|
Myten er et tre å klatre opp i Min første teateropplevelse var en diger julenissemaske med sølvskimrende skjegg. Den hang over sengen min fra midten av desember og til slutten av januar, og var mer virkelig enn Jesus. For det gikk an å føre samtaler med den masken. Det var selvfølgelig mine foreldre som sto på den andre siden av veggen og svarte med hese fistelstemmer. Og jeg må ha vært et ganske pratsomt barn, for de var nødt til å gå på skift for å få dette til å fungere. Av og til, hvis jeg merket at nissen plutselig ble litt annerledes i stemmen, svarte han at han hadde vondt i halsen eller var forkjølet. Min nisse var ofte forkjølet. Men det var en forklaring jeg alltid aksepterte. For selv var jeg det vi den gang kalte en "bronkittunge". Det magiske og vidunderlige ved denne masken var at det ikke bare var en vanlig maske eller en eller annen tilfeldig nisse - det var Nissen med stor N, det var selveste julenissen. Han bodde hos meg! Han bodde i pipa! Han kom aldri på besøki på selve julaften - for da hadde han naturlig nok annet å gjøre, stakkars krok, da skulle han jo rundt til alle andre barn i hele verden. Men det var meg han bodde hos! Min første juletrefest ble derfor en katastrofal opplevelse... Det myldret av barn. Julenissen kom. Med epler og kjeks i små, grå poser. De fleste andre barn på min alder var noe tilbakeholdne. Men ikke jeg. Jeg løp frem til ham. Glad og tillitsfull. Men han kjente meg ikke! Jeg snakket til ham, ristet i ham, ropte, men han led tydeligvis av et nærmest totalt hukommelsestap, husket ingen verdens ting, visste ikke en gang hvor han bodde! Det var ingen munter liten gutt som gikk til sengs den kvelden. Og masken
på veggen snudde jeg demonstrativt ryggen til... "E...hmm," sa julenissen.
Men jeg ville ikke høre. Jeg nikket glad. "Jeg skal ikke si det til noen," hvisket jeg. "Vær helt trygg." Og klappet den kalde masken på veggen. Senere - på andre juletrefester - nøyde jeg meg med å blunke lurt til julenissen. Av og til blunket han tilbake, av og til sperret han øynene opp og spilte veldig overrasket. Han var en fabelaktig skuespiller. Jeg tenker på denne masken. Egentlig er det nokså utrolig... Jeg aksepterte den som et levende vesen - en helt alminnelig pappmaske, som jeg hvert år var med på å hente frem fra kommodeskuffen ute på gangen... som jeg selv hang opp på veggen ... og straks begynte å snakke med! Et livløst hode uten kropp... Og dessuten: Hvordan kunne han ha hodet sitt hengende løst over sengen min og samtidig bo i pipa? Det var slike spørsmål jeg aldri stilte. Barn kan av og til ha en enestående sans for diskresjon... Så: hva er det vi mister? Og hvor og når er det vi mister det? La oss i den anledning - til skrekk og advarsel - nevne at i Kina valgte myndighetene i 1931 å forby den lille boken Alice in Wonderland. Rett og slett fordi man anså det som galt, forkjært og skadelig for den åndelige folkehelse at dyr og mennesker ble fremstilt som likeverdige og at skapninger med horn og hale talte menneskespråk. Så forbasket voksen er det altså mulig å bli her i verden. Eller som
Nalle Puh dvs Winnie the Pooh ville sagt - og nå siterer vi: "Rabbit's
clever," said Pooh thoughtfully. Det finnes en del slike – jeg hadde nær sagt "kaniner" – som mener at eventyr er virkelighetsflukt. Slik går det an å snu tingene på hodet. For er det noe eventyr, lignelser og fantasirike bilder kan hjelpe oss til, så er det vel nettopp til å forstå virkeligheten. Slik at ikke alt blir borte i en grå tåke av logaritmetabeller, stresskofferter og pensjonspoenger. Vi trenger eventyret. Ikke bare som en underholdende lek, men som en måte å formidle idealer og livsvisdom på. En snarvei til hjerte og foratand. Det er nemlig alltid oss selv vi møter - forkledd som hekser og prinsesser, dyr og troll. En fortelling fra det gamle India begynner slik: En konge hadde noen sønner som var så dorske og giddaløse at de hverken
kunne eller ville lære noe. Myter og eventyr kan aldri bli uaktuelle. For de handler ikke bare om den gang og den tid. De kan like gjerne fortelle om hver gang og all tid. Men hver generasjon må erobre dem på nytt. Fortelle dem om igjen. På sin måte. Holde dem opp mot lyset fra sin egen hverdag. Enhver tid har sine eventyrfortellere. Men likevel og tross alt... blir ikke dette en "omvei"? Både for leser og forfatter? Hvis det er virkeligheten jeg vil beskrive, hvorfor går jeg ikke da bare rett på? Sett at virkeligheten er en skog vi har gått oss vill i. Og det har vi nok de fleste av oss. Da hjelper det lite å sette seg på huk og kikke på stener og strå. Den eneste sjansen vi har til å orientere oss er å finne et høyt punkt. Og eventyret er nettopp et slikt tre vi kan klatre opp i. For å få en oversikt. Se de store linjene i landskapet... På samme måte er det hvis du står med nesa tett inntil et maleri. Da vil bildet som regel bare virke forvirrende og meningsløst: uformelige farveflekker, streker og prikker. Først når du går et par skritt tilbake, begynner du å ane hva bildet skal forestille. På avstand blir det lettere å se en sammenheng. I litteraturen har man fra de eldste tider brukt eventyr og fabler for å skape en slik nødvendig distanse. "Det fantastiske" er et knep forfattere bruker når de vil forenkle og tydeliggjøre, når man vil ha frem det karakteristiske ved en situasjon, det vesentlige ved et problem. Mytene, eventyrene,fablene og lignelsene.... hjelper oss til å forstå oss selv og den verden vi er født inn i. Og da tenker jeg ikke bare på den rent saklig politiske/økonomiske hverdag - den fra dag til dag børsnoterte virkelighet. Jeg tenker minst like mye på det at vi eldes... det at vi elsker... det at vi skal dø. Alle de spørsmål som verdens maktmennesker og deres beundrere idag skryter av at de ikke har tid til å bry seg om.. For igjen å være litt personlig: Jeg bruker altså eventyr og fantasifortellinger fordi jeg derigjennom mener å kunne få sagt mest om den hverdag jeg lever i. Og hvorfor skriver jeg da ikke bare en rett frem hverdagslig og grei bok fra det virkelige kjøkken- kjønns- og fabrikkliv? Fordi jeg ofte finner realismen manipulerende og autoritær. Den er - på samme måte som enhver annen litteraturform - en tolkning av virkeligheten. Men altfor ofte gir den seg ut for ikke bare å være en tolkning, men å være virkeligheten. Den krever monopol på å kunne fortelle oss hva som er vår virkelighet. Og da blir den farlig. Da blir den tilslørende og forførende. Da blir realismen - i verste fall - en flukt fra virkeligheten... Hva overdreven realisme kan føre til har Lewis Carrol gitt oss et godt
eksempel på – i sin Sylvie and Bruno concluded fra 1893: (sitat) For meg er fabelen/bildet/lignelsen sannere enn noen detaljert dokumentarskildring. Men er jeg ikke redd for å bli misforstått? Jovisst. Men jeg har på en måte lært meg å akseptere at vi lever i en verden full av misforståelser, og at uansett hva vi sier eller hvordan vi sier det, så vil det alltid - et eller annet sted i buskene - finnes mennesker som misforstår oss... Etter et foredrag som dette, vil det erfaringsmessig være en ca 10 % av dere som kan banne på at jeg har sagt noe helt annet enn det jeg selv mener jeg sier. Og lignelsen er absolutt i faresonen. At den har lett for å bli misforstått vet vi jo alle fra vår såkalte barnelærdom... I det nye testamentet møter vi en av de virkelig store mestere når det gjelder kunsten å fortelle lignelser. Og han ble misforstått. Gang på gang. Selv disiplene, som burde kjent ham bedre, kom stadig luskende etter forestillingen og ba ham forklare. (Hva mente du egentlig?) Og vi ser Jesus sukke trett og oppgitt: dette betyr det, dette er lik det... Av og til mister han tålmodigheten og bjeffer sitt "Den som har øre, han høre!" Og ofte ender det med at han deprimert (og ganske forbannet) går avsides, for seg selv, for å be... Men likevel fortsetter han å bruke lignelser! Hvis han snakker om noe enkelt, noe hverdagslig, noe en-dimensjonalt, greier han seg med en entydig "klartekst", men hver gang han vil utttrykke noe som virkelig ligger ham på hjertet - da ser vi at han griper til lignelsen og fabelen... Fordi - som vi allerede har nevnt - lignelsen er det sanneste og mest virkelige vi har. Sagt på en annen måte: Den som har begge beina på jorda, står stille. For meg er myten en slags trampoline for fantasien. Men jeg vil gjerne få understreke at som forfatter er det de myter som ikke lenger er i direkte "hellig bruk" som fascinerer meg mest. Det er her jeg føler meg fri. Det er mange grunner til at jeg istedet for Allah og Jahve velger å leke med Zeus, Hanuman, Balder og Frøya. Jeg trives best blant myter som har kuttet fortøyningen til Det hellige. Nå driver de fritt omkring på fantasiens himmel... lik digre luftskip. Fremmedartede - men likevel underlig kjente. Mens de tålmodig venter på å bli til eventyr... Felles for myter, eventyr, fantastiske fortellinger er ønsket om å finne en sammenheng i tilværelsen. |