Tor Åge (Ørneklo) Bringsværd:
Mimrevers i all hast og uten bremser

Det jeg plutselig husker
best er merkelig nok
hullet i bruskorken, den smale
sprekken vi stakk med speiderkniven
hver kveld før vi krøp ned i
soveposen. Slik fikk vi brusen
til å vare lenge etter rosignal. Lå og suget
på korken (det var den gang det fantes
bringebærbrus, annanasbrus og til og med
bananbrus) mens vi delte de underligste
betroelser og løgner. Appelsinen
husker jeg også. Skalpert. Og med to
sukkerbiter dyttet nedi med tommelen.
Bruskorker og appelsiner. Tror nesten ikke
jeg har brukt speiderkniven til noe annet.
Det var den gang
ingen drakk coca-cola og alle lo av
folk som gikk med jeans... det var
nettopp kommet sjokoladetrekk på
ispinnene og Arvid leste høyt for oss
om Guttene fra Mafeking og Ned Nestor
var verdens beste patruljefører. Vi satt
i annen etasje på KFUM og kveldens
høydepunkt var klask og spissrot.
Det var den gang
8. tropp alltid kom sist, for ingen kunne
noe mer enn halvstikk og EISHA TMON.
Maten vi laget var fryktelig. Taubruene våre
falt bestandig ned. Sykebårene var livsfarlige
å ligge på. (Særlig under transport). Vi hadde
problemer med nål og tråd. Og vi gikk oss alltid vill. Men ingen hadde så hyggelige leirbål (hvis vi bare
fikk det til å brenne). Og gjaldt det fotball (men det gjorde det jo aldri!), så kunne vi slått hvem som helst.
Det var den gang
det var beksømstøvler, treski og fotsvette.
Det var den gang
sykkelen ikke hadde gear
og veien til Knattholmen var så lang at det
gjorde vi aldri mer.
Det var den gang
Arvid bodde hjemme på Bøleveien, hjalp til
i tobakksbutikken om lørdagene og hadde
en eksotisk kjæreste på Røa.
Det var den gang
nesten ingen hadde platespiller
men hørte Ønskekonserten hver mandag, våre
favoritter var De yndige små mus med Kurt Foss
og Reidar Bøe og Hva tar De for hvalpen der i
vindu'? med en eller annen jodledame, for jodling var også poulært den gang - og hawaiigitar (for all del!)
Men jeg husker godt da rocken kom! Den kom
i baksetet på Siljanbussen - på vei til speiderhytta
ved Heivannet. Den kom som noen merkelige
ramselyder hvor plutselig alle som hadde vært på
kino kvelden i forveien begynte å telle høyt på engelsk
til hverandre. One - two - three - o'clock - rock! ropte
de til hverandre. Five - six - seven - o'clock - eight - o'clock - rock! Og vi som ikke hadde sett filmen (Blackboard jungle/ Vend dem ikke ryggen), skjønte ikke bæret, men trodde det hadde rablet for
flere av våre beste kamerater - for hva var meningen
og hvordan var egentlig melodien og hvorfor denne plutselig og voldsomme interessen for den engelske tallrekken? Aldri - aldri - hverken før eller siden i mitt liv har jeg følt meg så utenfor som på den Siljanbussen.
Den gang rocken kom til Norge... og jeg var speider av
2. grad.
Hvor lenge var jeg speider?
I åtte år. Fra 1951 til 1958.
Var det en fin tid?
Ja. Det gikk an å bade fra mai til oktober, det var skiføre hver eneste vinter og fullmåne annenhver uke.
Hva husker jeg best -bortsett fra bruskorkene?
Jeg husker blandingen av lek og alvor. Og at det gikk an å snakke sammen - om ordentlige ting... hva vi drømte om, hva vi ville med livet vårt.
Og kameratskapet?
Ja. Det var en god følelse... å være en av mange, være med i et meningsfylt fellesskap, aldri føle seg alene eller satt utenfor (bortsett fra den gangen på Siljanbussen).
Hvordan tenker jeg tilbake på speider'n idag?
Jeg lyser fred over mine egne minner - og jeg er litt
lei meg for at jeg aldeles har glemt å spille gitar.
Kan jeg tenke meg å leve speidertiden om igjen?
Når som helst! Bare jeg slipper å sove i telt, og under forutsetning av at jeg kommer i samme patrulje som Knut Hjalmar Svendsen.

[TOR ÅGE BRINGSVÆRD] [RUSK & RASK]