"Gravtalen" over Brumm-årbøkene (verdens første og eneste i sitt slag!) som jeg holdt ved en enkel tilstelning for venner og presse på Bristol 14. oktober 1999.
Det
er med ikke liten stolthet at redaksjonen (Marianne Koch Knudsen og jeg
selv) legger frem for alle våre bjørnevenner denne sjette
utgave av verdens første og eneste årbok for brummologer.
Samtidig – for her nytter det ikke å gjemme seg bak lure formuleringer
– må vi åpent bekjenne at årets trykksak antagelig
(eller rettere sagt: nesten helt sikkert!) er den aller siste i rekken.
Sånn kan det gå. Eller som Predikeren i Det gamle testamentet
så vakkert uttrykker det – og vi leser fra 3. kapitel. 1 vers
og utover:
Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen. Å fødes har sin tid og å dø har sin tid, å plante har sin tid og å rykke opp det som er plantet har sin tid – (så kommer det noe om dreping og sånt, men det hopper vi over – for det liker vi ikke) – å gråte har sin tid og å le har sin tid, å klage har sin tid og å danse har sin tid, å kaste stener har sin tid og å samle stener har sin tid, å ta i favn har sin tid og å holde seg fra favntak har sin tid, å sønderrive har sin tid og å sy sammen har sin tid, å tie har sin tid og å tale har sin tid.
Og for egen regning legger vi til: Å danse med små bjørner har sin tid, å lytte til ukjente dyr som sier worra-worra-worra - worra i natten har sin tid, å klappe triste esler har sin tid, å lytte til ugler har sin tid, å orkanisere med kaniner har sin tid, å gå på eksposisjoner har sin tid, å bompe har sin tid, å spise maltekstrakt (men ikke tran!) har sin tid, å lage lure feller for heffalomper har sin tid, å selv falle oppi – har sin tid – å redigere årbøker har sin tid. Og den tiden er nå snart over. Rett og slett fordi vi er for få. Det er altfor få av oss som er glad i små griser og bjørner og blå ballonger og tigergutter som worrer i natten og sloss med farlige bordduker. I hvert fall er vi altfor få som er så glade i sånt at vi kjøper årbøker om det. Og ikke noe forlag i verden kan leve av luft og kjærlighet – ikke Gyldendal Tiden en gang. Enda de tappert har forsøkt å gjøre det. I seks år. Sånn er det.
Det er alltid trist når ting tar slutt. Vel og merke hvis det har vært morsomt så lenge det sto på, og det har det jo absolutt i dette tilfelle.
Dette er altså siste årbok. (Slutten på håningen – som undertittelen i år så tydelig sier i et slags forsøk på å vri kniven rundt i såret) Men venner – vit at i denne mørke stund så finnes det også et ørlite lys i den andre enden av Skogen, en lommelykt av et håp å gå etter, for selv om dette er den siste årboken på papir, så trenger vi jo ikke å bli aldeles borte vekk fra hverandre av den grunn! Nei. Vi har tvertimot ville og eksotiske og veldig moderne planer om å ta skrittet ut i det endeløse cyberspace. Vi (dvs redaksjonen) har tenkt (og forlaget har tenkt litt de også) vi har tenkt å la små griser og bjørner få lov til å danse videre over regnbuen og gi dem et nytt og hyggelig hjem i det store WWW. Det er i hvert fall planen. Om det er en God Plan får tiden vise. Inntil videre får vi nøye oss med å sette opp et imaginært skilt med BAKESTRAX (Ugla har lovet å hjelpe – og Brummbevegelsens dataguru i Trondheim, Eirik Refsdal). Så neste gang vi brummologer møtes – rent bortsett fra at innbæringen av Nøff skjer nester lørdag – men neste gang vi årsmøtes, vil det altså være online.
Mer orker vi ikke å si om denne saken. Men nå er det sagt. La oss heller glede oss over alt det andre. Og med "alt det andre" mener vi naturligvis årets spennende søte samling av krukker. For hva skal vi vel ikke få lov til å stikke våre ivrige snuter opp i? Vi nevner i fleng: Spretts muligheter til å bli rådgiver for NATO, en vimsete (i ordets hyggeligste mening) betraktning om stamfedre og portvin, den sensasjonelle nyheten om at Brummbrua egentlig og i virkeligheten og helt på ordentlig er norsk eiendom (Andenæs-familien, naturligvis – de eier faktisk det stykke land denne sdagnomsuste bro står på, begge sider av elven hevdes det! Personen bak dette scoop er vår bevegelses aller mest utsendte medarbeider i elskapslivet, Gro Bråthen – sitter der nede, og kan gjøre rede for seg selv etterpå). Hvor var vi? Vi vil kunne lese om det sødmefylte møtet mellom Nøff og Den liller Havfrue og vi vil – kort sagt: vi vil litt av hvert. Og listen over forfattere er like imponerende somn vanlig: Kjersti Scheen, Jon Gisle, Rune Johan Andersson (som også har foregrepet Brummbokens overgang til PC-verden med en smukk og tankevekkende omslagsillustrasjon), Eirik Refsdal, Tormod Haugen, Harald Lunde – og Jon Bing. Det er til sistnevnte jeg nå snart gir ordet. Jon er – i tillegg til så mye annet som vi her ikke har tid til å ramse opp – så er han også vår bevegelses ubestridte gastronomiske ekspert. Og i årets Brummbok tar han oss med på en matglad skogstur og gir oss mange spennende oppskrifter, bla. på plukkfisk og tradisjonell engelsk honningkake. Vær så god!