Å skrive bøkene om Karsten og Petra

er noe av det morsomste arbeidet jeg har hatt. Men også noe av det mest krevende. Oppgaven jeg fikk av Cappelen forlag gikk ut på å skrive for barn helt ned til fire års alder, men samtidig skulle bøkene være noe mer enn vanlige pekebøker. For å si det ambisiøst: Tekstene skulle være enkle og stiliserte, de skulle kunne gjøre nytten som springbrett for samtaler mellom voksne og barn, men først og fremst skulle de være litteratur.
     Jeg har gjort så godt jeg har kunnet.
     Og Anne Holt (ikke krimforfatteren, men illustratøren med samme navn) har gjort så godt hun har kunnet. For dette er billedbøker, og billedbøker er man som regel to om. En av gledene ved å skrive tekster for billedbøker, er at man får anledning til å samarbeide med så mange spennende billedkunstnere... Og det er alltid rart å se ord og setninger få kropper og ansikter. Bli levende. Det er jo sånn når man skriver teater, film, TV - eller billedbøker: du finner på navn, du lar figurene dine snakke litt sammen, løpe litt omkring. Men det er hele tiden bare et manus. Det er bare muligheter. Helt til skuespilleren, scenografen, instruktøren – eller slik som her: illustratøren – griper tak i stoffet og løfter det opp fra papiret, lar det bokstavelig talt bli levende.
     Jeg liker billedbøker. De er på en måte stiliserte filmer. Et fantastisk medium – som altfor mange voksne glemmer å glede seg over. Halvveis bok – halvveis frossen film, redigert slik at hvert bilde er ladet. Og språket: nakent, renskåret – en slags nøktern prosalyrikk ...
     Dette er hverdagshistorier.
     Om Karsten og Petra – 4 år – om deres liv hjemme og i barnehaven – om deres sorger og gleder – om deres trygghet på hverandre – om deres vennskap – om hvor godt det er å oppdage verden sammen med en du er glad i og kan stole på.
     Jeg vet ikke hvor mange av dere som husker hvordan det var å være 4 år. Men å arbeide med disse bøkene har gjort at jeg på en måte har fått bedre kontakt med den fireåring jeg selv var en gang. For vi er som trær, vi mennesker – fulle av årringer. Dypt der inne lever ennå barnet i oss. Og mister vi for alvor kontakten med den delen av oss selv, da tror jeg vi virkelig er ille ute. Da er vi blitt voksne på den aldeles gale måten ...
     Det er mitt håp at ikke bare dagens fire-fem åringer kan finne noe i disse bøkene, men at også de som leser dem høyt for dem ... kanskje kan finne igjen noe av seg selv i Karsten og Petra.

Tor Åge Bringsværd

[RUSK&RASK] [HOVEDSIDEN]