VINNERKULTUR

10

Jeg blåser i fløyten. Og skriver dette - helt bokstavlig - med brukket nese. Derfor må jeg fatte meg i korthet. Bevegelsen frem og tilbake over papiret gjør meg ganske svimmel. Verst er det å skrive f'er. Når jeg er ferdig, vil jeg rulle sammen denne gamle tapetresten og kaste den ut av vinduet. Kanskje vil noen finne den og begripe at det som må gjøres,må gjøres. Jeg kan ikke si det annerledes. Den røde skriften er ikke blod. Det er en blanding av ketchup og chiliesaus. En får klare seg med det en har, når en ikke har noe annet å klare seg med. Jeg dypper nesen. Skriver. Og så blåser vi litt i fløyten igjen.


9

I utgangspunktet var naturligvis prosjektet så hemmelig at ved siden av oss tre som jobbet her, var det bare regjeringen, ledelsen for etteretningstjenesten og fjorten journalister i VG som visste om det - og jeg vet at mange like til det siste mente at det var en feil å informere regjeringen. Prosjektet fikk navnet Vinnerkultur. Et meget dekkende navn ,spør du meg. Jeg er genetiker.Jeg teller molekyler. Legger til og trekker fra. Jeg prøver meg frem. Jeg spleiser og limer. Dessuten har jeg nettopp oppdaget at jeg er allergisk overfor chilie. Men jeg fant ikke noe annet. Og dette er viktig. Jeg glemte kanskje å fortelle at begge hendene mine er brukket også? Hver eneste finger. Du tror vel ikke jeg står her og rører med nesa fordi (Au!) jeg liker det!? Og fløyten har jeg naturligvis i munnen hele tiden.


8

La oss gå rett på sak. (Og uten altfor mange du-vet-hvilken-bokstav-jeg-mener). Har du tenkt over hva som skjer med alle dopingprøver etter at labben har gjort seg ferdig (Au!) med dem? Nei,nettopp. Og her er det snakk om blod og piss fra virkelige enere. I mengder!


7

Vi (dvs professor Taraldsen, frøken Edvardsen og jeg selv) fikk det kjørt til døren hver annen torsdag - i små,lure kjølevogner. Vi hadde ikke lov til å snakke med dem som leverte oss varene. Det var bare å ta imot og kvittere - brette opp ermene og gå i gang. Vi sorterte arvestoffet etter kjønn og idrettsgren. Fylte glass-skapene våre med spennende geleklumper i alle farver. Selv likte jeg best å jobbe med kvinnelige skøyteløpere og utforkjørere fra Lichtenstein. Spør meg ikke hvorfor. Det bare ble slik. Og så er det på høy tid å blåse litt i fløyten igjen. For alle tilfellers skyld.


6

Det vi ønsket var naturligvis å finne frem til et serum/et brygg/en vaksine - kall det hva du vil, men meningen var altså å få fart på Norge, hele folket i form o.s.v.o.s.v. i den betydning at... egentlig kan det være det samme, for hvis vi skal si det rett ut - og hvorfor skulle vi ikke det? I en force majeur som denne ser jeg ingen mening i å holde taushetsløftet lenger - så var den virkelige grunnen til at vi ikke kunne snakke høyt om det vi drev med naturligvis den at det vi drev med var - sportslig sett og rent vulgært sagt: juks. Slik er det i hvert fall mange som vil oppfatte det. Vi ville skape enere, sterke vinnertyper, suverene mestere. For Norge. Men altså ikke helt etter reglementet. Vitenskapelig sett - og på den annen side - var det hele imidlertid umåtelig interessant. Og selv så jeg naturligvis bare de store og interessante utfordringene som lå i dette forskningsprosjektet. La oss derfor hoppe over alle blindveier og bomturer, som bare har ren statistisk interesse likevel, og heller gå direkte på det første mer eller mindre vellykkede resultatet. Vi kalte ham Einar. I utgangspunktet var han en middelmådig ishockeyspiller. For å gjøre armbevegelsene hans bedre koblet vi ham til et blandingsprodukt av soyaolje og en russisk sleggekaster. Resultatet var forbløffende. Einar fikk en veldig rotasjon. Som ikke lot seg stoppe før tre timer senere. Nå gjaldt det bare å finne noe som kunne få ham ikke bare til å gå rundt, men drive ham fremover, bakover og til siden. (Viktig: Heretter kommer jeg til å droppe bokstaven f. Istedet for f skriver jeg en *. Håper ikke det gjør noe. *or meg vil det være en stor lettelse.)


5

Samtidig var det klart at han kunne gå langt *ortere på skøyter hvis han slapp å bruke hjelm... lu*tmotstanden og alt det der. Så vi prøvde å dytte på ham en stor skvett dansk bokser (weltervekt) og en - meget sjelden - dæsj med japansk sumobryter. Etter dette *orsto dessverre ikke Einar noen verdens ting av hva som *oregikk lenger, og det var ingen vits i å *orsøke å kommunisere med ham. (Selv *røken Edvardsen nådde ikke *rem til ham). Men pannebrasken (og det var jo den det dreide seg om) ble to centimeter tykkere, og når han nikket - uten tilløp - kunne han slå hull i en vanlig éntredør ( i hvert *all knuste han den vi hadde her på labben). Hvor er det blitt av den jævla *løyta?


4

Vi gikk nå straks igang med (i *ull *orståelse med Sikkerhetstjenesten og Kulturdepartementet) å produsere *lere av typen Einar. Sytten stykker, *or å være helt nøyaktig. De meldte seg *rivillig alle sammen. (Det har vi skri*tlig. Et eller annet sted). I og *or seg greie gutter. Øynet vel sjansen til landslagsplass og det ene med det andre. Hva vet vel jeg. Jeg har aldri *orstått hva som driver en idrettsmann. Ikke har det vært min oppgave å *orstå det heller. Så vi lar det ligge. Greit? Det var ikke min skyld at vi ikke *ikk mer ut av den miksen med hollandsk sprinter og amerikansk bob som vi kjørte i dem.


3

Men det var liksom helt umulig å *å dem til å spille på lag. Og alt*or sent oppdaget vi grunnen. Vi hadde jo hele tiden lappet dem sammen med saker og ting *ra enkeltutøvere, jeg mener *olk som drev på i individuelle idrettsgrener og bare hadde seg selv å tenke på. Mens det vi burde gjort var selv*ølgelig å hente råsto**et *ra *or eksempel *otball og håndball eller i det minste gode sta*ettløpere. *or ishockey er jo en lagidrett. Noe det var ganske håpløst å *å de sytten einarne til å *orstå. Jeg har aldri sett slikt styr i hele min tid.


2

Nå må det jo også innrømmes at rulleskøyter ikke er helt det samme som vanlige skøyter og at laboratoriet var lite egnet som treningsbane. Selv om vi ryddet plass så godt vi kunne. Men det var naturligvis helt *eil alt sammen. (Og vi burde ha avventet svaret på Kulturdepartmentets søknad til Park- og Idrettsvesenet i Oslo Kommune). Det eneste jeg kan si til vår unnskyldning er at vi var så *ryktelige spente på å se hvordan og om det ville gå. Men det gjorde det altså ikke. Og allerede da professor Taraldsen, som var min nærmeste overordnede og prosjektets leder, *ikk en puck i hodet, burde vi ha prøvd (litt mer resolutt) å stanse kampen. Selv om det naturligvis ikke ville ha nyttet. Det merket vi senere. Og da *røken Edvardsen ble overkjørt for *jerde gang - det var like etter at vi hadde til*ørt, etter min mening, alt*or mye kulestøt og svingstang - forsto vi (dvs jeg - *or *røken Edvardsen var nå så besvimt som det kan gå an) at det hele hadde utviklet seg hinsides våre muligheter til å gripe inn. Og nå har jeg ikke lenger *løyten å gjemme meg bak heller.


1

Endelig er de borte. Alle einarne. Med rulleskøyter og køller. Dratt sin vei alle sammen. Med kurs *or Lillehammer. Tror de selv. De tvang meg til å *ortelle dem veien. *ire ganger etter hverandre! Men jeg løy dem opp i ansiktet. Sendte dem til Drammen istedet. Det er jeg stolt av.Men jeg synes synd på Drammen. Og *ør eller siden kommer de tilbake. Det er jeg virkelig redd for. *aktisk!


0

I begynnelsen tror jeg de så på meg som en slags dommer. Og jeg blåste i (den nå o*te omtalte) *løyten og pekte både hit og dit (*or på det tidspunkt hadde jeg ennå alle ti *ingre i behold). Sånn som det *alt seg. *or hva vet vel jeg om ishockey. Men det gikk bra en stund. Overrumplende bra. Særlig da jeg lå på oppvaskbenken. Men så plutselig gikk det ikke bra i det hele tatt. Nok om det. Jeg angrer ingenting. Det har vært en meget spennende og lærerik tid. Og *år jeg en ny anledning vil jeg ikke nøle et øyeblikk med å si ja. Det er tross alt dette som er *remtiden. Ikke sant? Og så *år vi heller (unnskyld uttrykket) se mellom *ingrene med mye annet. Jeg mener: kanskje mislyktes vi med å lage et ishockeylag. Vi gjorde nok det. Men bedre commandosoldater tror jeg det skal bli vanskelig å *inne. Og som ryddemannskap på Bergensbanen kan de kanskje også gjøre nytten. Og det er jo alltids noe. Jeg mener: slik har da *orskning alltid *ungert. Du leter etter én ting og *inner noe helt annet. Ikke noe spesielt merkelig med det. Spør du meg. Og hittil har jeg da overlevd i hvert *all. Det er mer enn jeg kan si om de andre to. Skjønt hadde jeg bare *ått litt tid på meg (og et nytt laboratorium, *or dette her er jo ikke brukbart *or *em øre lenger) så skulle jeg vel alltids klart å vekke dem opp igjen, både professor Taraldsen og *røken Edvardsen. På en måte. *or jeg mener: DNA-molekylene deres er jo her. Opp etter alle vegger - *or å si det rett ut. De ble jo grundig most, de to. Så det er nok å ta av. Og må jeg *å minne om at bare i en eneste pattedyrcelle (*or eks hentet *ra *røken Edvardsens venstre albue, som jeg - med all mulig vedmod- tydelig mener å gjenkjenne i det underlige rotschack-mønsteret like over kosteskapet) *innes det så mye arvelig in*ormasjon at det tilsvarer en - 1 - million boksider, dvs. en bokstabel 40 meter høyere enn Oslo Rådhus! Så her står det mye på veggene. Men nå må jeg slutte. Det er ikke mer tapet igjen. Ikke mer chiliesaus heller. Hør: hvis jeg er død, når du *inner dette, så ikke send meg til krematoriet *ør du har sjekket et par andre muligheter. Hvis du skjønner hva jeg mener. Og ikke bland det vanlige politiet opp i dette her. Gå rett til Kulturdepartementet. Spør etter *redriksen. Nå hører jeg at de tramper i trappen og synger "Seier'n er vår". Vi la inn den som en liten ekstra gimmick helt i begynnelsen. Og jeg skal si den har slått an! De liker å synge disse einarne. Det kan ingen ta *ra dem. (Det skal ikke bli lett å ta *ra dem noe annet heller). Jeg tror


[TEKSTER]