|
Barn + Tegneserier = ? "Akke" er et greit ord som nesten ingen skjønner lenger, selv om de fleste akker seg mer og mer og snart over alt mulig. Akk, akk, sier de. Eller Akk, ja. For eksempel når samtalen dreier seg om barn og barns lesevaner og det for mange kultursnobber besynderlige paradoks at de fleste barn faktisk synes å like noe så vulgært som tegneserier når de etter nevnte voksnes mening heller burde lese nær sagt hva som helst annet. For eksempel pedagogiske oppslagsverk om dampmaskiner. Og er det dessuten sunt ? Hvis barn vil se bilder, burde vi ikke heller lære dem veien til Nasjonalgalleriet? Akk,ja. Bakenfor akkingen aner vi omrisset av velkjente fordommer. Først og fremst frykten for de nye billedmedier: Filmen er – selv nå, mot slutten av århundret – i kultursnobbens øyne bare for en oppkomling å regne og i hvert fall ikke på langt nær så fin som Tante Opera og Onkel Teater. Fjernsyn er naturligvis bare tøys. Og Video er vold. Punktum. Akk,ja. Men verst er nå en gang tegneserier. For av alle nye billedmedier er tegneserien den blekksprut som har de fleste og lengste og farligste fangarmene. Overalt strekker den sine tentakler ut etter de små og vergeløse. I morgenavisen, på baksiden av cornflakes-pakken. Den som vil skåne sitt avkom fra tegneserienes uheldige påvirkning har det vanskeligere enn noen sinne. Ja, selv på Rema 1000 er det umulig å få gå i fred. Akk,ja. Så opphengt i dette med barn og serier er vi blitt, at mange faktisk tror at tegneserier stort sett er ment og laget nettopp for de laveste aldersgruppene, at tegneserier med andre ord er"bare for barn". Stor er derfor forundringen for den som gjør det ringeste forsøk på å orientere seg. Han/Hun vil nemlig straks oppdage det paradoksale at det over hodet nesten ikke finnes noen serier som bevisst sikter seg inn på barn – i hvert fall ikke på de minste. At barn leser dem likevel, er en helt annen greie , eller kanskje nettopp sakens kjerne – alt etter som man ser det. Men faktum er at de aller fleste serier egentlig er myntet på de barn som er blitt så store at de selv er blitt foreldre – eller i det minste er kommet i den alder at de er blitt sånn nogenlunde forplantningsdyktige. Man ville for eksempel skyte en total skivebom hvis man skulle finne på å kjøpe TOMMY OG TIGERN til et barn i førskolealderen. Uansett om serien tilsynelatende handler om en liten gutt og hans kosedyr. Og hva med de godsakene man får på kjøpet? Hva med Ernie, for eksempel? Etter min mening det morsomste som noen gang har vimset – rettere sagt: kjørt DeSoto – mellom to permer (ERNIE har naturligvis også sine egne album) og en klar kandidat til Nobelprisen i litteratur. Og dette sier jeg slett ikke bare fordi jeg har vært æresmedlem av Pirayaklubben siden starten. I hvert fall ikke bare av den grunn. Men nok om det. Noen barneserie er heller ikke dette. Det er forøvrig heller ikke FÆHUNDEN. En vidunderlig vill og gal komi-serie fra New Zealand. Men hva skal vi så kjøpe? Hvis vi altså (som undertegnede) mener at serier slett ikke er noen u-ting, men tvertimot et nødvendig og næringsrikt kosttilskudd for barns åndelige føde. Og her blir det for alvor vanskelig. Og veldig subjektivt. Personlig mener jeg for eksempel at DONALD (som altfor mange nærmest bevisstløst lemper ned i handlekurven) ikke på langt nær er så morsomt som reklamen vil ha meg til å tro. For de aller minste – og hvis det absolutt må være Disney – ville jeg langt heller valgt OLE BRUMM (til tross for smaken av samlebånd og fikse ideer. Hvorfor har man for eksempel gjort ham til blotter? For ved å utstyre vår bukseløse venn med rød jakke, blir han jo - på den måten – unektelig og helt plutselig – bare enda mer naken nedentil!) Men det blad jeg helst dytter i hendene på en femåring er nok tross alt BAMSE. Jeg innrømmer gjerne at også når det gjelder denne verdens sterkeste bjørn, så kan det sies om ham at han var bedre før i tiden, men etter min mening er han fremdeles mer enn bra nok. Takket være sitt svenske opphav er han på alle måter en ekte skandinavisk sosialdemokrat. Og uansett hvordan man snur og vender på det: Egentlig er dette den eneste serien på det norske markedet som helt bevisst er laget som en tegneserie for små barn. Hva med de litt større? Her er det straks mer å velge mellom. TINTIN og ASTERIX burde være kjent av alle og trenger ingen anbefalinger. Både voksne og barn vil ha glede av å lese disse albumene. SPRINT har også mange venner i Norge. Men skal jeg først trekke frem en håndfull serier som kanskje ikke er så alminnelig kjent som disse, men som absolutt fortjener det, da må det først og femst bli YAKARI. Det er kommet over tyve album om denne lille indianergutten som kan snakke med dyrene, og som bryr seg om alt som er levende. Dette er spennende og fantasirike eventyr, likevel kjennes de varme og nære. Glimrende som lesning på fars eller mors fang! GAMMELPOT fortjener også flere venner her i landet. Og hvem – uansett alder – kan vel motstå en serie som BILLY KATT? I disse albumene møter vi en gutt som blir påkjørt av en bil, men som underveis til himmelen får innvilget sin bønn om å få vende tilbake til livet, det er bare at fra nå av må han finne seg i å være en katt! Og for de som er enda større, dvs barn som allerede er begynt å skrive sin alder med to siffer? Her åpner hele det store tegneserieuniverset seg. Og valgmulighetene er nærmest uendelige. Av norske serier synes jeg det er hyggelig å kunne trekke frem RIDDERNE AV DOR. Og når det gjelder klassikere: glem ikke gamle og gode PRINS VALIANT! I nyutgavene fra Thule er han like tapper og romantisk som noen gang. God jakt i hyllene! |