4. Kapittel:
HEIMDALLS SØNNER
En mann går langs en strand.
Han kaller seg Rig.
Rig har vandret på grønne stier gjennom hele Midgard.
Han er høy og blond.
Overalt blir han ønsket velkommen som gjest. Ingen nekter ham nattely. Menn søker ham for vennskap. Og kvinner ønsker ham som kjæreste.
Likevel sier han lite.
Og han ler aldri med åpen munn.
For hvis Rig viste gull-tennene sine, ville alle forstå at han ikke er et menneske...
Det er guden Heimdall. Forkledd som omstreifer.
Han har et oppdrag fra sin far - gudekongen.
Et hemmelig oppdrag - som troll og jotner ikke må få vite om...
Heimdall venter lenge før han bestemmer seg.
Tre ganger velger han.
Tre kvinner.
Alle er forskjellige.
Den første er gammel og grå. Fattig – og kledt i filler.
Hun er oldemor og heter Edda. Mannen hennes heter Åe.
De bor i en falleferdig hytte.
Heimdall spiser kveldsmat med dem.
Og om natten får han ligge mellom dem i sengen.
Heimdall bor hos dem i tre dager før han går videre.
Den andre han velger er bestemor og heter Amma. Hun er bondekone.
Den tredje heter Mor, og er gift med en høvding.
På hvert sted går Heimdall frem på samme måte.
Han deler mat og seng med vertsfolket.
Og han blir hos dem i tre dager og tre netter.
Ikke lenge etter merker kvinnene at de er med barn.
Sommeren er snart slutt.
Ni måneder senere blir det født tre gutter.
Eddas sønn heter Trell. Han er stor og sterk.
Ammas sønn heter Karl. Han er rødhåret, med klare øyne.
Mors sønn heter Jarl. Allerede som ganske liten begynner han å leke med skjold og spyd.
Fra disse tre barna skal den nye menneske-slekten vokse frem. Og derfor er det at skalder og diktere den dag i dag kan kalle oss "Heimdalls sønner...
Det er vår i Midgard – og det er vår i Åsgard. Idavollen ligger grønn og full av blomster.
En ung kvinne vandrer barbent over det myke gresset. Hun synger. Hun fletter kranser av blåklokker og engsoleie. Det er Idunn. Hun er gift med Brage – dikterkunstens gud. Men det er også kjent at hun gjerne leker kjæreste med andre. Likevel virker hun alltid uskyldig som en liten pike. Og ingen – heller ikke Brage – ønsker å gå i rette med henne. For Idunn eier en sjelden og kostelig skatt: et skrin med underfulle epler.
Eplene er slik at den som spiser av dem, får sin ungdom tilbake.
Uten Idunns epler ville æsene vært gamle og tannløse.
Men det er en skatt som det må vernes om. For disse eplene er de eneste man kjenner, og Idunn husker ikke hvor hun har funnet eller plukket dem.
Slik er Idunn.
Hun glemmer det som er bak henne – og hun tenker ikke på det som kommer siden.
Takket være Idunn kjenner æsene seg yre og unge igjen.
Det er en tid for heltedåder og farlige eventyr.
Og det er en tid for forelskelser og kåte sprell.
I lengsel og lyst søker alt levende mot Frøya. Og kjærlighetsgudinnen lytter og hjelper. Men selv gråter hun seg i søvn hver eneste natt...
For mannen hennes har reist sin vei. Od har forlatt henne. Hun vet ikke hvor han er. Og Frøya savner ham sårt. Det er lenge siden han ble borte. Men hun greier ikke å la være å tenke på ham. Hver gang hun omfavner en annen, lukker hun øynene og drømmer at det er Od.
Det gjør mest vondt om våren.
Og nå er det verre enn noen gang.
Frøya gråter tårer av rødt gull. Og hun glemmer nesten å gi kattene mat.
De andre kvinnene kommer til Folkvang og forsøker å trøste henne. Men Frøya er utrøstelig.
Også Sjavn, Lovn og Vår er kyndige i kjærlighets-kunster. Sjavn har evnen til å få en mann og en kvinne til å bli forelsket i hverandre. Lovn kan hjelpe og beskytte kjærester som av en eller annen grunn ikke får lov til å møtes.
Men ingenting av dette er til nytte for Frøya.
Vår er den som lytter til alle troskaps-løfter som menn og kvinner sverger til hverandre. Og hun er også den som hevner seg hvis noen bryter sitt ord. Nå er hun rasende.
Men Frøya ønsker ikke å straffe Od. Hun vil ha ham tilbake!
Til slutt er hun så ute av seg at hun river klærne av kroppen og renner naken omkring under månen, mjauer som en katt i løpetiden, mens tårene faller som gullregn rundt føttene hennes.
Odin ligger våken og lytter. Han tenker på kjærligheten... hvilken makt den har... ikke bare over menneskene, men over æser og jotner, over alt som puster og lever. Han sammenligner den med en vind og en storm. At menneskene blir blåst over ende, er kanskje ikke så underlig. For menneskene er svake. Og et menneskeliv er kort. Men Frøya er kjærlighetsgudinnen. Hun har levd i tusener av år. Og likevel... selv hun kan ikke alltid tøyle denne kraften. Odin hører hvordan hun hyler og roper. Og han vet: det er ingenting han kan gjøre for henne. Det som er kommet inn i henne, må først få tid til å rase ut.
Han ser Frigg som sover ved siden av seg. Han husker den gang han kom hjem fra en lang reise – en reise som hadde vart i mange år... og fant at hun hadde giftet seg på ny, med begge brødrene hans... både med Vilje og Ve.
De to er døde nå.
Og alt er lenge, lenge siden.
Kjenner han ikke likevel et lite vindpust?
Odin bøyer seg over Frigg og stryker henne forsiktig over kinnet.
Utenfor gråter Frøya som om hjertet skulle briste.
Neste morgen snakkes det ikke om annet i hele Åsgard. De fleste av æsene mener at Frøya oppfører seg skammelig. Og hennes bror – Frøy – kommer i slagsmål for hennes skyld. Njord vil snakke datteren til rette. Men Frøya bare knurrer og freser mot ham.
For å slippe bort fra all sladder og alt snakk, legger Odin ut på en langtur.
Verden er stor, og det vil alltid være steder han ikke har vært, men lengter etter å se.
Med seg har han Høne og Loke.
De tre æsene drar over fjell og gjennom ødemarker.
Det blir vanskelig å finne mat.
Endelig kommer de til en dal hvor det går en flokk okser.
De dreper en av dem, slår seg ned i skyggen av et stort eiketre, lager en kokegrop og tenner ild.
Men uansett hvor lenge kjøttet koker, så er det stadig like rått.
Da hører de plutselig en stemme som sier: "Det er han som sitter her oppe som er skyld i at det går så sent med kokingen!"
De ser opp.
På en av grenene sitter det en kjempediger ørn.
Den sier at maten snart skal være ferdig, hvis de bare lover å dele med seg.
Det går æsene med på.
Og ørnen slipper seg ned til dem.
Men det er en grådig fugl!
Den napper til seg to okselår og to boger.
Da blir Loke sint. Han tar en lang staur og denger løs på ørnen.
Ørnen rykker unna.
Men stokken blir sittende fast i ryggen på den.
Ørnen flyr sin vei.
Loke vil slippe, men kan ikke.
Der henger han og dingler.
Det er rent så han tror armene skal bli revet løs fra skuldrene.
Og fordi ørnen ikke orker å løfte seg høyt nok, blir Loke slept med over stokk og stein.
Loke ber og tigger om å bli sluppet løs.
"På ett eneste vilkår," sier ørnen. "Og det er at du lover å bringe meg Idunn og eplene hennes!"
"Ja! Ja! Jeg lover! Jeg lover!" roper Loke. For nå er han redd for livet sitt.
"Så sverg på det!" sier ørnen.
Og Loke sverger.
Straks gjør ørnen en stor sving. Den flyr Loke tilbake til eika og de andre. Der blir han endelig sluppet fri, og deiser i bakken – svimmel og mørbanket.
Når de tre æsene kommer hjem til Åsgard, er det fremdeles Frøya alle snakker om. For nå har hun ikke orket å vente lenger. Hun er reist til fremmede land, for å lete etter Od. Og det skal gå lang tid før de får se henne igjen...
Men snart skal æsene få annet å tenke på. For på den dagen han avtalte med ørnen, går Loke til Idunn. Han har funnet noen epletrær, sier han, i en skog like utenfor Åsgard... og han tror Idunn vil være interessert i å se på eplene som vokser der, for de minner så veldig om de hun selv har. Ja, kanskje det er best du tar med deg eplene dine dit ut, sier Loke. Så kan du sammenligne...
Og Idunn er som et troskyldig barn. Hun henter skrinet med de magiske ungdoms-eplene – og blir med ham.
Men straks de er inne i skogen... kommer den store ørnen og røver henne med seg.
Nord og øst flyr han henne.
Til en stor fjellgård som heter Trymheim.
Der kaster han ørnehammen og viser seg som den han virkelig er: den mektige jotnen Tjatse!
"Nå er du min," sier han til Idunn. "Takket være deg, skal jeg snart bli den mektigste i verden. For uten eplene dine vil Odin og gudepakket hans bli gamle og dø. Selv Tor vil snart være for svak til å svinge hammeren sin! Men vi to... skal leve evig!"
Brage er den første som merker at Idunn er borte. For selv om hun er aldri så vimsete, pleier hun i det minste å komme hjem før det blir mørkt. Men denne natten må han sove alene...
Imens er Heimdall i Midgard.
Han vil se hvordan det går med de tre sønnene.
Alle er voksne nå – og har egne barn.
Trell og Karl går han forbi uten å gi seg til kjenne. Han vet de vil skikke seg godt. Verden vil alltid trenge arbeidere og bønder. Det er den tredje sønnen han er mest spent på... For er det ikke først og fremst høvdinger og krigere Odin har bedt om?
Og når han – gjemt bak noen trær – endelig får øye på Jarl, kjenner han nesten et stikk av stolthet...
Heimdall kommer frem fra skogen og hilser Jarl. Han kaller ham sønn – og han lærer ham runer, mektige tegn som skal hjelpe ham mot fiender og gjøre livet lettere å leve. Han sier: "Jeg er Rig. Det navnet betyr: konge. Du er min sønn. Slik jeg er Rig – kongen, slik skal også du og dine etterkommere være de fremste blant menn."
Og det går slik Heimdall sier. Jarl vinner seg land og blir eier av atten gårder. Og sønnene til Jarl er enda djervere enn faren. Den yngste blir den mektigste av dem. Han heter Konr ungr – Kon den unge – og er sterkere enn åtte mann. Og i visdom og runekunst når han så langt at han til og med forstår fuglenes tale.
Alt dette ser Heimdall. Og han vet at oppdraget er fullført. For også Konr ungr betyr konge...
Nå er det bare å vente og ta tiden til hjelp.
Men når Heimdall vender tilbake til Åsgard, merker han snart at tålmodighet er det æsene har minst av for tiden!
Siden Idunn forsvant blir de mer og mer bekymret for hver dag som går. Ikke bare for Idunn, men også for seg selv. Flere synes allerede at de begynner å bli stive og støle, og kvinnene teller rynker og grå hår...
Til slutt kaller Odin sammen til rådsmøte. Alle må fortelle det de vet. Da kommer det frem at det er en som har sett Idunn gå ut av Åsgard sammen med Loke. Og siden kan ingen huske å ha møtt henne...
Loke prøver å vri seg unna.
Men de andre presser ham hardt.
Så må Loke fortelle.
Han sier at en ørn røvet henne... men han nevner ikke at han selv var med på det. I stedet sier han at han kjempet det han kunne, men at han likevel har vært redd for å snakke om det... For det er jo alltid jeg som får skylden når det skjer noe galt, sier Loke – og spiller furten.
Men denne gang kan ikke tungen hjelpe ham. Æsene er rasende. De truer ham med døden og med harde pinsler. For å redde livet, må Loke love at han skal klare å bringe Idunn tilbake.
"Men jeg trenger Frøyas falke-ham, " sier Loke.
Alle æsene går i flokk og følge til Folkvang.
Frøya er ikke hjemme. Og i den store salen – Sessrymne – ligger kattene hennes og sturer.
Men de to døtrene, Noss og Gjerseme, finner frem falkehammen og gir Loke lov til å låne den.
Straks forvandles Loke til en falk.
Når Loke kommer til Trymsheim, er Idunn alene hjemme.
Tjatse har rodd ut på en liten innsjø for å fiske.
Loke skaper Idunn om til en nøtt... og rømmer med henne så fort han kan. Skrinet med epler bærer han i nebbet.
Like etter kommer Tjatse hjem. Han forstår hva som er hendt, kaster over seg ørnehammen og tar opp jakten på den fremmede falken.
Ørnen haler mer og mer innpå.
Når æsene ser fuglene komme, skynder de seg å samle sammen en stor sponhaug like utenfor murene. Og i det samme falken er kommet trygt innenfor... setter de fyr på sponhaugen.
Ilden freser høyt i været.
Ørnen klarer ikke å stanse.
Den flyr rett inn i bålet.
Vingene kommer i brann.
Og den store fuglen stuper i bakken – like innenfor porten til Åsgard.
Slik får æsene fanget Tjatse.
Og de nøler ikke med å slå ham ihjel.
Loke spankulerer omkring som en hane. "Hva skulle dere gjort uten meg?" sier han. Men ingen gidder å krangle med ham. For Idunn husker som vanlig nesten ingenting. Og kanskje Loke har rett? tenker Odin. Kanskje er vi altfor snare til å gi ham skylden for alt vrangt som hender?
Alle gleder seg over å ha fått tilbake Idunn og eplene hennes.
Men historien er ikke slutt. For jotnen har en datter som heter Skade. Og hun er like vill og krigersk som noen mann.
Når Skade får høre at Tjatse er drept, tar hun på seg hjelm og kler seg i brynje. Hun tar med seg skjold og våpen – og drar rett til Åsgard.
Ved foten av Bifrost – den store regnbuebroen – står hun og roper på hevn.
Odin forsøker å få i stand et forlik med henne. Han ser ingen grunn til å starte en blodfeide med Skade og slekten hennes. Derfor tilbyr han henne gull som bot.
Men Skade bare ler. Vet ikke æsene hvem hennes far var? Vet de ikke at han var sønn av Alvalde – den rikeste jotun som noen gang har levet? Så gull er det mer enn nok av i den familien! Vet de ikke at da Tjatse og de to brødrene hans skulle dele arven mellom seg, brukte de "en munnfull" som mål? Og enda de gapte så kjevene nesten gikk av ledd, måtte de holde på i flere dager før alt gullet var rett og rimelig delt mellom dem!
Til slutt går likevel Skade med på å slutte fred med æsene.
Men som erstatning for sin døde far, krever hun å få velge seg en ektemann blant dem! Dessuten forlanger hun at æsene skal greie det hun mener er helt umulig: De skal få henne til å le!
Odin går med på kravene hennes. Men når hun skal finne seg en mann, får hun nøye seg med å velge etter føttene, sier han. Mer vil hun ikke få se!
Så blir Skade sluppet inn i Åsgard.
Alle de mannlige gudene tar av seg fottøyet og stiller seg på rekke og rad bak et stort teppe. Og Skade går langsomt fra den ene til den andre, mens hun nøye studerer ankler, vrister, hæler og tær...
For når hun først skal velge en mann, vil hun helst ha Balder – den vakreste som finnes... ikke bare i Åsgard, men i alle verdener.
Endelig stanser hun foran et par føtter som hun synes er uvanlig pene. "Ham velger jeg!" roper jotundatteren. "For på Balder er alt uten feil og lyte!"
Men det er ikke Balder, det er Njord, den eldste av vaneslekt, han som kom til Åsgard som gissel – den gang æser og vaner kjempet om verden. Njord har vært gift med sin egen søster. Med henne fikk han en sønn og en datter – Frøy og Frøya. Også barna kom til Åsgard som gisler. Men allerede den gang hadde Njord vært enkemann i mange år...
Æsene ler og gotter seg.
Men Odin stagger dem. "Skade har gjort et klokt valg," roper han. "Og Njord har vært koneløs lenge nok!"
Skade er sur. "Husk at jeg ikke bare hadde ett, men to krav!" sier hun. "Ellers blir det aldri noe forlik mellom oss!"
Nå skal æsene prøve å få jotundatteren til å le.
De finner på alle slags skjemt og ablegøyer.
Men Skade blir bare surere og surere.
Æsene er like ved å gi opp.
Men da kler Loke seg naken og henter en geitebukk.
Han finner frem en lang snor.
Den ene enden av snoren binder han fast i skjegget på geita.
Den andre enden ... binder han omkring sitt eget kjønnslem.
Og så begynner de å rykke og dra begge to.
Det er ikke godt å si hvem som skriker høyest – Loke eller geita!
Og når Loke endelig faller over ende i fanget hennes, kan selv ikke Skade dy seg for å le.
Og æsene tilgir ham. For rett nok kan Loke være en pest og en plage, tenker de. Men sannelig er det godt vi har ham også!
Festen fortsetter til langt på natt. Og for riktig å gjøre ære på Skade, river Odin ut øynene på liket av faren hennes... og kaster dem høyt opp på himmelen.
Straks forvandles de til to stjerner.
Der henger Tjatses øyne og lyser den dag i dag.
Men ekteskapet mellom Njord og Skade ble ikke lykkelig. For Njord ville bo nær sjøen, i Noatun. Mens Skade ville bo på fjellet, i Trymheim, der hvor hun og faren alltid hadde hørt hjemme.
Så ble de enige om å bytte på. Ni netter skulle de bo hos Njord i Noatun, og de neste ni hos Skade i Trymheim.
Men heller ikke det var noen god løsning. For på fjellet fikk ikke Njord sove når ulvene hylte, og Skade klaget over at ved sjøen ble hun vekket av måkeskrik hver eneste morgen.
Så var det ikke annet å gjøre enn å skilles.
Skade dro til fjells igjen. For hun har det best når hun kan gå på ski, og når hun kan jakte med pil og bue. Hun bor fortsatt i Trymheim. Men for Njords skyld regnes hun nesten som en av æsene – og hun kalles "ondurdis", som betyr skigudinne
I Åsgard faller livet til ro igjen. Alle er opptatt med sitt. Bare Odin er rastløs og utålmodig. Han sender ravnene sine til syd og vest... og hver gang de vender tilbake, spør han det samme: "Er tiden moden? Er de blitt mange nok?" Ofte går han alene og grubler i skyggen av Yggdrasil. Han øver seg i runer. Han øver seg i å vekke opp døde... Hele tiden maser han på at æsene må få bygget ferdig Valhall. Det vil bli et veldig hus... og alle undrer seg over hva Odin har ment det skal brukes til. Et gjestehus har han bedt dem bygge. Men for hvem? De legger merke til at Odin smiler hver gang solen glitrer i de gyldne skjoldene på taket. Og de ser at huset ligner en kaserne. Men hvor er soldatene som skal bo der? Loke er sur. Han liker ikke å bli holdt utenfor. Men gudekongen tier. Heimdall later som om han vet like lite som alle andre. Og hva ravnene sier, er det bare Odin som forstår...
En dag kommer en gammel, krokrygget kjerring og vil gå over Bifrost.
Heimdall forsøker å jage henne bort.
Men kjerringa blir stående. Hun peker og fekter for å vise at hun vil inn i Åsgard. Men det er umulig å forstå hva hun sier, for stemmen er tynn og hæs som et fugleskrik.
Mange av æsene samler seg oppe på muren. De ler av kjerringa – og av Heimdall som ikke klarer å få henne bort.
Odin hører alt oppstyret, og kommer han også.
Men straks han får se den gamle kjerringa, kjenner han henne igjen... Han løper over regnbue-broen, løfter henne opp på ryggen – og bærer henne inn i Åsgard.
Også Njord ser hvem det er. Og straks kattene i Folkvang får teften av henne, kommer de stormende.
For den gamle kjerringa er Frøya.
I mange år har hun flakket omkring uten å smake Idunns epler. Det er et under at hun ennå er i live.
Langsomt begynner hun å bli seg selv igjen.
Mange eventyr har hun opplevd. For hun har vært i fjerne land og skjult seg bak mange forskjellige navn. Likevel er det lite hun har lyst til å fortelle de andre. For Od fant hun ikke noe sted. Og hun vet: Han er tapt for bestandig...
Men selv om Frøya er fåmælt, er det andre som tisker og hvisker.
Særlig er de nysgjerrige etter å få vite hvordan hun har skaffet seg den store og brede hals-ringen... den som hun kaller Brisinga-men – ildsmykket – fordi det gløder og flammer som ild omkring halsen hennes.
Og Loke vet som vanlig beskjed. For han lytter ikke bare til sladder i Åsgard, men både hos jotner og underjordiske. Brisinga–men er smidd av fire dverger, sier han. Ved et tilfelle fant Frøya frem til smia deres, men da hun så hva de arbeidet på, ble hun nesten som bergtatt. Halsringen ville hun ha, koste hva den koste ville! Smedene – som var både stygge og hårete – lot seg ikke friste hverken av gull eller sølv, for slikt hadde de nok av fra før, sa de – men hver enkelt sa at han gjerne ville gi fra seg sin del av smykket om han bare fikk en natt med henne. Og så ør var hun... at hun gikk med på handelen. I fire netter lå hun med dem. Den ene etter den andre. Og så... var smykket hennes!
De fleste av æsene er forarget over historien. Men Odin minner dem på at Frøya langt fra er den eneste som har omfavnet andre enn æser og mennesker... Og han ber Loke tie med sladder og løse rykter.
Mange unngår Frøya i denne tiden.
Ennå er hun svak og pjuskete, men i Odins øyne... blir hun vakrere for hver dag som går.
De to søker oftere sammen enn ellers. For Odin har begynt å kjenne at hun på en underlig måte står ham nærmere enn noen av de andre æsene. Hun har den samme galskap i blodet og eier den samme umettelige livstørst som han selv.
Hver gang han går til Folkvang, merker han at de andre æsene hvisker og smiler bak ryggen hans. Og han vet at Frigg helst så at han holdt seg hjemme.
Likevel går han.
For sammen med Frøya... føler han at han kan snakke om alt mulig. At det hjelper å fortelle henne hva han håper og ønsker, hva han frykter og hva han gruer seg for.
De kan snakke om kjærligheten – og de kan snakke om døden.
De kan snakke om alt de ikke forstår.
De snakker om Muspellsheim og Niflheim... de to stedene som er eldre enn alle andre steder... og som var til... lenge før Odin og brødrene hans skapte resten av verden. Muspellsheim... der alt er en evig brann. Niflheim... der alt er is og tåke. To steder... like gåtefulle og skremmende som de alltid har vært. Og de snakker om Yggdrasil – det store treet, som med de fire røttene sine binder hele verden sammen, både det som er kjent og det som er ukjent.
Men mest snakker de om Hel – hun som æsene en gang sendte nord og ned, men som har funnet seg et hjem i isødet, hun hvis makt bare øker og øker. For Hel er blitt en dronning for de døde, og alle som mister livet av sykdom eller alder, hører hennes stemme. Hun kaller dem til seg, og selv om de er langt borte, må de lytte og adlyde. Fra hele verden kommer de vandrende... gjennom dype og mørke daler... og frem mot elven Gjoll. Broen over til dødsriket heter Gjallarbru og er dekket med gull. Men på den andre siden... bak de høye gjerdene og den veldige Hel-grinden... er alt bare grått og dystert.
Salen hennes heter Eljudne, som betyr Den regnvåte. Bordet heter Hunger, kniven heter Sult og sengen hennes heter Sykeleie...
Ni steder er det i Hels rike. Det ene mer kaldt og fuktig enn det andre.
Om alt dette samtaler Odin og Frøya. Mens ilden fra gruen kaster skygger over de tykke bjelkeveggene. Og mens kattene maler og gnir seg mot bena deres.
De snakker om hvor grådig Hel er – og om hvilken makt hun har over de døde. Om hvilken veldig hær av viljeløse lik og kadavere hun kan reise mot dem – hvis hun vil og våger. Og Odin angrer at han ikke drepte henne den gang hun bare var et barn...
Men også Odin er i ferd med å skaffe seg en hær av dødninger. For også han eier evnen til å kalle dem til seg... En dag de vandrer over Idavollen, forteller han Frøya om det hemmelige oppdraget han har gitt Heimdall. "En ny menneskeslekt skal gi oss tapre og sterke krigere," sier han. "Alle som faller i kamp, alle som dør for sverd og spyd, skal slutte seg til oss. Vi vil få færre soldater enn Hel – men bedre!"
Han peker på Valhall. Den store kasernen som nå står klar til å ta i mot Heimdalls sønner.
I det samme flyr de to ravnene – Hugin og Munin – ned og setter seg på skuldrene hans, stikker nebbene inn i ørene hans... og Odin smiler. "Ravnene mine forteller meg at tiden endelig er moden," sier han. "Heimdall har sådd. Nå skal vi høste!"
Odin samler alle æsene. Han forteller dem hva som er gjort – og hva som må gjøres.
"Men de nye krigerne har mye å lære," sier han. "Derfor trenger jeg å dele ansvaret med en av dere..."
Alle holder pusten. Hvem av Odins sønner vil få æren av å stå ved hans side?
"Halvparten kommer til meg – i Valhall," sier Odin. "Den andre halvparten..."
Mange ser på Tor. Andre skotter bort på Tyr og Heimdall.
"... sender jeg til Frøya – i Folkvang!"
Det går et sus av vantro forbauselse gjennom Åsgard.
Mange mumler bitre ord.
Loke ser på Frigg og ler.
Og Frøya rødmer.
Men gudekongen løfter begge hendene i været. "Jeg har talt," roper han. "Det blir slik jeg har sagt!"
Neste morgen rir en flokk unge kvinner ut fra Åsgard.
De har hjelm og brynje – og bærer skjold og spyd.
Hestene kan løpe like godt til lands som til vanns – og i luften.
Kvinnene som rir dem kalles valkyrjer, for de har til oppgave å bestemme over liv og død på slagmarken. Overalt hvor det er strid og mannefall skal de være til stede – og velge helter til Åsgard.
En ny tid er begynt.
Både for guder og mennesker.
Odin blir på toppen av borgmuren ... helt til den siste av valkyrjene er forsvunnet bak skyene.
Frøya står sammen med ham.
Odin snur seg mot henne.
Aldri har han sett henne vakrere enn nå.