|
Hva slags folk skaper smoking? Jeg har lenge - med interesse - fulgt Erling Folkvords kamp for slipsløs opptreden i Stortinget. La meg straks si at dette er en kamp jeg har stor sympati for. Særlig siden jeg ved en tilfeldighet - og i all beskjedenhet - er havnet i en noe lignende situasjon. Som man kanskje er kjent med har Den Kongelige Norske Regjering invitert til festforestilling ("Det lykkelige valg" av Nils Kjær) i Nationaltheatret onsdag 27. oktober i anledning statsbesøk av Islands president, Vigdis Finnbogadottir. MED ANTREKK SMOKING. Jeg er blant de innbudte. Men noen smoking har jeg ikke, og jeg har heller ingen planer om å anskaffe meg en. I mine øyne er en smoking å betrakte som borgerskapets jeans. Og jeg er mildt forundret over den popularitet dette plagget har langt inn i sosialistiske kretser. Men hver sin lyst og misforstå meg ikke: Jeg blir overhodet ikke provosert hverken av smokinger eller snippkjoler. Jeg kan bare ikke begripe hvorfor Den norske regjering på død og liv vil kle også meg i disse klærne. Mitt poeng (som man vil se litt lengre nede) er jo nettopp at hver enkelt av oss bør få kle seg som han/hun vil, uten noen tvang om uniform - enten den nå er av silke eller vadmel. Nok om det. Uansett så hadde jeg jo litt lyst til å gå likevel. Gratis var det også... (Selv om jeg har sett stykket før og vet hvordan det går). Derfor ringte jeg UD og spurte hvor bokstavelig det var ment det der med smoking. Jeg spurte på en vennlig og hyggelig måte, slik jeg ofte har for vane når jeg står overfor noe som forekommer meg som det rene vanvidd eller i beste fall en misforståelse. Men i Utenriksdepartementets protokollavdeling var det langtfra duket for noe kompromiss eller unntak. "Kjære," svarte damen. "Fra vår side er da dette virkelig helt bokstavlig ment." "Men hva skal jeg gjøre da,da?" sa jeg. "For jeg har ikke noe sånt. Og av forskjellige grunner tror jeg kanskje ikke at jeg kommer til å kjøpe en heller..." "Da får du leie en eller holde deg hjemme", svarte UD. Og det var slutten på den samtalen. Jeg rakk ikke en gang å foreslå at jeg kunne ta på meg findressen og slipset mitt (det med elefanter). Det finnes fremdeles mennesker som tror at klær skaper folk. Personlig tror jeg at det først og fremst trengs en del andre ting. Men mener man altså virkelig at jeg ville ødelagt forestillingen, tatt gleden fra publikum og fornærmet en tilreisende president om jeg hadde gredd håret så pent jeg kunne og stilt i den beste dressen jeg har? Har Den kongelige norske arbeiderregjering inngått en hemmelig avtale med Ferner Jacobsen og Herman Mehren? Og sist - men aldeles ikke minst: Hva ville de kvinnelige gjestene ha sagt hvis de ble beordret til å ha nøyaktig den samme kjole alle sammen? Er ikke dette egentlig en sak for Likestillingsombudet?
|