Maskenes konge

Bidrag til Cinematekets sommerserie 1999

Hvis dette var helt på ordentlig og jeg virkelig var ombord på et flytende cinematek som gikk på et isfjell eller hva vet jeg... og hvis jeg altså bare kunne få med meg en eneste film på min sikkert livredde svømmetur til nærmeste øde øy (som det ville være ønskelig at lå noe mer sørlig enn der drivende isfjell pleier å ha sin lumske gang, når jeg tenker meg godt om – så det med å støte på et isfjell, klipper vi raskt bort, vi sier heller at skipet havarerer av andre årsaker, blir bombet av NATO, for eksempel) – men altså: hvis jeg faktisk og virkelig havnet på en slik øde øy (med filmfremviser, riktignok, men likevel) – så burde den filmen jeg røsket med meg fra skipets arkiver (i vill panikk, men likevel med klart overlegg), naturligvis være en komedie. Ut fra den enkle (men veldig lure) tankegang at en god latter antagelig ville forlenget livet mitt såpass at jeg rakk å bli reddet. Og hva ville jeg valgt? Jeg ville enten ha valgt en Marx Brothers film eller en med Helan og Halvan. Jeg har alltid vært svak for brødrene – særlig for Harpo – filmene deres var blant de første videoene jeg skaffet meg. Og når det gjelder Helan og Halvan, så har disse to unike (og av mange undervurderte?) filmkunstnerne siden barndommens urolige fem-forestillinger vært blant mine absolutte favoritter. Den poetiske sang- og dansecenen i "Way out West" (1937) har jeg sett gudene vet hvor mange ganger, og "Ørkenens sønner" (Sons of the Desert, 1934) – som etter min mening er deres beste – er samtidig noe av det morsomste som overhodet er laget innen komedier og farser, og fullt på høyde med det beste fra Chaplin og Keaton. Beundringen for Helan og Halvan har ført til at jeg i flere år også har vært medlem av den internasjonale entusiast-bevegelsen "Sons of the Desert"! Mitt vakre medlemskort kan beskues i all sin prakt under spalten CLOWN! på min hjemmeside på internet: www.gyldendal.no/gyldendal/toraage. Nok om det. Så langt reklamen. Hvor var vi? Vi var på svømmetur mot en øde øy. Legg samtidig merke til at jeg allerede ganske tidlig i dette bidraget valgte å bruke konjunktiv. Jeg skrev at den filmen jeg "burde" ha røsket til meg burde ha vært en komedie. Men sannheten er at den filmen jeg egentlig tar med meg, slett ikke er noen komdie i det hele tatt! Sånn kan det gå. For i en slik farens stund, i en slik desperat situasjon, ved et skipsforlis, hvor havet kanskje vrimler av hai og man ser døden i hvitøyet, så tenker man mye enklere enn som så: Man tenker hvilken film – uansett genre – er den aller beste jeg noen gang har sett? Og så er det naturligvis den filmen man tar med seg i badebuksen. Og da er valget i mitt tilfelle grenseløst enkelt. Den filmen jeg velger er uten tvil det kinesiske mesterverket MASKENES KONGE. Jeg vet ingen film som har rørt meg så sterkt. Og det er en film jeg ikke har lyst til å prate ihjel, så jeg nekter rett og slett å skrive mer detaljert om den. Se den istedet! La meg bare si det slik: Da jeg (var det ikke ifjor eller forfjor?) vandret målløs og forhekset ut fra Klingenberg kino, gikk jeg rett hjem og skrev e-mail til alle mine venner (og de som ikke hadde data, ringte jeg til!) og jeg gjorde det utrykkelig klart at om de ikke øyeblikkelig (eller i hvert fall siden) fikk med seg denne filmopplevelsen, ville det for all tid være et mørkt hull i våre samtaler, og kanskje ville vi med årene slett ikke forstå hverandre i det hele tatt. Så sterk er den nemlig: MASKENES KONGE.

[RUSK&RASK] [HOVEDSIDEN]