|
Pinne og flis Tale holdt fra taket på uthuset i
Vålerenggt. Ifjor fikk jeg Nasses stafettpinne – og den er jeg veldig stolt av. Derfor ville det vært så fært om jeg nå skulle gi den fra meg. Jeg mener: sånn som de gjør i andre stafetter, hvor de løper etter hverandre og gir hver andre den samme pinnen hele tiden. Men det slipper jeg. Jeg skal hverken løpe eller gi fra meg pinnen min. For dette er en helt annen – og ganske ny – form for stafett. I vår stafett får alle lov til å beholde den pinnen de får, og det er mye hyggeligere. Til gjengjeld må vi skaffe en ny pinne – som vi så kan gi til akkurat hvem vi vil. Dette er bakgrunnen for at jeg en dag for ikke så lenge siden – dvs sånn omtrent igår – gikk ut i skogen – det vil si jeg gikk under epletreet nederst i haven – og brøt av en liten kvist, dvs en pinne – som jeg egentlig fant på bakken. Og siden det gikk såpass lett, så brøt jeg av en til. For plutselig – jeg mener når vi først har begynt å forandre på reglene for stafetter – og de har sikkert ikke vært forandret siden gresk-romersk tid – og det er lenge siden – og som sagt: Plutselig tenkte jeg at… når vi først skal forandre på noe, så skader det jo ikke om vi gjør det ordentlig – for eksempel slik at det kanskje kan kalles en omveltning. Derfor fikk jeg det for meg at jeg ikke ville gi fra meg bare én, men to stafettpinner – for det må jo være dobbelt så fint som én – og så ville jeg oppfordre de to jeg ga pinnnene til... at hver av dem neste vår skulle gi to nye pinner til to andre... så da blir det altså fire pinner. Og året deretter blir det åtte, så vidt jeg kan forstå. Og deretter blir det nesten vanskelig å regne. Men hvis alt går som det skal, så mener ugla at vi om noen ganske få år kommer til å løpe i stafett alle sammen. Og det kunne vel blitt morro? Jeg sier: "Kunne blitt". For i siste øyeblikk mistet jeg motet. Eller rettere sagt: Mitt demokratiske sinnelag tok overhånd. For det hadde kanskje vært en sånn voldsom omveltning som man helst burde vært flere som bestemte... Så derfor har jeg bare tatt med én av de to pinnene, likevel. Men den har jeg til gjengjeld satt gul sløyfe på. Og den jeg nå idag ønsker å hedre med denne pinnen, det er en person som har gjort et (for å holde meg til Nøff-språket) svinaktig godt arbeid ikke bare for små griser, men også for små bjørner og alle andre i Skogen. Han er representanten for de unge i vår bevegelse (dvs alle de som er i stand til å klatre opp på et garasjetak uten hjelp), men samtidig en veteran når det gjelder all slags skogsarbeid – og først og fremst: han har utvist en misjonsiver – særlig på Internett – som i hvert fall i dette land – når vi et øyeblikk ser bort fra Vålerenga – totalt mangler sitt motstykke. Hans "sted" på Internett – Hundremeterskogen – er etter min mening ikke bare Norges, men rett og slett verdens beste og mest frodige nettsted for Brumm og Nøff. La oss si det på den måten: Hvis alle de mennesker som Eirik Refsdal har vist veien til Skogen via sine hjemmesider... hvis alle disse hadde kjøpt for eksempel Brummboken, så hadde denne utmerkede brummologiske årboken ikke trengt å gå inn. (For det gjør den kanskje nå i år. Men nok om det!) Jeg ber altså om at denne Svært Gode Venn av Nøff trer frem og mottar sin velfortjente stafettpinne og sitt symbolske dunk i ryggen: Eirik Refsdal. Nå gir jeg deg pinnen – Nasses stafettpinne for 1999 – og nå kan alle dere andre klappe. Værsågod. Men enda må jeg si litt (for når jeg først har kommet meg opp på dette taket, så er jeg litt engstelig for å gå ned igjen) og dessuten vil jeg be om å få frem enda en representant for vår stolte bevegelse – for nå har jeg tenkt å gjøre noe helt spesielt – og da er det selvfølgelig Harald og Trygve jeg vil ha frem. (Kom frem!) Uten Harald og uten Trygve og uten, ja det er nok flere som deler ansvaret og æren med dem, men Harald og Trygve må stå som representanter for dem alle. Uten dem, så ville vi slett ikke stått her – i en bakhave på Vålerenga i Oslo og hatt det så hyggelig som vi jo faktisk har det. Og det fortjener Harald og Trygve en helt spesiell takk for (og de andre i den indre Nasse-kjerne). Og da tenkte jeg... at siden vi har snakket så mye om pinner... for det har vi jo... så tenker vi på pinneleken – som er noe helt annet enn en stafett – og vi tenker på den vakre, gamle Brummbrua i Skogen (den som finnes i virkeligheten også, for jeg har vært der og jeg har stått og kastet pinner der)... og jeg mener: når vi tenker på alt dette, dvs på pinner... og når vi ønsker å hedre noen Veldig – og – Mye, da er det naturlig å gripe tilbake til nettopp dette stedet, altså Brummbrua. Og det kommer vi snart til å gjøre. Men først vil jeg – med all den midlertidige autoritet som jeg gir meg selv her og nå – få utrope Harald og Trygve til Riddere. Knel ned. Istedet for sverd benytter jeg meg av en sprukken og rød ballong (slik jeg vet at Nøff selv ville ha ønsket det). Og jeg gjør oppmerksom på at dette er en unik handling og ikke noe som tar sikte på å bli et fast innslag i festlighetene år om annet. Riddere er sjeldne! Og Harald Lunde og Trygve Andersen er enda mer sjeldne! Jeg slår dere nå til Riddere – Riddere av Den gamle Flis… Altså ikke den gamle pinne, men den gamle flis. Fordi en ridder bør alltid bevare den rette ydmykhet i sitt hjerte. Og som tegn på denne deres nye verdighet får dere også en helt ordentlig og gammel flis – på deling. Men ikke en hvilken som helst gammel flis! Flisen som jeg gir dere: er en helt ekte flis fra den helt virkelige Brummbrua som står i Ashdown Forrest i Sussex. Og hvordan kom dette unike og litt morkne trestykke i min besittelse? Det rett og slett spratt opp i hånden min en dag jeg hadde min vei forbi. Og sammen med denne flisen – som jeg håper bevegelsen VAN vil kunne utnytte som den sanne relikvie den er – sammen med denne flisen, gir jeg dere også et ekte kristtornblad plukket fra en busk like ved før nevnte Brummbru. Begge er – fordi jeg ikke hadde noe juvelskrin for hånden – rent midlertidig – lagt i en fiolett pastilleske. Værsågod. Reis dere Ridder Harald og riddere Trygve – Riddere av Den Gamle Flis. Og motta bevegelsens takk og jubel!
|