Innledning til The Ladykillers – 1. april 1997 i Filmens Hus

Siden det er 1. april, passer det godt med en komedie. Men la oss først rette opp en misforståelse. Verden er som kjent full av misforstålser. La meg bare få nevne en til – jeg mener: før vi gå videre til den vi skal rette opp – og den har kors på halsen ingenting med 1. april å gjøre, men er tvertimot hentet fra Sunday Times – og der spøker de sjelden med noe som helst. Der sto det nemlig: At postman Pat bare har tre fingre og en tommel har skapt uanede problemer i Japan. For på de kanter er dette tegnet til Yakuza, den japanske mafia. Regjeringen har derfor forsøkt å stanse tv-serien om postmann Pat og katten hans – den anses som bedervet – og man frykter for at den kan virke forrående på de minste…      Sånn kan det gå. Og jeg gjentar: dette har ingenting med 1. april å gjøre – dette kunne jeg også ha sagt i går 30. mars.
     Men japanske misforståelser rår vi ikke med, derfor går vi nå raskt videre til den misforståelsen vi i hvertfall kan forsøke å rette opp:
     (Altså:) Krim blir ofte kalt eventyrromaner. Dette er feil… eller i det minste misvisende. Krim kan bare unntakvis sammenlignes med eventyr. Det store flertall ligner derimot adskillig mer på myter. Desverre. For det er naturligvis litt trist at det er slik. Andre ser det annerledes. Men sett med mine øyne, så er det som nevnt: litt trist.
     Det kommer vi til.
     Ganske kort om forskjellen mellom eventyr og myter :
     Én vesentlig forskjell springer oss straks i øynene: Myten er nesten alltid konservativ og konserverende. (Det var derfor jeg mente det var litt trist.)
     Eventyret eller den fantastiske fortelling derimot trenger ikke å være det. Snarere tvert imot. Ofte er eventyrene progressive, radikale - ja, i enkelte tilfeller bent frem opprørske og revolusjonære!
     Myten sier at det er visse regler, visse grenser. Ta deg i akt! Myten kommer på en måte "ovenfra".
     Eventyret derimot kommer "nedenfra". Fra almuen.
     Myten sier: Slik – og ikke annerledes – må allting være.Den forteller folk hvorfor det snør, når det snør – den prøver ikke å hindre snøen fra å falle.
     Eventyret er en protest mot tilværelsen. Det er langt på vei en anti-myte. Myten handler om gudene – om de sterke og mektige. Eventyret handler som regel om den svake, den man ikke tror på - den yngste sønnen. Den unyttige dagdriver. Ham alle ler av. Han som ingenting eier... Og avmakten avføder en protest. Det er den rike og mektige som får unngjelde. Det er prest og fut og lennsmann man ler av...
     Myten sier: Hvis du handler annerledes enn jeg sier deg, så vil det gå deg ille. Myten kan altså virke farlig og truende. Eventyret må derfor være en protest som bærer uskyldighetens maske foran seg. Dette gjelder tilogmed det såkalte kunsteventyret. Hvem tenker vel idag over hvordan for eksempel et eventyr som H.C.Andersens "Fyrtøyet" må ha virket den gang det først ble fortalt? For egentlig er det jo en revolusjonshistorie vi lytter til. Og ikke lokalisert til Landet langt borte – en gang for lenge, lenge siden – men til samtidens København. Vi husker hvordan soldatens hunder slenger øvrigheten vegg i mellom!
     Dette er en side ved eventyr og også ved moderne fantastiske fortellinger som undertrykte mennesker til alle tider har forstått å utnytte. Vi kan bare tenke på etterkrigstidens litteratur i øst-Europa, hvor den eneste vei til system-kritikk ofte gikk gjennom fabler eller det vi med et belastet og upresist ord kaller science fiction.
     Myten derimot og – hvis min sammenligning er riktig – det meste av kriminallitteraturen (enten den fremkommer mellom to permer eller på en hvit duk), er som sagt ikke et opprør, men et forsvar for staus quo. For eksempel etter den oppskrift vi alle kjenner:1) Noe er gått galt 2) Verden, tilværelsen, vår sivilisasjon og det frie marked er truet 3)Livskreftene er med andre ord hemmet 4) Men helten drar ut og 5) Etter mange farefulle tildragelser 6) Lykkes det ham å fjerne hindringene, slik at 7) Alt blir som før. Med andre ord: gjenopprette status quo. Også James Bond og Indiana Jones er etter min mening brukbare eksempler på denne modellen. Og ingen bør altså undre seg over at klassisk krim alltid har vært næringstoppenes yndlingslektyre...
     Nåja, krim trenger naturligvis ikke bestandig å være slik. Krimfortellinger kan også snakke om forandring. Av og til. Komme med advarsler. Mane til opprør– en sjelden gang – på samme måte som de gamle eventyrene. Og det er, som vi har vist, ikke mytens eller den klassiske krimens natur. Men hva slags krim er det da vi snakker om – altså den som tross alt er mer en kusine av eventyret enn en tante til myten? Jo, da snakker vi om den som bryter alle gode regler for hvordan krim skal være. Hvor morderen går fri , hvor togrøvere beholder byttet og hvor fengselsvesenet er perverst og foreslås avskaffet. For å ta noen tilfeldige eksempler. Og innenfor denne gruppen finner vi – og nå sirkler vi oss langsomt inn mot kveldens forestilling – herfinner vi også den realtivt tynt befolkede undergruppen: Den humoristiske krimfortelling.
     Og da tenker jeg i aller videste forstand. Jeg tenker altså ikke bare på alle disse tunga rett i munnen greiene, som helt opplagt må ha begynt med at Raymond Chandler forelsket seg i alle de kyniske – og såkalt elegante – vittighetene til Oscar Wilde – og siden prøvde å etterligne dem. Noe som merkelig nok har ført til en evig blomstring av såkalte hardkokte bøker– en genre i genren – full-lastet med klisjelignende , liksom ironiske one-liners, som regel i noe forfatteren håper er en tøff beskrivelse av personer og landskap. Nok om det. Når jeg sier humoristisk krim, så mener jeg altså ikke bare slike ting. Jeg tenker for eksempel også på dette forunderlige faktum at forut for de fleste AHA-opplevelser, går det gjerne en HA-HA opplevelse. Det gjelder altså bare om å le bort en enkelt bokstav. I dette tilfellet bokstaven H. Og sånn er det – tror jeg. Men det finnes også en tredje variant av humoristisk krim – og i kveld – på 1. april – er det særlig den jeg tenker på. Og da sikter jeg (for å holde meg til krimspråket) på den virkelig tøvete historie – enten det er på film eller i bokform.
     I all beskjedenhet har jeg selv bragt et lite bidrag til denne – absolutt forsømte og i dag nærmest truete – undergruppen, med min forvirrede, men like fullt geniale (eller genigale) privatdetektiv: H.P. Wagner. HP står for Hector Protector. Og Wagner står for Wagner. Dere vil finne ham i romanen Syvsoverskens dystre frokost fra 1976 – men siden jeg antagelig er den eneste som har et eksemplar av boken med meg, så skal jeg få lov til å lese høyt et kort,kort utdrag: (La meg bare først få skyte inn… at en av Wagners metoder for eksempel ved etterforskning av et mord er å spørre ut folk som ikke kjenner den avdøde, fordi disse – som han selv sier – er de eneste som kan svare uten å være farvet av sympater og antipatier, men andre ord tilnærmet objektivt. Nok om det. Her er et utdrag:)

Opplesning side 122 og 123 fra Syvsoverskens dystre frokost. [Boken er fremdeles i handelen som pocketbok …]

Men noe av det aller mest tøvete jeg vet er en historie av Stephen Leacock. Den heter An Incredible Detective Story (kunne også het: Mordet som hengte på et hår) og siden vi bare bruker to minutter på å lese den, så tar vi oss tid til den også:

Mysteriet hadde kulminert. Det kunne rett og slett ikke bli mer mystisk. For det første hadde mannen uten tvil blitt myrdet. For det andre var det absolutt sikkert at ingen tenkelig person hadde gjort det.
     Det var derfor på høy tid å kalle inn Den store detektiven.
     Han kastet et forskende blikk på liket. Så tok han raskt frem et mikroskop.
     "Aha!" sa han mens han fjernet et hårstrå fra frakkeslaget til den døde. "Mysteriet er nå løst!"
     Han holdt hårstrået i været.
     "Hør etter," sa han. "Vi behøver bare å finne den som har mistet dette hårstrået, så har vi gjerningsmannen."
     Den logiske kjeden var fullkommen.
     Detektiven satte igang med etterforskningen. Fire dager og fire netter gikk han ubemerket omkring i New Yorks gater og gransket nøye hvert ansikt han så, på jakt etter en mann som hadde mistet et hårstrå.
     Den femte dagen oppdaget han en mann, forkledd som turist, som bar en skyggelue trukket helt ned til ørene.
     Mannen var på vei ombord på S/S Gloritania.
     Detektiven fulgte etter ham.
     "Grip ham!" ropte han , mens han strakte seg i hele sin lengde og viftet i luften med hårstrået. "Dette hårstrået er hans. Det beviser at han er den skyldige!"
     "Ta av ham skyggeluen," sa kapteinen bistert.
     Og det gjorde de.
     Mannen var helt flintskallet.
     "Aha!" sa Den store detektiven uten et øyeblikks nølen. "Han har altså ikke begått bare ett mord – men omtrent en million!"

Venner. Vi er ikveld samlet her for å se en gammel engelsk film fra 1955. Vi skal bla. få møte Alec Guiness , som en nesten vampyraktig fremtoning. En ung og keitet Peter Sellers. Og naturligvis Katie Johnson som kanskje den mest elskelige gamle dame som noen gang har kokt te på kino. Filmen The Ladykillers er fra selve glanstiden for britisk komediefilm. Det ironiske er bare at Ladykillers (som kanskje er en av de to mest berømte av dem alle) er regissert av amerikaneren Alexander Mackendrick. Mackendrick tilbragte mange år i England. Han rakk også bl.a å ha regi på The Man in the white suit (1951) og – ikke å forglemme – den andre av de to meste berømte komediene fra den tid, nemlig den vanvittige folkelivsskildringen fra Hebridene: Whiskey Galore (1948) - Et skip med whisky. Men altså Ladykillers – en engelsk klassiker hvor en amerikaner hadde regien og – sannelig! – er ikke manus også av en amerikaner(!), selv om han – i likhet med Mackendrick –  i årevis holdt til på de britiske øyer. William Rose heter denne forfatteren– som sannelig fortjener en blomst han også – en spennende filmforfatter som senere bl.a. skrev manuset til sekstiårenes store kriminelle slapstick-eventyr It's a Mad,Mad,Mad, Mad World (1963) med regi: Stanley Kramer.

Velkommen til krimkomedie av fiiin gammel årgang.
     Måtte den skyte smilehull i oss alle sammen.

[RUSK&RASK] [HOVEDSIDEN]