3. Kapittel:
DEN ENØYDE KONGEN
Hver morgen – tidlig i grålysningen – flyr to ravner ut over verden.
De heter Hugin og Munin.
Ravnene besøker guder og mennesker. Alver og dverger. Ja, like
til Utgard og Jotunheim flyr de.
De ser jotunkvinner ri hjemover på raske ulver. De ser digre kjemper krype inn i fjell og grotter. For de fleste av trollslekten tåler ikke dagslys. Over hele Utgard ligger de mosegrodde restene av jotner som sprakk og ble til sten, fordi de glemte seg eller ikke rakk å komme i hus før solen sto opp. Som røys og kampestener: En finger her... en fot eller et hode der.
Helt ut til det ville verdenshavet flyr de to ravnene. De ser havmenn og havfruer som leker i bølgene. Alle ligner mennesker oventil, men fra beltestedet og ned er de som fisk. De har svømmehud mellom fingrene og store hender.
Her ute er det jotnen Ægir som hersker. Han er bror av Ilden og Vinden. Kona hans heter Rån. Bølgene er døtrene deres. Rån har et garn, og med det fisker hun etter alle som ferdes på havet – for å se om hun kan trekke dem ned til seg i dypet.
Solen står opp.
De to ravnene flyr over Midgard – menneskenes hjem.
De ser en verden som ennå slikker sår. For krigen mellom æser og vaner var lang og blodig. Og når de store og mektige strides, er det ofte de små som får lide mest.
Men nå er det endelig fred.
Æsene har seiret.
Det skal aldri mer finnes andre guder enn dem.
Likevel er menneskene redde og usikre. For én ting er å føre krig. Men kan Odin og sønnene hans også lede verden i fred?
Ravnene ser og lytter.
De ser en høy og blek mann som går fra sted til sted, fra bygd til bygd. Ingen kan fortelle så mange historier som denne vandringsmannen. Ingen kjenner så mange svar. Overalt flokker menneskene seg omkring ham. Og han er mer enn villig til å dele med seg av alt han vet.
Likevel er han underlig ensom.
For Kvaser er ikke som andre menn. Han har aldri vært barn. Ingen kvinne har født ham. Han har alltid vært voksen.
Ved frokost-tid vender fuglene tilbake til Åsgard.
De flyr inn gjennom en åpen glugge... og setter seg på skuldrene til Odin.
Mens han spiser, tisker og hvisker de to ravnene om alt de har sett og opplevd.
Slik får gudekongen høre nytt hver morgen – fra fjern og nær.
Men er det noe som gjør ham virkelig nysgjerrig, drar Odin selv ut i verden. Da bruker han forkledning. Han tar på seg en mørk kappe, og skjuler ansiktet i skyggen av en stor hattebrem.
For Odin vil vite alt – forstå alt.
Derfor går han også ofte til nornene – de tre gudinnene som bor ved roten av Yggdrasil, det store verdenstreet. Nornene heter Urd, Verdande og Skuld. De er gudinner for fortid, nåtid og fremtid. De vet hvordan det vil
gå med alt og alle. Når et barn blir født, er alltid en av nornene til stede. Hun ser barnets skjebne. Og ingen lever en dag lenger enn det nornen har sagt.
Det finnes også andre norner i verden, både av alveslekt og av dvergeslekt. Noen er gode, noen er onde.
Men ingen er så mektige som de tre som lever her ved Urds brønn.
Odin ønsker at også han selv var i stand til å se inn i fremtiden. Samtidig gjør det ham urolig å lytte til de tre nornene. Er virkelig alt bestemt på forhånd? Kan ingen legge noe til eller trekke noe fra? Spiller det ingen rolle hva vi gjør eller ikke gjør?
Odin er gift med Frigg. "Det som må skje, det skjer," sier hun. Også Frigg kan se noen skritt fremover – men ikke mer enn et par vintre.
Odin selv ser ingenting. For ham er alt bare tåke. På en måte er han glad til... For Odin vil styre verden. Han vil kjempe for å få det som han vil. Han vil tro på at det nytter.
Likevel kan han ikke la være å oppsøke de tre nornene.
Han spør. Og de svarer.
Når de svarer annerledes enn han håper, blir han sint. "Nei," roper han. "Slik må det ikke være. Det dere ser er bare én av mange muligheter. Vi kan selv velge!"
Da smiler nornene.
Og Odin blir enda sintere.
Han føler at han ikke har tid hverken til brett-spill eller våpenlek lenger. Han blir sjelden med de andre æsene på jakt. For det meste sitter han alene – og grubler.
"Fosterbror min," sier Loke. "Bli med til Jotunheim. La oss løpe etter trolljenter, slik vi gjorde før i tiden!" Selv har han funnet en kjæreste som heter Angerboda. Hun er kåt som en fole, sier han, og vill som en katt.
Men Odin ryster på hodet. Han har annet å tenke på. Ingenting er som før. Han føler ansvar for alt det han har skapt. Han vil gjerne styre verden best mulig. Men hva skal han gjøre når det virker som om alt styrer seg selv og går sine egne veier? Og nornene... er de ikke en del av hans skaperverk? Hvorfor vet de mer enn ham ? Og er de bare spåkoner – eller er det faktisk nornene som bestemmer hvordan alt skal gå?
"Du har tapt det ene øyet ditt," sier Loke. "Pass på at du ikke grubler så mye at du mister vettet også!"
En morgen kommer Hugin og Munin med dårlig nytt. Kvaser er død, forteller de. I Midgard sies det for spøk at han ble kvalt av sin egen visdom...
"Ta lærdom, fosterbror min!" ler Loke. "Ta lærdom!"
Men Odin er bekymret.
Kvaser var fornuftens stemme i verden. Og nå er den stum.
Derfor vil ikke Odin nøye seg med løse rykter. Han griper vandringsstaven.
Og snart oppdager han hva som virkelig er hendt...
To dverger – Fjalar og Galar – lokket en gang Kvaser hjem til seg. De ville gjerne tale litt med ham i enerom, sa de.
Kvaser kom.
Og dvergene kastet seg over ham.
De stakk ham med skarpe kniver.
Blodet sprutet ut av kroppen hans. Men nesten ikke en dråpe ble spilt, for dvergene skyndet seg å sette frem noe å samle det opp i.
To store kar og en diger kjele rant fulle av Kvasers blod.
Siden blandet dvergene honning i blodet – og laget en drikk av det, en mjød som er slik at alle som smaker den, blir diktere eller vismenn.
Men dvergene ville ikke dele med noen. De ville beholde drikken for seg selv. Og de snakket aldri om den.
Likevel ble den kjent.
For de to grådige dvergene gjorde seg skyldig i enda flere mord. Først gjorde de så jotnen Gilling druknet. Deretter slapp de en kvernstein i hodet på kona hans – fordi de ikke orket å høre på jamringen hennes.
Men da jotnen Suttung fikk høre at dvergene hadde drept begge foreldrene hans, satte han etter dem. Han fanget Fjalar og Galar – og bandt dem fast til et skjær, hvor sjøen ville skylle over ved neste høyvann.
Dvergene gråt og ba for seg.
De lovet gull og all verdens smedkunster.
Men ingenting nyttet.
Ikke før de nevnte den dyrebare mjøden sin...
Så ble det handel likevel.
Suttung fikk mjøden.
Og de to dvergene fikk beholde livet.
Odin kjenner harme når han hører hvordan Kvaser ble drept. Han vil hevne seg på Fjalar og Galar. Men enda viktigere er det å få tak i mjøden...
Kvaser var skapt av gudenes eget spytt. Hans visdom var ment for menneskene. Odin ønsker ikke at mørkemaktene skal ha glede av den. Han vil kreve gaven sin tilbake.
Men lett vil det ikke bli. For Suttung er både stor og mektig. Nå kalles ikke drikken "Kvasers blod" lenger, men "Suttungs mjød". Og han har gjemt den på et sted som heter Nitberg – dypt inne i selve fjellet.
Odin vet at hvis han skal vinne frem, må han bruke list.
Derfor går han ikke rett til Suttung. Han går til Bauge – Suttungs bror.
Her møter han ni treller som er ute og slår høy.
Odin spør om han skal bryne ljåene deres.
Det vil de gjerne.
Han tar en brynesten frem fra beltet og gjør ljåene deres så hvasse at alle undrer seg.
Trellene vil kjøpe brynet.
De er så ivrige... at når Odin kaster brynestenen høyt i været og sier at den som fanger den, skal få kjøpe den... så griper de alle på en gang – og i farten skjærer de halsen over på hverandre med ljåene.
Men Odin går videre, og banker på jotnen Bauges dør.
Han kaller seg Bolverk, og han ber om ly for natten...
Neste dag klager Bauge over at de ni trellene hans har drept hverandre, og nå vet han ikke hvordan han skal få tak i slåttefolk.
Odin tilbyr seg å gjøre ni manns arbeid.
Bauge ser på ham og ler. Men Odin holder på sitt.
"Og hva skal du ha i lønn for et slikt storverk, da?" sier Bauge.
"Alt jeg ber om er å få drikke av Suttungs mjød," svarer Odin.
Men da ler Bauge enda høyere. "Det kan jeg umulig love deg," sier han. "For den er det bror min som rår over. Og kjenner jeg ham rett, vil han ha den for seg selv."
"Men du kan love meg å spørre," sier Odin.
"Det kan jeg nok," ler Bauge.
"Og svarer han nei, kan du love å hjelpe meg å få tak i den på andre måter," sier Odin.
Nå ler Bauge så han rister. "Det koster det meg heller ikke stort å love," sier han. For han mener det er umulig.
Den sommeren gjør Odin ni manns arbeid.
Og når vinteren setter inn, krever han lønnen sin.
Men Suttung nekter dem så mye som en eneste dråpe.
"Så får vi prøve med list," sier Odin – og minner Bauge på at han har lovet å hjelpe.
De går rundt fjellet... til et sted hvor Suttung ikke kan se dem.
"Her har du noe å bruke kreftene dine på," sier Odin – og tar frem et bor.
Han ber Bauge bore hull i fjellet – like inn i Suttungs festning.
Jotnen er sterk. Og boret biter. "Nå er det hull tvers igjennom," sier Bauge etter en stund.
Men når Odin legger munnen til hullet og blåser, fyker sponene imot ham.
Da forstår han at Bauge har tenkt å lure ham.
Han ber jotnen fortsette å bore.
Neste gang Bauge stanser, fyker sponene innover når Odin blåser.
Nå vet han at boret er kommet helt igjennom.
"Hva du skal med et slikt lite hull, begriper jeg ikke," smiler Bauge. Men han ler ikke så selvsikkert som tidligere.
Før Bauge rekker å si mer... har Odin skapt seg om til en orm.
Lynsnart bukter han seg inn gjennom borehullet.
Bauge prøver å stikke etter ham med boret, men treffer ikke.
Inne i jotunborgen forvandler Odin seg tilbake til sin gamle skikkelse.
Han vet at selv om Bauge er aldri så sint, vil han ikke våge å røpe ham. For hvis jotnen sladrer til Suttung, må han også fortelle broren at han selv hjalp til...
Forsiktig går Odin fra rom til rom og leter.
Og innerst... aller innerst og dypest nede i den store fjellfestningen... finner han rommet hvor Suttung har gjemt mjøden.
Jotnen har satt datteren sin – Gunnlod – til å vokte kjelen og de to karene.
Hun er stor og sterk, men... Odin kaster trolldom over henne. Så når Gunnlod løper mot ham, glemmer hun at det er for å slåss.
I stedet omfavner de hverandre.
Og når Odin kysser henne, blir hun snill og føyelig som et lam.
Hun er så forelsket at hun ikke kan nekte ham noe...
I tre netter sover Odin hos henne.
Og hver natt... lar hun ham få lov til å smake av mjøden.
Første natten drikker han hele kjelen.
Andre natten tømmer han det ene karet.
Og tredje natten drikker han tomt det andre karet.
Nå har Odin all mjøden i maven.
Han vet det er på tide å komme seg bort.
Og mens Gunnlod sover... lister han seg ut.
Odin skaper seg om til en ørn, og flyr bort så fort han kan.
Men bak ham, våkner Gunnlod.
Skrikene hennes vekker Suttung.
Også Suttung tar på seg ørneham.
Han forstår hva som er hendt.
Nå tar han opp jakten på den andre ørnen.
Selv om Odin flyr så fort han kan, merker han at Suttung stadig kommer nærmere. For Odin er tung. Han flyr på full mave. Men kan han bare nå hjem til Åsgard...
De andre æsene er kommet ut på vollen. De ser to ørner som jakter hverandre over himmelen. Begge har kurs rett mot gudeborgen.
Først når Odin roper til dem, kjenner de ham igjen.
Han roper at de skal skynde seg å sette frem så mange kar og spann de bare kan finne!
Suttung er så rasende at han ikke enser at de flyr inn over murene rundt Åsgard.
Odin spyr mjøden ned i karene.
Men nå er Suttung like ved å sette klørne i ham... så Odin vet ingen annen råd enn at han samtidig lar noe av mjøden gå ut "bakveien" – rett i fjeset på den sinte ørnen!
Og det redder nok livet hans. For nå får Suttung annet å tenke på!
Odin lander. Trett og utmattet.
Og de andre æsene jager Suttung bort med sten og spyd.
Slik bringer Odin "Kvasers blod" tilbake til æsene. Den mjøden som også kan kalles: Dvergers drikk, Gillings løsepenger, Suttungs mjød, Nitbergs væske, Odins fangst og Odins gave. Men først og fremst skal den huskes som skaldemjøden. For Odin sier at den skal de få drikke av, alle de guder og mennesker som forstår seg på å dikte – de som med rette kan kalles skalder.
Og han gir en av sønnene sine – Brage – ansvaret for mjøden. Brage skal heretter være gud for veltalenhet og skaldekunst.
For gudekongen vet nå at han ikke kan klare alt alene. Hvis æsene skal kunne styre verden best mulig, må de dele oppgavene mellom seg.
"Vel og bra," sier Loke. "Brage skal råde over det vi samlet opp i karene våre, men hva med det andre... hva med det du slapp ut bakveien?"
"Det bryr vi oss lite om," sier Odin. "Det ligger der. Fritt for enhver til å plukke opp..."
"Så kan vi kanskje kalle det 'de dårlige dikteres del'?" smiler Loke.
Og æsene ler.
Den kvelden er det fest i Åsgard. For alle gleder seg over at Odin er hjemme igjen.
Det blir sunget. Det blir danset. Og mange har nye historier å berette. Alle skryter. Alle vil overgå hverandre. Men når Loke griper ordet, blir det plutselig stille...
For Loke forteller om Angerboda, jotunkvinnen han har løpt sammen med hele våren og sommeren, og som nå har født ham tre merkelige unger. Den ene er ulv, sier han. Den andre er en slange. Og den tredje er en pike hvor halvparten av kropp og ansikt har vanlig hudfarve, mens den andre halvdelen er blåsvart...
Mange føler at dette er et ondt varsel.
Selv Sigyn – Lokes kone – hun som finner seg i alt... selv Sigyn blir engstelig.
Loke ler. Hvem av oss har ikke barn i Jotunheim? sier han – og vil slå det bort med en spøk.
Men Odin krever at Loke straks bringer barna til Åsgard, så æsene kan få se nærmere på dem.
Allerede samme natt rir en flokk guder over Bifrost.
De bærer våpen.
Både Tor og Tyr er med dem.
Loke viser vei.
De rir mot øst.
Tyr leder angrepet.
Angerboda og brødrene hennes forsvarer seg så godt de kan.
Men mot Tors hammer hjelper ingen jotun-krefter.
Slik røver æsene de tre barna hjem til Åsgard.
Ulvungen heter Fenre. Den er uvanlig stor for alderen. Kjevene er som sterke jernsakser. Og øynene minner om lumske myrhull...
Slangen heter Jormungand, og er en skummel, eiter-spyende orm.
Piken heter Hel. Aldri har æsene sett et barn med så kaldt et ansikt og så grådige øyne.
Er ikke barna mine deilige? ler Loke.
Æsene har mest lyst til å drepe dem med en gang. Men Odin minner gudene på at de selv har bestemt at Åsgard skal være et hellig fristed – for alle. Det må finnes andre måter å bli kvitt dem på...
Odin spør nornene om råd.
"Mektigere fiender enn disse tre har aldri vært innenfor Åsgards murer," sier Urd. "En gang vil de stille seg i spissen for alle mørkets makter." "Men sett at de aldri vokste opp?" sier Odin.
"Jeg ser blod," svarer Verdande.
"Mitt eller deres?" spør Odin.
Først vil ikke nornene svare.
Men Odin gjentar spørsmålet.
"Ulven skal en gang sluke deg," sier Skuld – og slår blikket ned.
Odin knytter nevene. "Men sett at jeg dreper den nå – mens den ennå er hvalp?" roper han.
"Ingen kan forandre sin egen skjebne," hvisker de tre nornene.
Mer får han ikke ut av dem.
Og Odin går sin vei like usikker som han kom.
Han vet at nornene ser på livet som en stor vev, hvor hver enkelt skapning har sin skjebnetråd – flettet inn i de andres. Odin har respekt for nornene. Han vil ikke åpent gå på tvers av det de sier. For han har lært seg å være forsiktig med det han ikke forstår.
Men han har ennå ikke gitt opp håpet om at alt kan vendes og snus...
Derfor sender han Hel langt bort. Han sender henne nord og ned... til Niflheim, der det alltid er mørke og kulde.
Og han kaster slangen Jormungand langt ut på det dype verdenshavet.
Men han bestemmer at ulvungen skal bli værende i Åsgard.
Fenre løper fritt omkring som en hund. Men den er så vill at selv ikke Loke, som er faren, våger å komme nær den.
Av alle æsene er det bare Tyr som tør å gi den mat.
Hvorfor sender du ikke også Fenre langt bort? spør Frigg. For
Odin har fortalt henne hva nornene har sagt.
Men gudekongen ryster på hodet. Hvis ulven er en del av skjebnen min, slik nornene mener, så vil jeg ha den her hvor jeg hele tiden kan holde øye med den, sier han.
Odin vet at selv ikke gudene lever evig. Men takket være Idunn kan de i det minste holde alderdommen på avstand. Gudinnen eier et skrin. Og i skrinet finnes den mest dyrebare av alle Åsgards skatter: de magiske ungdoms-eplene.
Den som tar en bit av et av dem, blir straks mange år yngre.
Uten Idunns epler ville æsene vært grå av elde. For de har levd lenger enn de fleste...
Men hva når alle eplene en dag er spist opp?
For Idunn har glemt hvor hun plukket dem. Og hun finner ikke veien tilbake.
Æsene er forsiktige. De tar små biter.
Men Odin tenker ofte på døden.
Han vet også at han kan dø for sverd og øks... eller skarpe rovdyrtenner. Han har sett guder bli drept. I kamp. Eller ved en ulykke.
Æsene er mektige. Men alt har sin begrensning.
Frøya styrer kjærligheten for guder og mennesker. Likevel har han sett henne vri hendene i fortvilelse og gråte tårer av rent gull over Od – som hun giftet seg med, men som sviktet og forlot henne... Andre kan hun hjelpe. Men selv bærer hun på kjærlighets-sorg.
Alt har sin begrensning.
Ingen er allmektig.
Odin vet at det kanskje er slik. Og likevel... hver gang denne tanken streifer ham, er det som om han danser barfot på glødende jern.
Det er Odins styrke at han vil kunne alt og forstå alt.
Men det er også hans forbannelse.
Ennå er det vinter.
Ute på tunet blir Fenrisulven farligere og sterkere for hver dag.
Den tumler omkring mellom snefonnene.
"Kan en far hjelpe for at han får umulige barn?" sier Loke – og trekker på skuldrene.
Odin ser på ulven.
Og han ser på Yggdrasil, det store verdenstreet... som alltid er like grønt. Sommer som vinter. Like sterkt og uforanderlig. Ingen storm kan velte det. Ingen frost-vind kan blåse bladene av grenene.
Dag og natt grubler Odin over de ordene som Mime en gang hvisket til ham: "Den som vil forstå verden, må først forstå Yggdrasil."
Og Odin vil vite hva det menes med å leve. Han vil vite hva det betyr å dø.
En morgen æsene våkner, møter de et fryktelig syn: Odin har stukket seg selv med spyd, og klatret høyt opp i Yggdrasil. Der henger han nå, som i en galge...
Frigg løper til og vil hente ham ned. Men Odin ber om å få bli latt i fred. Han forbyr de andre æsene å snakke til seg, og han vil hverken ha mat eller drikke.
Slik henger han, mer død enn levende.
I ni dager. Og i ni forblåste netter...
Smertene gjør ham blind for alt omkring seg. Han ser bare en rød tåke. Men på den andre siden av lidelsen, skimter han andre steder og andre verdener. Han er i et magisk grenseland. Henger i det store aske-treet. Og pendler frem og tilbake... mellom liv og død.
For ingen har tørstet slik etter visdom som Odin.
Og de levende kan ikke lenger lære ham noe. Nå søker han hjelp hos de døde...
Og de døde kommer til ham. Kjente og ukjente. De som nettopp har forlatt livet – og de som gikk bort en gang for lenge, lenge siden. Han møter sine egne forfedre: jotner av Boltorns slekt – de som levde før verden ble skapt. Odin snakker med dem. Spør og roper. Og de gamle svarer ham.
Han lærer at alt har navn. Og at alle navn betyr noe – for den som har tid til å lytte...
Han lærer å riste runer. Lærer å skjære hemmelighetsfulle og mektige tegn i tre og sten. Og han lærer atten sterke tryllesanger, eller galdrer.
Med dem kan han slukke ilden og sprenge alle bånd og lenker. Han kan binde stormen og gjøre havet stille. Onde hekser kan han drive fra vett og forstand. Han kan gjøre fiendens våpen sløve, og med et blikk stanse en pil i luften.
Tryllesangene skal hjelpe ham i kjærlighet. De skal hjelpe ham mot sorg og sykdom.
Når Odin endelig stiger ned fra Yggdrasil er han i sannhet Allfader – den mektigste av alle, konge over levende og døde.
Likevel... føler han at det ikke er nok. At det aldri... kan bli nok. For rastløsheten bærer han ennå med seg. Og han vet: trygg og sikker vil han aldri kjenne seg.
Men om dette tier han.
I mellomtiden er Fenrisulven blitt så stor at det er farlig å ha den løpende fritt omkring.
Og den har lært å snakke.
Nå ler den av gudene, og spotter dem... fordi æsene nesten ikke tør gå over tunet uten å bære våpen og være flere i følge.
To ganger har æsene smidd store lenker.
Første gang sa de at det var for å leke... de ville for morro skyld se hvor sterk ulven var, sa de.
Fenre gikk med på å la seg binde. Men den brøt straks lenken i stykker.
Andre gangen laget de en enda tykkere lenke. Ved å smigre ulven greide de å surre kjettingen rundt kroppen og bena på den. De sa at den ville bli berømt over hele verden hvis et slikt smedarbeid ikke kunne holde den fanget.
Men Fenrisulven slo lenken til jorden, stemte i mot med labbene – og slet seg løs, så jernbitene for vegg i mellom.
Nå er gode råd dyre. For i hele Åsgard er det ingen som kan smi noe som er sterkere. Og ulven er ennå ikke fullvoksen...
Æsene ser bare én utvei. Enda en gang må de søke hjelp hos de
underjordiske...
Odin sender Skirne, en av Frøys tjenere, til dvergene i Svartalvheim. For at han skal komme frem og tilbake så fort som mulig, får Skirne låne sin herres gris. Gyllenbuste er like rask som noen hest, den løper gjennom luft og vann – og det blir aldri mørkt omkring den, så sterkt skinner det av busten dens.
Skirne har med seg gaver, og Odins løfte om vennskap.
Dvergene tar godt i mot ham.
Og de smir en underlig lenke: De smir den av kvinnens skjegg... bergets røtter... bjørnens sener... fiskens ånde... fuglens spytt... og av larmen fra kattepoter.
Dvergene kaller lenken: Gleipne.
Den er glatt og bløt som et silkebånd.
Men siden den dag har kvinnene vært skjeggløse, berget har vært uten røtter og katte-trinnene har vært lydløse...
Når æsene får denne lenken, lokker de ulven med seg ut på sjøen Åmsvartne – til en holme som heter Lyngve.
De viser ham Gleipne.
De sier: Den er sterkere enn den ser ut.
De prøver å slite den over med hendene.
Men ingen er sterke nok.
De sier: Men ulven vil nok klare det...
Slik prøver de å friste og lokke ham.
Men Fenrisulven skjønner at det stikker noe under. "Jeg tror ikke jeg vinner noen særlig berømmelse ved å slite over et så tynt bånd," sier den. "Og hvis det er gjort med list og svik, kommer det aldri rundt bena mine!"
"Du har jo tidligere revet i stykker store jernlenker," sier æsene. "Men hvis du virkelig ikke skulle klare det, så er det ingen grunn til at vi skal være skremt av deg lenger. Og da skal vi straks løse deg."
Men da ler ulven. "Hvis dere binder meg så fast at jeg ikke er i stand til å befri meg selv, så vil det nok vare lenge før dere hjelper meg!" sier den. "Men for at ingen skal si at jeg mangler mot, så kan jo en av dere legge hånden i munnen min – som pant på at dette skal gjøres uten svik!"
Æsene ser på hverandre. Nå er de kommet i dobbelt knipe.
Ingen har lyst til å stikke hånden i ulvegapet.
Odin vil ikke.
Tor vil ikke.
Men til slutt går Tyr frem. Tyr har vist seg som en klok fører i all slags kamp. Han vet hva som kreves... hvis man vil seire.
Nå legger han den ene hånden sin i den store ulvekjeften.
Og Fenre lar seg binde.
Æsene ler.
For jo mer ulven sparker og spreller... jo strammere blir båndet.
Den forstår at den er fanget... og at de aldri vil slippe den fri.
Det er bare Tyr som ikke ler.
For ulven biter hånden av ham.
Æsene trekker enden på lenken gjennom en stor klippeblokk. De graver den dypt ned i jorden – og velter en enda større sten oppå.
Fenrisulven snerrer og glefser vilt omkring seg.
Da går Tor frem.
Han kjører sverdet sitt inn i gapet på udyret. Slik at skjeftet hviler mot den nedre gommen og sverdspissen går opp i den øvre.
Og med en slik gom-sperre finner ulven det lurest å holde seg i ro.
Den legger seg ned.
Men den uler fælt, og fråden står om kjeften på den.
Enda en gang går Odin til nornene.
"Har jeg vunnet?" spør han.
Men de tre nornene ryster på hodene. "Alt går som det må gå," svarer Urd.
"Men ulven er bundet!" sier Odin.
"En gang skal den komme løs," svarer Verdande.
"Alt er bestemt på forhånd," sier Skuld. "Legg merke til navn..."
"Blandt menneskene kalles du av og til Ygg," sier Urd. "Det betyr Den skrekkelige. Og Drasil betyr hest. Hva får du når du legger de to ordene sammen?"
"Yggdrasil," sier Verdande. "Navnet betyr: Odins hest. For da du hang deg opp på treet, kan vi si at du red på det – frem og tilbake mellom levende og døde..."
"Men treet het Yggdrasil lenge før du klatret opp mellom grenene," sier Skuld. "Navnet var der – det bare ventet på at du skulle gi det mening og innhold."
"Hold opp!" roper Odin. "Jeg vil ikke høre mer! Svar meg bare: Hvis alt er bestemt på forhånd... hvor er så min plass i det hele? Hvem er jeg?"
"Du er Odin," hvisker de tre nornene. "Du er den som kjemper. Du er han som aldri gir opp..."
"Og som skal seire"' roper Odin, hvit av sinne.
Men nornene smiler – og tier.
Aldri har æsene vært mer mektige.
Likevel er Odin bekymret.
For det er et gammelt fiendskap mellom æser og jotner. Og Odin vet at det finnes bål som aldri dør. De kan brenne lavt... det kan virke som om de holder på å slukne... men under asken vil det alltid være glør. Som ulmer og venter. Venter på at noen ska1 bringe ny ved og tørre kvister. Små, røde glør som drømmer om igjen å bli en fresende, knitrende ild.
Hatet er et slikt bål.
Og Odin ser at gudene er få, men at det stadig blir flere og flere jotner og troll i verden.
Han hører Fenrisulven som hyler og tuter under stjernene. Nå har den snart vokst seg så stor som en hest. Sett at lenken... likevel... skulle ryke?
Han vet: Det er spådd at alle mørke makter en dag skal samle seg og vandre som et stormvær over Jorden.
Og han tenker: Hvis dette skjer i dag... kan æsene stille en hær som er sterk nok til å slå fienden tilbake?
Odin trenger soldater.
Men hvor skal han finne dem?
Menneskene – slik de nå er skapt – er altfor veike og usikre til å være
til noen nytte.
Odin ber Heimdall komme til seg. Heimdall er æsenes portvakt. Han bor på Himmelberget, ved regnbuebroen mellom Midgard og Åsgard. Heimdall ser like godt natt som dag. Han er høy og staselig, og han har tenner av rent gull.
"Du vet bedre enn de fleste hvor sterke mørkemaktene er," sier Odin. "Fra din vaktpost ser du daglig hvordan troll og jotner lurer på oss."
Heimdall nikker. "De er mange," sier han.
"Og vårt eget antall øker ikke like raskt som deres," sier Odin. "Æsene er få. Hvordan skal det gå den dagen jotnene kjenner seg sterke nok til å angripe?"
"Det vil bli en vond dag for Midgard og Åsgard," svarer Heimdall. "Og liten hjelp kan vi vente fra menneskene. De fleste er redde og svake..."
"Derfor har jeg bestemt meg for å gripe inn," sier Odin. "Jeg vil at du skal dra til Midgard. Guder og mennesker må blande blod! Få barn med kvinnene deres! Skaff meg krigere. Mange krigere. Sterke og modige!"
Og Heimdall går.
Han drar til Midgard.
For å bli stamfar til en ny og sterkere menneskeslekt.
Odin gir ordre om at det skal bygges et nytt hus i Åsgard. Det skal være et gjestehus, sier han. Det skal ha 640 dører. Og hver dør skal være så bred at 960 mann kan gå side om side inn gjennom den. Taket skal være dekket med gyldne skjold. Og huset skal kalles Valhall.
Et gjestehus? sier de andre æsene og ser på hverandre. For hvem?
Men de begynner straks å bygge.
Odin holder seg mer og mer for seg selv.
Han sitter i høysetet – Lidskjalv – og ser ut over verden.
Han ser at Hel er blitt som en dronning for døde mennesker og alle slags markspiste kadavere.
Han ser at slimet som renner fra det åpne gapet til Fenrisulven... er blitt til en elv. Den elven kalles Von, som betyr "håp"...
Og han ser at slangen Jormungand har vokst seg så diger at den kan legge seg i ring rundt hele verden og bite seg selv i halen.
Fordi den slik omkranser Midgard, kalles den nå Midgardsormen. Den er stygg og farlig. Hele verden er omgitt av ondskap, tenker Odin, fanget inne i sirkelen til en giftig slange...
Men langt borte ser han også Heimdall. Og Odin knytter nevene. Skynd deg! tenker han. Skaff oss krigere! For vi skal aldri gi opp. Aldri!
Når æsene har måltid, sitter Odin til bords sammen med de andre gudene. Men han spiser ikke. Han trenger ikke mat lenger, sier han. Og det eneste han vil drikke er vin.
På skuldrene hans sitter ravnene: Hugin og Munin.
Ved føttene hans ligger to ulver. De heter Gere og Freke. Odin har selv temmet dem. Nå adlyder de ham som hunder.
Slik velger Odin å le av skjebnen. For sies det ikke at en ulv en gang skal drepe ham?
Men det er ingen lys latter.
Og de andre æsene ser bare et tungt og mørkt ansikt.