Å skrive en bok – det er noe av det mest merkelige jeg vet. Og nesten noe magisk. Jeg mener: Bilder og tanker som renner ut i armen og blir til små prikker og streker på hvitt papir! For det er jo det bokstaver er. Og disse prikkene og strekene sitter leseren helt alvorlig og stirrer på – og prøver å oversette tilbake til tanker og bilder... Derfor: For at det skal bli en god bok, kreves det ikke bare en god forfatter, det kreves også en god og meddiktende leser. Og dessuten – og det bør vi aldri glemme: Det er like mange versjoner av en bok, som det er lesere av den. For hver enkelt vrir og vinkler den naturligvis litt på sin måte. Så når to mennesker diskuterer en bok de har lest, så er det faktisk ikke sikkert at det er den samme boken de snakker om. Eller rettere sagt: det er helt sikkert ikke den samme. Nok om det. Vi får prøve å gjøre det beste ut av det likevel. ***** Som så mye annet jeg har skrevet, er også denne boken – for en stor del – blitt til på Lanzarote, den vennlige, solrike (og litt shabby) steinrøysa rett vest i havet for det sydlige Marokko. Igår satte jeg punktum. Fredag 14. mars. Eller som Rodrigo ville ha sagt det: På dagen til Den hellige Matilda. Idag har jeg – for å markere veis ende – forlatt myldret av svømmebassenger og engelske frokoster (som jeg overhodet ikke har noe imot, la det være sagt!) og søkt et annet landskap. Et som kommer boken nærmere. Jeg har kjørt over fjellet til De tusen palmers dal. Nå sitter jeg i Haria – bak El Cortijos kjølige, tykke og gråhvite stenmurer – spiser melon og hvit geitost, drikker "con gas" og lytter til en skurrende radio. Det er alltid rart å være ferdig med en bok. Og denne gangen er det rarere enn ellers… Wolfgang fra Godesberg har fulgt meg siden 1983. Jeg har kjent ham like lenge som jeg har kjent min egen kone. Og nå er det slutt. Det blir bare fem bind. Uansett hva Han som leser må mene. Men såpass mange måtte det også bli. For selv om jeg har beflittet meg på å skrive slik at hver enkelt bok kan stå for seg, så har jeg samtidig prøvd å strekke en slags (usynlig, men) sammenbindende bue over hele serien. Og den femte boken var aldeles nødvendig, fordi: I de fire forgående har jeg latt Wolfgang gå gradvis i oppløsning. Men i denne siste hadde jeg lyst til å "samle ham igjen" – eller at han i det minste skulle gi inntrykk av å være… jeg tror"hel" er ordet. For slik er det jo i denne verden: Ingen kjenner hverandre. Ingen vet hvem noen egentlig er. Vi ser bare bilder og reflekser – og som regel ser vi andre slik vi ønsker , frykter eller lengter etter å se dem, kanskje fordi vi akkurat der og da trenger at noen er slik eller slik… Dessuten er det naturligvis alt det der med femtalls-symbolikken også. Blant annet. ***** Hvorfor er jeg så glad i Lanzarote? Jeg vet ikke. Hovedgrunnen er nok at øya er behagelig varm på et tidspunkt da Norge er det stikk motsatte – og er det noe jeg mer og mer misliker så er det snø og is og holkeføre. Dessuten er det simpelthen lett å skrive her. Så hit har jeg søkt i så mange vintere at jeg nesten ikke liker å telle dem (og første gang – hvis vi overdriver litt – fantes det faktisk ikke et eneste hus mellom Los Fariones og San Antonio!) Jeg trenger ikke å være lenge om gangen. To-tre-fire uker er akkurat passe. Alene. Langt borte fra møter, telefoner og ting som plutselig skjer. (Rent bortsett fra at jeg er avhengig av selv å kunne ringe til Else og få oppmuntring av og til. For jeg kan plutselig bli sårbar som et barn i slike skriveperioder, og innbille meg alle mulige ting. Denne gangen ga hun meg for eksempel det gode råd å kjøpe nye sandaler i stedet for å forberede meg på amputasjon. De sorte koldbrannmerkene forsvant øyeblikkelig…) Jeg fører nøye ukeplan og krysser av. Jeg lever regelmessig og har døgnet fullt av små, faste vaner (og jeg leker at de er veldig viktige, alle sammen). Opp kl 0800. Stikke meg i fingeren og måle blodsukkeret (og således starte dagen i det riktige melankolske humør). Frokost på terrassen kl 0830. Arbeide til kl 1300. Svømme en halv time. Deretter kjøpe avis og gå ut til lunsj. Nå som mann-og-kone-stedet Solarium Beach Bar (med sin latterlig billige og utrolig digre engelsk frokost!) er borte, blir det som regel Candil, Avda. de las Playas no 28 – helt i strandkanten, med kurvstoler (og katter) under palmene i en egen liten, litt bortgjemt badebukt. Anbefales. Men ikke for matens skyld! Og går man stien langs stranden i retning Carmen, kommer man etter femti skritt til puben The Place, og hvor ville vel en øl smakt bedre (om ikke blodsukkeret slo flikk-flakk bare ved tanken) enn rett utenfor døren her, ved et av de små vaklevorne bordene i en relativ bratt nedoverbakke ? (Og de som vil bade har forsyne meg en liten bukt her også). Deretter tilbake til leiligheten (kl 1500) og arbeide frem til kl 1800. Men så gjelder det å få med seg solnedgangen! Best er den naturligvis ytterst på stupet i den lille landsbyen Femes (ti minutter med bil), men til daglig greier det seg fint med Bar Playa, C/El Muellito, som ligger på piren nedenfor (dvs. like vest ) for Los Fariones. Og apropos Fariones, dette gamle hotellet har fremdeles en av de vakreste haver jeg vet om – særlig til å drikke kaffe og 103 i, sent på kvelden. Selv om de lange snorene med lyspærer som en eller annen pyntesyk vandal – nokså nylig – har tvunnet rundt de stakkars palmene, er det motsatte av en forbedring. (Dette begynner å minne om en dårlig guidebok, men er godt ment! Og lure steder å spise middag, skal jeg forbigå i stillhet. Mitt gamle stamsted Karobi har fått nye eiere , Elly's kitchen – hvor paiene virkelig var hjemmelaget – er nedlagt og det blir for langt å kjøre til El Golfo hver kveld – hvor Placido fremdeles finnes, og de kaller seg restaurant, slik de alltid har gjort, selv om det er mer som å sitte og spise i et leskur – minner meg bestandig om det gamle sykkelskuret på folkeskolen hjemme i Skien – men det er rett ved havet, og ingen steder går bølgene så høyt som her, og ingen steder smaker blekkspruten bedre – når den langt om lenge kommer, for her tar alt lang tid og det er lurt å ha med noe å lese eller skrive på!) Men tilbake til dette med vaner: En av dem er for eksempel den daglige rundturen (med plastpose) til diverse hoteller hvor jeg vet at man tar vare på alt det lesestoff som turistene legger igjen etter seg når de reiser hjem. (Jeg vet godt at jeg har skrevet om dette før også, men so what?) For jeg leser mer enn jeg pleier under et slikt skriveopphold. Men alltid bare tilfeldige ting. Bøker jeg "finner". Og i direkte tilknytning til denne leken har jeg en annen: Jeg leker at det er juks å kjøpe bøker. Bøker skal være gratis! Men det er lov – rent unntaksvis – å ta med et utvalg av de tilfeldige man har snappet til seg rundt omkring – og så bytte dem inn i mer fristende ting i den engelske bruktbokhandelen The Bookswop (Calle Timanfaya Nr 4, ved enden av strandpromenaden, i annen etasje, på hjørnet i svingen opp mot Eldorado). Slik får jeg alltid lest en masse ting jeg ellers ikke ville ha drømt om å – kort sagt, denne gang: Blant annet en bok som la frem klare beviser for at sfinxen er adskillig eldre enn det egyptologene hittil har regnet med, en annen bok hvor jeg lærte at setningen WAS IT A CAR OR A CAT I SAW kan leses begge veier og bli akkurat den samme (men spørsmålet står naturligvis hele tiden ubesvart) og en tredje bok som fortalte at forfatteren Arnold Bennett døde i Paris av tyfus som han fikk fra et glass vann han drakk for å bevise at det var helt ufarlig å drikke vann i Paris. Sånn kan det gå. Samme bok omtalte også to andre interessante dødsfall: Den kinesiske poeten Li Po døde da han en natt på en båt, lente seg ut over ripen for å kysse refleksen av månen i vannet. Han falt rett og slett overbord og druknet. Og for all del – for meg har det inntil nå vært fullstendig ukjent at den greske dramatikeren Aiskylos ble drept da en ørn slapp en skilpadde i hodet på ham! (Det ble mye død. Unnskyld. Men sånn har det vært med disse fem Gobi-bøkene også. Veldig mye død og elendighet).***** Uansett: Jeg har holdt på ganske lenge med denne siste boken. Ikke at jeg ikke har gjort en masse annet innimellom, for det har jeg naturligvis, men likevel. Hvilket tidsrom snakker vi om her? Vi snakker om tiden mellom mandag 21. november 1994 og 14. mars 1997. For faktisk begynte jeg å tråkle sammen de første setningene nøyaktig samme dag som Min prins ble lagt ut for salg i bokhandelen! Jeg var i München den uken (Hotel Prinz i Hochstr. 45). Om kvelden leste jeg i Gasteig (denne enorme kulturfestningen ) sammen med P.O. Enquist fra Sverige og Merete Mazzarella fra Finland. Mens jeg leste – om paradisets have, syndefallet, blodtørstige mongoler og om hvor sørgelig det var å være et umælende dyr – så var det en mann i salen som begynte å spy. Veldig oppmuntrende. Neste dag spiste jeg lunsj med min tyske forlegger, Gerald J. Trageiser. Han beklaget (like etter forretten) at han ikke så seg istand til å utgi flere bøker av meg – simpelthen fordi det var aldeles umulig å selge dem. Et resonnement man bare må bøye seg for. Men ikke særlig lystelig det heller. Vi drakk til gjengjeld mye grappa, husker jeg, og snakket masse om Jugoslavia, som vi begge (særlig etterhvert) mente var tusen ganger mer Italia enn Italia. Vi hadde det med andre ord riktig hyggelig sammen – tross alt. (For jeg tror han gjerne ville gi meg inntrykk av at han syntes det var litt leit, han også.) Neste dag tygget jeg istykker en jeksel på Nordisk Institutt (en lur liten oliven prøvde å gjemme seg i en pizza), min bærbare Mac sviktet – og naturligvis (for det var akkurat en slik uke det var) mistet jeg den kastanjen som hadde fulgt meg så trofast i mange år, og som jeg alltid har pleid å gå og leke med i jakkelommen. Plutselig var den stup borte – og er aldri siden kommet til rette. Takk til Christine Popp (forlagsredaktør ved List Verlag) som under en nattlig vandring i Schwabing overbeviste meg om at en bitteliten lykkegris/heldiggris av gummi kanskje kan gjøre samme nytten. (Besynderlig nok er de til salgs på annethvert gatehjørne i dette litt rufsete kvarteret! I hvert fall var de det den natten…) Men det jeg først og fremst husker fra denne uken i München, var besøket i Bayerisches Nationalmuseum, hvor jeg gikk for å beundre verdens flotteste samling av julekrybber. For allerede den gang hadde jeg ideen om å bruke et "evangelium". Skildringer av stallen, med Maria, Josef, barnet og kongene, finnes i kunsten helt tilbake til 200-tallet, som maleri, relieff og mosaikk. Og tidlig i middelalderen var det vanlig med såkalte "krybbespill". Antagelig var Frans av Assisi – julen år 1217 – den første som satte i scene et slikt tablå (eller serie med tablåer) – i en grotte utenfor den lille byen Greccio. Men snakker vi om julekrybber i vanlig forstand, det vil si: Med utskårne trefigurer – er den eldste vi kjenner fra 1330 ( og skal ha stått i Santa Chiara-kirken i Napoli). Likevel: Muligheten er jo der for at både en og kanskje mange treskjærere har kommet på ideen lenge før den tid… og litt poetisk frihet synes jeg at jeg har lov til å bevilge meg … Hva annet husker jeg fra denne første Baghdad-uken? Jeg husker en kammerkonsert i Altes Residenztheater (Cuvilliés-Theater) hvor jeg for første gang hørte Dmitri Schostakowitsch Gamajun, der Prophetenvogel (som er en fugl med menneskeansikt!) med tekst av Alexander Blok (inspirert av et bilde av Viktor Wasnjezow). Jeg husker jeg satt der og tenkte på Natteravnen (som jeg brukte i Min prins) – og på en måte lot jeg den få lov til å fly sin vei. (I Baghdad er den bare en klo. Og vi vet ikke hva som er skjedd i mellomtiden) … Mer? Jeg husker at jeg skrev – hele tiden, på hotelrommet og på kneiper (for vi hadde få forpliktelser og mye fritid vi som var innbudt til disse litteraturdagene). Og at jeg senere kastet alt sammen. For sånn er det av og til. Det er som å hoppe høyde. Ofte trenger vi flere forsøk. Men selv om jeg altså opplagt rev – i hvert fall to ganger – så regner jeg likevel München som stedet hvor Baghdad begynte… Og nå sitter jeg altså her. I De tusen palmers dal og feirer avslutningen med melon og geitost. Når jeg har spist ferdig skal jeg enda en gang unne meg den lykken det er å besøke det lille kuriosakabinettet de har her i byen. Et besynderlig sted som kaller seg Museo internacional de Miniaturas og som (etter et par glass) naturlig nok hevder å være enestående i verden, men hvor vi vitterlig blant annet og nota bene kan se verdens syv underverker malt på en tannpirker, oppleve en tyrefektning malt på et nålehode og en fotballkamp mellom Boca Junior og El River Plate i Buenos Aires, malt på et riskorn! Jeg har alltid vært fascinert av slike ting. Og om to dager skal jeg hjem. ***** Apropos julekrybber: Historien om De hellige tre narrer har jeg brukt tidligere – i en billedbok som utkom høsten 1996, overdådig illustrert av Hilde Kramer. Men for det første har jeg ingenting imot å sitere meg selv. Og for det andre var det til Baghdad historien opprinnelig og hele tiden var ment. Som så mye annet har den ligget i bakhodet lenge, lenge. Underveis ble den altså først en billedbok. Og hvis den fortsetter å bevege seg: Hvem vet hva den blir neste gang. Et kirkespill? ***** Hva mer vil jeg huske fra disse tre siste årene? Jeg vil huske turen til Dublin sammen med Sebastian (som var bare 11 år da den første Gobi-boken ble utgitt, og idag er en voksen mann langt på vei inn i sitt andre grunnfag). Temple Bar-distriktet. Og musikken i puben på skrå over gaten. Bildet på baksiden av denne boken er tatt like borte i gaten der vi bodde. Jeg visste med en gang jeg så det plankegjerdet (for det er et plankegjerde det er, rundt en byggeplass, og fullt av forskjellige skyggebilder!) at den røde ulven var nettopp det jeg ville ha som et slags visuelt punktum på hele Gobi-serien… Andre ting? Jeg vil (med ulyst, faktisk) tenke tilbake på det kjedelige og tidkrevende arbeidet med å "restaurere" (samt legge inn en ny rammefortelling i) den totalt håpløse hjerte-smerte-librettoen til Fredkulla – Norges første opera, riktignok og stor stas over hele den trønderske fjæla – sammen med Jon (Bing) Hvor mange tirsdagskvelder kastet vi egentlig bort med å telle stavelser og nynne høyt for hverandre? Mens vi mye heller ville ha fortsatt å skrive science fiction for Radioteatret! … Jeg vil huske samarbeidet med Anne Holt om Karsten og Petra. Hele femten bøker ble det til slutt om disse to barnehavens Romeo og Julie… Jeg vil også sende vennlige tanker til mine medredaktører i bokverket Barnas Første: Ellen Seip, Wenche Larsen og Anne Lise Morken. Et trekløver jeg lærer en masse av. Og jeg liker antologier. Jeg tror de er viktige "døråpnere" – de gjør oss oppmerksomme på forfatterskap vi kanskje ellers aldri ville ha kommet borti… Jeg vil huske at jeg skrev Frikk – til musikk av Sigvald Tveit – et bestillingsverk beregnet på de kommunale musikk-skolene. Og apropos: Jeg liker å skrive for amatører. Eller for å si det slik: Jeg liker amatører. De minner mer om gjøglere enn det vanlige skuespillere gjør. På teaterskolen lærer man hverken å sjonglere eller sluke flammer (virker det som?). Folk som kommer ut derfra kan knapt nok gå på stylter. Amatører har dialekter og språklig særpreg, de snakker ikke helt likt alle sammen, slik de for eksempel gjør på Nationaltheatret. (Og den flotteste ballettforestilling jeg noen gang har sett er Eldbjørgs Ballettskoles elevforestilling av Nøtteknekkeren på Parkteatret i Moss ifjor – selv om det naturligvis kan ha spilt en viss rolle at min datterThea var Første Mus.) Så det skal bli spennende å se hvordan det går med det samarbeidet jeg nå har med Hølenkoret (hvor jeg forøvrig er "fosterbarn" i alt-gruppen)… Og jeg vil naturligvis huske at jeg i 1995 avsluttet den store tretten binds gjennomgangen av Vår gamle gudelære. (Varm takk til Øyunn som sørget for trivelig fest med alle de tretten illustratørene på den gamle brødfabrikken i Norabakken. Og takk for den menneskestore (!) indiske dukken som nå henger og dingler rett innenfor arbeidsdøren min og hver dag minner meg på at det er på høy tid å vende tilbake til Ganesha og all verdens elefanter...) ***** Men ikke alt er like greit. Jeg har skrevet manuset til Ulvetid (helaften tegnefilm) om igjen og om igjen og enda en gang om igjen. (Vennlig hilsen til Knut Fougner og Øyvind Jorfald likevel – og til Kirsten Rask, for all del, norsk og dansk films kritiske og suverene Falkøye!).For sånn er det i filmmiljøet: Det er ingen som tror at noe blir bra nok i første forsøk. Ikke i det syvende heller. Og i skrivende øyeblikk holder vi på med versjon114 (eller noe sånt). Men som sagt: vi holder på, vi gir oss ikke – vi har et prosjekt – og det er alltid det viktigste. Det vet jeg fra mine forvirrete måneder blant amerikanske B-film-folk i London og på Ibiza rundt 1970. Den gang jeg skulle skrive vampyrfilm. Vi holdt til i Greta Garbos gamle leilighet i Mayfair. Og selv om de to jeg jobbet sammen med – regissøren fra Hollywood og hans mannlige sekretær – var ville og gale som sjøløver (en dyreart jeg tror besitter evnen til mange rare krumspring) så hadde de dog bak seg en film med Doris Day og Rock Hudson og en mislykket tv-serie med Shirley-hva-er-det-nå-hun-heter-McLaine. Og de aller merkeligste kontakter. Oljemillionærer og kunstfalsknere. (Det er også grunnen til at jeg ble kjent med og idag har en ekte Elmyr de Horey på do – jeg mener: et bilde som virkelig er signert av denne uten sammenligning største og mest begavete svindler i kunsthistorien. På de fleste andre bilder – som idag henger omkring på verdens museer – skrev han bare Matisse og Monet og slikt.) Nok om det. ***** Ellers var det fremdeles mye Brumm, også i denne siste treårs-perioden. Blant annet redigerte jeg hvert år en liten bok – nettopp en sånn liten, temmelig stor bok, en alminnelig bok av den ikke altfor store typen – beregnet på spesielt interesserte, og skrevet av en håndfull av dem. Brummboken (som er den første og eneste Brummårbok i verden!) er en innholdsrik og aldeles unødvendig årbok. Unødvendig i ordets beste forstand og med de hyggeligste og mest avslappede assosiasjoner. For hvor ellers kan man lese om kjønnsrolleproblematikk blant ugler, en sammenlignende studie av Sherlock Holmes' og Ole Brumm's deduktive metoder, adferd blant bjørner med og uten liten rød jakke, Oslo bystyres gåtefulle valg av gatenavn og Roald Amundsens forhold til bjørner? Arbeidet med disse årbøkene har gitt meg stor glede og satt meg i forbindelse med en hel haug morsomme mennesker. Vennlig hilsen for eksempel til Erik Refsdal, som bestyrer den beste norske Brummsiden på Internett. Og til Harald Lunde (i Kampen Kro- og Kirkekor) som sammen med gode venner – og under stor festivitas – bærer en statue av Nasse Nøff ut i haven sin på Vålerenga hver vår og inn igjen om høsten (når det blir for kaldt for små griser å stå alene ute om natten). Disse glade grisevennene har stiftet den meget seriøse og landsomfattende forening VAN (Venner Av Nøff) – og alle er hjertelig velkomne til å bli medlemmer … Men på den annen side: Nok er nok. Og jeg vil ikke at noen skal oppfatte Brummboken som bare mitt eget pesonlige prosjekt. For dette er – som man kanskje aner – noe som mange, mange har en finger eller tå i. Etter å ha redigert tre årbøker har jeg derfor nå valgt å gi stafettpinnen til Kjersti (Scheen) – en av våre mest fremstående kjennere av bruno edwardus, den alminnelige brune husbjørn med plysjpels. ***** Hva har ellers hendt? En hel del. Både hyggelige og mindre hyggelige ting. Men sånn er det. Eller som John Lennon sa: "Livet – det er sånt som skjer med deg når du er opptatt med å legge andre planer". (Selv om det er veldig lenge siden han sa det. Så lenge siden – tenkte jeg plutselig her forleden – at det faktisk var den gang popstjernene gikk med slips!)... Det man ikke har i hodet osv. Jeg vet ikke. Men i de siste tre årene har jeg i hvert fall hatt ganske mange problemer i beina! Det begynte med at jeg bokstavelig talt gikk på trynet 6.juni 95 utenfor det gamle Helserådet (der Jon har kontoret sitt nå) – eller rettere sagt: maven tok av for det verste (gudskjelov. Så der lå jeg nå og gynget, en stund, mens folk stimlet sammen omkring meg. For det så nok litt nifst ut). Men etter dette var ikke det ene kneet helt seg selv. Og det ble mindre og mindre seg selv etterhvert som dagene gikk. Uken etter var jeg invitert til litteraturdager i Tübingen. Der prøvde jeg å hinke rundt så godt det lot seg gjøre, men for det meste holdt jeg meg på værelset (Hotell am Schloss) og sorterte fotostatkopier til Baghdad.... Da jeg kom hjem viste røntgenbildene at det var en brist på kneskålen. Men noe som var adskillig dummere var at bildene også viste noe annet... noe man oppdaget helt tilfeldig og ikke var helt sikker på hva var – men det kunne være benkreft. Jeg har en grei lege, som sier tingene slik de er. Og så ble jeg sendt til Lørenskog Sykehus. Nukleærmedisinsk Seksjon. Egentlig et trist sted å spørre om veien til, merket jeg i Informasjonen. Man skulle foreta noe som visstnok kalles Skjelett-scintigrafi. I den anledning ble jeg først sprøytet full av radioaktiv gørr (og vi spøkte med at jeg ikke kom til å trenge lommelykt på flere dager). Deretter måtte jeg vente fire timer før de kunne ta bildene (gørret måtte få tid til å komme seg rundt). Jeg tilbragte ventetiden i kafeteriaen i første etasje – og skrev hele tiden. Dikt – eller hva vi nå skal kalle det. Skrev i hvert fall. Nesten uten å tenke. Bare lot det renne ned i hånden. Jeg gjør visst det. Hver gang jeg er ille ute på en eller annen måte. Jeg har snakket med Peter (Haars) om det (ved vårt stambord hver tirsdag kl 1130 på Amsterdam). Han gjør omtrent det samme, sier han. Dvs. Han skriver dagbok. Men bare når han er ute av seg. Mener det renser hodet. Og hevder at dagbøker utelukkende skrives av mennesker som kjenner seg triste og ulykkelige. I det øyeblikk de er glade og fornøyde igjen har de hverken tid eller lyst til den slags. I mitt tilfelle er det altså dikt/prosalyrikk… skal vi kalle det Gelendere? (For det er jo det de er: Noe å holde seg i!) Men Peter spurte, og jeg innrømmet at selv da… greier jeg ikke 100 % å kutte ut tanken på at andre kanskje skal lese det. Det er en yrkessykdom, det der: Alltid å skulle "gjøre seg til". Alltid å lete etter et ord – eller en linjedeling – som føles enda mer riktig enn det/den man først har valgt. Men jeg tror at det jeg skrev den dagen på Lørenskog Sykehus i hvert fall nesten er skrevet uten tanke på andre lesere enn meg selv... (Ok. Skal vi si sånn 70-80 % da?) Jeg satt nå i hvertfall der utenfor Narvesenkiosken og puslet. Det gjorde meg mer rolig enn jeg ellers ville vært. Og her er det, med stjerner og alt sammen, hele Gelenderet – ta det for hva det er:

Min erfaring er at det hjelper å skrive. Jeg tror mange flere burde prøve. Skjær grimaser på papiret. Gjør deg til for deg selv. For selv om det vi opplever fortoner seg meningsløst, så kan vi i det minste prøve å finne en poetisk flik i det… et eller annet sted. Noe som det går ann å rive litt i. Gelender… 29. juni fikk jeg resultatet. De kunne ennå ikke si noe sikkert. De ville ha meg tilbake om 4 - 6 uker… Tre dager senere dro Else og jeg til Singapore og Bali. Vi hadde bestilt reisen for lang tid siden. Og jeg kunne like gjerne hinke omkring der som andre steder. Singapore likte jeg ikke. Og om Bali er det dette å si: Unngå det stedet som heter Kuta (jeg mener: Protester kraftig på forhånd – ellers vil de fleste turoperatører likevel innlosjere deg nettopp der). Med andre ord: Skygg unna. Og en utmerket måte å skygge unna på (i denne vanvittige solheten!) er å leie jeep (med air condition) og så kjøre ut i det ukjente. Legg merke til at jeg sier "det ukjente". For vår erfaring er at på Bali er alle veiskilt misvisende og de fleste kart er tegnet etter hukommelsen av folk som heller burde vært beskjeftiget på annen måte. Men interessant er det selvfølgelig å komme til steder som man ikke har drømt om, og som man på grunn av terrengets beskaffenhet og standarden på det kjøretøy man har leid nesten ikke greier å komme tilbake fra heller…

Ellers fikk vi anledning til å se mye dans og teater – både i Ubud (som naturligvis er byen vi burde ha bodd i, og hvor vi så en fantastisk flott skyggeteaterforestilling slik den skal gjøres på tradisjonell vis. Vi satt under tak, men halvveis ute, jeg tenkte på Wolfgang, det var krydder i luften – og fullmåne) og i hovedstaden Denpasar. Her i Denpasar – på vei ut i svarte natten etter en teaterforestilling (for vi var så heldige å havne midt oppe i en stor kuturfestival) – falt jeg ned i en grøft og slo det benet jeg inntil da ikke hadde haltet på. Skrubbsåret var såpass imponerende (og illeluktende) at legevakten fryktet infeksjoner og all verdens lumske streptokokker, og straks satte meg på pencilinkur. Så hadde jeg ikke hinket før, gjorde jeg det i hvert fall nå… Vel hjemme igjen, dro vi rett på hytta. Velsignet være Arøya og hele Langesundsfjorden. Og nytt besøk på Lørenskog viste at jeg ikke hadde benkreft. Antagelig ikke (– som de så klokelig sa.)… Er vi ferdig med benproblemene nå? Langt ifra. I stedet for å fortelle en masse om turné i Finland og om Bing & Bringsværds mislykkete forsøk på atter en gang å lage TV-krim (Riktignok fikk vi betalt, men hverken den serien hvor helten er parkeringsvakt eller den om bydelspatruljen på Tøyen, gikk helt hjem i Dramaavdelingen/NRK. Men altså: I stedet for å fortelle om dette) går vi (!) raskt videre til en glatt 16. januar-dag 1996. (Og i Hølen er det glattere enn noe annet sted det er naturlig å sammenligne seg med). På vei til garasjen sklir jeg og detter – i fallet føler jeg meg i slekt med Bruce Lee og all verdens myke ninjaer, for jeg husker jeg tenkte: Dette var sannelig ikke noe dumt fall. (Men det var akkurat det det var.) Jeg husker jeg tenkte: Hvilket hell! Ikke slo jeg ryggen, ikke slo jeg hodet. Det eneste er at bena er slått i svime. Men bare de våkner og får følelsen tilbake, er alt i orden. (Hvor dum går det egentlig an å bli?) Jeg klarte som sagt ikke å reise meg. Men ble rolig liggende der på isen og vente. Etter en stund gløtter Else på døren og lurer på hvorfor jeg ikke har kjørt, skulle jeg ikke på et møte i Oslo, var det ikke jeg som hadde så liten tid? "Jeg må bare vente litt," svarer jeg. "Slo du deg?" spør hun. "Ikke i det hele tatt," svarer jeg (for ennå er jeg i lykkelig villfarelse og mener at jeg uttrykker meg strengt sannferdig). "Må bare få tilbake følelsen i bena." Og det er da hun sier disse bevingede ord, som både uttrykker medfølelse og til fulle viser at jeg er gift med en kvinne som forstår å bevare fatningen selv om det er aldri så glatt. "Har du lyst på en kopp kaffe mens du venter?" sier hun. "Ja, takk," svarer jeg – for fremdeles er bena ikke til å bevege. "Da skal jeg gå inn og sette over en kjele med en gang," sier min sjels elskede. Og så forsvinner hun. Men straks etter kommer hun tilbake med et varmt pledd, fordi hun (siden hun er den hun er) ikke vil at jeg skal bli kald og forkjølet. Og sant nok: det er ikke videre varmt å ligge på blank is. Der ligger jeg nå likevel, for jeg kan ikke annet. Etter en stund får jeg kaffe. Naboer kommer ruslende til. Samtalen går. Men ennå klarer jeg ikke å reise meg. Og langsomt begynner det å gjøre vondt. Til slutt gjør det så vondt at vi holder folkeavstemning under bjerketreet (hvor jeg ligger) og bestemmer at det er best å ringe etter ambulanse. Jada, sånn begynte det. Og fortsettelsen skal jeg ikke plage noen med. Men jeg ble liggende en hel måned på Moss sykehus (som er et overmåte hyggelig sykehus, mye bedre enn sitt rykte) og idag rusler jeg rundt med en lang metallstav i venstre ben( som får det til å pipe i sikkerhetskontrollen på Fornebo), stukket inn i kneet og skrudd fast ved ankelen . Og som en naturlig følge av sykehusoppholdet – og delvis fordi de la meg i sengen ved siden av en som solgte treningsutstyr og mosjonsapparater – har jeg idag en nesten ubrukt ergometersykkel stående under trappen opp til annen etasje. Så kom ikke og si at det ikke har hendt en del i disse årene! At rørene var frosset i filler og at hele arbeidshuset mitt derfor sto fullt av vann da jeg langt om lenge var tilbake på Sandengen, hinker vi over. Det er sånt som skjer ***** At katter forsvinner er dessverre også sånt som skjer. Vi har mistet Sita. En elskelig katt (spesielt interesserte henvises til min hjemmeside på Internett hvor den på en måte lever videre: http:// www. gyldendal.no/gyldendal/toraage/)… Men vi har – utrolig nok – skaffet oss hund. En flatcoat retriever som kom til oss 20. november 96 og heter Sheba. (Vi kalte den opp etter Dronningen av Saba. Men fant fort ut at det var lurt å bruke det engelske navnet "Sheba", slik at Thea – som er elleve år og snart i den rette alderen for den slags – skulle slippe å løpe landsbyen rundt og rope på bind). Hvalpen er i skrivende øyeblikk seks måneder gammel. Og da vet antagelig alle som noen gang har vært i nærheten av en flatcoat at dette ikke lenger er det stille og rolige hjemmet det en gang var. Men jeg innrømmer det gjerne: Det var først etter at vi hadde kjøpt henne at vi fant ut at alle håndbøker omtaler denne rasen med ordene "skapt for fart og spenning".Uansett – jeg som hele mitt liv har sverget til katter (og vel fremdeles gjør det hvis jeg må velge, men hvorfor i all verden skal jeg tvinges til noe slikt?) og som dessuten ikke har kunnet fordra å "gå tur" – jeg legger nå i vei på lange utflukter i ulendt terreng hver eneste morgen: Bort til den nedlagte Såner stasjon, over den nye jernbanelinja, et stykke langs anleggsveien og så inn i skogen, over Stavengåsen – og ut igjen i Parkveien, like før huset til min venn Ivar Samuelsen (som en gang har gått til fots helt fra Røyken i Asker og til Theheran! Så jeg har for så vidt lite å skryte av foreløbig…) Turen tar meg omtrent en time. Er blodsukkeret for høyt, hender det at jeg rusler en ny runde senere på dagen. Egentlig er det fantastisk å bo et sted hvor man kan binde seg fast til en hvalp og bli trukket rett ut i skogen. Og bare Sheba er blitt så stor at den har sluttet å bite alt som rører seg (for eksempel mitt høyre øre, som jeg måtte på legevakten og sy flere sting i nå like over nyttår! Som sagt: Bare den er blitt stor) så skaffer vi oss nok en katt igjen også... Jeg nevnte hjemmesiden? Joda. Jeg har virkelig overgitt meg til data, nå. Guden Mac og alle hans modemer regjerer på arbeidsbordet. Når jeg skriver en bok eller et skuespill er jeg fremdeles avhengig av først å skrive med tusjpenn og blyant, prøve ut setningene i hånden så og si, og deretter "føre dem inn". Men brev og foredrag – og dette notatet! – skriver jeg rett på Mac'en. Ganske ironisk, når en tenker på hvor fast bestemt jeg var på aldri å kjøpe en datamskin (for eksempel den gang jeg jobbet med den andre Gobi-boken!). Og nå synes jeg det bare er morro. Rett og slett fordi jeg oppfatter den som et verktøy og et leketøy på en og samme gang (og det var jo aldri skrivemaskinen). Blir ertet av venner og kjente fordi jeg har så mye "søppel". Men det er hyggelig, ikke sant... hver gang jeg starter opp maskinen møtes jeg av tyve bilder av Marilyn Monroe, deretter kommer stemmen til Bob fra Twin Peaks: Fire, walk with me! Og så ønsker kaptein John Sheridan meg velkommen til Babylon 5. Når jeg putter noe i papirkurven i høyre hjørne av maskinen, dukker kakemonstret fra Sesam Street opp og synger en sang om at han liker trash... når jeg setter inn en diskett, blir jeg hilst høflig av Darth Vader fra Star Wars, og når jeg tar disketten ut, roper Arnold Szwarzenegger "I'll be back!" Er det noe rart en blir i godt humør av å sitte her? Derfor er det all grunn til å takke de mennesker som har lært meg å leke på denne måten. Først og fremst min amerikanske arkeologvenn Joel Boaz (som også var nærmeste nabo et års tid) – min første dataguru. Dernest naturligvis de to sysop'ene på Node B i Bergen – en elektronisk oppslagstavle som har loset meg gjennom unevnelige farer og uforståelige situasjoner. Stor takk til Mads (Toppe) og Helge (Hafstad). Uten dere to ville det meste av alt tull og tøys vært helt umulig…

Internett er jeg også bitt av. For eksempel ligger nå den bokhandelen jeg bruker aller mest hverken i Moss, Vestby eller Oslo – men i Seattle. Går det greit? Ja. Jeg betaler med Master Card. Og det går aldeles utmerket. Bortsett fra den gangen DNB plutselig fikk det for seg at jeg hadde rømt landet og nå levde i eksil i Den Norske Ambassade i Bangkok. ***** Og hvordan har det stått til her hjemme, jeg mener i Hølen? Her har det vært hektisk. Som rimelig kan være. Det skjer jo bestandig så utrolig mye! Nå har vi bodd her i seks år, og det går ikke en dag uten at det er en eller annen stor, lokal – og viktig – sak å snakke om eller ta stilling til. Det er rent så det gå rundt for oss av og til. Først var det nærmatbutikken. Den ble nedlagt. Men det ville vi jo ikke. For når sentrum av landsbyen vår bare har to butikker (jeg regner ikke med frisøren og regnskapskontoret denne gang, sorry!) og den ene forsvinner... ja, da blir det litt tamt (selv om Irene aldri så mye har vinduet fullt av fristende strømpetilbud, halv pris på alle sysaker og dessuten selger hodepinetabletter og hostesaft ). Så hva gjorde vi? Vi gjorde det eneste naturlige på disse kanter av verden… Vi spleiset til en ny butikk! Hva gjorde vi, sa jeg? Vi spleiset. I Hølen har man alltid vært vant til dugnad, fordi man vet at storsamfunnet ikke bryr seg. Og nå laget vi aksjeselskap! I dag er butikken vår egen (Vi er ca to hundre eiere – og aksjene kostet tusen kroner stykket). Butikken vår – med det stolte navn Skøiens efterfølger og med hjemmesnekret disk – er oppe til åtte hver kveld og seks på lørdager. Og nå i år har vi til og med fått tipping og lotto. Så det nytter! Det meste lar seg visst ordne i dette lille samfunnet vårt, hvor vi til og med (etter lang og trassig kamp) er blant de få utvalgte som har greid å berge det lokale Postkontoret (1550 Hølen) gjennom den storm av departementalt vanvidd som raste over landet vårt i fjor og i forfjor. Riktignok har vi måttet gå med på innskrenkede åpningstider, men til gjengjeld har vi kombinert driften med et bibliotek. Hølen Post og Bibliotek - det høres vel fint ut? Og det er blitt fint også – særlig den lange desken (med liten nedsenkning beregnet på barna) som vår lokale Reodor Felgen – Rune – snekret av gamle kontormøbler han fant i kjelleren på rådhuset inne i Vestby, vi har trykket opp egne konvolutter og av og til holder Steinar (ikke Hansen, men Andersen) utstilling av sjeldne frimerker. Men også her var det dugnad, naturligvis… Men en ting vi ikke greide (selv om det i den anledning – på samme måte som ved alle andre små og store anledninger– er holdt tallrike lure og konspiratoriske møter hos Steinar på Regnskapskontoret) – det var å redde holdeplassen for toget. For mot dumheten og NSB kjemper selv Hølen Vel forgjeves. Sporet er ubønnhørlig lagt et annet sted – med ny stor bro lenger nede i dalen – og togene skal m.a.o. aldri mer drønne over den gamle, ærverdige akvadukten vår, den som gjør en slik flott sving over halve landsbyen. Men hvordan markerte vi nederlaget? Som et skikkelig gravøl! Kvelden da siste tog skulle gå, var det fest i parken, full servering fra "Syrinbaren", visning av Mordet på Orientekspressen på storskjerm, buss som kunne frakte folk til Vestby for at så mange som mulig kunne bli med på absolutt siste reis, pølsesalg ombord og blues fra Hølenelvas sløyfeband og endelig – når toget stanset på holdeplassen vår, sto hele Hølenkoret oppmarsjert med fakler og fremførte en spesialskrevet og meget trist sang om små stasjoners begredelige skjæbne ("Det teller mere enn vår sorg, å komme fort til Göteborg"), konduktør og lokfører fikk hver sin Hølenplatte (de som Thor Arne maler hver høst) og så vinket man farvel, sendte opp raketter og gikk (under dempet hornmusikk) tilbake til den nattåpne Syrinbaren i parken. Og nå spør jeg: Hvor ellers i dette landet oppfører man seg på et så sivilisert vis? … Ellers har vi siden sist fått laget verdens største julekalender. Den står på torvet og minner om et stabbur (fordi vi har tenkt å snu den til sommeren og bruke den som pølsebod), og den er faktisk så stor at (kors på halsen!) vi måtte søke kommunen om byggetillatelse, og barna fra første klasse kom hver dag marsjerende og åpent luker i hele adventstiden… Helligtrekongersaften feires naturligvis som aldri før. (Varm hilsen til Øyvind, Hølenkorets eminente dirigent, som jeg både har laget Helllig-tre-kongers-sang sammen med og en stemningsfull Drikkevise For Kameler). Steinar er hvert år den suverene stjernebærer og vi går i flokk og følge etter ham, utkledd som sauer og hyrder (og noen triller store kameler på hjul) omkring til de tre kongene (en av dem pleier å holde til foran garasjen der vi bor), før vi ender opp hos den munnrappe sjeiken Hans på den etterlengtede (men dessverre altfor trange) oasen Elverhøy. Men fordi det er blitt litt diskusjon omkring dette med å slukke juletrær… særlig Helge , men flere andre også (med andre ord en sterk liten minoritet ) mener at julen ikke er slutt 6. januar likevel, men varer helt til tyvende dagen (dem om det, sier nå jeg!) – men altså: Som et slags kompromiss – og av respekt, særlig for Helge, som jo er gammel postmester og vår suverene heimstadgransker – slukker vi nå bare ett av juletrærne i landsbyen vår på Helligtrekongersaften (det på torvet), treet på den gamle jernebane-holdeplassen lar vi lyse videre til Sankte Knut … Vi får håpe vi finner en løsning på "brosaken" også. For ved siden av kirkebrannen (kommer senere!) er det ingenting som har satt sinnene slik i kok her – og når det koker i Hølen, da går det livlig for seg! Saken er at brua står der, men hva skal den nå brukes til – siden toget ikke lenger vil leke der oppe? Mange vil ha den bort, rett og slett rive den. De sier den er stygg. Og at den skygger. Men vi er også mange som mener at den bør stå. Fordi den er vakker. Og egentlig er å ligne med et veltet Eiffeltårn! Vi som vil at den skal stå, ønsker å la den bli en naturlig del av et gang- og sykkelvei-prosjekt. De som vil ha den bort, hevder at syklister pleier å stå nettopp på slike bruer og kaste tomflasker og hermetikkbokser i hodet på uskyldige mennesker som kanskje nettopp da har det hyggelig eller raker løv. Vernemyndighetene hevder at den er unik – og det tror vi gjerne, vi som vil ha den stående her. Mens de som vil rive, har laget en lang og overbevisende liste over brukonstruksjoner i Nord-Europa som er minst like spesielle og kanskje er ikke vår bru noe fin i det hele tatt. Der låser diskusjonen seg. Selv har jeg for en gangs skyld utad (og inntil jeg nå skriver disse linjene) valgt å være fullstendig nøytral – siden jeg har venner på begge sider, og dessuten greier det seg lenge at Else (sammen med vår gode nabo Anne) står på barrikadene og svinger blyanten. Men nå er saken ute av alle lokale hender… vi lusker omkring og forsøker å tenke på noe annet… mens vi venter på Riksantikvaren og Sissel Rønbeck.… Nevnte jeg kirkebrann? Såner Kirke – vår egen gamle og vakre sognekirke – den jeg pleide å se på når jeg spiste frokost – ble på Kristi Himmelfarts dag for to år siden antent av satanister og svidd av til grunnen. (Vi var ikke hjemme den natten, men det sies at det flagret askeflak og blader fra salmebøkene helt ned til Såner stasjon). Så var vel alle enige om å bygge den opp igjen? Ja. Her i Hølen var vi det. Men vi lever som kjent i en vond og vanskelig verden, og det viste seg snart at menighetsrådet var på fullstendig kollisjonskurs med oss. Allerede dagen etter brannen var nemlig sterke krefter i sving for at man istedet for å gjenreise kirken på det sted den hadde stått i snart 600 år, burde se seg om etter andre og mer tidsriktige plasseringer, for eksempel flytte den en mils vei til Son, hvor det blant annet bor flere mennesker. På det gamle kirkestedet foreslo disse fromme aktivistene at man istedet anlegger en vakker ruinpark, et minnested… Til dette er det å si: Et minnested? For hvem? Ser man ikke at hvis man velger dette alternativet, så vil det først og fremst bli et symbol for satanister? "Her ligger ruinen av den kirken vi brant. Her vant vi vår store seier." Kirken må naturligvis bygges opp igjen der den sto. I trassig stolthet. Hvis ikke har satanistene vunnet en større seier enn noen ansvarlige myndigheter bør unne dem. Og jeg ser for meg den skrekkvisjon at satanister hvert år kan finne på å bruke branntomten på Såner til egne "høytidsstunder" – både til minne om brannnatten og andre uhyrligheter. For slik er det med symboler. De blir brukt … Vi har hatt mange folkemøter om denne saken i de to årene som er gått. Og på hvert eneste møte er biskopen og menighetsrådet blitt nedstemt (for ikke å snakke om kirkevergen). Befolkningen – også i Son! – ønsker den gamle kirken tilbake. På det sted den sto. Men jeg er likevel redd for at de skriftlærde og fariseerne vil forsøke å sette beinkrok på oss – helt inn i departementet. Nok om det. Men her kunne jeg virkelig holdt på en stund! ***** Egentlig er det slett ikke til å begripe at jeg har skrevet disse notatene. Jeg som faktisk er så sky og sjenert at det av og til kan gå helt på snurr med både det ene og det andre. Med årene er jeg blitt ganske flink til å skjule det. Så flink at mange for eksempel bent frem tror jeg liker å være ute blant folk, eller få nye bekjentskaper. Da vet jeg at jeg har overdrevet. Her sier jeg det som det er: Jeg avskyr store selskaper, unnviker de fleste invitasjoner, jeg har panikk for å bli plassert ved siden av vertinnen, jeg kommer aldri til å kjøpe smoking, hvis jeg kan si nei til et oppdrag så sier jeg det, hvis jeg skal lese opp/ holde foredrag et sted gruer jeg meg i ukevis på forhånd og dagen det er snakk om tilbringer jeg stort sett på toalettet (spør Jon, han har vært på tur med meg) og det verste av alt: Jeg trives egentlig bedre sammen med dyr enn med mennesker (Hvis de ikke er barn, da. Barn er ofte overraskende hyggelige. Det innrømmer jeg). Men mye av dette hører med til jobben, på en måte, så jeg sliter meg igjennom det etter beste evne. (Bortsett fra at jeg akkurat i år har hatt to virkelig trivelige opplevelser i denne gaten nesten rett etter hverandre. Jeg oppdaget til min forbauselse at studenter kan være like hyggelige som barn og dyr – og det har jeg faktisk ikke lagt merke til før. En varm hilsen til dem som tilbragte kvelden sammen med meg på Humaniora-dagene i Trondheim og til Oslo-studentene i Bokcafeen på Chateau Nøff ). Har jeg alltid vært sjenert? Bestandig. På folkeskolen var jeg så blyg at jeg en tid ble kalt for "Flauen" – fordi jeg hadde det med å rødme som en tomat av nesten ingenting, men verst var det hvis jeg møtte en pike. Og siden Skien på den tid vrimlet nettopp av slike vesener, kunne jeg i dagevis gå omkring med kinn så hete at man kunne ha stekt speilegg på dem. Det var det ingen som gjorde, de nøyde seg med å erte meg. Men var det min feil at synet av det motsatte kjønn fikk det til å gå fullstendig rundt for meg allerede før jeg kom i puberteten (men naturligvis enda mer da)? Jeg husker en vinter som jeg delvis tilbragte utendørs på et gatehjørne midtveis mellom en trikotasjeforretning og en kolonialhandel, fordi det i hver av disse butikkene arbeidet en pike som jeg var dødelig avstandsforelsket i, men jeg kunne ikke bestemme meg for hvem som var den nydeligste, så jeg bare sto der – tretten år gammel, rett opp og ned – som et rødmende fe, eller passerte tett utenfor butikkvinduene liksom tilfeldig og i hvert fall et par tusen ganger i timen (men hvis en av dem oppdaget meg, sank jeg rett ned gjennom sne og asfalt med stø kurs for Kina). Jeg torde aldri snakke til dem. Jeg aner ikke hva noen av dem het. De var sikkert seksten år, eller kanskje enda eldre, men de var nydelige – og jeg vet til dags dato ikke hvem jeg var mest forelsket i. Men sånn hadde jeg det den gang. Omtrent slik Baltus (Charlie Brown) har det med den lille rødhårete piken. Bortsett fra at jeg altså hadde to. Det var et hardt liv… Det med piker/jenter/kvinner gikk litt bedre med årene, heldigvis. Men sjenert – rent generelt – er jeg så det holder. Noe som i voksen alder har ført til en del situasjoner jeg godt kunne ha vært foruten. Jeg både sier og gjør ting som … nåvel. Da min venn, den canadiske lyriker og dramatiker Henry Beissel ville ha meg som gjesteprofessor ved Universitetet i Montreal et år eller to, sluttet jeg helt å brevveksle med ham. (Vi har ikke hatt kontakt siden den gang). Kurt Vonnegut tilbød meg (i 1976) at jeg kunne låne huset hans på Manhattan. Farvel til Kurt Vonnegut (i vill panikk, tør jeg påstå) … Da jeg skulle få Aschehougprisen i 1979 møtte jeg rett og slett ikke opp. Jeg drev omkring i strøket helt til arrangementet var over (og alle unntatt NTB var gått hjem, som således skaffet seg et helt eksklusivt bilde, hvor jeg naturligvis ser aldeles sterk og frisk ut. Men:) Det er klart det er en sykdom. Her sitter jeg og koketterer med det. Men det er innlysende at det er noe galt med balansen mellom saftene i kroppen (– som Wolfgang ville ha foreslått). Her er et godt eksempel fra sist desember. En av mine absolutte favoritter er amerikaneren Bud Grace. Det er han som lager tegneserien Ernie, og etter min mening gjør det ham til en av de mest spennende forfattere i verden idag. Smak og behag. Men sånn føler nå jeg det. Det var derfor en stor ære å få lov til å sitte ved siden av ham på det lille julebordet det norske forlaget hans (Bladkompaniet) stelte i stand for ham på Asylet (cafeen heter faktisk det). Min gamle venn Terje Nordberg har tydeligvis relativt høye tanker om meg, blant annet må han ha lidd under den misforståelse at jeg var i stand til å føre en såkalt lett og ledig konversasjon. Det er jeg naturligvis ikke. Og mitt møte med idolet Bud Grace gikk snart helt over styr. Jeg begynte med å fortelle at jeg hadde kjøpt hund. Og han hadde også hund. God begynnelse. Men derfra tok jeg feil vei. I stedet for straks å si hva slags hund jeg hadde anskaffet, satte jeg i gang med å fortelle hva slags hund jeg gudskjelov ikke hadde kjøpt, jeg la ut om hvor nær vi hadde vært å kjøpe nettopp den typen, inntil vi hadde fått vite hvor farlige de var, at man ikke kunne ha to av dem i samme rom, at de spiste barn og alt som rørte seg, at det eneste dyr de gikk bra sammen med var hester, fordi de syntes hesten var for stor til å betraktes som byttedyr. Ha-ha! Osv. Som sagt jeg la ut. Og til slutt sa Bud Grace: "Akkurat sånn hund er det jeg har." Nå burde jeg selvfølgelig ha rodd litt, men jeg hadde på en måte kommet for langt ut, så jeg valgte i stedet å skifte emne. Derfor spurte jeg – rimelig uanfektet, innbilte jeg meg – om han hadde rukket å smake hvalkjøtt, siden han nå en gang var i Norge? Det var ment som en vits. Ikke noen god vits, det er kanskje så, men i hvert fall... Jeg har sjelden sett et menneske gå slik av skaftet. Hele leksen kom, om hvilket fantastisk dyr hvalen var og hvor barbarisk vi nordmenn oppfører oss. Det ironiske er naturligvis at jeg er helt enig. Jeg er også motstander av hvalfangst. Men det sa jeg ikke. Dette unnlot jeg med usvikelig sosial sans å nevne. I stedet prøvde jeg meg på enda en morsomhet. "Men rensdyr har du kanskje smakt her?" spurte jeg, og la til et eller annet om Rudolph og julenissens dyr og alt sånt. Det var da Bud Grace avslørte at han på det nærmeste var vegetarianer (i hvert fall den kvelden) og begynte å spille på automaten ute i gangen i stedet. Sånn kan det gå. Jeg beundrer ham fortsatt like mye. Og verden er som kjent full av misforståelser.***** Eksemplene ovenfor viser med all tydelighet det selvmotsigende (rent ut sagt: absurde) i å skrive de lange, personlige notatene jeg hver gang har avsluttet bøkene med. Men nå er det gjort. Og vi er nesten kommet til veis ende. (Opprinnelig var dette notatet dobbelt så langt! Men i siste forvirrede øyeblikk har jeg valgt å stryke alt om dumme danske teatersjefer, min mormors forhold til Ole Brumm, en følelsesladet betraktning om nynazister og norrøne symboler, mitt velbegrunnede forslag om et Krisesenter For Misbrukte Ord, sannheten om Harald Griegs tommelfinger og fjorten vimsete skandalehistorier. Og kanskje er det best slik.) Jeg er hjemme igjen fra Lanzarote. Nå sitter jeg på kjøkkenet med den bærbare. Det er påskemorgen. Else og Thea er på Ringkollen disse dagene og har klister under skiene. Sheba og jeg er alene hjemme. (Stor takk, forresten – til min fullstendig hundegale forlagsdirektør Geir Mork, som nettopp har lært meg at ulydige bikkjer resolutt skal bites i ørene. Det rare er at det hjelper!) Vi er nettopp kommet tilbake fra vår vanlige morgenrunde. Hvalpen sørger for å slikke istykker isen og å drikke opp hver eneste vannpytt. Så nå er det snart tørt i skogen, i hvert fall der vi går. Og hver kveld står vi ute på gårsplassen og beundrer kometen Hale-Bopp – som har lyst sterkere og sterkere denne påsken, og nå beveger seg mot en posisjon rett sør for stjernebildet Cassiopeia. (Samtidig lurer jeg på om vi ikke snart bør ta ned det lange kjedet med små julelys som fremdeles henger på hekken, men som ingen egentlig har hatt hjerte til å røre...) Jeg sa at det nesten var slutt på dette notatet. For helt til slutt vil jeg gjerne enda en gang prøve å fange noe av det ekkoet av klovner og gjøglere som forhåpentligvis har vært et av de bærende elementene i denne bokserien. Under arbeidet med Djevelens skinn og ben var jeg en lengre tid i England. Som skrevet i det personlige notatet til den boken hadde jeg den gang gleden av å overvære en klovnegudstjeneste. Jeg nøyde meg med å nevne det. Men hele historien kommer her – som en passende avslutning:

Mye skjer når myte og rite skiller lag. Det kan vi lett se i verden omkring oss. Myte og rite er lik gudstjeneste. Når gudstjenesten mister sin hellige karakter, blir det teater. Dette er ikke ment som kritikk. Det er ment som en konstatering. Men kan utviklingen også gå den andre veien? Og kan forholdet myte-rite faktisk bli beriket ved at det får lov til å ta seg en århundre lang luftetur innom teatret og over de såkalte skrå bredder? Det er om det denne "ønskereprisen" handler. For det jeg nå skal dele med dere er noe jeg virkelig har opplevd. Og nå vil jeg oppleve det igjen. Men sammen med dere, denne gang. Så la oss spole tilbake – slik vi gjerne gjør i videoalderen. Velkommen sier, jeg. Og fester en rød gummiball på nesen din. Strikk i nakken. Du ser litt forvirret ut. Jeg peker på min egen nese. Den er rund og rød den også. Og i dag er det altså enda en gang 9. april 1989 – for det var da jeg opplevde dette. Og i ønskereprisen kan jeg som sagt spole tilbake og være her om igjen, men ikke alene denne gang, nå er jeg sammen med deg! Vi har reist med toget fra Victoria Station i London. Avgang klokken 0802. Vi har drukket kaffe av pappkrus og sittet med fanget fullt av tykke søndagsaviser. Mens toget gynget mot syd... gjennom Sussex, hvor sauene er påmalt store, blå nummer og slottet Arundel fører tankene på middelalderske avveier. Nå er vi ved den engelske kanal. I en by og et badested med det umulige navnet Bognor Regis. Vi har vandret langs en strand hvor bestemødre sitter med strømpene rullet ned og skjørtene trukket opp over knærne. Fiskebåter på land. Store, vaklevorne "fonøyelsespirer" stikker ut i vannet... lastet med lirekasser og ballonger, sukkertøystenger og dovne halvlitere. Et fjernt hornorkester blander seg med bølgeslag og dunkene fra radiobiler. Småbarn leker blant rullestener. Vi tenker på Fellini. Og på filmen Amarcord. Og som om dette ikke er nok: sol på havet! En gnistrende og våryr kanalsol! Men nå? Hva er dette? Vi sitter i et cirkustelt. Cirkus Paulus står det med rød skrift på gul bunn – på de store, blå plastikkforhengene med stjerner. Mastene er gule. Teltduken er blå og hvit. Og publikum... nå ser vi... vi er slett ikke de eneste som bærer røde neser. Tvertimot. Alle. Alle er klovner. Eller utkledde narrer. Vi sitter like bak et eldre ektepar med rosa og blått hår... og rare karnevalshatter. De har en liten pike i silkedrakt og vippeskjørt på fanget. En liten Columbine med malte hjerter på kinnene. På den ene siden av oss sitter en mann utkledd som gorilla, på den andre siden har vi søstrene Helan og Halvan.

Hvor er vi? hvisker du. Hva er dette for et sted?

Vi er på den 5. internasjonale klovnekongress, svarer jeg. Tre hundre klovner med familie. Fra over tyve land. Vi er på deres årlige gudstjeneste!

En kirketjener med rødt hår og en av og til oppslått paraply (grønn og hvit) virrer omkring, deler ut sanghefter og viser folk hvor det er ledige plasser. Orgelet er en synthesizer. Mer enn tre hundre klovner synger: "Dear Lord and Father of mankind/ Forgive our foolish ways!" (Herre Gud og Fader Vår/ Tilgi oss vår narraktighet!)

Klokkeren trer frem. Han har en altfor vid, stripete dress, flintskalle med rødt sidehår og store briller over rød klovnenese med falsk bart. Vi reiser oss. Og han leser fra Predikerens Bok, kapitel 3, versene 1 - 7. ("Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen. Å fødes har sin tid og å dø har sin tid (...) å gråte har sin tid og å le har sin tid, å klage har sin tid og å danse har sin tid." Igjen synger vi så det runger i det værbitte teltet. "Lord Jesus Christ, you have come to us/ you are one of us. Mary's Son." (Herre Jesus Krist, du har kommet til oss/ gjort deg ett med oss – Marias sønn.)

Så er det prestens tur. Hugh Pruen, heter han. Det står i programmet at han er prest i South Bersted. Men han taler som om han aldri skulle ha hatt noen annen menighet enn denne merkelige, utspjåkete, men – å! – så alvorlige, høyttidsstemte forsamling av gjøglere. Han taler om latter. Om den gode og den onde latter. Han snakker om Sokrates. Han nevner komediens slektskap med tragedien. Han siterer Salomos ordsprog (14:13): "Endog under latter har hjertet smerte..." Han snakker om Chaplin – vår store, avdøde broder. Og endelig snakker han om den leende Jesus – han vi dessverre aldri ser avbildet, men hvor er det vel glede om ikke i evangeliet? Og hører ikke kjærlighet og latter sammen? Vår prest blir ivrigere og ivrigere. Han nevner eksempler på det han kaller "Jesu absurde humor". Og til slutt leder han oss i bønn til Our laughing Lord! (Vår lattermilde Herre!)

De fleste av oss har en klump i halsen og tårer i øyekroken. Noen klovner gråter åpenlyst. Og så synger vi igjen: "I cannot tell why He, whom angels worship/ Should set His love upon the sons of men/ Or why, as Shepherd, He should seek the wanderers." (Hvem kan fatte at Han som engler tilber/ skulle velge å øse ut sin kjærlighet på oss!/ Eller fatte at han lik en Hyrde, skulle søke alle dem som streifer om.)

Men ennå er det ikke over. Jeg dunkerdeg i siden. Det fineste er igjen. Et hellig klovneritual. En slags liturgi for narrer og gjøglere... fremført av kirketjeneren og en diger bryter, som minner om en mindre og mer flintskallet utgave av Wesenlund (men som egentlig er fra Wales og kaller seg Tom Fun), kledt i gul skjorte, vide bukser holdt oppe av brede bukseseler – en skikkelse med bevegelser og mimikk som klippet rett ut av en Beckett-forestilling. Den gule klovnen sitter på en oransje stålrørsstol midt i manesjen. Foran seg – på en sammenleggbar skammel – har han en stor, grå firkantet bag. Han vil lese en avis. Men sidene henger sammen som en eneste stor remse. Nei, et stort flak! Nesten som et telt! Den gule klovnen er hele tiden fullstendig stum. Men bak ham leser kirketjeneren nå en bønn hvor han ber Gud hjelpe oss gjennom all forvirring. For verden er så vrien å forstå. Det er vanskelig å være menneske. Lett å gå seg vill. Miste det vesentlige av syne... Den gule klovnen kjemper nå fortvilet for å komme fri fra avisen. Den eren papirhaug som dekker ham fra topp til tå. Endelig klarer han å stikke hull med fingrene. Får hele den ene hånden igjennom. Vinker til oss. Så krøller han papiret sammen. Dukker frem. Gir høytidelig den fillete avisen til kirketjeneren, som tar imot gaven – og ber for verden, ber for alt levende...

Klovnen napper silkeskjerf opp av bagen. Får dem til å henge sammen. Skjerf i alle farver. Mens kirketjeneren ber til Regnbuens gud. Ber om at Regnbuens gud må la oss få se ting og mennesker som det de er, i deres egne farver... Klovnen later som om han vil gjøre en tryllekunst, holder alle skjerfene i den ene hånden, bretter dem til side, ett for ett, ser megetsigende på oss, vi venter spent på hva som skal komme til syne innerst inne. Men til vår skuffelse er det ingenting! Kirketjeneren har i mens bedt Gud verne oss mot alle farer, all ondskap, mot alle som vil narre oss, mot alle falske guder. Og nå – når vi ser at det innerste skjerfet er tomt – sier han: "For bare du er den som virkelig kan forvandle vann til vin!"

Men klovnen gir seg ikke. Han driver stadig på med silkeskjerfene sine. Enda en gang prøver han seg som magiker. Et lite tørkle blir mindre og mindre i hendene hans. Slik tryllekunstnere gjør når de skal trylle frem en due. Og denne gangen klarer han det! Bare at duen er usynlig! Klovnen former en fugl med hendene, vinker med dem som vinger – viser at duen flyt bort. Og det hele er så mykt og vakkert gjort at vi nesten ser den. Nei, ikke nesten – vi ser den! "Du som skaper alt av ingenting..." ber kirketjeneren.

Nå har klovnen også tryllet frem en stor bukett blomster. Går manesjen rundt. Viser dem frem. Bestemmer seg for å gi bort blomstene – én for én. Men hver gang han strekker ut hånden for å avlevere en blomst, visner den! " Når alt er håpløst," ber kirketjeneren. "Gi oss tro!"

Klovnen samler sakene sine. Smeller den lille skammelen sammen. En kjempesky av glitrende stjernestøv hvirvles opp. "Lord of Surprises. God of all Foolishness..." (Overraskelsens Herre. All gjøglings Gud). Kirketjeneren gir tegn til at vi skal reise oss. Vi ber sammen. Vi ber Klovnens bønn – høyt og i kor. Den bønnen som begynner slik: "Herre, jeg takker deg for at du kaller meg til å dele med andre denne din mest dyrebare gave, som heter Latter." Og hvor vi også finner setningen: "Hjelp meg å huske at din dårskap er klokere enn noen menneskelig visdom."

Etter bønnen synger vi enda en hymne: "I danced in the morning when the world was begun/ And I danced in the moon and the stars and the sun/ And I came down from heaven and I danced on the Earth/ At Bethlehem I had my birth" ( I morgentimen danset jeg, da verden var ny/ Jeg danset over månen og stjernene og solen/ Og jeg steg ned fra himmelen og jeg danset over Jorden/ I Betlehem ble jeg født) Og videre: "Dance, then, wherever you may be/ I am the Lord of the Dance, said he/ And I'll lead you all, wherever you may be/ And I'll lead you all in the dance, said he". (Dans derfor, hvor enn dere er/ Jeg er Dansens Herre, sa han/ Og jeg vil føre dere alle, hvor enn dere er/ Jeg vil føre dere alle i Dansen, sa han) Til slutt kommer presten frem igjen. Han gjør korsets tegn. Han ser på oss - lenge. "Gud velsigne alle klovner," sier han endelig. "Her og der og over alt!"

Så toger vi ut. Langsomt. Postludiet spilles ikke på en synthesizer, men på en lirekasse – som seg hør og bør.

Gudstjenesten er slutt. Utenfor skinner solen. Og verden er full av klovner og barn. Barn og klovner...

Slik er det.

Slik var det.

Slik kan det bli.

explicit hoc totum;/pro christo da mihi potum

[PERSONLIG NOTAT]