Myten er et tre å klatre opp i
Foredrag holdt på Historiska museet i Stockholm,
24. august 96

Fortsettelse fra forrige side

Felles for myter, eventyr, fantastiske fortellinger er ønsket om å finne en sammenheng i tilværelsen.

Jeg leker at alt mennesker gjennom årtusene har frembragt av musikk, kunst og litteratur, alle tanker og ideer, finnes på et stort imaginært roteloft. Døren står åpen for alle. Hadde den vært låst, ville jeg brutt meg inn. For her går jeg omkring så ofte jeg kan. Uten dette loftet kunne jeg aldri ha skrevet. Jeg lytter. Jeg fotograferer og tar avstøpninger, noterer, skriver av. Snur og vender. Leter etter fragmenter jeg har bruk for - biter som passer sammen med de bitene jeg har i mitt eget hode. Og jeg føler ikke at jeg hverken låner eller stjeler. Jeg betrakter alt som mitt eget. Eller rettere sagt: som vårt.

For hva er kreativitet? Det finnes mange forskjellige forsøk på definisjoner. Mitt er slik: kreativitet - det er den evnen vi har til å mestre våre egne assosiasjoner.

Og kanskje kan det her også være på sin plass å minne om at man blir ikke maler av å betrakte naturen, man blir det ved å se på malerier. Ved å betrakte andres bilder. Det er ikke naturen som gir oss lyst til å bli kunstnere, det er kunsten som inspirerer oss til å bli kunstnere. På samme måte er det ikke livet og tilværelsens forskjellige tildragelser som gir oss lyst til å bli forfattere. Du får lyst til å skrive bøker, fordi du har lest bøker. Kunst og litteratur avler kunst og litteratur. Sånn er det. Og det skal vi huske på - hver gang vi går opp loftstrappen.

Det mest spennende jeg har arbeidet med de siste ti - elleve årene er en serie med bøker fra Norrøn mytologi, fra Vår gamle gudelære. Etter min mening er den en vesentlig del av vår kulturarv. Den fortjener å bli holdt levende. Det er et spørsmål om å ha røtter. Og for meg kjennes dette stoffet som noe av det mest spennende jeg har arbeidet med overhodet. Tolv bøker á 64 sider ble det ut av det. Halvparten av sidene i farger. Og hver ny bok gjennomillustrert av en norsk kunstner. Altså: en ny kunstner for hver ny bok. Og jeg har med vilje valgt kunstnere som er så forskjellige som mulig. Enkelte synes dette er litt merkelig. De vil gjerne kjenne igjen personene fra bok til bok. Da pleier jeg å svare: Dette er ingen tegneserie. Og: ingen skal ha monopol på å fortelle oss hvordan de gamle guder - hvordan Tor og Odin - ser ut! For hør: Da vi samlet folkeeventyrene, gjorde vi den feil at vi brukte for få til å tegne for eksempel troll. Det førte til at det idag faktisk er umulig å tenke på et norsk troll uten straks å se for seg et av Theodor Kittelsens bilder! Ikke misforstå: Vi kan ikke skylde på Kittelsen. Det er ikke hans feil at han var så god! Men det viser hvor viktig det er å la mange lage forskjellige bilder fra gudenes og jotnenes verden. Hvis ikke, binder vi fantasien. Og det vil vi vel ikke?

Litt om arbeidet med disse bøkene : Vi er vant til å få mytene servert oss som fragmenter - her er en historie om det og her er en historie om noe annet. Det jeg har prøvd - i all ubeskjedenhet - er å sette sammen alle disse bitene. Jeg leker at bakenfor alt virvar, har det en gang eksistert et stort epos - en lang fortelling. Og det er denne fortellingen - eller en som kunne vært fortalt - som jeg er interessert i å finne. Jeg tenker meg altså at det hele er å ligne med et stort speil som er gått i stykker, bare skårene finnes. Og disse splintene forsøker jeg nå å sette sammen igjen. Omtrent som et stort puslespill. Skape en kronologi, en rekkefølge. Hva hendte når og hvorfor og i relasjon til hva? Særlig spennende har det vært å jobbe med fugene... Jeg begynte med å nevne roteloftet – dette veldige imaginære arsenalet vi eier av nedarvet kunnskap og informasjon. La meg derfor si: Jeg har vært trofast mot mytene. Mot de gamle overleveringene og Edda-kvadene. Men samtidig – samtidig har jeg også forbeholdt meg retten til å være uenig, til å gå andre veier - til å fortelle på min egen måte. For ingen eier mytene. Ingen – eier – mytene - alene.

Fordi jeg selv ble så grepet av dette stoffet, har det overrasket meg hvor stor uvitenheten er om (og til dels motviljen mot) denne delen av vårt åndelige fellesgods. Hvorfor er det slik? Jeg skal være kort. To ting spiller en særlig rolle,tror jeg. Først og fremst vårt norske mindreverdighetskompleks. Et kompleks omtrent på størrelse med Holmenkollbakken. Når norske diktere har brukt mytologiske motiver i sine vers med og uten rim, så har det derfor nesten bestandig dreid seg om for eksempel gresk eller romersk mytologi. Men personlig synes jeg ikke den norrøne står det minste tilbake for den vi finner i Middelhavsområdet. Vår gamle gudelære er - etter min mening - rett og slett et av de mest spennende, originale og tankevekkende forsøk som overhodet finnes på å beskrive vår indre og ytre virkelighet - fange livet og tilværelsen med ord og poetiske bilder. Hvem har for eksempel hørt om en kjærlighetsgudinne som har kjærlighetssorg? Slik er Frøyas skjebne. Hun kan hjelpe alle andre, men selv gråter hun seg i søvn hver eneste natt! For kjærligheten er en vill og voldsom makt i tilværelsen – og langt sterkere enn den gudinnen som er satt til å styre den... Eller hvem har ellers hørt om en øverste gud som har skapt verden, men som ikke forstår den? Det er jo det som er Odins problem. Faktisk. Hverken mer eller mindre. Det er det som ligger bak hans umettelige kunnskapstørst. Han har skapt verden - og han forstår den ikke. Men han vil forstå den! Odin gir hva som helst - ja, til og med sitt ene øye - for å kunne gripe om så bare en ny, liten flik av alle de skjulte og gåtefulle sammenhenger han aner omkring seg. Jeg tilstår åpent at jeg føler at han er kommet meg ganske nær under arbeidet med disse bøkene. Jeg har fått en ny respekt og beundring for Odin - og for de gamle gudene.

Jeg nevnte mindreverdighetskomplekset. En annen motarbeidende og negativ faktor i Norge er naturligvis minnet om nazismen - forræderpartiet Nasjonal Samling. Quisling og hans folk røvet på en måte hele vikingtiden fra oss. De brukte norrøne tegn og symboler på nesten alt de drev med. Ja, selv runealfabetet stjal de! Idag er det nesten utenkelig i en norsk avis eller et norsk tidsskrift å lage overskrifter med bokstaver som minner om tilnærmet runeskrift - vi vil jo ikke at folk skal tro vi er brune. For NS (som fremsto offisielt den 17.mai 1933) forsøkte å fremstå som et rotnorsk parti, et parti som appelerte til norske forbilder og forkastet alt fremmed. Dette førte til en ekstrem interesse for for norsk historie – særlig for tidsrommet før Norge kom under dansk herredømme... "Normannafolket" (på samme måte som det tyske Herrefolket) kunne se tilbake på en mer ærerik historie enn andre folk og var kort sagt på alle måter mer livsdugelige enn de som ikke hadde germansk blod i sine årer. Den nærmest sanseløse dyrkingingen av norsk middelalderhistorie ga seg mange utslag: partiets fane var naturligvis "Olavsbanneret" (etter Hellig Olav), rød bunn med gult kors, solkorset. Hirden, livvakten for de gammelnorske konger, ga navn til det "ordensvern" som partiet opprettet. Den gammelnorske hilsen "Heil og Sæl" sagt med fremstrakt hånd skulle avløse den vanlige "godmorgen". Hvert år holdt man "riksmøter" på kjente historiske steder som Stiklestad eller ved Hafrsfjord. Osv. Slik søkte partiet å appelere til nasjonale instinkter ved å utnytte gammelnorske symboler og tradisjoner.

Og resultatet? Solkorset er idag blitt et nærmest umulig symbol i Norge. Gode, gamle norrønne ord er bannlyst fra språket. Og mytene fulgte med i dragsuget da vi gjorde opp med landssvikerne etter krigen. Med andre ord: vi slo barnet ut med badevannet. Nazistene tok fra oss omtrent hele vår gamle norrøne kultur. Og vi sto bare helt rolig og lot det skje. Selv etterpå - selv lenge etterpå - har vi aldeles glemt å kreve tilbake det som vitterlig er vårt. Vi straffet tyvene. Men lot dem beholde tyvegodset. Sett utenfra må det fortone seg en smule ubegripelig.

Et eksempel: I Europa rynker vi på nesen og snubler sjokkert ut for bryggekanten når vi ser et indisk skip med hakekors i flagget sitt. Men for en inder er antagelig tankegangen omtrent slik: Hakekorset - svastikaen - er et eldgammelt symbol. I India har det vært i bruk i tusenvis av år. Det er et hellig tegn. Skulle man legge det bort og kaste det fra seg fordi noen hvite villmenn i det fjerne Europa misbrukte dette symbolet en ti års tid? I India eier man tydeligvis en nærmest trassig stolthet.

For at ingen skal misforstå: Akkurat svastikaen (hakekorset), ser jeg personlig ingen grunn til å prøve å vaske rent igjen her hjemme. Den kan nazistene etter min mening bare beholde. Skitt heller! Men setter vi ovennevnte eksempel på spissen, overfører det til Norge og uttrykker det som provokoasjon, kan vi kanskje si : Inntil vi har vasket solkorset (kjent hos oss siden bronsealderen!) så rent at vi på ny tør bruke det, inntil vi våger å kalle kongens garde for kongens hird - for det er jo det den burde hete - inntil da, så har faktisk Quisling og hans landsforrædere langt på vei seiret - i hvert fall på kulturfronten!

I et radioprogram (Dagsnytt Atten) overrasket journalistene meg med helt uten varsel å kaste inn i ørene mine et opptak av Quisling og hans hirdfolk, og spurte (i vanlig demagogisk stil): Er det dette du vil ha tilbake? Istedet for bare å svare høflig og benektende, burde jeg naturligvis ha glefset. Jeg burde heller ha svart: "Det dere nå sendte var et lydopptak fra en voldtekt. Vår gamle norske kultur ble voldtatt. Og selv om vi begge mener at voldtektsmannen bør straffes, så synes dere tydeligvis – i tråd med tradisjoner fra såkalte primitive samfunn – at også offeret fortjener å bli utstøtt! Hun er i deres øyne blitt uren, og vi kan ikke lenger ha noe å gjøre med henne. Det er her jeg er dypt uenig."

Min påstand er at hvis man ikke snart går i gang med å kreve de eldgamle symbolene tilbake igjen – en prosess som sikkert vil ta lang, lang tid – så står man i fare for å begå en skjebnesvanger feil. Ikke bare godtar man den plyndringen som skjedde den gang i 30 og 40-årene, men man gir tyvene og deres åndelige etterkommere en følelse av at dette kulturstoffet har de fått en viss hevd på. Følgene av dette ser vi tydelig nok allerede. Unge nynazister – og satanister – bruker idag symbolene som om de var deres og deres alene.

Riktignok er jeg klar over at vi nå begir oss ut i et minefelt. Og kanskje er tiden slett ikke moden ennå. Mulig det. Mulig at disse tingene ennå er så følelseladde at det er vanskelig å nærme seg dem. Men nettopp det at noe er vanskelig er vel grunn god nok til i hvert fall å snakke om dem? Alle tabuer må finne seg i å bli luftet fra tid til annen. Og hvis nazistenes misbruk av vår gamle kulturarv virkelig fremdeles er et tabuområde, så er det faktisk på høy tid at vi tar det alvorlig.

"Tenk om et tre veltet og vi var rett under det?" sa Nasse Nøff. "Tenk om det ikke veltet," sa Brumm, da han hadde tenkt seg om en stund.

I de siste årene har Norge opplevd en voldsbølge fra nynazistiske grupperinger. Navnene og symbolene til disse gruppene er som regel hentet fra norrøn mytologi. Ved å knytte sin kamp for et hvitt og raserent Norge til norrøn mytologi, prøver høyrekreftene å legitimere sin virksomhet, ved å fremstille seg selv som en del av en fortsatt nordisk tradisjon, som startet med vikingene og fortsetter med militante nynazister. Dessuten har de vært smarte nok til å forstå at å kalle seg nazist ikke ville være det lureste, i hvertfall ikke så lenge det fortsatt lever nordmenn som opplevde krigen. Derfor kaller de seg nasjonalister og vifter med norske flagg.

Og pressen har gått i fellen! I dag kalles Høyre-ekstremistene nazister, rasister og nasjonalister om hverandre. Som om ordene betyr det samme. (Norske media hyler opp mot det de kaller "nasjonalistungdommen") Slik gir vi nazistene en ny flik av flagget hver dag, så lenge det ikke settes en stopper for medias misvisende ordbruk.

Anvendelsen av norrøn mytologi i slike organisasjoner og grupper har skapt et problem for oss andre nordboere. La oss igjen se på solkorset – vår nordiske variant av den lykkebringende svastika. Her hjemme er det som sagt også det gamle merket til Hellig Olav – St. Olav. Noregs ungdomslag – en hundre år gammel bevegelse med rot i norsk folkelig kultur - idag særlig for landsungdom – hadde opprinnelig et slikt korsmerke som symbol! Men da NS tok solkorset som partiemblem først i 1930 årene, valgte Noregs Ungdomslag å legge det bort – for å markere en klar avstand til nazistbevegelsen . Istedet laget man et pilmerke. Men beholdt i det minste de gamle fargene rødt og gult.

Dette var bare ment som et eksempel, men... alle samfunn har symboler som kan regnes som kjernesymboler, det vil si symboler som er kjent for alle og som skaper emosjonelle reaksjoner når man blir konfrontert med dem. Og hvis det ytterste høyre klarer å forvandle symbolene slik at de bare gir en rasistisk betydning i dagens samfunn – ja, da blir det vanskelig å bruke symbolene, begrepene og ordene for oss andre som ikke ønsker å bli assosieret med nazismen. Derfor er det en utfordring for oss – og særlig for ungdommen – å gjenerobre både vår historie og vår mytologi.

Kjennskap og trygghet i egen kultur og tradisjon kan nemlig også være med på å redusere frykten for det fremmede. Et engasjement basert på tradisjonskultur kan skape et grunnlag for møter mellom ulike kulturer og tradisjoner. Slik kan det najonale i sin konsekvens bli internasjonalt, et virkemiddel for engasjement mot rasisme og fremmedfrykt. Her i Skandinavia bør det jo forøvrig være mer snakk om kulturell identitet enn nasjonal identitet. Og politiske utgrupper må aldri få monopol på symboler med forankring i vår felles nordiske historie.

[FORRIGE SIDE] [ARTIKLER OG FOREDRAG]