Ludolf

Jeg liker å skrive både for voksne og barn – og helst for alle på én gang. Av og til går det. Og av og til går det ikke i det hele tatt. Denne teksten er et slikt forsøk på å skrive noe som kan leses både for ganske små mennesker på fem-seks år og kanskje også for digre rørleggere og direktører (hvis de har tid, men det har de jo aldri). Den sto første gang på trykk i en såkalt "voksen bok", nemlig romanen Syvsoverskens dystre frokost (1976). Dessuten sier teksten noe om hvor vanvittig merkelig og rart det egentlig er å skrive bøker. For det er det.

DET GÅR ALDRI SOM LUDOLF HAR TENKT. MEN DET KAN OGSÅ VÆRE DET SAMME.

En gang bestemte Ludolf seg for å skrive en bok.
– Du som har opplevd så mye, sa vennene. – Du som alltid har så mye å fortelle...

Ludolf lånte en skrivemaskin og kjøpte en blokk skrivemaskinpapir.
– Ikke forstyrr meg, sa Ludolf. – Jeg har tenkt å skrive en bok.
Hans kone nikket. – Det er fint, Ludolf, sa hun. – Det blir sikkert en spennende bok. Hva handler den om?
Hvordan kan jeg vite det? sa Ludolf. – Jeg har jo ikke begynt ennå.
– Sett deg på soveværelset, du, sa hans kone. – Så slipper vi andre å forstyrre deg.

Ludolf satte seg på soveværelset.

Han tok frem blokken med skrivemaskinpapir.
Han rev ut et ark (A4).
Han så på det hvite papiret.

Hvis jeg bretter det på midten... tenkte Ludolf.
Og så brettet han det på midten.
Hvis jeg bretter det dobbelt en gang til... tenkte Ludolf.
Og så brettet han det dobbelt en gang til.
Hvis jeg fortsetter å brette dette papiret dobbelt... tenkte Ludolf.
Og så fortsatte han å brette det dobbelt.

Papiret var 1 millimeter tykt.
Da Ludolf brettet det dobbelt ble det 2 millimeter tykt.
Da Ludolf brettet det dobbelt en gang til, ble det 4 millimeter tykt.
Da Ludolf hadde brettet det dobbelt ti ganger, var papiret blitt 1 meter og 2 centimeter tykt.
Nå sto det som et skjevt tårn på skrivebordet.

Ludolf fortsatte å brette dobbelt.
Snart var papirtårnet så høyt at det rakk til taket.

Ludolf slo hull i taket med en liten speiderøks.

Da Ludolf hadde brettet det lille arket 13 ganger, var et blitt over 8 meter tykt... eller høyt... eller hvordan vi nå skal få sagt det.

Ludolf ringte brannvesenet.
– Jeg sitter her og bretter et A4 ark, sa han.
– Vi kommer med en gang, sa brannvesenet. – Vi sender en stigebil.

Med brannvesenets hjelp fikk Ludolf brettet papiret tre ganger til. Nå hadde han brettet det 16 ganger, og papirtårnet var 64 meter høyt.
– Lenger rekker ikke stigen vår, sa brannvesenet.

Da kom Ludolf til å tenke på at han hadde en svoger i flyvåpenet.
– Du kan skjønne vi gjerne vil hjelpe deg, sa Ludolfs svoger. – Vi sender to helikoptere og et jagerfly.

Med flyvåpenets hjelp fikk Ludolf brettet papiret 4 ganger til. Nå hadde han til sammen brettet det 20 ganger, og papirtårnet var over en kilometer høyt.

Men klokken 17– presis – måtte flyvåpenet hjem og spise middag, for i forsvaret er de nøye med å passe måltidene.
Hvem skal jeg nå be om å hjelpe meg å brette? tenkte Ludolf.
Men han kunne ikke komme på noen.
Så får jeg greie meg selv, tenkte Ludolf. Det blir ikke lett, men hvem har sagt at det skal være så lett bestandig.
Og så fortsatte han å brette.

Sent på kvelden. Lenge etter Dagsrevyen, Detektimen og Kveldsforum – lenge etter at barna hadde lagt seg – kom Ludolf inn i stuen igjen.
Hans kone satt oppe og ventet på ham.
Det gjorde hun bestandig.
– Ble det en fin bok? spurte hun.
– Jeg har ikke skrevet noen bok, sa Ludolf. – Jeg dro til Månen istedet
– Ja, ja, sa hans kone. – Det ene kan jo være like bra som det andre.

[TEKSTER]