Om å hoppe høyt i været
– og bli der så lenge man har lyst

Noen betraktninger omkring det å skrive for dukketeater
av Tor Åge Bringsværd

Tilfeldighetene er våre venner. Jeg hadde aldri ofret dukketeater en tanke, før jeg plutselig – i 1977 – ble kontaktet avGudrun Waadeland . Jeg hadde kjent henne i flere år (norsk teater bygger som alle vet på bekjentskaper). Vi hadde jobbet sammen i Bikuben – det storstilte krafttaket for ungdomskulturen som Det Norske Teatret tok i begynnelsen av syttiårene (og som bare kan sammenlignes med legendariske Club 7). Siden hadde vi laget et mislykket "skurevyspill" og nå var hun altså blitt sjef på Riksteatret (samtidig som hennes ektemann var sjef på Det Norske!) Nok om det: Gudrun Waadeland hadde til hensikt å satse på dukketeater. Hun ville – ved hjelp av de beste lærerkrefter fra inn- og utland – utdanne nye og profesjonelle dukkespillere. Og hun hadde aldeles ikke til hensikt bare å spille gamle travere. Sånn begynte det. Og resultatet av dette bestillingsarbeidet – Tor med hammer'n – ble uroppført og sendt på turne året etter. Instruktør for stykket var Mona Wiig. Hun var også den Gudrun hadde utsett seg som leder og ansvarlig for alle stadier av Riksteatrets dukketeaterprosjekt. Et stort og mangfoldig arbeid som Mona la hele sin sjel og sin ufattelige arbeidskapasitet i: som lærer, koordinator,instruktør, dukkemaker og you-name-it! Jeg lærte masse i denne prøvetiden og Mona og jeg har siden vært nære venner. (Og det er som kjent slett ikke så ofte at forholdet mellom forfatter og instruktør tar den retningen...) Også dukkespillerne lærte meg utrolig mye. Det var både spennende og inspirerende å se dem i arbeid. Jeg var en svamp som suget til meg inntrykk. Og for meg vil disse navnene alltid ha en liten stjerne foran og bak seg: * Marianne Edvardsen, Tine Stoesen, Knut Alfsen ,Stein Grønli og Anne Stray *. Jeg følte meg velkommen blant dem fra første dag. Og vi lyttet til hverandre.

Siden ble det flere stykker – både med hånddukker, stangdukker og marionetter – til og med en kammeropera (Det ensomme dyret, 1980), og selv om det er lenge siden jeg sist gang skrev for et dukketeater, innrømmer jeg gjerne at jeg for alltid har tapt mitt hjerte til denne formen for dramatikk og mer enn gjerne skulle oppsøke den på nytt om anledningen bød seg. Telefonnummeret står i katalogen.

Men gir det ikke for eksempel mange begrensninger å skrive for dukker? spør de som aldri har gjort det.

Nei. Jeg kan i farten ikke komme på noen. Snarere tvertimot. Jeg ser heller muligheter enn begrensninger. Dukketeater er teaterformen hvor så mye er - ikke misforstå – enklere. Man kan forflytte seg på et blunk. Selv dyr og småbarn gjør nøyaktig som vi ønsker. Dukketeater er teaterformen hvor simpelthen alt er mulig. Også i vanlig teater kan en skuespiller hoppe høyt i været, men det er bare på dukketeater man ikke nødvendigvis trenger å falle ned igjen!

Men kan dukketeater brukes til alt? Jeg har forsøkt å tenke litt på sånn vanlig traust fabrikk-kjøkken-sosial realisme ispedd "gutt møter pike,pike møter annen gutt", med andre ord den skuespillform som våre norske teatre i snart hele min levetid har ansett som den mest betydningsfulle, og hvor nytenkningen har bestått i at mens man i det forrige århundret førte samtalen i en stue – stående dekorasjon – så forflyttet man allerede på 1970-tallet krangelen til kjøkkenet – også det stående dekorasjon, gjerne med utslagsvask og vannsøl for å skape ekstra virkelighetsfølelse. I denne type teater snakkes og snakkes det. Og jeg tenkte: Hvordan ville det være å spille dette med dukker? I første omgang var svaret: Kanskje ikke så bra. Men i neste omgang: Tja, hvorfor ikke? Jeg mener: det er da ikke særlig mindre kjedelig å sitte og glane på en skuespiller hele tiden? Ikke at jeg ønsker den slags dukketeater, men jeg mener: I og for seg? Og fremfor alt – siden vi nå en gang er i det polemiske hjørnet: En skuespiller er da ikke mer virkelig? Også han/hun forestiller.

For meg er dukketeater den teaterform som best kan ta vare på den fortellertradisjon vi har arvet fra fabler og eventyr. Dukketeater er – som sagt – utmerket også til realisme-prosjekter. Men på sitt beste er det – bokstavelig talt og fremfor noen annen teaterform – fantasiens teater. Og det blir naturligvis ikke mindre "virkelig" teater av den grunn...

Hva er et godt dukketeatermanuskript? Et godt dukketeatermanuskript er et godt teatermanuskript. Jeg hadde nær sagt: punktum.

Men tenker jeg ikke på en spesiell måte når jeg skriver for dukker? Nei, jeg gjør ikke det. Det er mulig at jeg har misforstått alt sammen. Men sånn er det... Skjønt enkelte ting blir kanskje sterkere og klarere. Jeg prøver – uansett teaterform – alltid å tenke at en forestilling bør være like mye for øyet som for øret. Og når jeg skriver for dukketeater føler jeg ofte at jeg bedre kan ta vare på øyet. Det er lettere å ta i bruk visuelle virkemidler. Lettere å fortelle bare med bilder. Omtrent som på film. Føler i hvert fall jeg...

Hva vil morgendagens dukketeater handle om? Ja, si det. Om alt mulig, vil jeg tro. Om alt vi gjerne vil si noe om og vise en holdning til. Men jeg tror og håper at norsk dukketeater i fremtiden også vil få anledning til å henvende seg til et voksent publikum. Det er usunnt for en kunstform å bli holdt innesperret på barneværelset. Det kan lett føre til et nostalgisk og overromantisk formspråk, hvor alt bare blir søtt og nurkete. Dukketeater er både for barn og voksne. Det bør være like naturlig med kveldsforestillinger for voksne som ettermiddagsforestillinger for de minste. Og hvorfor ikke en rocke-opera? Eller en ballett? Dessuten: Ved siden av å bryte seg ut av barneværelset, bør norsk dukketeater snarest mulig kaste av seg forpliktelsen til bestandig og uansett å skulle levere vakre og poetiske forestillinger. Det er naturligvis ingenting i veien med poesi, og den som vil misforstå meg, kan her sikkert se sitt snitt til å gjøre det, men mitt poeng er bare at skal dukketeatret vokse seg stort og mangfoldig, så kan det ikke i lengden bare suge næring fra dramatiserte eventyr og bestselgende barnebøker. Det må også våge å være heslig, skrekkinngydende, vemmelig, umoderne og provoserende , med andre ord skildre den delen av tilværelsen som for eksempel omfatter bordeller, napalmbomber, folkemord i Bosnia, narkotika og valutasvindel. Jeg sa: Også.

[TOR ÅGE BRINGSVÆRD] [RUSK & RASK]