På eventyr i Pooh-country og blant engelske klovner

av Tor Åge Bringsværd (og bjørnen Brumle)

Det var en rå og kald morgen sånn et stykke ut på dagen (torsdag 5. februar 1998), dvs. omtrent litt før elleve og her sto vi – min trofaste bamse og jeg – foran billettluken på Charing Cross Station i London – og klokken var – helt uten at vi hadde tenkt på det før nettopp da – klokken var (og jeg lyver ikke en millimeter:) ti på elleve. Tilfeldighetene er som kjent våre venner, og det var bare naturlig at Brumle tok dette med klokkeslettet som et godt varsel. Og var det noe vi trengte, så var det et godt varsel, for plutselig kunne ingen av oss riktig huske hvilken by vi skulle til eller hvor i hele ville England vår kjære Skog hadde gjemt seg – bare at det var i syd (ikke sant), i Sussex (ikke sant) og muligens i retning av en by som begynner på H eller kanskje det var T (ja, akkurat).
Mannen i luken var heldigvis tålmodigheten selv (i motsetning til den lange køen bak oss) og hadde ingenting imot at vi forsøkte oss med diverse andre lyder og bokstavsammensetninger som vi svakt forbandt med de adresser avdøde Christopher Milne har etterlatt seg i sine erindringsbøker (og som Kjersti Scheen i all sin omtenksomme vennlighet ga oss del i allerede i Brummboken 94).
Men langt om lenge demret det for oss – og med begeistret hjelp fra mannen i luken – tryllet vi navnet frem på leppene: Hartfield! Det var til Hartfield vi ønsket en billett!
"Men dit går det ikke noe tog," sa mannen.
Køen bak oss knurret svakt.
"Nei,vel," sa jeg. "Hva skal jeg så gjøre?"
Knurringen ble gradvis sterkere.
"Du kan dra til Tunbridge Wells istedet," sa mannen i luken. "Plattform 5. Det er toget til Hastings."
"Og fra Tunbridge Wells?" sa jeg.
"Fra Tunbridge Wells kan du ta en buss som heter... et øyeblikk." Han lente seg ned under disken og lette frem en diger katalog.
Bak meg var knurringen nå nærmest tøylesløs, og flere hadde begynt å bruke såkalte sterke uttrykk, uten at det på noen måte gjorde situasjonen lettere.
"Og toget går når?" sa jeg til min venn bak luken, som stavet seg langsomt og verdig gjennom alfabetet. Han var av den typen som slikket på fingrene hver gang han vendte et blad.
"Toget til Tunbridge Wells?" sa han – nesten overrasket over at jeg sto der fremdeles. "Det går om to minutter. Avgang kl 1110.
Du bør nok skynde deg!"
Og så løp vi – min Bamse og jeg – jeg hadde nær sagt: Til folkets elleville jubel.
Men vi burde nok ha ventet på å høre bussnummeret.

Rekker jeg å lese en avis?
Du rekker to, sa min nabo på setet bak.
Og det var akkurat to jeg hadde (snuppet til meg i togreisens anledning fra resepsjonen på Hotel Senator i Westbourne Terrasse, hvor rommene er så små at Brumle – som har tilbragt over 40 år av sitt liv i en kommodeskuff [Se boken Tigergutt kommer til skogen og spiser frokost, Gyldendal 1989] – finner dem hjemlige og trygge.)
Hva sto det i avisene?
Det sto at en av min ungdoms helter – science fiction-forfatteren Arthur C. Clarke ble beskyldt for å ha bedrevet pedofili på Sri Lanka. Det sto en masse om Bill Clintons sexhistorier også – og om Tony Blairs besøk i Washington, i anledning deres felles interesse av å bombe Irak tilbake til stenalderen. Men det som likevel fremdeles var dagens oppslag (og tema for skrudde lederartikler) var drakampen mellom England og USA om rettighetene til vår kjære Brumm-bjørn. To dager tidligere hadde nemlig parlamentsmedlemmet Gwyneth Dunwoody fra Crewe og Nantwich ropt – med høy røst – at når statsminister Blair var i USA likevel, så fikk han søren tute meg se å få med seg alle de stakkars Brumm-dyrene hjem igjen! Ole Brumm var fange i New York, hevdet hun indignert. Han og de andre vennene satt i et trangt glassbur i et støvete bibliotek og hadde det vondt! Dyrene må befris, ropte parlamentsmedlemmet med det vanskelige navnet. ("They are part of our heritage and they want to come home".) Hun krevde at saken øyeblikkelig fikk den største prioritet, og avsluttet med følgende salve: "It is really sad that they should have wasted 70 years in exile. Oh, the indignity of it all!" Og som rett og rimelig var kastet naturligvis all verdens tabloider seg over denne lekkerbisken av en ikke-nyhet. Saken ble ytterligere komplisert og enda mer mediavennlig fordi ingen tydeligvis ante en fjert om historiens såkalte fakta, og derfor kunne alle og enhver fritt jodle i vei – noe man også ettertrykkelig gjorde. I New York trykket man bildet av Disney-Brumm over hele første siden av en av byens største aviser – og med underforståtte krigserklæringer (Hva blir det neste? Snart vil vel disse gale engelskmennene påstå at Mikki Mus er engelsk også?) Det var i det hele tatt stor baluba.
Og dette satt vi og leste.
Mens det grå (som er London) ble stadig grønnere – og etter en lang stund nesten til å leve i.
"Men var det ikke Milne selv som ga dem bort, da?" sa Brumle. "Jeg minnes å huske at vi har skrevet litt om det der..."
"Jovisst," sa jeg. "Han ga dem til sin amerikanske forlegger, som siden ga dem videre til New York City Library – for at alle som ville skulle kunne få hilse på dem."
"Og omvendt," sa Brumle.
"Akkurat."
"Gi bort og ta igjen – det er ikke pent," sa Brumle.
"Nei, " sa jeg, "blant barn og barnlige sjeler har det alltid vært regnet som en relativt alvorlig sak."
"Men med British Museum er det annerledes, " sa Brumle (for der hadde vi vært dagen i forveien). "De skattene som er der er jo ikke gaver, men tvertimot ting som er røvet og stjært."
"Stjålet," sa jeg. "Det heter stjålet. Men ellers har du aldeles rett. Fra British Museum burde nok mange kreve tilbake både det ene og det andre! Kanskje hun med det vanskelig navnet faktisk gir egyptere og grekere og tyrkere og indere noe alvorlig å tygge på?"
"Og assyrere," sa Brumle (for det var den avdelingen som hadde gjort mest inntrykk på ham. ) [Og hvem kan vel unngå å bli rørt og opprørt over de gamle relieffene med brutale bilder fra kongelig løvejakt?]

Hvorfor var vi i England?
Flere grunner. Først og fremst ønsket om å se gamle angelsaksiske manuskripter, [Helt sant. Kors på halsen!] men dernest (eller nesten like mye!) ønsket om å besøke Hundremeterskogen og å gjenoppta kontakten med engelske klovner. Ja, akkurat. Spesielt interesserte lesere vil nemlig vite at jeg tidligere har skrevet [Først offentliggjort i et nærmest håndskrevet festskrift til forlagsredaktør Øyunn Krokanns 50-årsdag. Deretter trykt bl.a. i etterordet til romanen GOBI. Baghdad ,Gyldendal 1997] om et beveget besøk på den åttende internasjonale klovnekongress i Bognor Regis (april 1989) – noe som har ført til at enkelte (til og med venner og kjente) tror at jeg stadig og ustoppelig er tilstede og vifter med min røde nese ved slike tilstelninger – på samme måte som de fleste tror at jeg har vært utallige ganger i Skogen. Sannheten er at jeg før denne Englandsturen bare en eneste gang tidligere hadde vært en klovn blant klovner. Og at jeg aldri før – det vil si: Never! – hadde vandret på gjengrodde stier i Ashdown Forrest (som Skogen jo egentlig heter). Men denne gang skulle altså endelig osv. Og når det gjaldt klovner, så hadde jeg allerede fire dager tidligere (dvs. sist søndag) – og nå må jeg spørre (unnskyld uttrykket!): Er det noen som har noe i mot en tilsynelatende avsporing?
Takk.
Da vet jeg at jeg ved første anledning og med god samvittighet kan fortelle dere om noe som kanskje ikke helt... men nok om det. Nå er vi fremme i Tunbridge Wells. Avporende innskudd får vente. Her gjelder det å tumle seg av toget.

Men fant vi noen buss?
Nei.
I Tunbridge Wells var det ingen som visste noe som helst om en buss til Hartfield. Den eneste som trodde han visste noe, mente at den var sluttet å gå for flere år siden.

Antaglig var det en sammensvergelse av taxisjåfører.
Fjorten pund koster turen til Hartfield. (I tilfelle det er noen av dere som liker å kjøre drosje). Og sjåføren var helt enig med meg i at det ganske sikkert ville bli mye lettere å få en buss tilbake – den andre veien...

Der satt vi – mens Sussex gjorde seg grønn og interessant utenfor bilvinduet – der satt vi og tenkte på Tussi. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje fordi jeg nettopp hadde vært på kunstutstilling [Den store utstillingen av alve-bilder i Royal Academy of Art] og sett Edwin Landseers (1802 - 1873) berømte bilde fra En Midtsommernattsdrøm [Det som til daglig henger i National Gallery of Victoria, Melbourne] – der hvor alfedronningen og mannen med eselhodet sitter så stille og tenksomt ved siden av hverandre, og hvor hun lener seg henført inntil ham. Og jeg husker jeg tenkte: De fleste andre pleier å fremstille denne scenen burlesk eller komisk. Men det vakreste i dette bildet er jo nettopp eselansiktet! Jeg forstår godt at en alfedronning kan bli forelsket i et slikt esel!

"Og slik er det jo med klovner også," sa jeg. "De får oss til å le og gråte på en gang."
"Og hulter til bulter og nesten samtidig," sa Brumle, " Ofte vet vi ikke hva som er hva en gang – og det er sikkert derfor det heter: Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte."
"Sett på den måten er Tussi nesten en klovn?" sa jeg.
"Akkurat," sa Brumle. Og så snakket vi om noe annet i stedet – eller nesten noe annet: Vi snakket om hvilke filmskuespillere vi likte best (Marx Brothers og Helan og Halvan) – og vi snakket om Den Store Klovnegudstjenesten vi nettopp hadde vært på (1.februar) – til minne om Joseph Grimaldi – han som all verdens klovner regner som sin "stamfar". Gudstjenesten holdes hvert år den første søndagen i februar. Da søker alle som har rød nese til Holy Trinity Church i Dalston – et arbeiderstrøk på Londons østkant. Det er ikke så lett å finne frem – (Turistkontoret vet ingenting, guidebøkene er underlig tause, de kirkelige myndigheter sier de aldri har hørt om arrangementet, og det annonseres heller ikke i avisene) – så jeg gir dere like godt den nøyaktige adressen her (Beechwood Road) – i tilfelle noen av leserne skulle føle seg like kallet som min gamle bamse og meg selv. Det er en hyggelig stenkirke hvor det også til daglig er barnehave – The Teddy Bear School (!) – og hvor det drives forskjellige fromme aktiviteter, som for eksempel Karate og Tae Kwon Do. Da vi kommer dit – en tre kvarters tid før selve gudstjenesten – er hele barnehaven (et stort forrom til selve kirkerommet) full av mer eller mindre påkledde klovner som sminker og steller seg, ler og fjaser. Etterthvert som de blir ferdige trekker de inn i selve kirken og driver apestreker med de av menigheten som allerede har benket seg. Noen bruker filmkameraer som gjør alt mulig annet enn å ta bilder, andre har hånddukker som slår av en prat med folk – og noen blåser opp ballonger til barna, og knyter ballongene slik at de minner om hunder og giraffer. Presten er også i full sving. Han forteller vitser og leder oss i diverse allsang. Det er et yrende og lattermildt liv her inne. Brumle og jeg rusler omkring. Overalt henger det store røde kleder og bannere med smilende klovneansikter. I et hjørne av kirken er det en "minnekrok" for Joseph Grimaldi (1778 - 1837). Vi finner bilder av ham – og et stort glassmaleri som viser klovnen i forskjellige positurer. Her er også Klovnens bønn i glass og ramme – den jeg vet alltid blir bedt høyt ved slike tilstelninger, og som begynner slik: "Herre, jeg takker deg for at du kaller meg til å dele med andre denne din mest dyrebare gave, som heter Latter." Og slutter med ordene: "Hjelp meg å huske at din Dårskap er klokere enn noen menneskelig visdom. Amen." Men nå begynner orgelet å spille. Vi finner tilbake til plassen vår. Opp midtgangen kommer nå alle klovnene i lang prosesjon. Foran går en klovn med høy hatt og bærer en fane hvor det er bildet av en gjøgler og hvor det står med brodert skrift: Here we are/ Fools of Christ. Hele menigheten har reist seg og vi synger (stående) den "klovnesangen" jeg liker best, og som begynner sånn: "I danced in the morning when the world was begun/ And I danced in the moon and the stars and the sun/ And I came down from heaven and I danced on the earth/ At Betlehem I had my birth./ Chorus:/ Dance then, wherever you may be, I am the Lord of the Dance, said he/ and I'll lead you all wherever you may be/ and I'll lead you all in the dance, said he."
Det er en lystig – men samtidig alvorlig forsamling.
Og mange – mange er like vakre som eslet på bildet til Edwin Landseer, ja, noen er nesten enda vakrere.

Dette er som sagt en avsporing. Men slik satt vi nå en gang og mimret i drosjen mellom Tunbridge Wells og Hartfield.
Og så er det på tide å gripe tak i Brumm-tråden igjen:

I Hartfield er det naturlige første-stopp den sagnomsuste butikken Pooh Corner i High Street. Og den fortjener sitt rykte. Den Brumm-venn som ikke faller for en fristelse eller to her, er enten blakk eller uten kredittkort.

Butikken ligger i et over tre hundre år gammelt hus (Queen Anne-stil) og har vært drevet siden 1978. Åpen fra kl 9 til 17 (på søndager fra 1330 til 17). Vareutvalget er som sagt rimelig imponerende og man tar gjerne imot bestillinger på postordre. Skriver man til dem, får man tilsendt en diger katalog. Adresse: Pooh Corner. High Street. Hartfield. East Sussex. TN7 4AE.
Selv nøyde vi oss med klistremerker, diverse buttons og et kart. (Men vi hadde veldig lyst på et armbåndsur som viste et bilde av Brumm med en honningkrukke over hodet og hvor setningen Oh, bother! tjente som sekundviser.)

Kartet, ja. Vi kjøpte et karthefte. Og her er et par hjelpsomme utsnitt hentet derfra. Først et som viser hvor i England.

Dernest et som viser "Pooh-Country" (dvs. hva som er innenfor firkanten).

Og endelig et utsnitt som bent frem er til å bli klok av (hvis man bare blir oppmerksom på det i tide, for eksempel underveis.)

Det var Brumle som foreslo at vi burde vise frem disse kartene. Han mente at skulle det være, så skulle det være – og at leserne ville sette pris på at vi var så Konkrete og Nøyaktige som Bare Mulig. "Slik at de selv – eventuelt – kan ha Gleden av å gjøre noe Helt Annet enn akkurat det som vi gjorde." (Som han valgte å uttrykke det.)
Så altså – derfor.

[Legg merke til de store bokstavene. De kommer helt av seg selv og blir flere og flere jo nærmere man kommer Skogen. Så vidt jeg vet er det ingen som har funnet noen rimelig forklaring på fenomenet. Antagelig har det noe med klimaet og grunnforholdene å gjøre. Milne selv – som jo levde en brorpart av sitt liv i disse traktene – lider jo nærmerst av et galloperende behov for å bruke store bokstaver på selv de mest uventede steder. Men alvorlig talt: Det kan ikke Bare være Klima, Grunnforhold – og eventuelt Drikkevannet – som spiller inn, for selv Her og Nå – mens jeg sitter i skrivestuen hjemme i Hølen – på relativt god fysisk avstand fra Skogen – SÅ BRUKER JEG JO LIKEVEL STORE BOKSTAVER! Vi må altså ha lov til å tro at Fenomenet med De Store Bokstavene ikke bare inntreffer når man bor der (kortere eller lengre tid), eller tilfeldigvis (eller med hensikt) kommer i kontakt med Skogen rent FYSISK (mao. går seg en tur), men Også når man nærmer seg den PSYKISK, dvs. rett og slett bare Tenker på den. Dette er et tema/emne/område som vi gjerne vil få lov å Komme Tilbake til ved en Senere Anledning (hvis den byr seg).]

Siden kartet ikke sier noe om avstander, tillot vi oss å spørre hvor langt det var til Brummpinne-brua (Poohsticks Bridge) – som vi straks blinket ut som et slags hovedmål. Og svaret den vennlige butikkdamen ga oss, var kort og godt at "det er bare en deilig liten spasertur."

"Ting betyr nok ikke helt det samme på alle språk," sa Brumle – mangfoldige skritt senere.
Vi befant oss midt ute på et endeløst jorde, omgitt av piggtråd og så sølete og fullt av kumøkk at det antagelig fortjente plass i Guiness Rekordbok. Vi hadde forlengst mistet tellingen med antall låste grinder – hvor det var meningen at gamle mennesker skulle svinge seg over ved hjelp av halvråtne plankebord festet til grindestolpen med tvilsomme spiker.
Hvordan var vi havnet der?
Rett og slett ved å følge noen dumme små klistremerker hvor det sto Public Pathway (eller noe sånt) og hvor en eller annen spøkefugl hadde skrevet med svak og fullstendig vannoppløselig tusj: To Pooh Bridge. Av og til sto det små piler på dem også (som pekte snart hit, snart dit) – og på en ekstra velutstyrt gjerdestolpe helt i begynnelsen av "fot-stien" (dvs like ved Hook Farm) fant vi til alt overmål en Japansk plakat (vi tror den var japansk, og vi tror den hadde noe med med saken å gjøre).
Alt dette var vi enfoldige nok til å følge.
Og kartet hadde vi derfor uten videre lagt ned i den plastposen som vi (særlig den første timen) forsøkte å svinge muntert med. (For hvem trengte vel å gå med et utbrettet papir i hånden når verden likevel var full av tusjpiler? tenkte vi.)
Ta Lærdom Nummer En: Følg kart – aldri små vimsete piler.

Traff vi ingen underveis som vi kunne spørre? Jo. Vi traff en eldre kar som leide en liten hund som antagelig var en blanding av pekineser og puddel. Men dette var lenge før vi klatret over den første, skjebnesvangre grinden og altså på et tidspunkt da vi ante fred og ingen fare. Dessuten var mannen – da han hørte hvor vi var fra – mest interessert i å fortelle at han hadde kjent et ektepar fra Norge en gang, og han var tydelig skuffet over at jeg ikke visste hvem de var.

Hvor mange jorder tråkket vi rundt på? Vi husker ikke. Vi husker bare at noen jorder var tomme, noen hadde kuer og noen hadde en hel bråte sauer med digre turkise sprayflekker på rompa. Et sted begynte Brumle (lettere nervøst) å snakke om at det kanskje var her – nettopp like i nærheten – at Brumm-bjørnen hadde ruslet omkring den gang han (slik det faktisk står å lese i forordet til Huset på Bjørnehjørnet) møtte ett hundre og syv kuer som satt på en grind – bare at den kvegflokken som så ivrig sperret veien for oss nesten virket som om den tilhørte de mer Villere Dyrene og hvor søren var det blitt av grinden? (Flere japanske papirlapper enn den første var det heller ikke å se.)

Tåler vi en avsporing til? Jeg mener: Når vi likevel tramper omkring nærmest på måfå? For jeg har lyst til å nevne mer om klovnegudstjenesten i Dalston.

Gudstjenesten ble forrettet av klovnene selv, presten holdt seg klokelig i bakgrunnen helt til han lyste velsignelsen over oss som en rimelig avslutning. Skriftstedene ble lest av de underligste skikkelser. Særlig imponerende var Lord Pandrum – en elegant, eldre herre med høy, rød hatt, en diger hveps montert på det ene brilleglassetet og kosedyr på skulderen (Brumle mener det må ha vært en røyskatt) . Selve prekenen ble holdt av en klovn som balanserte på en stor, blå ball samtidig som han sjonglerte med tre epler. Nå skulle han også prøve å spise et av dem, fortalte han. Men det ene var surt, og det var selvfølgelig nettopp det han tok en bit av – og dermed falt han i gulvet. Det er alltid vrient med epler, sa klovnen – og før vi visste ordet av det var han langt inne i en komisk gjenfortelling om Adam og Eva. Han blir siden avbrutt av to andre klovner (mann og kone) som krangler noe aldeles voldsomt, fordi de har mistet en sau og nå vil mannen absolutt ut å lete etter den, mens kona mener at kjære, har de ikke mer enn nok sauer likevel, og hva er det som er så viktig med denne ene? Det lille lammet har naturligvis gjemt seg bak alteret – men kommer brekende frem når vi synger om det. Nesten til slutt går noen til Grimaldihjørnet og legger ned en krans. Og helt til slutt går vi alle – menighet og klovner – ut av kirken i løssluppen prosesjon ledet av en klovn som bærer på en diger bløtkake. Så samles vi i gymnastikksalen på barneskolen rett over gata, og der er det kaffe og kaker – og gratis klovnerier med fløyte og felespill til langt ut på kvelden. Her treffer jeg også en norsk klovn. Joda, for slike finnes. Og denne heter Knut og er fra Kristiansand.

Og så setter vi tilbake til jordene langt der nede i Sussex igjen:
Har jeg nevnt at det var sølete? Ja. Men jeg nevner det gjerne en gang til. Det var ubeskrivelig sølete.

Men plutselig – nærmest et halvt år etter at vi hadde gitt opp håpet – ble stien plutselig slik en sti skal være og ikke bare et sølete tråkk over åpne vidder. Nesten en skogssti ble det! Og sannelig smatt det ikke en harepus rett forbi bena våre også. Det var rent så vi ble andektige. Og fra nå av ble det bare bedre og bedre – heldigvis. Et sted hørte vi tilogmed at fuglene kvitret (eller kanskje lydene kom fra en gård i nærheten, hvor en stor tankbil holdt på å suge tom en septikktank akkurat da). Uansett: Poetisk var det.

Og så var vi ved brua. Og den var akkurat så vakker som vi hadde tenkt oss. Ja, faktisk enda vakrere!
På "vår" side var det en liten minnesten, og på den sto det:

POOH STICKS BRIDGE
immortalised by A.A.Milne and Ernest Shephard
Built in 1907 by J.C.Osman and
restored in 1979 by National Westminster Bank and DLS Ltd.
for
East Sussex County Council

En halvspist sandwich lå på toppen av stenen, som en gave til fuglene – og til Spretts slekt og venner.

Det er rett og slett et av de mest fredelige og harmoniske steder jeg har vært. Og Brumle var enig. Så der ble vi – i nesten en time. Vi hadde brua fullstendig for oss selv. Vi plukket kristtorn-blader. Og vi kastet pinner, naturligvis. Noe vi tidligere bare hadde gjort i cyber-space (for det lar seg nemlig gjøre på Internett!). Av og til vant Brumle, og av og til vant jeg. Og av og til vant ingen, for pinnene satte seg fast i en vase av kvist og kvast rett under oss. Og elven – The Meadway – var ganske riktig rødbrun – og den klukket og sang, akkurat som vi hadde håpet den ville gjøre. Men dyp er den jo slett ikke, så egentlig skjønner jeg ikke hva Tussi (kapitel 6 i Huset på Bjørnehjørnet) bærer seg slik for... (Likevel velger jeg nok – i motsetning til enkelte andre som har skildret sine reiser til disse egne – å kalle den en elv og ikke en bekk! Vi som er fra Hølen er litt engelske på den måten, og jeg har selv en mektig elv av omtrent samme lommeformat rennende rett forbi flaggstangen. Nok om det.)

I oppløftet stemning forlot vi Poohsticks Bridge og vandret videre – og det var først da vi møtte et heseblesende tv-team (som hadde gått seg vill, men hadde til hensikt å lage et eller annet kult og ironisk to-minutters-innslag om hvordan Pooh helt overraskende hadde skapt et slikt spent forhold mellom England og USA) at vi forsto hvor slitne vi var – og hvor merkelig det var at føttene ennå var i stand til å bevege seg. Tv-folkene lo godt og hjertelig da de møtte oss. De hadde nok sett oss, sa de, hvordan vi i det uendelige hadde virret omkring som en svart, men ivrig prikk i det vidåpne landskapet. Og de hadde lurt fært på hvorfor vi absolutt ville gå til fots den langeveien, og ikke hadde brukt bil istedet? [Vel hjemme og med et helt annet – og ganske berømt – kart foran meg, ser jeg at avstanden (dvs. hele turens fryktelige lengde) påstås å være et så latterlig lite antall kilometer at jeg slett ikke bryr meg om å nevne det. Kartet er en fornærmelse mot føttene, og tar for eksempel ikke hensyn til noe som helst. (Interesserte lesere vil likevel finne det bl.a. i en av Christopher Milnes egne erindringsbøker. Ham om det.) ]

Like rundt svingen var det nemlig en parkeringsplass.
Og her kan det være på sin plass å bringe et nytt utsnitt fra det lille kartheftet på bunnen av plastposen.

Etter å ha sett denne parkeringsplassen orket hverken Brumle eller jeg tanken på å bevege oss lenger inn i skogen. Vi trøstet hverandre med at vi hadde sett brua og at det var den vi egentlig osv – og dessuten kan det være greit å spare noe til en annen gang også. Akkurat der og da var vi litt stolte av at vi ikke gjorde det minste forsøk på å haike. (Men i etterkant spør vi hverandre hvor dumme det egentlig går an å bli). Vi gikk tilbake til Hartfield – men denne gangen fulgte vi for enkelthets skyld riksveien – eller hva det nå heter der borte, nummeret er i hvert fall B2026. Der var det biler og asfalt. Men vi fikk nå i det minste et gløtt av Cotchford Farm – hvor Milne-familien bodde den gang for lenge siden. Brumle var rørt og mumlet om at han egentlig kunne tenke seg å leve sine siste år som en vill og romantisk bjørn, men selv var jeg bare sliten.

Ta Lærdom Nummer To: Lei en Bil – ellerRing for Guds skyld etter en Drosje.

Dagen ble avsluttet på The Gallipot Inn – et vertshus fra det 16. århundret – hvor det skotske ekteparet (som hadde overtatt stedet bare for et halvt år siden) ikke visste hva godt de skulle finne på for å gjøre verden myk og vennlig igjen for to slitne fotturister fra Norge.

Postadresse: The Gallipot.Upper Hartfield. East Sussex. TN7 4AJ.

Det er to peiser der - den til høyre er drevet med gass - men i den til venstre fyres det med kull og vedkubber. (Noe som er en velsignelse i et land hvor avisene for tiden bringer helsides annonser for Peis Med Fjernkontroll.) Og maten er god! Selv spiste jeg Calamares – og deretter ovnsbakt Avocado. Hele tiden gikk naturligvis diskusjonen høyt omkring spørsmålet: Bør dyrene tilbake til England eller ikke? Brumle og jeg deltok så godt vi kunne – og det ble umiddelbart en del interesse omkring vår påstand om at British Museum egentlig er en røverhule fra kolonitiden (et poeng mange skotter ikke har det minste i mot å brodere videre på). The Gallipot er hermed anbefalt.

Og det beste av alt: Bussen tilbake til Tunbridge Wells – den som mange mente ikke fantes – stopper rett utenfor. Den har nummeret 291 og går riktignok bare hver annen time (og knapt nok det) – men den finnes! (Den bussen Brumle og jeg tok gikk kl 1733, og vi rakk akkurat et tog til London kl 1802.)

Og nå – helt til slutt: En siste avsporing.

Mandag – altså dagen etter gudstjenesten – deltok Brumle og jeg på nok et klovnearrangement. Denne gang dreide det seg om en minnestund for en annen klovn – en som nettopp var død. Han het Michael Balfour – og jeg må med skam innrømme at jeg inntil da aldri hadde hørt om ham. Men i England hadde han tydeligvis vært et stort navn – og hatt småroller i ca 250 filmer (bl.a. komiklassikeren Genevieve fra 1953 og Truffauts filmatisering av Fahrenheit 451 fra 1966.) Minnestunden var i The Clowns Gallery (1 Hillman Street) like bak Hackney Town Hall. Dette stedet (som nesten bare er åpent den første fredagen i hver måned) er fullt av klovnebilder og cirkusminner. Blant annet er det her den oppbevares, den store samlingen med malte klovne-egg. (Alle klovner sender fotografier av maskefjesene sine – og disse blir så kopiert på egg og oppbevart for ettertiden.)
"Det var en fin minnestund," sa Brumle. "Jeg skulle ønske noen ville holde en slik for meg også, hvis jeg noen gang skulle dø."
"Hva synes du var det fineste?" sa jeg.
"At alle var så glade," sa Brumle.
Ja, for det var de virkelig! I stedet for å snakke trist med hverandre, ble det fortalt vitser og morsomme anekdoter om den døde. En etter en spratt folk opp og fortalte om noe de husket – om en gang de hadde ledd sammen. For alle var enige: Det hadde alltid vært så mye morro med Michael. Han hadde bestandig funnet på så mye rart. Det hadde alltid fulgt slik glede med ham. Lord Pandrum, som i sivil heter David Drummond og driver en liten bruktbokhandel ved Leicester Square, var kveldens vittige, varme og varsomme toastmaster.
Enken og døtrene var der. Broren på 82 år (som vi sang bursdagsangen for, siden han fylte år dagen etter). Alle fniste og lo. "Du kan ikke tenke på ham uten å le!" var det en som sa. Og en annen minnet om at Michael aldri ble trett av å snakke med barn – og at ingen hadde vært så hjelpsom mot unge klovner som nettopp han. Vi så på gamle filmklipp. Vi spiste kjeks og drakk rødvin. Vi hadde fått velge hver vår knapphullsblomst. Stemningen var lys og lett – og med en poetisk og surrealstisk undertone som minnet om Fellini. (Utenpå det lille heftet som man pleier å få i kirken ved slike anledninger – der man trykker teksten på salmene osv – var det et foto av den avdøde som klovn og med følgende billedtekst: Always turn your face to the sunshine, and the shadows will fall behind you.)
Men hva husker jeg best?
Jeg husker amatørvideon fra selve begravelsen. En vogn trukket av hester homper over brostenene i en landsbygate. Bak vognen går familien. Sortkledde. Kvinnene bærer slør. Men så – like bak dem – kommer en ren horde av klovner. I fullt kostyme. Noen går. Noen kjører tråbiler. Mange bærer ballonger. Og så ser vi på likvognen igjen. Kisten ligger i et stort glassbur. På bakvinduet er det klistret et stort smilende fjes. Og lent opp mot kisten... er en Ole Brumm-dukke.

Der flettet de to trådene seg endelig inn i hverandre. Og nå henger det hele sammen, ikke sant? Slik vennlige tilfeldigheter og poetiske digresjoner så ofte gjør i denne vår forunderlige verden.
Heldigvis.

(Hvis du vil se flere bilder fra et senere besøk i Skogen (november 98) – så kan du klikke her.)

[TILBAKE TIL BRUMM]