Personlig notat - to whom it may concern:

Det er ikke til å begripe. Jeg mente bare å ta en liten tur rundt hjørnet. Og så er det allerede gått fem år! Joda. Nokså nøyaktig. Forrige Gobi-bok utkom i september 1989. Hvor har jeg vært hele denne tiden? *** Først og fremst har vi forlatt Holbergs plass og flyttet ut av Oslo. Hva var det vi lette etter? Et stort hus på landet. Men ikke for mye landet heller. Det måtte ikke ligge helt øde og ensomt og i svarte skauen. Det skulle være et stille sted. Men ikke altfor stille heller. Det måtte for eksempel ikke være altfor langt til kjøpmann, post og skole. Med andre ord: Vi lette etter noe som nesten ikke finnes lenger - og uten at vi den gang forsto å sette ord på det: Vi lette etter en landsby. Og i Hølen fant vi den. En av de vakreste og mest sjarmerende landsbyer jeg har sett noe sted. For oss fire (Else, Thea, katten Sita og jeg selv) er det en daglig glede å tenke på at vi har vært lure nok til å slå oss ned her. Og vi er blitt møtt med en åpenhet og en vennlighet som jeg trodde bare fantes i julehefter. Noe av det første et menneske her sa til meg, var at hun håpet at vi fortsatt kunne ha hull i gjerdet mellom hverandre, for det var så kjekt med en snarvei når man trengte det.(Hullet gjør at jeg for eksempel kan gå på tøfler til postkontoret om det skulle falle seg slik.) Men er det ikke litt kjedelig - er det enkelte av mine gamle bekjente som undrer seg. Kjedelig? Alvorlig talt: Her hvor Jan og Morgan lager tennisturneringer og H.I.K. kjemper som løver for å unngå bunnplassering i fotballens åttende divisjon, her hvor det er Hølenkor for store og små (klem til Camilla og Helle) - med skikkelige musical-konserter og innlånte storband, her hvor Anne-May har stiftet Visens Venner og Ivar og Kuola feirer gresk påske under jernbanebrua, her hvor vi har Frem Fra Glemselen - et øredøvende korps med deltakere i alderen fra ti til åtti, og som blåser oss til samling (Inger, Maria, Gunnar, Astrid, Trude, Nina, Terje, Mette, Thomas, Torbjørg, Hans, Solveig, Bobba og hva vi nå heter) hver gang vi skal ha torvmøte eller gå i flokk og følge til Elverhøy, vårt lokale "folkets hus". Kjedelig? Her hvor Eva Britt lokker kona mi til å hoppe og sprette arobic flere ganger i uken, og hvor Pål (iført motorsag og verneutstyr) kan skape dramatikk omkring et hvilket som helst tre? Kjedelig? Her hvor Steinar (vår utrettelige hærfører i kampen mot storsamfunnet) innkaller til møter i Velet nesten annenhver kveld og hvor vi kjemper en tilsynelatende evig, men innbitt kamp for å få kommunal kloakk? Her hvor Thor Arne tegner årlige porselenstallerkener som vi selger til hverandre hver jul for å støtte felles aktiviteter? Her hvor vi alle sammen spleiser for å kjøpe tomta på "torvet", så vi kan få laget oss en liten park med utescene og diverse, diverse? Nei, Hølen er et levende sted, fullt av katter og nærmest en utfordring for den som vil ha spenning i hverdagen. Hvor ellers kan man idag ustanselig fange mus under pianoet eller helt gratis få våte svamper i hodet på noe som kalles Barnas dag... hvor ellers kan man få omtrent hele stedets befolkning til å kle seg ut som sauer og kameler og hyrder og engler for med mange levende lys og mye gløgg å feire Helligtrekongersaften... hvor ellers kan man stå engstelig i nattskjorte klokken fire om morgenen og se vannet fra en nokså forvirret elv plutselig stige til langt forbi flaggstangen og alle ripsbusker - og når man etterpå nevner det i nærmatbutikken få høre av en begeistet nabo at dette er ingenting og at han har fotoalbumet fullt av bilder fra alle de gangene da vannet virkelig gikk høyt... nettopp på din eiendom, og jeg skulle bare vite osv. Sånn er det å komme til Hølen. Vi har bodd her i fire år nå. Og er det noe rart vi er blitt glad i dette stedet, og i menneskene som lever her? Stein, for eksempel - som fikk trøbbel med blodsukkeret omtrent samtidig med meg ifjor - og som til og med (foran familiens vantro øyne) greier å lirke meg vekk fra skrivebordet og ut på forblåste, tankefulle fotturer, fortrinnsvis til Stat Oil-stasjonen (hvor vi drikker kaffe og forsvarer norsk landbruk) ... Antagelig er jeg rett og slett i ferd med å bli sosial - jeg som de siste tredve år nærmest har vært lik en snegle og en skilpadde. Dessuten er det fint å kunne sende liten datter på en skole som ligger så nær at hun kan gå alene frem og tilbake. En skole hvor det virker som om til og med lærerne trives, og hvor det bare er tolv elever i klassen. Og med bibliotek i kjelleren. Et ordentlig bibliotek - åpent to dager i uken - og med en helt ekte, ordentlig bibliotekar som - jeg har hørt det selv - til og med er hyggelig overfor tenåringer... I Oslo og på andre moderne boplasser må foreldre kjøre sine barn hit og dit på alle unevnelige tider. Jeg vet - av egen erfaring: I Oslo føler de fleste foreldre seg som strikkballer - eller deltidsansatte i et transportfirma. Her i Hølen kan Thea gå til de fleste av sine fritidsaktiviteter. Og slik bør det jo være? En by eller et tettsted burde ikke være større enn at et barn kan rusle fra den ene kanten av byen til den andre uten å være redd for å gå seg bort. Med andre ord: Mennesket burde være målestokken... Og etter min mening er et lite samfunn som Hølen rett og slett verneverdig. *** Hvor sitter jeg og skriver nå for tiden? Jeg sitter innerst i en have. Bak en liten hekk. Til venstre for epletreet. I et gult bryggerhus. Sytti meter hjemmefra. Kort nok til at Else og jeg kan vinke til hverandre (vi ringer når vi avtaler å spise formiddagsmat), men langt nok til at jeg føler at jeg går på kontoret hver morgen (over en plen som kanskje ikke er noe å skryte av, men som i hvert fall neppe ville overlevd om ikke vår uunnværlige Ingvil kjørte "radiobil" på den fra tid til annen). Og la meg like gjerne tilstå: Nå har også jeg tatt skrittet over i den elektroniske tidsalder. Allerede høsten1990 ble jeg nærmest forført av Olav Helgesen i Norli bokhandel (min yndlingsleverandør av all slags kontorrekvisita) til å kjøpe en - ekstra billig, special price for you! - Philips Videowriter (en menneskevenlig maskin som ikke er en PC, men bare nesten, og som idag så og si er utryddet fra markedet fordi den bare kan brukes til det den er ment for - nemlig tekstbehandling - og ikke til andre og mer nyttige formål, som for eksempel kabal og golfspill). Og for å bekjenne fullt ut: Vinteren 1993 falt jeg også for en Powerbook 160 - en av disse småtassene fra Macintosh som vi kan bære med oss overalt, og som gjør livet adskillig lettere for en som i tillegg til den daglige rutine også liker å ta med skrivearbeid til fjerne egne og sydlige hotellværelser... Nå er det sagt. (Men tro bare ikke at jeg bruker mindre papir og færre tusjpenner av den grunn)... Igår hengte jeg (dvs Elses bror Anders gjorde det for meg) et kranium av en nepalesisk bukk til høyre for inngangsdøren. Kraniet med store, krøllete horn - innkjøpt i Kathmandu nå i våres - er pyntet med diverse nagler og noe som skal forestille hamret sølv, men som helt sikkert er blikkstrimler klippet løs fra gamle hermetikkbokser. Det døde hodet virker ganske fascinerende der det henger - både tiltrekkende og frastøtende på samme tid. Like under kraniet henger den digre klovnemasken jeg fikk av Gyldendal på det hjertegripende, kremfylte og forvirrende arrangementet som Øyunn Krokann og Halldis Hoaas rørte sammen i anledning min 50-års dag i 1989: Åpent hus (helt bokstavlig) på Det Norske Teatret, med hvitvin og bløtkake til alle som ville stikke innom! (Takk!) Keramikklovnen er laget så finurlig at det er umulig å være sikker på om han er trist eller glad. Sammen gir disse to veggprydene meg... jeg vet ikke hva de gir meg, men jeg finner dem rare/ inspirerende/ tankevekkende - og det er nok! (Særlig om kvelden, når det er mørkt og jeg skal gå over tunet i måneskinn...) *** Hvorfor har det tatt hele fem år å komme videre? Faktisk begynte det med at jeg ville være lur. Poenget er at fra handlingen i Djevelens skinn og ben og til Min prins burde det gå et rimelig stykke tid for hovedpersonen, så hvorfor ikke bli noen år eldre selv også? Da ville jeg jo kanskje helt gratis få den lille nyansen i stil - tenkte jeg. Den nesten usynlige forskjellen... Fikst tenkt. Alfor fikst. Sannheten er at da jeg endelig tok frem papirene igjen, da jeg la notater og permer og referansebøker i pene hauger... så husket jeg nesten ikke hvor jeg var og i hvert fall visste jeg ikke hvor jeg skulle begynne (dvs fortsette).*** Hvor hadde jeg vært i mellomtiden? For det meste på teatret og langt ute i mytologien. *** Arbeidet med boken tok til i mars måned 1992 og ble avsluttet i september 1994. Bortsett fra her i bryggerhuset på Sandengen- og på Arøya,naturligvis (og på Sydvesten i Helgeroa, takknemlig hilsen til Herbert Øttel) - har jeg som vanlig hatt med meg Wolfgang (og en blytung koffert med bøker!) til de forskjelligste steder. Jeg kommer visst alltid til å fungere best på den måten: Ved begynnelsen og avsluttningen på en roman må jeg sitte for meg selv, borte fra familie, venner, møter og telefoner. Og aller helst: På et sted som er fremmed. Uten mine egne ting omkring meg. Gjerne et nakent hotellrom. Plast er ingen hindring... Som sagt: dette gjelder begynnelser og avslutninger. Midtpartiet kan jeg godt skrive hjemme. Men hvis alt plutselig skjærer seg, kan det hende at jeg også her blir nødt til å reise bort. For å komme i gang igjen, skyve boken over en kneik. Og tro meg: tre uker alene kan tilsvare to måneders arbeid hjemme. Det er et fantastisk privilegium å få lov til å konsentrere seg om én eneste ting døgnet rundt, bare avbrutt av mat og søvn - uten sideblikk og fare for trivielle avsporinger. Jeg er også urimelig heldig som har en familie som forstår hvor viktig dette er for meg (av samtaler med kolleger har jeg med årene forstått at min arbeidsform langt fra er noen selvfølge). Denne gang har jeg nok følt meg enda mer rastløs enn vanlig... Tre arbeidssteder har betydd mer for meg enn andre og vil i min frynsete hukommelse alltid bli assosiert med Min prins: Først og fremst Lanzarote - hvor det (januar 94) for alvor gikk hull på en byll (som jeg nå ikke vil nevne hvor var, for hvis alt har gått bra, bør såret ha grodd og ikke et arr være synlig) . Denne øya har på sett og vis helt fra tidlig på syttitallet vært et heldig sted for meg. Det er et eller annet med det golde vulkanlandskapet der som virker bra for nervesystemet. (Ved solnedgang minner fjellene om semsket skinn). Jeg levde like regelmessig som et sveitsisk gjøkur: Bodde - og skrev- på Fariones Playa, spiste - og skrev - lunsj hos Luigi (hver dag og ved samme bord) og spiste - og skrev - middag på Karobi i Reine Sofia (hver kveld og ved samme bord). Jeg har alltid vært avhengig av å finne spisesteder hvor det er godt å arbeide. Steder hvor jeg kan ha med blokk og tusjpenn, drøye et måltid i mange timer, sitte alene med mitt, slippe å snakke med noen - men likevel være omgitt av et lavmælt stemmesurr, nærmest som en lydkulisse... en bekreftelse på at man tross alt ikke er aldeles Lasse alene i verden. (Lanzarote er også et godt sted å gå på jakt etter bøker. Under slike skriveopphold pleier jeg nemlig å tilbringe en stor del av natten med å lese på sengen. Faktisk leser jeg mer her enn hjemme! Og jeg lar tilfeldighetene bestemme. På de fleste hoteller i syden pleier man som kjent å legge tidligere gjesters gjenglemte/utleste bøker og ukeblader på et bord i resepsjonen. Selv har jeg derfor som en kveldslig vane at jeg - på vei til og fra mitt faste middagssted - alltid har med en plastpose. Jeg går innom de hoteller som ligger langs ruten og plukker (raskt og diskret) med meg det som er av interesse (hvis jeg oppdager spesielt velassorterte "resepsjons-biblioteker",viker jeg naturligvis heller ikke unna en omvei eller to). Antagelig minner jeg om en slags litterær "flaske-samler" der jeg rusler omkring med plastposen min...) Den andre arbeidsøkten jeg vil trekke frem er oppholdet (mai måned) på Schæffergården utenfor København (takk til Per Ivar Vaagland!). Ingen skog i Norden har så vakre trær som den danske, og intet kjøkken er mer farlig fristende.(Vennlig hilsen også til Maria Tande og Ivar Selmer Olsen, som hjalp meg med det russiske fenomenet "Kristi dårer",delte min begeistring for det nyoppdagete fenomenet "Magic Eye"... og ikke var klar over at de ventet tvillinger.) Sist, men ikke minst, vil jeg huske dagene i Bonn/ Bad Godesberg. Av gåtefulle grunner er jeg utpekt til å være en av Bonnbiennalens høye beskyttere (!) - denne gigantiske og farverike teaterfestival som mønstrer deltakere ikke bare fra Europa, men også Amerika og Asia. Her har jeg altså vært to ganger disse siste fem årene, som en av "gudfedrene" ( Det heter faktisk "Biennale-paten") - noe som innebærer at jeg ved siden av å få betalt for å se en masse teater med dårlig simultanoversettelse, delta i endeløse paneldebatter om umulige problemstillinger (i et stort og varmt sirkustelt), lese høyt på stotrende tysk fra egne tekster i foajeen til Schauspiel Bonn for skadefro skandinaver, arbeidsløse og husmødre som må hvile bena eller har gått seg vill i shopping-jungelen... altså rent bortsett fra alt dette, så blir det faktisk også god anledning til å skrive. I år (juni) bodde jeg på Hotell Kronprinzen i Rhein Alle - i passe avstand både fra Rhinen og mine fastboende venner Knut Brynhildsvoll og Lilia Popowa (Max-Franz-Str.10 ) hvor det er godt å sitte, godt å spise og godt å se fotball på TV (En hilsen også til Ilia Zakharov og alle hans dinosaurer). Uansett er det helt spesielt inspirerende for meg å sitte i Wolfgangs egen by, Godesberg... *** Hva mer har jeg opplevd disse siste fem årene? Jeg vil huske at jeg mistet to av mine beste venner. Først Nils Reinhardt Christensen - Stompas "far" og dynamisk formann i Dramatikerforbundet gjennom mange år - få har stått meg så nær som ham de siste femogtyve årene. Jeg visste at han var syk. Jeg visste at han ville dø. Men det kunne være snart og det kunne være siden. Jeg dro til Malta 5. november 1990 (for å skrive Rottejomfruen - et nordisk operaprosjekt som endte i den rene elendighet på grunn av både det ene og det andre, og aldri kom opp og stå - til tross for glimrende musikk av Pierre Dørge). Bare to dager etterpå dro jeg hjem igjen. Siri - Nils Reinhardts kone - ringte meg. Det gikk plutselig bratt nedover. Og allerede 8. november - ved titiden om morgenen - døde han. Vi lager så mange merkelige munnhell rundt dette med døden. Har forlatt dette livet - sier vi. Eller: Er gått bort. Er ikke mer. Er ikke lenger blant oss... Men egentlig - slik føler jeg det - vil Nils Reinhardt aldri forlate oss. For sannheten er at så lenge noen tenker på et menneske med kjærlighet, hengivenhet og takknemlighet, så lenge er det mennesket - uansett om det er aske eller kjøtt og blod - en levende realitet. Først når et menneske er glemt, er et menneske virkelig borte. Og vi er mange som er glad i Nils Reinhardt. Han vil bli husket. Med glede. Heldigvis rakk jeg å fortelle ham det, både skriftlig og muntlig. Det er dessverre ikke alltid vi er like flinke til å si slikt til hverandre. Ingebjørg Nygaard rakk jeg ikke å si noe som helst. Hun døde like før jul, samme år som Nils Reinhardt. Jeg var i London, og kunne ikke en gang nå begravelsen. Med henne døde en vesentlig del av min egen ungdom - et lyst og vennlig kapitel som det alltid vil være en glede å bla seg tilbake til. Vi sang sammen i mange år (til og med i norsk og dansk radio!), i et gitarstøttet samarbeid som kalte seg "Gospel Boys"(fordi navnet kom før Ingebjørg), men hvor hun uten tvil var hovedpersonen (en slags sekstitallets Sissel Kyrkjebø!) av og til i en sekstett, men som oftest en kvartett (Ingebjørg, hennes bror Knut Ølberg, hennes senere ektemann - etter mange ungdommelige forviklinger - Per Nygaard, og jeg selv). Jeg kommer alltid til å savne henne. Vi burde ha sunget mye mer! *** Hva annet vil jeg huske? Jeg vil huske bøker og skuespill jeg har skrevet... Librettoen til en tv-opera (sammen med Jon Bing og med musikk av Håkon Berge) til 30-års-jubileet for den aller første romferd (Yuri Gagarins 108 minutter lange kretsløp med romskipet Vostok) og sendt nøyaktig på dagen, 12.april 1991 (Vi innførte blant annet et kor av traktorkjørere!) ... Sangen om Rama (Haugesund teater) - min dramatisering av det indiske nasjonaleposet Ramayana - som jeg i sin helhet gjorde på et hotellværelse utenfor Tel Aviv og med min yndlingsgud, den glade elefanten Ganesha på bordet foran meg - en liten statuett som hver dag fikk betjeningen til å - "korse seg" er avgjort ikke det riktige uttrykket, men hva det nå er man gjør av tilsvarende ting på de kanter... Odin - et skuespill fra norrøn mytologi - som ennå, fire år senere, ikke er spilt, til tross for at stykket er solgt til samme teater to ganger (helt sant!) og bokutgaven er trykket i flere opplag!...Jeg vil huske Nesegrevet (Riksteatret, med premiere under Festspillene i Bergen og senere spilt på Lillehammer under OL) - en fri lek med norske folkeeventyr, et forsøk på å avsløre Askeladden som en simpel karrièrejeger og et glødende forsvar for stygge jenter (hvor vi blant annet møter en falsk representant for KFFSHSSDTI dvs. Krisesenter For Fedre Som Har Solgt Sine Døtre Til Isbjørner)... Og på bokfronten? Ved siden av tolvårsprosjektet Vår gamle gudelære (bind 11 utkommer nå i høst, med Arne Samuelsens pønkbilder fra de siste tider), gikk jeg i denne perioden med åpne øyne - og i samarbeid med Anne Holt - inn for å lage enda en serie: Karsten og Petra (tre bøker i året for de aller minste), jeg laget en biografisk analyse av Tigergutt, jeg utga det lange essayet Det eventyrlige , sammen med Gino Scarpa røpet jeg den noe overraskende, men ikke mindre strengt sannferdige historien om at Marco Polo faktisk hadde med seg en liten gutt fra Skien som reisefølge på sin lange ferd mot Cathay, jeg prøvde i IOGFORSEG å finne assosiative tekster til Jo Michaels spennende og besynderlige (røntgen-) fotografier av rottelik, kyllingben og pennesplitter (vi hadde også utstilling på Høvikodden) og sammen med Marianne Koch Knudsen besøkte jeg i lang tid Hundremeterskogen en fast formiddag i uken for å nyoversette Brumm-bøkene...Blant annet. Jeg sa: blant annet...Men hva var det morsomste - når jeg nå snur meg og ser meg tilbake? Det hyggeligste var at Jon klarte å få meg til å skrive noveller igjen, og at vi virkelig klarte å tråkle sammen vår felles "jubileums-samling" Tvilstilfeller, som en markering av at det i 1991 faktisk var hele 25 år siden vi første gang spisset blyantene, varmet kaffen, satte oss ved siden av hverandre i sofaen (Jon til høyre, Tor Åge til venstre) og oppdaget gleden ved å være Bing & Bringsværd hver tirsdag kveld. *** Hva mer? Jeg vil huske lettelsen over at Sebastian kom hjem i god behold fra Guatemala, gleden og stoltheten over at han (så vidt) passerte nåløyet og karret seg fra Ulsrud videregående til Universitetet i første forsøk... Jeg vil huske at jeg sto sammen med Else på toppen av Empire State og betraktet fullmånen og solnedgangen på én og samme tid!... Jeg vil huske... at først fikk Jon sukkersyke, og så fikk jeg det - omtrent som om det var smittsomt! Sykdommen gjorde at Jon straks begynte en energisk slankekur med makrell i tomat og det som verre er. Noe som førte til at nesten alle klær hang og slang på ham. Og siden vi i utgangspunktet er omtrent av samme høyde og omkrets, var jeg snart den lykkelige arvtaker av himmelen vet hvor mange skjorter og bukser! (Fordi jeg fikk sykdommen senere enn ham og ellers ikke er en så dyktig slanker, kommer jeg antagelig til å gå omkring i Jons klær i mange år ennå. Dressmann tjener med andre ord ikke mye på meg for tiden). For at alt skal stemme har han til og med forært meg et av sine mange elefantslips ... Og mens vi snakker om sykdom og elendighet: alt gikk galt da min mor endelig skulle operere et leddgikt-kne. Istedet for et par uker, ble det et sykehusopphold på nesten et halvt år!... Da er det langt hyggeligere å tenke på Else, som har vært allergisk overfor hunder og katter helt siden hun var liten pike, men plutselig - poff! - ikke er det lenger! (I hvert fall ikke når det gjelder katter). Og nå har vi allerede vår pus nummer to ! Den første, Rasmus (kalt slik fordi vi fant ham borte på Hydrostasjonen mens han var på loffen) ligger overkjørt, død og begravet i haven, men Sita (oppkalt etter prinsessen i Ramayana) er absolutt blant oss. Ennå litt ør etter de voldsomme møter med Oscar i sommer - Arøyas svar på Dracula, den suverene hersker på Fredriksens strand. (I en sommer som for en gangs skyld inneholdt mer enn nok av sol og badevann. Og hvor vi endelig fikk somlet oss til å kjøpe en ny fire hester etter at den gamle ble stjålet for fem år siden. Denne gang har vi til og med tenkt å registrere båten. Og sørge for forsikring. Vi har nemlig allerede kollidert. Så når det gjelder transport over større avstander enn frem og tilbake til postkassen på Lindteins brygge, er det nok fortsatt tryggest å holde seg til Øivind Johansen, fergemannen om hvem det trygt kan sies at: Uten Øivind stoppær øyane). Men nok om det. Og kanskje kan vi snart ha hund også? ... Jeg vil huske at Bente Erichsen lokket meg inn i Kulturutvalget i LOOC...at jeg også lot meg smigre inn i diverse andre styreverv (Riksteatret og Svensk-Norsk Samarbeidsfond, pluss Kulturrådsutvalget for dramatikk i bokform) til tross for at jeg allerede for ti-tolv år siden bestemte meg for at jeg i grunnen ikke har greie på tall og egentlig var trett av møter og møtepapirer. Men sånn kan det gå. (Jeg tenker i denne forbindelsen ikke på Hølen Vel, hvor arbeidet i kommitéen for Kultur og Miljø hittil bare har vært til glede, adspredelse og egennytte. Selv nå som jeg må si nei til å dele den tradisjonelle posen med seigmenn som Steinar kjøper inn hver gang)... Jeg vil huske at vi hadde huset fullt av håndverkere så lenge (og da mener jeg: lenge!) at det nesten ble rart da de endelig forsvant, men siden de ikke akkurat var de mest nøyaktige her i verden (snarere tvert imot), hender det jo at vi ringer til hverandre av og til, eller at de tar en tur innom og skrur og banker på et eller annet som har satt seg fast/ hengt seg opp/ lekker/ fryser/ kort sagt. På den måten holder vi kontakten. Gud bedre! Men for fremtiden har vi bestemt oss for å holde oss til gamle, gode Frank Simensen. Vi skal aldri mer sende noe som helst ut på anbud eller la oss besmile av friske, kvikke karer. Hører du, Frank? Vi angrer... Jeg vil huske hvor stolt jeg var over at Else fikk Brageprisen for beste billedbok i 1993. Et kuriøst poeng som gikk media totalt forbi (kanskje fordi vi bruker hvert vårt etternavn) , er forøvrig at vi faktisk var nominert begge to - for hver vår bok - i samme kategori, nemlig årets beste billedbok. Og det må vel høre til de mer sjeldne foreteelser, selv i et lite land som vårt?... Jeg vil huske min venn Peter Haars' tapre og professorale kamp mot all verdens kunstkonservative uforstand, referert med styrke og glød over rundstykker og pitabrød. Godt at vi har tatt opp igjen de faste tirsdagslunsjene, Peter. Og "Amsterdam" er stedet... Jeg vil huske at jeg var litt engstelig for å dra til Island og forelese om vår gamle gudelære. At Else og jeg badet i snøstorm i Den blå lagune. Og at vi (takket være Oskar Vistdal) fikk komme ned i Det aller helligste og holde de gamle, originale norrøne kalveskinnsbøkene i egne hender...At jeg på en annen Islandsstur (som redaksjonsmedlem av et verk om myter fra hele Norden, iberegnet Finland) endelig fikk besøke Snorri Sturlusons gård på Reykholt, og at jeg plukket en liten blomst ved den gamle badekulpen hans og presset den i en utgave av P.A.Munchs "Norrøne gude- og heltesagn". Blomsten har jeg nå høytidelig limt opp på veggen i det ene arbeidsrommet. Etter min mening har slike ting stor affeksjonsverdi. Det gir meg nesten magiske nervetråder og forbindelseslinjer. På samme måte som jeg liker å henge en Tors-hammer av sølv rundt halsen hver gang jeg skal skrive om æser og jotner... Jeg vil huske at Else og jeg dro til Kina, at vi dro til India og Nepal. (I Jaipur havnet vi midt oppe i den merkelige Holi-festen, hvor det er meningen at man skal kaste farve og maling på hverandre. Rent bortsett fra at vi så vidt kom fra det med livet i behold - takk til indisk militærpoliti! - gjett hvem som så ut som pønkere i bortimot en uke etterpå)... Jeg vil huske Budapest og at man åpnet det nye Kolibri-teatret med et spill om sjøormen Ruffen (eller Locspocs, som han heter på de kanter)!...Jeg vil huske reisen til Leningrad med Nordisk Språksekretariat og at Torben Brostrøm (som nærmest er på høyde med en basketspiller) skallet hodet noe ganske kraftig i taket i kjelleren til Dostojevski og således pådro seg den mest poetiske hjernerystelse i moderne litteraturhistorie .(En vennlig hilsen til Johan Rosdahl: All makt til balalajkaen!)... Og mens vi snakker om dansker: en stor hilsen til Arthur Krasilnikoff, vismannen fra Kalahari som jeg planla å starte La-oss-snu-Knud-Rasmussen-komiteen sammen med. Vi fant hverandre (både på Lillehammer og i København) i en felles begeistring for denne store Grønlandsekspert og folkeminnesamler. Men hvorfor - sa vi til hverandre - hvorfor står ikke statuen av Rasmussen vendt mot nordvest, mot isen og hans kjære Grønland? Hvorfor vender han Grønland ryggen og speider istedet over Øresund mot Sverige? Det verste er at jeg mener det helt alvorlig, noen burde faktisk snu Knud Rasmussen! (Vi planla en støttekonsert med felles oplesning og muligens trommespill. Hvor er du, Arthur? Antagelig i Kalahari nå igjen.)... Hvor ellers har jeg vært - som oppleser og foredragsholder? Helsinki, Tampere - Den nordiske natt i Helsingør - Hässelby slott - Odense - Den nordiske folkehøyskolen i Vrå på Jylland - Rendsburg, Flensburg, Kiel... Og hvordan skal jeg kunne glemme det selsomme eventyret "Les Belles Etrangeres" - hvor vi var en flokk norske forfattere som etter en felles-åpning i Paris, delte oss i små, misjonerende grupper og reiste Frankrike rundt med opplesninger på norsk ? (Selv var jeg på lag med Kjartan Fløgstad og Jan Erik Vold. Vår oppgave var å frelse Bretagne, Toulouse og Bordeaux.) ... Men Japan husker jeg ikke. Ikke et skvatt. Selv om det står å lese i en fyldig trykksak fra LOOC ( OL på Lillehammer)at jeg representerte de norske farver der borte både på den ene og den andre måten. Jeg omtales i smigrende vendinger i programmet for dette kulturfremstøtet, så i og for seg burde jeg ikke reagere. Poenget er bare at dette leste jeg for første gang - ikke uten en viss oppspilt forundring - hjemme i Hølen i en kaffepause - helt nøyaktig samtidig som jeg i følge det førnevnte LOOC egentlig satt i Tokyo og drakk grønn te. Jeg vet til dags dato ikke hva som egentlig har skjedd. Glemte man ganske enkelt å si fra? Kom flybillettene bort i posten? Ombestemte man seg? Eller har jeg rett og slett vært i Japan uten selv å være klar over det? (For riktig å sette fingeren på problemet, sørget LOOC for at den samme ovennevnte trykksak - en liten, lekker kulturmelding - kom i posten ikke bare én dag, men tre dager på rad). Når det gjaldt LOOC var det på den annen side lite som forundret meg. Jeg skulle også lage et stort og imponerende isteater sammen med Nils Gaup. Kunne jeg lese i et par andre trykksaker... Kort sagt. Vi har et munnhell som går slik: Den ene hånden visste ikke hva den andre gjorde. Omskrevet og brukt om LOOC kan vi trygt si: Den ene hånden visste ikke alltid hva den ene hånden gjorde... *** Men av alt som er underlig, merkelig og rart... hva er det rareste jeg har opplevd disse siste fem årene? Svaret kommer her. I form av et lite radiokåseri som jeg holdt sommeren 93 i en serie som hadde fellestittelen MITT KULTURELLE SOMMERMINNE. Vi trykker det for første gang - og i sin forvirende helhet:

Jeg vet ikke. Det er en god begynnelse. Jeg vet ikke. Men jeg regner med... at de fleste som deltar i denne radioserien har funnet seg et kulturelt sommerminne av typen "den første gang jeg sneik på kino"

eller kanskje forteller de om "mitt første kyss på brygga i Langesund, mens Gunnar med beinet spilte Valdresmarsjen på trekkspill like bortenfor". Som sagt: jeg vet ikke. Men jeg regner med at mange vil synes det er fristende å komme trekkende med slike ting. Upretensiøse,

*

Tilbake til Min prins: Et av motivene for å skrive denne boken er naturligvis min beundring for Djengis Khans kloke rådgiver, den gråskjeggete khitanen hvis navn vi med våre vestlige bokstaver kan nedtegne på så mange forskjellige måter. Jeg har valgt å kalle ham Ye Liu Chutsai. Men kjært barn osv, så hos andre forfattere kan han også kalles : Chu tsai, Ila Chuzai, Yeh-lü Ch'u-ts'ai, Yeliu-Tsjutsai, Ye-lü Ch'u ts'ai og Yeh-Lu Ch'u-Ts'ai. Det heter at han ble gravlagt ved foten av Weng shan nær Peking. Helt frem til 1627 sto det her et lite tempel til hans ære og med en marmorstatue av ham og hans hustru. (For ordens skyld: Enkelte mener - på grunn av en notis fra Mingdynastiets tid av Liao tung - at han tvertimot ble gravlagt nær fjellet Yi wu lü, i sine forfedres Manchuria.) Senere ble navnet Weng shan endret til Wan shou shan, men nå fantes ikke templet og statuen lenger. I 1751 kom det imidlertid - på keiserlig ordre - et nytt tempel og en ny statue her. Den lille åsen (som knapt kan kalles noe fjell) ligger innenfor det området som den kinesiske keiser - inntil det i 1860 ble brent og plyndret av vestlige allierte tropper - brukte som sin sommerresidens. Jeg har selv vært der. Og jeg husker jeg nesten følte meg som en slags pilgrim

*

Dette skriver jeg 5. september 1994, samme dag som jeg har levert manuskriptet til Geir Mork på Gyldendal. Takket være tilfeldighetenes overraskende spill sammenfaller denne datoen med det som for all verdens jøder er den siste dag i det gamle år. I morgen feirer de sin nyttårsfest og ser tilbake på året 5754 i den hebraiske kalender.Tallet er det nøyaktige antall år som er gått siden Gud skapte verden, noe som altså ifølge jødisk tidsregning skjedde 7.oktober 3761 før Jesu fødsel. Nok om det. Men på sett og vis er jo denne dagen også for meg en slags "nyttårsaften" - jeg har satt punktum, ikveld kan jeg se tilbake på alt som er skjedd i det seksti måneder lange "året" som er gått siden forrige bok - og imorgen skal jeg begynne på noe helt nytt.

*

Her kan det passe å sitere et dikt. Det er av Ivan Malinovski, og lyder slik:

Bogen er langsom:

*

Har jeg glemt noe? Ja. Jeg har glemt å gratulere Jon Bing med femti-års- dagen. Jeg mener: skriftlig... Jeg har dedisert en bok til ham tidligere også, men det er såpass lenge siden som i 1968. Så det er

kanskje på tide å gjøre det en gang til? Kjære Jon, du er det mest lekne og romantiske menneske jeg vet om. Jeg kjenner ingen som til de grader kan la seg overvelde av slengkapper, papegøyer, elefantslips og fiolette penner. Ingen som er så full av iver og smittende entusiasme. Og det er ingen jeg har lånt så mange meninger og formuleringer fra som deg. Arbeidsfelleskapet vårt er et fast punkt i livet mitt. Det nærmeste jeg kommer et slags grunnfjell. Det er derfor ikke mer enn rett og rimelig at denne boken er til deg (som det så vakkert og gammeldags heter).

explicit hoc totum;/pro christo da mihi potum