Fra

Den himmelske stresskoffert (1989)
et radiospill av
Tor Åge Bringsværd


Orientering

Personer er betegnet enten med tall eller bokstaver.

Alle tall = katter – og skal spilles av kvinner.

Alle bokstaver = mennesker – og skal spilles av menn.

I denne kontekst er det naturlig å oppfatte Gud og englene som tall. Av og til vil det oppstå et paradoks, siden det er tydelig av teksten at enkelte mennesker er kvinner. Uansett skal de likevel spilles av menn.

Jeg har valgt å hoppe over bokstaven I – fordi den så lett kan forveksles med tallet 1.

Dialogen mellom de to kattene 1 og 2 skal fremføres som en monolog delt på to stemmer. (Omtrent som kommentatorstemmene i Dickie-Dick-Dickens.)

Stykket skal spilles med distansert overspill. Alt som smaker av realisme og psykologisk innlevelse i personene må for enhver pris unngås.


Spillet kan begynne!

1:

Det er ikke så farlig hvordan man begynner.

2:

Den første setningen er ikke så viktig som mange tror.

1:

Det er ikke alltid nødvendig å smelte sammen en håndfull ord og deretter bøye dem til en krok man håper publikum skal få i øret straks programmet starter.

2:

Vi sier det som det er.

1:

Vi sier:

2:

La oss tenke oss en stresskoffert.

Uvirkelige, tinglende stjernestøvmusikklydlåter eller lignende. Ligger under fra nå.

1:

La oss tenke oss at denne stresskofferten er sort, med blanke metallkanter.

2:

La oss videre tenke oss at den måler ca. 500 km på langs og 200 km på tvers.

1:

La oss tenke oss at den svever fritt i verdensrommet, et sted mellom Alpha Centauri og NGC 425.

2:

La oss tenke oss at den inntil videre er umulig å observere med jordiske teleskoper –

1:

– men at den nærmer seg vårt solsystem med svimlende hastighet.

2:

La oss tenke oss alt dette.

1:

En stresskoffert.

2:

Av kosmiske proporsjoner.

1:

Og la oss tenke oss at det er Gud som har mistet den.

(Slutt på uvirkelige tinglelyder.)

2:

De som mener at det er umulig å tenke seg en Gud, bør slå av radioen her –

1:

– og nå.

2:

For det kommer mer.

1:

Ved den nihalede Rasmus og ved melkens søte mor. Det kommer mye mer!

(Sting fra orgel. Deretter koral-aktig bakgrunn.)

3:

For det skjedde i de dager da menneskene halset avsted som gale hunder, for alle ville komme først og de trodde Fanden tok den som kom sist.

Kor av tall:

O'key!

3: (uten pause)

De skjedde i de dager da alt likevel var gått i lås, og menneskene virret omkring og ropte O'nøkkel til hverandre. O'ki, ropte de. O'key!

Kor av tall:

O'key!

3: (uten pause)

OK! Mange ventet på den store låsesmeden.

Kor av tall:

O'key!

3: (uten pause)

Den store låsesmeden med de mange dirker.

Kor av tall:

O'key!

3: (uten pause)

De håpet at den blå himmelen skulle revne og at den store låsesmeden skulle åpenbare seg.

Kor av tall:

O'key!

3: (uten pause)

Andre satte sin lit til en sterk mann, og i verdens største land valgte de fra nå av bare cowboyer som presidenter. Og body-buildere som julenisser.

Kor av tall:

O'key!

3: (uten pause)

Det skjedde i de dager da man mente flintskallethet var et tegn på intelligens – man tenkte så hårene falt av hodet, tenkte man, tenkte man, tenkte man – O'KEY!

Kor av tall:

O'key!

3:(uten pause)

– og barter var sjarmerende. Skjegg var trygt, men barter var sexy. Alle pop-plater hadde orgasmelåter og kruset hår.

Kor av tall:

O'key – uhhmmm!

3: (uten pause)

Og hos vår store nabo i øst sto kuene og lyste i mørket.

(Sting fra orgelet. Slutt på orgel og koral. Kuraut.)

1:

Som alle forstår, er dette en strengt sannferdig historie.

2:

Kors på halsen, krøll på halen, må rottene danse på min grav hvis jeg lyver!

1:

Og stresskofferten –

2:

Den himmelske stresskoffert kom stadig nærmere.

1:

Gud hjelpe oss.

2:

Ja, det var akkurat det han gjorde.

1:

Men det forstod vi ikke den gangen.

2:

Vi forstod ingenting.

1:

Vi var som liljene på marken.

2:

Javisst.

1:

Og stresskofferten kom stadig nærmere.

2:

Akkurat.

1:

Det følgende er en rekonstruksjon.

2:

Vi ber om overbærenhet.

1:

O'nøkkel!

2:

Hvor mange mirakler skjedde det?

1:

Det skjedde fire undre.

2:

Et for hver av bakfotens fire klør.

1:

Her er det første. Under Numero Einz!

A:

Jeg heter Futtenheimer von Strutzen. Jeg er general. Jeg futter omkring. Og i dag futter jeg mer enn vanlig. Futt. FUTT!

B:

Javel, herr general!

A:

Men hvorfor futter jeg mer enn vanlig? Kan han svare? Svar. Han har å svare.

 

B:

Generalen futter fordi... fordi... fordi –

A:

Akkurat.

C: (feminint og innsmigrende – men med bass-stemme)

Herr general Futtenheimer von Strutzen…

A:

Ja, frøken Sigismund. Du deilige skinkestek. Hva gjelder det?

C: (fniser henrykt i bassen)

Det gjelder disse... tihi...tihi

(fades ned)

(De to kommentatorene 1 og 2 bryter inn. I bakgrunnen fortsetter den andre samtalen, men uten at vi kan skjelne ordene.)

1:

Vi minner igjen om at dette og de følgende innslag er rekonstruksjoner.

2:

Med de muligheter for feil og mangler som det innebærer. Ta for eksempel dette med "skinkestek".

1:

Dere hørte kanskje at en av de medvirkende –

2:

General Futtenheimer –

1:

kalte sin kvinnelige sekretær –

2:

Frøken Sigismund –

1:

"min skinkestek" –

2:

kalte han henne.

1:

Enkelte forskere mener at dette uttrykket er galt. De mener at Futtenheimer må ha sagt "min fenaknoke". Eller at han sa "min fårikål". Eller at han for eksempel –

2:

Nok om det. Det disse dissenterne er enige om er at uttrykket ikke under noen omstendigheter har hatt noe med svin eller gris å gjøre, men derimot med sau og lam. Fårestek. Lammesadel. Og så videre.

1:

Nok om det. Men det viser hvor vanskelig enhver rekonstruksjon er.

2:

Særlig når den skjer så lenge etterpå. Men hvor var vi nå?

1:

Vi var hos frøken Sigismund. Som fniste.

C: (fniser)

1:

Og når hun langt om lenge har fnist fra seg –

2:

– sier hun disse historiske ord:

C:

Herr general, det gjelder disse atomrakettene som vi ble bedt om å lagre her forleden...

A:

Javel, frøken Sigismund. Gå videre, min skinkestek.

C:

Det er bare det at...

A:

Ja?

C:

Det er bare –

A:

Ja?

C:

Disse atomrakettene –

A:

Ja, frøken Sigismund. Ja. Ja!

C:

Det er bare det at...

(svelger høylydt)

... det er ingen som kan huske hvor de la dem henne!

A:

Snurre mine barter!

B:

Snurre mine også!

C: (gråtkvalt)

Men jeg da, herr general? Hva med meg? Hva skal jeg snurre? Og hvorfor er det ingen som forteller meg noe? Jeg bare går her, jeg. Hva skal jeg snurre, sier jeg? Hvorfor er det alltid osv osv

1:

Og der sto de.

2:

Og snurret og snurret.

1:

Der ble de stående.

2:

Og frøken Sigismund snurret hun også. Hun snurret tommelfingre.

1:

Gardiner.

2:

Løperen på gulvet.

1:

Hun snurret seg på hælen. Hun snurret på en femøring. Til slutt snurret hun general Futtenheimer von Strutzen og den menige soldaten. På en gang!

2:

For hun var en mektig kvinne, frøken Sigismund. Og hun hadde melk nok til alle.

1:

Amen.

2:

Halleluja!

1:

Og purr-purr!

2:

Men det var ikke bare på dette generalkontoret det ble snurret barter den dagen.

1:

På alle generalkontorer i hele Norge, langt i fra og i hele Europa.

2:

I alle Nato-land. I hele det ville vesten.

1:

Ble det snurret.

2:

Klødd.

1:

Og ropt jammerlige ord.

2:

Ai!

1:

Sa de til hverandre.

2:

Oj,oj,oj!

1:

Og så videre. Og så videre.

2:

For det var ikke bare Futtenheimers atomvåpen som var blitt borte.

1:

Viste det seg.

2:

De var blitt søkk borte. Alle sammen. Over hele det store, vide, uensartede, men likevel så allierte området som vi nettopp har nevnt. Ikke så mye som en liten atom-bong-bong. Ikke en skarve knallperle av en kortdistanse-knallert var å finne. Noe sted!

Musikk: åpningstaktene fra skjebnesymfonien.

Deretter: en kakafoni av stemmer som på mange vestlige språk anroper hverandre, forsøker å fortelle, avbryter og stammer, roper og banner i telefonen. Fades ned etter en stund og ligger under de neste replikkene.

2:

Telefon var noe man brukte før i tiden.

1:

Veldig ofte og veldig lenge.

2:

Det var et apparat menneskene holdt for munnen og det ene øret når to stykker var så langt borte på hver sin kant at de ikke kunne lukte hverandre, men ønsket å snakke sammen likevel.

1:

Og den dagen skal jeg hilse og si generalene ringte til hverandre.

2:

For hva var vel ikke skjedd? Den ville, men frie verden, det supre vest var på et blunk blitt fratatt muligheten både til å slå først og le sist, og hva ville nå russerne gjøre og hvordan hadde de fått det til?

Telefon-sorl tas opp igjen, glir over i musikk: noen glade takter for eksempel fra "Kalinka,Kalinka".

1:

Spioner ble sendt ut i øst.

2:

Det vil si: østover.

1:

Men også i vest.

2:

Det vil si: vestover. (Avbryter seg selv) Et øyeblikk! Jeg synes du sa –

1:

Akkurat.

2:

Men var det ikke russerne som –

1: (riste-på-hodet-lyd)

Umh-hum.

2:

Da skjønner jeg ingenting.

1:

Kan du holde på en hemmelighet? Kom hit. Litt nærmere. Skal jeg hviske deg noe? Klar?

2:

Mm.

1: (hvisker)

Det var presis, akkurat, nøyaktig like ille hos russerne!

2:

Jøss.

1:

Hvis det ikke var enda verre.

2:

Jøss.

1:

Og det er ikke alt.

2:

Det er mer?

 

1:

Litt til. Her kommer det: Rent bortsett fra at alle atomvåpen var sporløst forsvunnet, forduftet og sunket i jorden –

2:

Både her og der.

1:

Det vil si: hos oss og hos dem.

2:

Vi og de andre.

1:

Rent bortsett fra dette.

2:

Og det er ikke lite.

1:

Så var det ingen.

1 og 2: (sammen)

Vi gjentar: Så var det ingen –

(langsomt og med trykk på hvert ord)

og-nå-mener-vi-altså-at-selv-om-det-hadde-vært-igjen-en-liten-bombe-og en-aldri-så-liten-knapp-å-trykke-på

1:

Så var det aboslutt ingen som husket hvordan noen ting skulle brukes.

(Papegøyestemme som roper: Telegramm! Telegramm!)

2:

Et øyeblikk. Vi har nettopp fått inn en brev-rotte med en liten skvett fra en av lytterne, en siameser i Lofoten som spør: "Hva er egentlig atomvåpen? Er det noe man kaster eller slår med? Hva er det egentlig for noe?" spør altså denne siameseren i Lofoten. Som ellers hilser og takker for et interessant program.

1:

Ja, det var akkurat det. Men nå passer det kanskje å spille en plate.

(Musikk: begynnelsen av en smektende tango)

2: (musikken fades ned og ligger under)

Men tilbake til stresskofferten. Den himmelske stresskoffert.

1:

Ja, la oss ikke miste den av syne.

2:

Selv om den på det tidspunkt vi nettopp rekonstruerte aldeles ikke var å få øye på.

1:

Ennå.

2:

Den var for langt borte.

1:

Akkurat. Men den kom nærmere og nærmere.

2:

For hver dag.

1:

Og enda litt nærmere.

2:

Og da den endelig raste ut av det ukjente og inn i vårt eget solsystem. Med en hastighet vi bare kan drømme om –

1:

– skjedde det vi i dette progammet har valgt å kalle Under nr 2. Numero Zwei!

(Svitsje-lyd)

2:

La oss tenke oss at alle familier har hver sin lille kasse. Og i den kassen sitter det en liten dverg som forteller dem om alt det som skjer i verden og om hva de bør kjøpe og hvor og hva det koster. La oss tenke oss –

1:

– at slik var det ikke.

2:

Nei. Men hadde vi ikke visst bedre, kunne det vært en grei beskrivelse.

1:

Av det som ble kalt fjernsyn.

2:

Men som vi gudskjelov ikke har lenger.

1:

Det er ille nok med radio.

2:

Priset være den nihalede Rasmus og melkens søte mor.

1:

Amen. Og purr-purr.

2:

Idag får alle lov til å lage sine bilder selv. Vi forteller hverandre. Vi snuser. Vi vasker oss. Vi gaper og biter. Vi leker det vi hører. Vi sitter stille og tenker sammen.

1:

Eller bare sitter.

2:

Vi lager våre bilder selv.

1:

Men den gang satt man altså hver kveld foran små kasser og så på de bilder andre hadde laget, og ingenting kunne forandres, for bildene hadde fire hjørner og de fleste var til og med fargelagt.

2:

Og man ikke bare satt der, man spiste også poteter.

1:

Eventyrlige mengder med poteter. Mens man satt der.

2:

De senere års utgravninger har vist at menneskene på den tiden ofte satt foran fjernsynet med hver sin sekk – full av poteter.

1:

Skåret i små skiver.

 

Her – midt i den avsindige spenningen – slutter dette lille utdraget. Den som vil lese videre (for eksempel hele stykket) må ta en tur på biblioteket (et hus hvor man låner ut bøker gratis) eller mase – på diverse lure måter – på Solum forlag og be dem utgi boken (som kom i 1989) i nytt og gavmildt opplag. Ikke sant?


[TOR ÅGE BRINGSVÆRD]