Jeg tillater meg på denne måten å gjøre oppmerksom på et hjørne av Brumm-forskningen som hittil ikke synes å ha opptatt våre hjemlige arktofiler i nevneverdig grad, men som ikke desto mindre – og særlig dette siste året – synes å ha kommet mer og mer i fokus i den brummologiske dialog og debatt som føres de fleste andre steder i verden: Jeg sikter naturligvis til spekulasjonene omkring Kristoffer Robins bukseseler.

I de to primære kildeskriftene nevnes bukseselene bare én gang, men til gjengjeld skjer dette i en meget (for ikke å si: Usedvanlig) sterk og følelsesladet scene. Vi er i kapitel 4 i Huset på Bjørnehjørnet – det kapitlet hvor det viser seg at Tigergutter ikke kan klatre i trær. Vi er forbi alle misforståelser om jagularer, det er nå klart (på side 65) at de to der oppe i trekronen ikke kan regnes blant de Frykteligere Dyrene, men tvertimot er våre venner Tigergutt og Ru, problemet er nå bare: Hvordan skal vi få dem ned igjen? Etter at Brumms forslag (som i og for seg er interessant (1) )

For eksempel når vi tenker på (og det tror vi Brumm også gjør) hvordan folk i Katalonia ved festlige anledninger klatrer opp på hverandre og "bygger" flere etasjer høye menneskepyramider.

ble nedstemt – i hvert fall av Tussi – er det (ikke uventet) Kristoffer Robin som finner løsningen. ("Jeg tar av meg frakken min," sa Kristoffer Robin. "Vi bretter den ut og holder den stramt i hvert vårt hjørne. Så kan Tigergutt og Ru hoppe ned i frakken. Da vil de falle bløtt og godt og slår seg ikke.") Og så er vi fremme ved bukseselene. Nå kommer det. Vi siterer:

Her er det mye å bite i! Og mange ubesvarte spørsmål. Det er derfor bare rett og rimelig at de er blitt så vidt heftig diskutert i det internasjonale bjørnemiljø. For eksempel: Hvilken annen anledning refereres det til? Når var "en gang før"? Det sies "mye yngre", men for en liten gris trenger ikke dette å bety mer enn et år eller to, kanskje tre. Hvor god hukommelse har egentlig en gris? Og fremfor alt: Hvordan kan vi være sikre på at det er de samme selene? Men her og nå velger vi – av plasshensyn(2)

(2)Men motstrebende – det må vi medgi.

– å la alle disse spørsmålene ligge. Og de av leserne som er spesielt interessert i den mer staffasjemessige siden av saken henvises i stedet (naturligvis) til P. H. Sanders standardverk: A Short History of British Braces (Oxford 1952), hvor man i tillegg til bukseselenes historie også vil finne lange utredninger om belter (3)

Det refereres bl.a. til at Agamemnon (grekernes leder i kampen mot Troja) ga sine menn ordre om å spenne beltet før slaget. Av dette kan vi slutte at beltet i hvert fall er såpass gammelt, og kanskje enda eldre, skriver Sanders i sin interessante studie, hvor han forøvrig ikke bare drøfter praksis og symbolikk omkring dette med å stramme beltet, men også nevner utallige eksempler på det motsatte. Bl.a. gir han oss en gripende skildring av hvordan både grekere og romere pleide å løsne litt på beltet som tegn på sorg – slik at kappen kunne subbe i støvet .

og om benklær (4)

Både menn og kvinner bar løstsittende plagg helt til asiatiske rytterfolk tok i bruk klær som var bedre egnet for mennesker som tilbragte mye av sin tid på hesteryggen. Dette er opprinnelsen til den moderne bukse. Skikken med å bruke bukser kom tidligere til Nord-Europa enn til Sør-Europa. Og buksen har en lang tradisjon i England. Da Julius Cæsar besøkte Brittania i år 55 f. Kr. ble han overrasket da han så at de innfødte gikk i bukser med livlige farver. Romerene sverget ennå i mange år til tunika og toga. Bukser betraktet de som et foraktelig plagg som best passet for slaver og barbarer. (En holdning skottene delte?)

Egentlig er det overraskende nok å oppdage at Kristoffer Robin i det hele tatt har bukse og bukseseler. På de fleste bilder (og fotografier) ligner han jo mest på en liten pike i kjole.

Men det Nasse Nøff reagerer mest på er altså blåfarven. Det er den som får det til å gå fullstendig rundt for ham. Hva er det med blått som tilsier at denne farven skal ha en slik berusende virkning på svin? Vi vet ikke. Blant oss mennesker anses jo farven for utelukkende å virke beroligende. Og siden grisen som kjent er en nærmere slektning (5)

(5) Det er derfor den er det naturlige valg som donor når man står opprådd for indre organer ved diverse transplantasjoner. Et mer kuriøst likhetstrekk: Bortsett fra mennesket er grisen det eneste pattedyr som har "evnen" til å bli solbrent. Nok om det.

enn mange liker å tenke på, skulle man anta at vi reagerte sånn nogenlunde likt med hensyn til farver? Og Nasse Nøff ender da også (som vi ser av sitatet) ganske riktig i en slags lykkelig døs. Men altså etter først å ha tatt en tur innom den sinnsstemning forfatteren A.A.Milne omtaler som "agog" og som i vår norske oversettelse er blitt til "oppskjørtet". Som sagt: Vi vet ikke. Enkelte forskere (bl.a. den før nevnte Sanders, men også den new zealandske professor Polli Volli og den danske historikeren Kaj Fogg) heller til at det kanskje ikke er blåfarven alene, men mer kombinasjonen av bukseseler og blåfarve som fremkaller Nøffs (vi tør kalle det:Overraskende) reaksjon. Men etter min (og de fleste andres) mening finnes det ikke belegg for et slikt syn i teksten. Der er det blåfarven – og den alene det dreier seg om.

Finnes det andre hint om favorittfarver i bøkene? Ikke i vesentlig grad. Vi vet at når det gjelder ballonger er det mulig at Kristoffer Robin foretrekker grønne, mens Spretts slekt-og-venner (for eksempel Henrik Hast, Sent og Tidlig, Alexander Tordivel og tanten hans) kanskje liker best de blå. Dette går frem allerede av 1. kapitel i Ole Brumm, hvor det tales om et selskap som Nasse Nøff skal ha holdt et stykke tid før boken begynner. Men NB. dette gjelder altså ballonger, og i forbindelse med slike festlige rekvisitter kan også mange andre forhold spille inn. For eksempel vet vi ikke om gjestene valgte selv, eller om Nøff delte dem ut tilfeldig, kanskje samtidig som han takket for besøket og ønsket dem vel hjem (Slekt-og-venner glemte dessuten å ta med seg sin blå ballong, så deres begeistring for blått må uansett betegnes som forbigående. Det er som kjent nettopp denne gjenglemte ballongen Brumm senere benytter seg av under jakten på honning i samme kapitel). Om Tussi vet vi imidlertid – nesten helt sikkert – at hans yndlingsfarve er rødt. (Vi husker alle den gripende scenen da Nasse Nøff vil gi Tussi en fødselsdagsgave. "Kanskje jeg kan gi ham en ballong?", side 77 i Ole Brumm) Men også her er det som sagt bare nesten sikkert... For når Tussi står der og fikler med den lille sprukne gummifillen og mumler at rødt er nettopp den farven han liker best, så kan det naturligvis bare være for å plage seg selv, dvs. forsøke å gjøre det hele enda mer trist enn det allerede er. Det er ikke godt å si. Derfor er det kanskje best å tie. Og alt dette dreier seg altså utelukkende om ballonger.

Derimot er det et avsnitt (side 80 i Huset på Bjørnehjørnet) som kanskje kan føre oss et lite skritt i riktig retning. Det handler til og med om Nasse Nøff. Og der står det følgende:"Nøff hadde stått tidlig opp denne morgenen for å plukke en stor bukett med fioler til seg selv". Av den videre sammenheng går det frem at han liker fioler så godt at han nærmest mener det er litt synd på alle dem (6)

Nøff tenker her særlig på Tussi

som aldri har fått en bukett fioler plukket spesielt til seg.

Altså: Nøff – blått – fioler – bukseseler.

Og nærmere kommer vi kanskje ikke.

La oss derfor heller dyppe tankene i selve blåfarven en liten stund. Hva symboliserer den?

Blått sto allerede i oldtiden for Visdom. Det var Sannhetens farve. Hos kelterne var det skaldens farve. Innenfor den kristne kirke ble det Troens farve. Blått betyr også Trofasthet – den lille blomsten Forglemmegei er blå... Blått er i de fleste religioner himmelgudens farve. I Kina er Den blå drage symbolet for øst, fruktbarhet, soloppgang og livgivende regnvær. Grekernes Zeus ble avbildet kledd i blått, det samme ble romernes Jupiter. I kristendommen overtok Jomfru Maria den blå farven. Hennes kjole og kappe er blå. Og hun kalles "Himmeldronningen". Derfor er det heller ikke merkelig at blåfarven er med i hundrevis av våpenskjold. Blått ble (ved siden av purpur) farven for de kongelige. (Høye kongelige ordensbånd er for eksempel nesten alltid blå: Den engelske Hosebånds-orden, den danske Elefant-orden osv.) Om adelen sa man i Spania at den hadde "blått blod", og dette uttrykket spredte seg over hele Europa. I politikken er blått de konservatives farve (de kongetro). Men blått står også for Troskyldighet. En person som er så ærlig og godtroende at han er en naiv fjott, kaller vi "blåøyd". Vi sier om Det fjerne at det er bak alle "blåner" og vi drar "ut i det blå". Det er noe poetisk ved blått. Romantikkens Blå Blomst. Og noe trist og vedmodig. Den blå time. Blues.

Men ingenting av alt dette hjelper oss til å forstå det avsnittet vi innledet med. Vi gjentar: Hva i all verden er det ved blått som er så oppskjørtende (7)

Og det oppskjørtende skjer (som vi kanskje forstår) nesten alltid plutselig og uventet. Omtrent som i den klassiske The Adventures of Robin Hood, hvor vi i Žn scene ser Errol Flyn løfte opp et lammelår og ta en bit av det, og i neste øyeblikk står han der og holder benet som om han har tygget og slikket det blankpolert i en eneste vanvittig jafsÉ Og når vi først snakker om det: Det mest oppskjørtende jeg vet er en historie som sto og lese i Richard Wilson: I don't believe it! (Michael O'Mara Books, London 1995). Her fortelles det nemlig om en fattig fisker på Aral Sjøen som plutselig fikk en ku i båten. Den deiset rett ned fra himmelen, og gjorde at han nesten holdt på å drukne. Naturligvis var det ingen som trodde på ham – han ble omtalt i avisene som litt av en spøkefugl, og forsikringsselskapet nektet å betale. Helt til den dagen da US Airforce innrømmet at en ku som ble fraktet i et av de digre transportflyene deres hadde slått seg fullstendig vrang og blitt dumpet – ja, helt riktig – nettopp over denne innsjøen. Sånn kan det gå.

at Nøff må legge seg en halv time (!) før han pleier?

I ledende Brumm-kretser (både i Amerika og ikke minst England) kastes det stadig frem nye forslag og hypoteser – som vi her hverken har plass eller anledning til å referere (og aller minst drøfte). Vi nøyer oss bare med å konstantere at diskusjonen har en temperatur og en polemisk vilterhet som for norske bjørnevenner virker fremmed og nesten u-brummsk.

Nok om det.

For å gjøre forvirringen enda større spør vi istedet:

Hvor blå var de egentlig, disse selene? Eller sagt på en annen måte: Er det nå så sikkert at de var blå i det hele tatt?

La oss gå tilbake til de ulykkelige (8)

Adjektivet får sin rimelige forklaring allerede i neste fotnote.

70-årene. Det var den gang Shepard ble lokket til å sprute vannfarver (9)

På syttitallet syntes de fleste (av en eller annen grunn) at svart-hvitt tegninger var kjedelige. Alt skulle farvelegges i de dager. (Det samme gjaldt naturligvis film og TV). Farver var det eneste som solgte. Sa man. Dette vanviddet nådde også omsider Skogen. Og etter mange sleipe forsøk lyktes man i å overtale gamle Shepard til å gi etter for dette tidens motekrav. Å lage helt nye farveillustrasjoner til de to Brumm-bøkene kom naturligvis ikke på tale. Shepard var nå godt over 90 år. Men man greide i det minste å lure ham til å sette seg ned og klusse vannfarver over sine gamle svart-hvite mesterverker. Resultatet er til å gråte av. Og la oss håpe at de ansvarlige aldri mer får en rolig natts søvn. Disse farveillustrasjonene fristet til nye utgaver i alle land. For det er naturligvis ikke bare i England man er opptatt av å tjene penger på folks dårlige smak. (De som er interessert i å lese mer om dette og andre bedrøvelige kapitler fra Brumm-bøkenes historie henvises til Tigergutt kommer til skogen og spiser frokost (Gyldendal 1991) – en bok jeg skrev sammen med min egen bamse (Brumle) og hvor vi nettopp retter søkelyset mot slike hensyns- og tankeløse overtramp)

på sine gamle tusj-tegninger. Men – (for nå kommer det!) – ser vi nærmere på disse farvelagte Brummbildene, oppdager vi snart både det ene og (fremfor alt) det andre. I vår kontekst –Kristoffer Robins bukseseler – er det naturlig straks å gå til illustrasjonen av den berømte scenen hvor Tigergutt til tross for rusk i øyet plutselig oppdager hvor lett det er å falle ned. Men her (og nå må jeg be alle om å holde seg riktig godt fast!) – for her synes det ikke som om selene er blå i det hele tatt! De er nærmest gule!(10)

Side 176 i Den Store Ole Brumm-Boken (Gyldendal/Bokklubbens Barn 1995)

Der står saken. Tekst og bilde i fullstendig kollisjon. Illustratør og forfatter – front mot front. Så hva skal vi tro? Skyldes Shepards farvevalg en erindringsforskyvning, viser det bare hvor bevisstløst dette håndarbeidet faktisk var, er det å betrakte som et fortvilet rop om hjelp mot alle kommersialismens amerikanske ulver – eller er det snakk om en reell uenighet med forfatteren? I så fall er det ikke første gang de to opphavsmennene har ulikt syn på sentrale deler av tilblivelseshistorien for disse bøkene. Som kjent påstod Shepard hårdnakket og like til sin død at modellen til Brumm slett ikke var bamsen til Christopher Milne, men tvert imot Growler, bamsen til hans egen sønn Graham. Selv om den bamsen vi leser om heter Pooh aldri så mye, så hevder altså Shepard at den bamsen vi ser er en ganske annen (dvs Growler). Det er lett å tenke seg at Milne og Shepard kan ha hatt mange mindre muntre samtaler om slike ting opp igjennom årene. Og nå er vi tilbake hos bukseselene igjen. En reell uenighet her virker mildest talt fjollete. Milne må jo for svingende vite best hvilken farve hans egen sønn har på bukseselene sine! Men hvorfor påstår så Shepard likevel (trassig og aldeles uanfektet) at selene er gule? Hva vil han si oss med nettopp et slikt farvevalg? Hva symboliserer gult? At solen er gul og gullet gult, og at det derfor i og for seg kan sies mange hyggelige ting om denne farven, er kjent nok (særlig i Kina). Men likevel… her i vest symboliserer gult som regel noe negativt. Det er skinnsykens og sjalusiens farve. ("Jeg er gul av misunnelse") Det er en farve vi forbinder med utroskap, forræderi og vanære. Gul var prostitusjonens farve. Bedragere og de som hadde vitnet falskt måtte i gamle dager som straff bære gule hatter. I kunsten ble Judas avbildet i gul kappe. Og i engelsk er ordet "yellow" ensbetydende med "feig". Slik kunne vi ha fortsatt. Men det gjør vi ikke. For dette er utvilsomt et blindspor, og så dårlig tror vi ikke forholdet tross alt var mellom de to opphavsmennene. Snarere tvertimot. Men hva er så meningen med å bruke nettopp denne farven? Hva er det Shepard forsøker å si oss? Prøver han nå (90 år gammel) også å så tvil om Kristoffer Robin? Vil han si oss at gutten på tegningene – på samme måte som bamsen – "egentlig" er en annen? I dette tilfelle er vi imidlertid rimelig sikre på at virkelighetens Christopher Milne faktisk har stått modell for bokens Kristoffer Robin (svært lite – ja bent frem: Ingenting – tyder på noe annet) – men kan han ikke likevel i det minste ha lånt trekk fra en annen, for eksempel Shepards egen sønn, Graham? Kan ikke bokens Kristoffer Robin være en slags kunstnerisk symbiose av Milnes sønn Christopher og Shepards sønn Graham – og er det ikke mulig at de gule bukseselene (i kryss over ryggen) nettopp er det hemmelige tegnet som viser oss at det faktisk er slik? Eller har alt sammen en helt annen og mer esoterisk betydning?

Svaret er: Vi vet ikke.

Men for å gjøre forvirringen (om mulig) enda større (og nå bør den etter min mening være Temmelig Diger) spør vi – helt til slutt: Kan det tenkes at selene hverken var blå eller gule? Kan det tenkes at de hadde en helt annen farve, at de for eksempel var Grønne? Røde? Eller Brune? Eller kanskje de ikke hadde noen farve i det hele tatt, at de med andre ord var Hvite? Går vi til kildene med et åpent sinn – gransker tekst og illustrasjon nøye og tålmodig (11)

Slik jeg – under et kollokvium på "Posepilten" i Trondheim (april 97) – ble oppfordret til å gjøre av to unge trønderske brummologer – Maria Reinertsen og Harald Thune Jørstad – som minnet meg på at Da vi var veldig små (When We Were Very Young) inneholder et helt dikt ("Snart voksen") hvor buskeseler og skolisser spiller en vesentlig rolle (s. 333 i Den Store Ole Brumm-Boken). Her omtales bukseselene (med stolthet og glede), men det sies Ikke Hvilken Farve de har. På Shepards illustrasjon virker de imdlertid relativt farveløse (grå eller hvite, kanskje med en lett tone av lyserødt).

– må vi nemlig innrømme at alle disse mulighetene står som dører på vidt gap.

La oss begynne med Hvitt. Allerede i fotnote 11 har vi nevnt eksempel på hvite/farveløse bukseseler. Imidlertid er ikke dette eksemplet særlig interessant – fordi: Går vi til kolofonsiden (12)

Kolofonsiden er den siden hvor man skriver alle opplysninger om hvor boken er trykket, når den først ble utgitt og hvem som har gjort hva.

i Den Store Ole Brumm-Boken (heretter bare kalt DSOBB), finner vi nemlig at det slett ikke er Shepard, men en person ved navn Mark Burgess som har farvelagt denne og alle de andre tegningene i Da vi var veldig små! Så (som sagt) da er ikke oppslaget særlig relevant i vår forbindelse. Bare merkelig. Langt større vekt bør vi derimot legge på hvitfarven/gråfarven på side 231 i DSOBB, for den er det vitterlig Shepard selv som står ansvarlig for. Her – i scenen fra opprydningsarbeidet ved det sammenraste uglehuset – er selene hvite og buksene røde. Vi nevner farven på buksene også. For – utrolig nok – bare tre sider lenger ute (og i samme opprydningsscene) har buksene og selene byttet farve!(13)

Uten at noen kan forklare hvordan det er skjedd. Men det må hai hvert fall ha foregått i en hui og en hast som nærmest frister oss til å kalle Kristoffer Robin en tidlig forløper for Clark Kent (tegneseriehelten som skifter så raskt at ingen kan se hva som foregår!)

Nå er det selene som er røde, mens buksene er hvite! På side 111 i DSOBB bruker Kristoffer Robin noe jeg våger å kalle brune bukseseler (her er både selene og buksene av samme farve). Og helt til slutt: Grønnfarven – hvor finner vi den? Den slår imot oss på side 69 i den farveutgaven som Bokklubbens Barn publiserte i 1983. Og NB her snakker vi om den Virkelig Sentrale Buksesele-scenen – hvor Tigergutt er midt i nedturen og vennene holder optimistisk i hvert sitt hjørne av frakken. På dette bildet (14)

Som forøvrig gjentas på bokens bakside. Noe som naturligvis kan være en Tilfeldighet, men like gjerne noe Helt Annet. For eksempel en protest (slik vi har vært inne på i det forgående, under omtalen av Gult).

– i denne utgaven – er bukseselene grønne (kanskje bittelittegrann blå om man er velvillig, men absolutt mest grønne)!

Hva i all verden betyr det alt sammen? Hva er meningen? (15)

Den danske forskeren Kaj Fogg har (ganske forsiktig, riktignok) antydet at det kanskje dreier seg om Magiske Bukseseler, seler som bent frem skifter farve etter buksebærerens ønske – eller tilfeldig, men med bestemte intervaller, nærmest som et trafikklys... Fogg henviser til at Milne også i andre av sine arbeider (for eksempel i romanen Once on a Time) bruker trolldom og magi. Etter hans mening er det denne farveskiftende egenskapen ved bukseselene (og altså ikke blåfarven i og for seg), som skaper oppskjørtetheten hos Nasse Nøff og det er møtet med en magisk virkelighet som er så overveldende at vår gris må gå til sengs en smule tidligere enn vanlig. Personlig har jeg ingen tro på en slik teori. Men nå er den i det minste nevnt.

Enhver står fritt til å tro hva han/hun vil. Og vi kan naturligvis heller ikke se bort fra at svaret er så enkelt som at Kristoffer Robin hadde mange bukser og et stort antall bukseseler – nærmest i alle regnbuens farver (familien Milne var velstående nok til det).

La oss bare likevel – helt til slutt – få peke på det (overrumplende) faktum at til tross for det gåtefulle og innholdsrike sitatet som all diskusjon om Kristoffer Robins blå bukseseler bygger på (se foran i artikkelen), så står det urokkelig fast at Nettopp Denne Farven har disse selene i hvert fall Aldri på Billedsiden! Ikke en eneste av Shepards illustrasjoner viser bukse-selene som blå!

Så der står vi. Der står vi.

En av de få som kanskje kunne gitt oss et gyldig svar på I Det Minste Noen av spørsmålene, var Kristoffer Robin selv. Men han døde som kjent ifjor. Og tok sannsynligvis (sier pessimistene) mysteriet med bukseselene med seg i graven.

Uansett: Siste ord i denne diskusjonen er neppe sagt.

[BRUMM]