Ludolf Jeg liker å skrive både for voksne og barn – og helst for alle på én gang. Av og til går det. Og av og til går det ikke i det hele tatt. Denne teksten er et slikt forsøk på å skrive noe som kan leses både for ganske små mennesker på fem-seks år og kanskje også for digre rørleggere og direktører (hvis de har tid, men det har de jo aldri). Den sto første gang på trykk i en såkalt "voksen bok", nemlig romanen Syvsoverskens dystre frokost (1976). Dessuten sier teksten noe om hvor vanvittig merkelig og rart det egentlig er å skrive bøker. For det er det. DET GÅR ALDRI SOM LUDOLF HAR TENKT. MEN DET KAN OGSÅ VÆRE DET SAMME. En gang bestemte Ludolf seg for å skrive en bok. Ludolf lånte en skrivemaskin og kjøpte en blokk skrivemaskinpapir. Ludolf satte seg på soveværelset. Han tok frem blokken med skrivemaskinpapir. Hvis jeg bretter det på midten... tenkte Ludolf. Papiret var 1 millimeter tykt. Ludolf fortsatte å brette dobbelt. Ludolf slo hull i taket med en liten speiderøks. Da Ludolf hadde brettet det lille arket 13 ganger, var et blitt over 8 meter tykt... eller høyt... eller hvordan vi nå skal få sagt det. Ludolf ringte brannvesenet. Med brannvesenets hjelp fikk Ludolf brettet papiret tre ganger til.
Nå hadde han brettet det 16 ganger, og papirtårnet var 64 meter høyt. Da kom Ludolf til å tenke på at han hadde en svoger i flyvåpenet. Med flyvåpenets hjelp fikk Ludolf brettet papiret 4 ganger til. Nå hadde han til sammen brettet det 20 ganger, og papirtårnet var over en kilometer høyt. Men klokken 17– presis – måtte flyvåpenet hjem og spise middag, for
i forsvaret er de nøye med å passe måltidene. Sent på kvelden. Lenge etter Dagsrevyen, Detektimen og Kveldsforum –
lenge etter at barna hadde lagt seg – kom Ludolf inn i stuen igjen.
|