Jeg er Jakob

En delvis monolog … skrevet til gjenåpningen av Jakobs kirke i Oslo, 18. februar 2000 – den store festen som markerte at Kirkelig Kulturverksted fikk overta kirken som sitt eget konsert-/teaterlokale. (Monologen ble lest av Svein Erik Brodal.)

(Lys på en mann i gammeldags kjortel, med et tau som belte om livet)

Jeg er Jakob. Jeg var fisker. Min bror – Johannes – var fisker. Min far var også fisker. Og fars brødre og alle våre onkler. Vi var fiskere. Vi trodde det var slik livet var ment – for oss, og for våre barn og barnebarn. Vi trodde alt bare skulle fortsette. Bestandig. At ingenting kunne være på noe annet vis enn slik det var... Men Gud ville det annerledes. Og da han kalte på oss... vi satt i båten og bøtet garn, min bror og jeg … men da vi hørte ham, da vi så ham… forlot vi alt vi kjente – hus og hjem, alt vi eide, alle våre venner og kjente. Hadde vi ikke tanke for annet? Nei. Vi dro bare båten på land – og fulgte ham. Akkurat så uventet, så plutselig… kom Gud inn i livet vårt. Jeg er veien, sa han. Og vi trodde ham – og begynte å gå.
     Jeg hadde en nabo. Han løp etter meg. Han sa, burde jeg ikke tenke meg om? Han sa: Jakob, vet du hva du gjør? Han kalte meg uansvarlig.
     Og jeg fant ikke på noe å svare ham. Jeg visste bare at jeg gjorde det riktige. Og at alt – før eller siden – ville bli til det beste. For oss alle.
     Slik lærte jeg at Gud er Forandring. Han lar oss begynne på nytt. Så jeg gikk. Han satte meg i bevegelse. Og jeg fortsatte å gå – så lenge jeg levde. Ja, for jeg er død nå. Jeg har vært død i snart to tusen år. Det dere ser her i kveld, venner, det er bare et gjenskinn. En skygge som må låne kropp og munn. Men vit: Også et gjenskinn kan lære oss om lyset – og skyggen viser oss hvor solen står.
     Jeg er Jakob. Jeg var en av de tolv. Og en av dem som sto menneskesønnen aller nærmest. Jeg så ham gjøre vann til vin. Jeg så ham vekke opp døde. Jeg så ham gjøre alle slags umulige gjerninger. Hele tiden var jeg ganske nær ham. Og det gikk meg til hodet, naturligvis! Jeg mente jeg var bedre og viktigere enn noen av de andre. Min bror, Johannes, hadde det på sammen måten. Så vi ba om å få sitte på mesterens høyre og venstre side når han en gang kom i sin Herlighet. Men Jesus svarte: Dere vet ikke hva dere ber om. Den som vil være stor blant dere, hans skal være alles tjener. Den som vil være først blant dere, han skal være alles trell.
     Det tok lang tid før jeg forsto. Ikke bare med hodet, men med hjertet – og med hånden, med føttene! For vi var jo også så hissige og oppfarende av oss, min bror og jeg. En gang mens vi streifet omkring… Jesus og vi tolv disiplene... så var det en landsby som ikke ville ta imot oss. Johannes og jeg ble naturligvis rasende. For vi var alle trette og sultne, og trengte sårt til ly for natten. "Herre!", sa vi. " Vil du at vi skal byde ild fare ned fra himmelen og fortære dem?" Men Jesus bare så på oss, rystet på hodet. "Jeg er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv," sa han. "Men for å frelse." Så trasket vi videre til en annen by. Og de andre ertet oss og kalte oss siden for "tordensønnene".
     Hovmod og et oppfarende sinn. Jeg har bestandig hatt mye å be om tilgivelse for. Derfor har jeg også med årene lært å vise forståelse for alle trassige og hissige kranglefanter. Alle ulykkelige slåsskjemper. Jeg kjenner meg igjen i dem... De har det ikke lett. Jeg vet det.
     Jeg var den første av disiplene som led døden for evangeliets skyld. Det skjedde i Jerusalem. Kong Herodes lot meg halshugge. Men slik er jo livet: En røk som viser seg en liten stund, og så blir borte. Mer er det ikke...
     Jeg ble drept den 25. juli. Derfor skal den datoen for all tid være min festdag, min egentlige "fødselsdag" – for da ble jeg født inn til Det evige liv! Da nådde jeg dit hvor veien slutter, da kom jeg endelig frem...
     Ben og knokler ble siden ført over havet til Galicia. Til det Spania som jeg elsket – og hvor jeg i flere år hadde vandret omkring og forkynt evangeliet... Mitt jordiske støv hviler her – i den store katedralen i Santiago de Compostela. (tar frem hatten, setter den på hodet) Her i Galicia drømte de også en bredskygget pilgrims-hatt til meg – og en stav og en reiseveske. De gjorde meg til alle pilgrimers og veifarendes helgen og beskytter. Slik kan jeg også minne om den forunderlige vandringen vi alle må gjøre…

(Jakob griper vandringstaven, som inntil nå har stått lenet inntil veggen. Samtidig kommer det inn en mann, fillete og sliten. Men Jakob legger foreløbig ikke merke til ham)

Nakne kom vi inn i denne verden. Og like tomhendte skal vi forlate den. Hjertets rikdom er den eneste virkelige.
     Mannen: Men hvorfor har du alle de der skjellene på hatten din?
     Jakob: (oppdager ham, snur seg mot ham) Fordi kamskjellet er blitt selve symbolet for den kristne pilgrimsferden – reisen gjennom livet.
     Mannen: Et skjell? Hvorfor det?
     Jakob: Fordi graven er lik en musling som lukker seg omkring oss. Den omslutter mennesket like til den dag da vi igjen skal riste jorden av oss og stå opp fra de døde. Derfor er det åpne skjellet et bilde på oppstandelsen – håpet om Det evige liv.

(Mot slutten av denne replikken er det kommet inn en kvinne – også hun sliten og forhutlet. Hun er mørk i huden. Afrikansk ? Bør spilles av en innvandrerkvinne. Nå strekker hun hendene mot Jakob...)

Kvinnen: Så vil også jeg feste et skjell til håret mitt! Så vil jeg feste to!

(Mannen snubler og faller. Kvinnen løper straks bort til ham)

Jakob: (til begge) Vi er alle pilgrimer, mine venner. Vi er underveis – fra alle land og fra alle tider. Og det eneste vi bærer med oss er vår tro og vår tvil. Bare våre bankende, fryktsomme hjerter. (Mens Jakob snakker, blir Mannen hjulpet på bena av Kvinnen. ) Vi er forskjellige av rase og hudfarve. Den ene kan ikke alltid forstå hva den andre sier –
     Mannen: (avbryter) Men hvor går vi?
     Jakob: Han sa: Jeg er veien.
     Mannen: Jeg er veien?
     Jakob: Det var det han sa... og det er det eneste jeg sier videre, til alle som vandrer, til alle som har gått seg vill. Jeg sier: Han er veien.
     Kom venner, så skal jeg gå et lite stykke sammen med dere ...

(Lys slukkes på de tre, idet de vandrer sammen ut)

(PS. Men det hadde jo nå vært litt fint om vi i stedet kunne rette en spot mot et kjempedigert kamskjell?)

[RUSK&RASK] [HOVEDSIDEN]