. Hele samfunnet ble synlig for seg selv som en uforgjengelig, levende enhet. Idag derimot... er ikke den sosiale enhet eller klasse en bærer av religiøse ideer og tankegods lenger, men en økonomisk-politisk organisasjon. Den gang lå all mening i gruppen, i den store anonyme formen, ingen mening i det selv-uttrykkende individet. Idag ser det snart ut til å være helt omvendt: ingen mening i gruppen - all mening i det individuelle. Dessuten: samfunnet er idag egentlig hele verden, selve kloden, ikke bare stammen, eller den på flere måter begrensede nasjon.
     For meg er myten en slags trampoline for fantasien. Men jeg vil gjerne få understreke at som forfatter er det de myter som ikke lenger er i direkte "hellig bruk" som fascinerer meg mest. Det er her jeg føler meg fri. Det er mange grunner til at jeg istedet for Allah og Jesus heller velger å leke med Zeus og Venus, Balder og Frøya. Jeg trives best blant myter som har kuttet fortøyningen til Det hellige. Nå driver de fritt omkring på fantasiens himmel... lik digre luftskip. Fremmedartede - men likevel underlig kjente. Mens de tålmodig venter på å bli til eventyr...
     Eventyr og dagens fantastiske fortellinger er i slekt med hverandre. De er tanter og onkler, fettere og kusiner. En annen betegnelse for moderne fantastiske fortellinger kunne være elektriske eventyr. Men hvordan er det med slektskapet til myten? Hva med "urfortellingen", historien i sin tilnærmet originale form? Likhetspunktene er mange. Men en vesentlig forskjell springer oss straks i øynene: Myten er nesten alltid konservativ og konserverende. Mens hverken eventyret eller den fantastiske foretelling trenger å være det. Snarere tvertimot. Ofte er eventyrene progressive, radikale, ja i enkelte tilfeller bent frem opprørske og revolusjonære! Myten sier at det er visse regler, visse grenser. Ta deg i akt! Myten kommer på en måte "ovenfra". Fra dem som styrer og regjerer. Eventyret - drimot - kommer "nedenfra". Fra almuen. Myten sier: Slik - og ikke annerledes - må allting være. Eventyret er en protest mot tilværelsen. Den er langt på vei en anti-myte. Myten handler om gudene - om de sterke og mektige. Eventyret handler som regel om den svake, den man ikke tror på - den yngste sønnen. Den unyttelige dagdriver. Ham alle ler av. Han som ingenting eier... Og hele tiden er det de rike og mektige som får unngjelde. Det er prest og fogd man ler av. Men protesten holder som oftest uskyldighetens maske foran seg. Dette er en side ved eventyret som undertrykte mennesker til alle tider har forstått å utnytte. Vi kan bare tenke på etterkrigstidens litteratur i Øst-Europa, hvor den eneste vei til systemkritikk ofte gikk nettopp gjennom fantastiske fortellinger og eventyr. Eventyret sier oss at det alltid er håp. Dypest sett bærer det nesten alltid i seg en lengsel etter forandring. Myten - derimot - gjør seg nesten alltid til talsmann for det bestående. Hva så med den moderne fantastiske fortelling - hvor befinner den seg i dette - jeg hadde nær sagt: politiske - bildet? Stort sett brukes den progressivt, men den kan også benyttes som et forsvar for status quo. For eksempel etter den oppskrift vi alle kjenner: 1) Noe er gått galt 2) verden og tilværelsen, vår sivilisasjon og de frie markedskrefter er truet 3) livskreftene er med andre ord hemmet 4) Men helten drar ut 5) og etter mange farefulle tildragelser 6) lykkes det ham å fjerne hindringene 7) slik at alt blir som før 8 ) med andre ord: gjenopprette "lov og orden". James Bond og Indiana Jones er etter min mening brukbare eksempler på denne modellen. På samme måte som de fleste kriminalfortellinger. Så er det heller ikke noen tilfeldighet at krim bestandig har vært borgerskapets yndlingslektyre! Men som nevnt: den fantastiske fortelling trenger på ingen måte å følge et slikt skjema. På samme måte som eventyrene kan også dagens "eletriske" eventyr mane til opprør. Og det er ikke mytens natur -så vidt jeg kan se... Myten forklarer istedet hvorfor alt er som det er, og hvorfor alt bør og skal og må være som det er - og ikke det minste annerledes. Det har vært vanlig blant enkelte forskere å beskrive årtidsfestene til de såkalte primitive folkeslag som forsøk på å få innflytelse og makt over naturen - beherske den. Men dette må være en fullstendig feiltolkning. Det er ennå ingen som har funnet eller nedtegnet noe stammerituale som på noen som helst måte prøver for eksempel å hindre vinteren fra å komme. Tvertimot: Ritene og mytene vil forberede samfunnet på å utholde, tåle - sammen med resten av naturen - den kommende priode av skrekkelig kulde... Myten forteller oss hvorfor det sner, når det sner - den prøver ikke å hindre sneen i å falle. I alle mennesker og i enhver menneskelig handling finner vi riktignok mye av viljen til makt. Men innenfor den sfære vi her har beveget oss, er det - når det gjelder trangen til å styre og påvirke - heller de magiske seremonier vi bør tenke på, og ikke de religiøse! Gjennom magiske seremonier tror vi at vi kan bringe regn, kurere sykdom, få pene piker til å bli forlsket i oss og så videre. Jeg vil ikke påstå at det ikke finnes noen gråsone - for all del. Men stort sett: det dominerende motiv i virkelig religiøse seremonier - i motsetning til de magiske - er at man underkaster seg det guddommelige, avfinner seg med skjebnens uungåelighet. Betrakter vi Det eventyrlige i dette lyset, fra denne vinkelen, ser vi klart at fantastiske fortellinger minner langt mer om magi enn om myter! Og at forfattere - i all beskjedenhet - er langt mer i slekt med trollmenn enn med prester og prestinner. Og det er det vel for så vidt ingen av oss som har noe imot?

[TILBAKE TIL MYTER OG EVENTYR]