TOR ÅGE BRINGSVÆRD:
Vi som blir overkjørt

1

Det skal bygges en bro i Hølen.
400 meter lang. 54 meter høy.
Tog og biler skal rase over hodene våre.
Til og fra Det Nye Europa.
Men hva med oss som blir overkjørt?
Vi lever i en landsby.
De fleste har ikke hørt om oss.
Vi er et stille og fredlig sted.
Likevel ligger Hølen bare 40 minutter fra Oslo.
Vi er en holdeplass på strekningen Skøyen - Moss.
Når den nye brua kommer, har ikke toget
tid til å stanse her lenger. Men det er ikke
det vi skal snakke om. Vi kunne snakket
om et statlig jernbaneselskap som tror lønnsomhet
bare er et spørsmål om kroner og ører. Om
et storting som lar tilfeldige økonomer
bestemme bosettingsmønstret: hvor vil vi
at folk skal bo - hvor kan det være samme faen? Men
heller ikke det skal vi snakke om. Jeg sa: Vi lever
i en landsby - et stille og fredlig sted. Selv våre egne
kommunepamper vet knapt nok hvor de har oss.
Heller ikke det trenger vi å mase med. Vi maser i det hele
tatt ikke. Og kanskje det er nettopp det som er feilen?

2

La oss heller snakke om brua.
La oss heller snakke om hvor vakker Hølendalen er.
La oss heller snakke om en lengde på 400 meter og
en høyde på 54. Tror noen at det ikke vil merkes?
Jeg tenker ikke bare på larm og avgass.
Øyet er et merkelig instrument. Netthinnen
er bare på fem kvadratcentimeter, tynn som et løkskall, men
rommer hele 137 millioner lysømfiendtlige celler:
130 millioner rette staver for svart-hvitt, og 7 millioner
koniske tapper for farver. Så lenge vi lever, driver dette
instrumentet og fotograferer for oss, sender elektriske
impulser til hjernen. Svake strømstøt på noen
milliondeler av en volt, som med en hastighet på
500 kilometer i timen jager gjennom synsnerven
til et tolknings-senter og data-arkiv i hjernen.
Mine herrer brobyggere - tror dere virkelig
at dere kan narre øyet?
La oss snakke om hvor vakker Hølendalen er.
La oss snakke om brua - den dere bare vil gjøre så
billig som mulig. For sannelig er den dyr nok, sier
dere og sukker over tegnebrett og kalkyler. Så her
ble det aldri tid til noen arkitektkonkuranse (slik
vi ble lovet) - for tid er penger - og nå er det bare
tiden og veien. Vi beklager, sier dere. Men sånn
er det, prøv å forstå, vi gjør så godt vi kan og her
har dere to alternativ, ingen av dem er helt
vellykket, men hva synes dere? - hvilket
er det minste av to onder? - nei, andre muligheter
finnes ikke - nå er det for sent - men vær ikke
redde for å si hva dere mener - og kom ikke etterpå
og si at vi ikke tok dere med på råd. For her
har alt gått etter forskriftene, reglene, telefonkatalogen
og lommeboka. Og ta det endelig ikke personlig. Men et sted
må jo brua bygges. Sånn er det. Bad luck. Ikke noe annet.
Fremskrittet er en bulldozer. Men det ordner seg. Det går
gjerne bedre enn vi tror. Og for all del: Synd det der med
arkitektkonkuransen. Men brua er vel ikke SÅ ille?
Jo.

3

Jeg vet: På sett og vis er kampen allerede
tapt. Dommeren har blåst i fløyta, og
blir det mål nå så teller det ikke
likevel. Brua kommer - enten vi liker det
eller ikke. Nå handler det om hva slags bru.
Den brua dere foreslår over Hølendalen
oser av vond samvittighet. Det er en bro
som helst ikke vil synes, men som ikke
har en sjanse til å gjemme seg bort. Dere
snakker om slanke linjer og en tynn, tynn strek
- som om det dreide seg om kinesisk tusj
og himmelsk rispapir - men vet godt at selv
Arnardo ikke kan fjerne synet, eller lette
tilstedværelsen av alle disse tonn betong
og stål. Så hva er det egentlig dere prøver
på? Kan det være mulig at heller ikke
brobyggere liker broer, men ser på dem som
sår i landskapet? Nødvendige, men
beklagelige fremmedlegemer? Som må skjules så
sant det er mulig? Hvilket selvbedrag! Broer
av den størrelse som snart skal strekkes over
Hølendalen kan aldri bli usynlige. De egner seg ikke
for tampen brenner. Det er lettere å gjemme
en elefant under sofaen. Så hvorfor prøve?

4

Nei, hvorfor ikke gå den andre veien? Istedet for å bygge den bro dere
mener er mest usynlig, men som likevel alltid vil være en torn
i øyet, et monster vi vender ryggen og krampaktig leker at ikke er
der... så finnes det vel også andre måter å tenke på? Hvorfor ikke
gi oss en bro vi kan være stolte av? En bro til å bli glad i. En bro som
virkelig synes, men som er en fryd og en forundring for øyet. Hvorfor ikke
lage den vakreste, rareste, merkeligste, mest
sprudlende bro i verden? Hva er galt med å tenke
annerledes? Hva er galt med å tenke eventyr og regnbuer?
Hva er galt med å få den amerikanske kunstneren Christo
til å pakke hele broen inn i silke? Hvorfor ikke be arkitektene
finne frem farveblyantene og gi oss litt fest og fyrverkeri?
Opp gjennom historien - fra tid til annen - har det vært
mennesker som har våget å bygge broer like vakre som de
var enestående. Ville det ikke være morro om vi
prøvde, vi også? En bro ingen har maken til. En bro som
virkelig fortjener et postkort. Istedet for en bro som skraper med
pilarene og ber om unnskyldning fordi den ødelegger landskapet...

5

Hvis brua må komme. Jeg sier: Hvis det
til syvende og sist må bygges en ny bro i Hølen.
400 meter lang. 54 meter høy. (I stedet for den
eiffellignende drømmen vi har). Hvis det altså
er for sent å frelse de ansatte i NSB og Statens Vegvesen.
Så la meg i hvertfall prøve å nå frem til politikerne i min egen
kommune. Hallo, Vestby! Hølen kaller!
Finnes det kjepper hos dere? Ikke slike man
lager hester av, men slike man stikker i det store
maskineriet av og til - når hjulene går så fort
at vanlige folk ikke rekker å tenke seg om.
Så stikk dem inn! Nå!
Vi som skal overkjøres ber om mer tid - og flere friske forslag!