En kort innføring i brummologisk kryptozoologi
(Eller: Dyr som kanskje)

I Skogen finnes det dyr som nekter å la seg temme, og derfor (med rette) kan kalles ville, ja, i enkelte tilfeller endog villere. (Se for eksempel side 89 i Ole Brumm) Blant disse nevner vi særlig fire: vissel (wizzle), vussel (woozle), jagular (jagular) og heffalomp (heffalump). Felles for disse dyrene er at selv om alle er overbevist om at de finnes, så er det egentlig ingen som med tungen rett i munnen kan hevde faktisk å ha sett dem. (Vi velger her suverent å se bort fra innledningen til kapitel 5 i Ole Brumm, hvor det etter vår mening bør være hevet over tvil at ingen av de tre samtalende hverken holder tungen rett i munnen eller for den saks skyld har hånden på hjertet.) Alle er dessuten enige om at det dreier seg om Farlige dyr. (Og altså slett ikke noe så uskyldig som for eksempel elefanter og røyskatter – slik flere av våre tidligere norske oversettere har ønsket at vi skal tro.) Det er derfor ikke å undres over at både Nasse Nøff og Ole Brumm kan få mareritt av å tenke for mye på dem. (Eksempel på en slik vond drøm – Ole Brumm, side 124: Da kom det ville vussler, slike som finnes rundt Østpålen, de kom og nappet alle pelshårene av bena hans for å lage Reir til Ungene sine. ) Og det kreves ikke så rent lite mot (og nysgjerrighet) for aktivt å prøve å fange for eksempel en heffalomp. At både Brumm og Nøff likevel med så stor iver går inn for denne oppgaven (kapitel 5 i Ole Brumm), viser at begge (under fortutsetning av at de forstår hva ordet betyr) utvilsomt ville ha satt pris på å bli kalt kryptozoologer – noe vi derfor i fortsettelsen velger å omtale dem som.

Kryptozoologi – dvs. Vitenskapen om Ukjente Dyr – er en relativ ny gren innen zoologisk forskning. Det er vanlig å regne 1818 som et grunnleggende år, med særlig referanse til to lengre artikler i Blackwood's Magazine. Artiklene er signert 'W' og omtaler henholdsvis sjøormen og kraken. (Begge artikler bygger kuriøst nok i hovedsak på stoff som tidligere er blitt publisert av Bergensbiskopen Erik Pontopiddan.) Studiet av "apokryfe dyr" skjøt fart, og blant sentrale kryptozoologer i det forrige århundret kan vi nevne tyskeren H. M. Malten og de to engelskmennene Hugh Falconer og (fremfor alt!)Philip Henry Gosse. (hans The Romance of Natural History ,1860, ble et standardverk for yngre forskere.) Nok om det. Første gang selve ordet kryptozoologi ble brukt, var såpass sent som i 1959, av Lucien Blancou i hans Géographie cynégétique du Monde, hvor han omtaler Bernard Heuvelmans som en "mester i kryptozoologi". Men allerede ni år senere er termen blitt så alminnelig at for eksempel den kjente britiske science fiction-forfatteren Brian Aldiss kan bruke Cryptozooic! (1968) som tittel på en av sine romaner.

Kryptozoologen mener at det finnes et mylder av arter som aldri er blitt fanget, undersøkt eller katalogisert. Han/Hun jakter hovedsaklig på a) Dyr som andre mener er utdødd og b) Dyr vi hører om i myter og eventyr, men som kanskje kan vise seg å være virkelige likevel. Eksempler på populære og trassige teorier blant dagens forskere er at det fremdeles finnes dinosaurer i det vestlige Zaire og at jakten på den tasmanske tiger (som andre mener forsvant i 1930-årene) på ingen måte bør oppgis. Kryptozoologen kjennes ved at han/hun er et menneske med stor tålmodighet og mye uflaks. Eller som det heter i teksten til en Gary Larson-tegning (Tommy og Tigern nr 1/1995) :"Akkurat da Ivar oppdaget at han sto ansikt til ansikt med Loch Ness-monsteret, den avskyelige snømann og Vibeke Løkkeberg, måtte selvsagt kameraet hans slå seg vrangt".

Lesere som ønsker mer informasjon om dette spennende feltet henvises til International Society of Cryptozoology, som forøvrig gir ut en liten avis hvert kvartal. Abbonementet koster 30 dollars, og kan bestilles fra ISC, P.O.Box 43070, Tucson, AZ 85733 USA

Også i skjønnlitteraturen har kryptozoologien satt tydelige spor etter seg. Det skulle være nok å minne om Conan Doyles The Lost World (1912) og Edgar Rice Burroughs' romaner omPellucidar (1923-63). Og i nyere tid: Det fantastiske bestiarium Jorge Luis Borges og Margarita Guerrero viser oss i antologien El libro de los Seres Imaginarios (1967). Her i Norden er det særlig den svenske forfatteren og skuespilleren Beppe Wolgers ( i Norge mest kjent som pappa'n til Pippi Langstrømpe i den svenske tv-serien) vi forbinder med retningen. I sin tekstsamling Djur som inte (1956) peker han på en lang rekke dyr som ingen har sett hverken før eller siden. Han lærer oss om sassten, det lille dyret som drikker ens tårer når man ler. (Sassten – sier Wolgers – er rund, og tar gradvis sin død av alt saltet.) Han taler varmt om silfen, som kommer med det aller første snøfallet tidlig på vinteren (hver tusende snøfille er egentlig en silf!), og som lever til denne snøen smelter. Han viser oss det lille magre, navnløse dyret som flyr mellom leppene like før to mennesker kysser hverandre. Og hvis et menneske sparker til en sten i en park, skriver Wolgers, og hvis det er blitt gråvær etter en regnskur og denne stenen først dunker mot en lyktstolpe, siden mot en tre og en klokke skal nettopp slå, da vil det komme til syne et lys i gatelykten, akkurat som om den blir tent. Men det er bare lyllen, sier Wolgers. Det er lyllen som gleder seg så voldsomt at den lyser.

Helt til slutt: Finnes det noen skjult forbindelse mellom for eksempel Beppe Wolgers og Hundremeterskogen?

Vi vet ikke.

Men på den annen side (og fordi tilfeldighetene ofte er våre venner), hvordan skal vi ellers kunne tolke et sitat som det som snart følger? Vi bringer det på originalspråket, men vil først forsiktig gjøre oppmerksom på at lek med pinner (Brumm-pinner) er en meget populær fritidsbeskjeftigelse i Skogen og at virkelighetens skog heter Ashdown Forest og ligger i Sussex. Og her kommer sitatet: Klockan är fem. I Sussex kastar en människa, utan att veta om det, ett djur som sitter på en pinne, in i en skog. Det hade annars tagit tre år för djuret att komma in dit. Nu är det glatt överraskat. Sitter i den ålderdomliga skogen och fnittrar av glädje.

Med andre ord: Hva slags hemmelig, esoterisk kunnskap skjuler det seg i en slik tekst?

Som sagt: Vi vet ikke.

[ARTIKLER OG FOREDRAG] [BRUMM]