5. Kapittel:
TORDENGUDEN


Nest etter Odin, er Tor den mektigste av gudene. Når han kjører over himmelen med bukkene sine, skjelver jorden og fjellene rister.

Han er tordenguden.

Men han er også menneskenes venn og beskytter i kampen mot jotner og troll. Hvis noen er i fare eller trenger hjelp, er det Tor de roper på.

Men nå er det ikke lenger bare monstre og uhyrer som truer livet i Midgard. For de mange årene med fred og troskyldighet er over. En ny menneskeslekt er vokst frem – etter Odins vilje. Sterkere og mer hardfør enn tidligere. Men også mer nådeløs og farlig. Og Tor vet ikke lenger hvem han skal lytte til eller holde med. For mennesker slåss mot mennesker. Barn kjemper mot sine foreldre. Brødre stikker hverandre med kniver.

Det er en vill og krigersk tid.

Menneskene er i ferd med å sette grenser mellom hverandre. Alle prøver å karre til seg så mye som mulig. I Midgard drar de omkring i små og store flokker. De slåss om jorder og beitemarker. De kjemper om hvem som skal eie skogen. Og hvem som har rett til båtplass. Ja, selv bergknauser og nakne skjær krangler de om.

Det er tiden for Mitt og Ditt.

Men når sverd og øks har sluttet å synge... når de som ennå lever har hinket bort eller seilt videre... når de døde ligger alene tilbake på marken eller flyter som tomsekker i vannet... er det ikke lenger bare gribber og ravner som kretser over kamp-plassen. Noe nytt er kommet inn i verden. En flokk himmelske ryttere stuper ned mot de falne krigerne. En skare av brynjekledde kvinner leter blant de døde kroppene. Snur og vender på likene.

Deres oppgave er å velge de beste, de modigste, de sterkeste.

Valkyrjene legger de døde krigerne foran seg på hesteryggen. Så bærer det opp i luften igjen... og over Bifrost – den store regnbuebroen. Hjem til Åsgard. Den digre borgen som ruver lik et fjell – i verdens sentrum.

Odin står selv og tar i mot dem. Han vekker de døde til nytt liv. Han kaller dem einherjer, for de har vist at de er krigere som kan kunsten å kjempe mann mot mann, uten å vike. Fra nå av skal de være hans soldater. I en veldig hær av levende døde.

Halvparten skal bo i Valhall.

Den andre halvparten skal være hos Frøya – i Folkvang.

I Valhall leder Odin kamptreningen.

Hver eneste morgen tar einherjene på seg brynje og hjelm. Så går de ut på tunet for å slåss. De stikker og hugger hverandre ned. Men hele tiden ler og spøker de. For å leke med sverd og øks, med spyd og bue, er deres største glede.

Og når det lir mot middagstid – og kokken Andrimne roper på dem – reiser alle seg like uskadde igjen... avkuttede armer og ben settes tilbake på plass, og hele hæren toger inn i festsalen for å spise og drikke – som venner og vel forlikte.

Maten er den samme til hvert eneste måltid: kokt flesk. Men det gjør ikke noe. For svinekjøtt er det beste disse døde heltene vet. Det merkelige er bare at det også hver dag er den samme grisen! For galten Særimne er slik, at selv om kokken Andrimne slakter og koker den hver eneste morgen, så står den om kvelden like sprell levende igjen, og grynter glad og fornøyd i bingen sin.

Vakre og stolte valkyrjer skjenker heltene så mye mjød de bare kan ønske seg. Mjøden kommer fra en geit som heter Heidrun. Den står på taket av Valhall og spiser løv og kvister av det store treet Yggdrasil. Fra juret til Heidrun renner mjøden i strie strømmer. Det er bare å huske på alltid å sette nok kjeler og fat under det!

Overalt er Odin til stede. Med de to ulvene sine – Gere og Freke – i hælene, og de to ravnene – Hugin og Munin – på skuldrene, går han omkring i denne veldige leiren av krigere. Og alle de døde slåsskjempene ser opp til ham og beundrer ham. For de vet at bedre høvding kan ingen få. Derfor gir de ham mange nye tilnavn. Ravneguden, er ett av dem. Andre navn er: (den høye), Båløyg (han med det flammende blikket), Herjan (hærguden), Gagnråd (han som rår for seier) ogValfader (de falnes far). Og Odin nyter det alt sammen. Han snakker nå nesten ikke om annet enn det store oppgjøret med mørkemaktene, krigen som han tror vil komme – før eller siden. For er det ikke spådd? Har ikke nornene advart dem? Og peker ikke alle tegn i måne og stjerner den samme vei... står det ikke å lese i innvollene fra

drepte dyr? Hver gang Odin lukker øyet ser han verdens undergang. Han ser drager, ormer, troll og ulver.

Også de andre æsene vet at det er viktig å være forberedt, og at de trenger den støtte de kan få. Men etter som det lir utover sommeren og høsten, kommer det flere og flere einherjer til Åsgard. Og mange av æsene synes det nesten blir for mye av det gode! Det begynner å bli litt vel folksomt i gudeborgen, mener de. Og flere av dem lengter tilbake til tiden før Valhall ble bygget. Den gang gikk det i det minste an å holde en skikkelig fest uten å ha mennesker masende omkring seg hele kvelden!

Dette snakker de om en dag de er på jakt... Loke og Frøy, Tor og stesønnen hans, Ull.

De fire gudene er nord og øst i verden.

De går langs stranden av havet.

Sne og is er kommet tidlig her nord. Fjorden er allerede frosset til.

Da får Loke en idé. "Men om vi ikke kan sitte alene i Åsgard lenger, så kan vi kanskje få hav-jotnen Ægir til å holde gildet for oss?" sier han. "Ægir bor ikke langt herfra. Og det sies at ingen brygger bedre og sterkere øl enn han!"

Tor liker ikke tanken. "Den tiden er snart slutt da æser og jotner kan sitte til bords sammen," mumler han. Men de tre andre bare ler. "Og det er heller ikke sikkert at Ægir vil," sier Tor tvert.

"Men kjære deg," smiler Loke og dunker ham i ryggen. "Så er du vel sterk nok til å overtale ham?"

De fire gudene løper utover fjorden... hopper fra isflak til isflak.

Men det siste stykket er åpent hav. For rundt den øya hvor Ægir bor, blir det aldri is. Det er derfor gården hans heter Ókolne. Det betyr: "Stedet som aldri fryser."

Men Frøy vet råd. Han tar frem fra sekken sin noe som ligner på et lite nøtteskall. Men straks han setter det på vannet ... vokser det til en stor båt!

Det er Skidbladner – den magiske farkosten som to av dvergenes mestersmeder, Ivalde-sønnene, en gang laget for æsene – skipet som alltid har vind i seilene.

De fire går ombord. Og drar videre mot hav-jotnens øy.

Ægir er et mektig troll. Han er bror av Ilden og Vinden. Han tar vel i mot dem – for han har aldri vært noen fiende av gudene. Men kona hans, Rån, skuler stygt på gjestene. Hun er ond og farlig. Hennes største glede er å fange sjøfolk i et stort garn, og trekke dem ned til seg i dypet. Sammen har de ni døtre – alle er bølger. De er like vakre som moren er stygg. Det sies at selv Odin forelsket seg i disse jotun-døtrene – en gang for lenge siden, da verden ennå var ung og uskyldig. Det sies også at han fikk barn med dem. At han fikk sønnen Heimdall – den mest gåtefulle av alle æser. Han som kan si: "Ni mødre har jeg. Ni søstre fødte meg." Men hvordan gikk det til? Hvordan i all verden kan noen ha ni mødre? Ægirs døtre tier. Og Odin tier – slik han tier med så mye annet.

Men Ægir er lite begeistret for forslaget om å holde fest for gudene. "Dere må da kunne finne annet og bedre vertskap," sier han. Men æsene holder på sitt.

Og til slutt må jotnen gi seg. For nå har Tor begynt å rynke brynene... "Men på én betingelse," sier Ægir. Gudene nikker. Ett enkelt vilkår kan han vel få lov til å stille. "Alle vet at når Tor er virkelig tørst, er han i stand til å tømme flere brønner – helt alene," smiler Ægir. "Likevel vil jeg at dere nå skal skaffe meg en kjele som er så diger at jeg kan brygge alt ølet vi trenger på én gang!" Gudene ser på hverandre. De kjenner seg lurt. For en slik kjele kan umulig finnes. "Greier dere det, så skal jeg ikke bare holde fest for dere denne vinteren, men hver eneste vinter heretter!" ler hav-jotnen – og vinker farvel.

Hjemme i Åsgard undrer æsene seg når de ser hvor sur og gretten Tor er. Og Loke er ikke sen om å fortelle. Selv Odin må smile når han hører hvordan Ægir greide å narre dem. Men Tyr trekker Tor til side. "Jeg tror jeg vet om en som kanskje eier et slikt bryggekar," sier han lavt. "Jeg kom plutselig til å huske på noe jeg hørte da jeg var liten... da ble det fortalt meg at jotnen Hyme skulle ha en kjele som er over en mil dyp! Men vi bør nok være to om å hente den!"

Tor spenner bukkene for kjerra.

Tyr viser vei.

Igjen bærer det nord og øst.

Det gnistrer fra hjulene, og de farer over himmelen med dunder og brak.

Tyr peker på en liten fjellgård som ligger dypt under dem. "Her bør vi gå ned og sette fra oss bukkene," sier han. "For slik vi reiser, går det ikke akkurat stille for seg! Og jeg vil helst komme frem uten at Hyme er altfor godt forberedt på å ta i mot oss..."

De lander på tunet. Folket på gården gjemmer seg. Men når de ser at det er Tyr, kommer de løpende.

"Dette er Egil," sier Tyr. "Og her er de to barna hans. Tjalve og Roskva!"

Bonden lover å passe godt på bukkene.

Og han låner æsene to par ski, så de kan komme seg videre over fjellet.

"Det virker som om du er godt kjent her omkring?" sier Tor, da de har gått en stund.

"Dette er barndomstraktene mine," svarer Tyr. "Jeg vokste opp her."

De drar videre. Forbi dype juv og blå isbreer.

Ingen av dem sier noe mer.

Ikke før om kvelden, når de har gravet en snehule og skal legge seg til å sove.

"Imorgen er vi fremme," sier Tyr. "Imorgen skal jeg se igjen min far og mor – for første gang siden jeg ble voksen."

"Jeg har alltid trodd at vi var brødre?" sier Tor overrasket.

"Alle vet at jeg ikke er Friggs kjøtt og blod," smiler Tyr. "Men de tror likevel at jeg er Odins sønn... Og jeg skulle ønske det var sant! Men jotunkvinnen som er min mor fikk ikke barn med ham. Jeg kunne gå og løpe den dagen de første gang møtte hverandre. Jeg husker godt hvordan hun bønnfalt Odin om å ta meg med til Åsgard – og fostre meg som sin egen sønn. Hun sa det ville være til det beste for alle..."

Tor nikker. Men han vet ikke hva han skal si.

"Ikke alle jotner er onde," sier Tyr. "Vi kan velge – vi som andre. Og har jeg ikke gjort meg fortjent til å regnes blant æsene?" Han holder frem den ødelagte armen sin, den som ender i en stump ved håndleddet.

"Du ga den beste hånden din for at Fenrisulven skulle bindes," svarer Tor alvorlig. "Ingen av oss er mer tapper og uredd enn du."

"Så har dere andre heller aldri trengt å vise på hvilken side dere står," sier Tyr tørt. "For rett nok er det mange æser som har en mor et sted i Jotunheim. Men selv har jeg begge mine foreldre blant trollene..."

Nå legger Tor hendene på skuldrene hans. "Vi trenger ikke å snakke med noen andre om dette," sier han.

"Jeg er sønn av Hyme," sier Tyr – og ser Tor rett i øynene. "Min bestemor har 900 hoder!"

"Jeg blåser i om hun har ni tusen," brummer Tor. "Du har alltid vært min bror. Og brødre skal vi fortsatt være!"

Men den natten ... får ingen av dem sove. Tyr ligger våken og tenker på alt han husker fra da han var liten. Tor tenker på hvor underlig dette med æser og jotner egentlig er. To gamle slekter... eldre enn mennesker og dyr, eldre enn fjellene og havet. Når valgte de hver sin vei? Bare Odin kan svare. Og hvorfor vil æsene skape, ordne og bygge... mens jotnene ønsker å ødelegge, lage uorden, rive ned? Jotner er kalde, tenker Tor. De er rimtusser. De hører hjemme i mørket. Og mange av dem er blitt slik at de slett ikke tåler dagslys lenger. Straks solen skinner på dem, forvandles de til sten. Men så tenker han på Tyr. Og han vet at Tyr har rett: ikke alle jotner er onde og grusomme... Ennå hender det at æser og troll kan møtes i vennskap. Tor vet at Odin ikke liker det. Gudekongen har advart dem. Han sier den tiden snart er forbi da æser og jotner kan stole på hverandre. Likevel hender det at æser sniker seg av sted på frierferd til Jotunheim – som i gamle dager. For hvem sier at troll bare er stygge og heslige? Tor tenker på Jarnsaksa, jotundatteren han møtte for snart et år siden. Hun har mave som et varmt svaberg, og lårene hennes er sterke som to portstolper. Stoltere og kåtere kvinne har han aldri elsket.

Neste dag kommer de til Hymes gård.

Den ligger ved sjøen. Ytterst i en fjordarm.

I hallen møter de bestemor – et riktig monster. Men de treffer også Tyrs mor. Hun er lys og blond, og gråter av glede over å se igjen sønnen sin.

Hyme selv kommer ikke hjem fra jakt før sent på kvelden.

"Gjem dere bak stolpen der borte," sier Tyrs mor. "For mannen min kan ofte være litt brå og lei mot uventede gjester!"

Inn kommer jotnen, trampende – og med istapper som skrangler i det frosne kinnskjegget.

"Velkommen hjem, kjære deg," smiler Tyrs mor. "Vi har fått besøk mens du var borte. Sønnen vår – som vi så ofte har snakket om – er kommet lange veier for å hilse på oss. Og han har selveste tordenguden med seg, menneskenes beskytter og udyrs banemann! De sitter like bak stolpen – "

Men når Hyme hører at han har fått Tor i huset, griper sinnet ham. Han ser så hvasst og bistert mot stedet der de gjemmer seg ... at stolpen splintres og tverrbjelken knekker. Åtte kokekar ramler i hodet på gudene og knuses mot skallene deres.

Tor vil ta igjen. Han griper om skaftet på hammeren Mjølner. Men Tyr legger hånden på skulderen hans. "Først må vi få ham til å si hvor den store kjelen er," hvisker han.

Æsene behersker seg. De går rolig frem.

Nå stagger også Hyme seg. Men det er tydelig at han ikke vil kjennes ved sønnen sin lenger, og Tor skuler han olmt på. Han trives ikke med dette besøket. Likevel gir han ordre om å slakte tre kalver. "For litt mat må vi ha – uansett," sier han grettent.

Tor spiser to av kalvene alene.

Den natten – mens de andre sover – har Tyr og moren hans mye å fortelle hverandre.

"Med så grådige gjester trenger vi å skaffe mer mat," grynter Hyme neste morgen. "Men idag får dere nøye dere med fisk!" Han gjør seg klar til å ro ut.

Tor vil være med.

Hyme låner ham snøre og krok. "Men agn får du finne selv," sier han.

Da går Tor inn i fjøset... og vrir hodet av den største stuten.

Så setter han seg ved årene – og ror så det fosser om baugen.

Han ror så langt ut at Hyme begynner å bli engstelig. For de kan ikke se land bak seg. Og det vil være styggelig langt å svømme hvis båten skulle kantre.

To hvaler dukker opp like ved dem.

Hyme kaster ut snøret... og fanger begge to. Han ler og ser stolt på Tor. Som for å si: Nå – kan du gjøre meg dette etter?

Tor har satt seg på aktersetet. Nå fester han oksehodet på kroken... og kaster så langt ut han kan.

Straks er det som om hele havet begynner å koke!

Bølgene reiser seg høye som fjell omkring dem. Og opp av sjøen stikker et fryktelig hode. Det er selveste Midgardsormen som har bitt på kroken!

Ormen brøler – og giftige flammer slår ut av kjeften på den, men Tor haler og drar.

Når det digre dragehodet er like ved båtripa... løfter Tor hammeren sin, og slår Midgardsormen mellom øynene.

Uhyret skriker så det drønner over hele Jotunheim. Og Hyme er så redd at han nesten biter av seg tungen.

Enda en gang svinger Tor hammeren Mjølner.

Men nå klarer ikke Hyme å sitte stille lenger. Han river opp tollekniven sin... og kapper snøret!

"En gang, Tor... en gang skal det være jeg som er den sterkeste av oss to!" hveser ormen, og bukter seg bort fra båten.

Tor ler og hytter med hammeren etter den.

"Slik er det spådd. Slik er det skrevet!" roper Midgardsormen – og med et sukk og et stønn synker den i havet.

Hyme har allerede satt seg til årene.

Nå vil han hjem.

Han har hatt liten glede av denne fisketuren.

Båten skurer mot stranden. "Velg," sier Hyme. "Enten kan du bære fangsten vår hjem, eller trekke prammen på land!"

Tor svarer ikke. Han løfter båten, med årer og øsekar – og de to hvalene! – og bærer alt sammen over stokk og stein... like til stuedøra. Og Hyme blir bare surere og surere. "Du er nok sterk både til å ro og bære," sier han, "men noen virkelig styrkeprøve har det jo ikke vært! Se her!" Hyme gir Tor et beger. "Hvis du har muskler og ikke bare fett i armene dine, så prøv om du kan knuse dette!"

Tor klemmer til, men begeret er like helt. Han slynger det mot en stenstolpe, men det er stolpen som knuses, ikke begeret!

Da hvisker Tyrs mor: "Tykkere skalle enn den mannen min har, tror jeg knapt du finner. Kast kruset mot pannen hans!"

Det gjør Tor. Av all sin kraft! Og nå... går endelig begeret i småbiter!

Hyme ryster på hodet. Han er ør og svimmel, men ikke mer enn at han kan brøle ut sin ergrelse over å miste det beste ølkruset han noen gang har hatt! "Men nå," roper han, "nå vet jeg en styrkeprøve du umulig kan klare!" Endelig skjer det som de to æsene har ventet så lenge og tålmodig på: Hyme viser dem stedet hvor han har gjemt bryggekaret sitt – den kjempedigre kjelen. "Den som vil ha den, kan bare ta den med seg!" ler Hyme. For han tror ingen er i stand til å rikke den.

Først prøver Tyr. To ganger. Men får den ikke av flekken.

Så er det Tors tur. Han tar spenntak, så kraftig at han går tvers gjennom gulvet. Men han får da slengt kjelen opp på hodet. Nå vakler han avsted med den.

Tyr nøler et øyeblikk. Han vil så gjerne overtale moren sin til å bli med dem. Men hun ryster på hodet. "Jeg har levd all min tid her nord og øst," sier hun. "Jeg ville bare kjenne meg ufri om jeg hver dag skulle huke meg ned bak tykke murer!"

De to omfavner hverandre.

Så skynder Tyr seg avsted, han også.

Men de to æsene har ikke kommet langt før de hører et fryktelig leven bak seg.

Det er Hyme – i spissen for en hel hær av mangehodete troll. Fra hver steinrøys tyter utyskene frem.

Men Tor vet råd. Han legger kjelen fra seg. Nå svinger han Mjølner mot dem. Frem og tilbake suser hammeren hans. For Mjølner er slik at den alltid treffer – og den vender alltid tilbake til hånden som har kastet den.

Og snart er det ingen som forfølger dem lenger.

Nå kan de to æsene ta det med ro.

Oppover bakke trekker de kjelen etter seg. Og i nedover-bakkene kryper de opp på den bakre hanken og lar kjelen skli utfor!

Men på veien får de tett tåke. Og det går ikke bedre enn at de roter seg bort. Tilbake til Egils gård finner de slett ikke. Og når tåken endelig letter, ser de at de enda en gang er ute ved havet – ikke langt fra der hvor Ægir bor.

"Så er det da godt for noe," sier Tyr. "Hit skulle jo dette elendige bryggekaret i alle fall!"

Og Tor nikker. "Ta i mot, hav-jotun!" roper han. "For nå kan du sette i gang og brygge øl til oss!" Og så hiver han kjelen av all kraft – slik barn ofte står på stranden og kaster flate stener utover sjøen.

Kjelen spretter av sted.

Helt frem til Ægirs øy.

Nå skiller de to æsene lag. Tyr drar korteste vei hjem til Åsgard. Men Tor vil først hente bukkene sine.

Når han går tilbake over fjellet, hører Tor plutselig noen som roper om hjelp.

Det er en mann som heter Aurvandil. Også han har gått seg vill i tåke og sno. Nå har han falt utfor en ur og slått seg. Hvis ikke Tor var kommet, ville han ha sultet ihjel – eller frosset ihjel.

Tor løfter ham opp og bærer ham på ryggen.

Men han forstår snart at Aurvandil er mer skadet enn han først trodde. Den ene stortåen er helt blåsvart.

"Kan du kjenne noe?" spør Tor og klyper ham i den.

"Nei," svarer Aurvandil.

Da vet Tor at det bare er én ting å gjøre. For han er redd det skal gå koldbrann i hele foten. "Det er til ditt eget beste," sier han – og bryter tåa tvert av. Så blodet kan renne rent og friskt. Og for å muntre opp den syke

kaster han den blå stortåen høyt opp på himmelen og skaper en stjerne av den. Aurvandils tå heter denne stjernen den dag i dag.

Utpå ettermiddagen kommer de frem til Egils gård – og her får Aurvandil all den pleie han trenger.

Tor er glad for å se igjen de to bukkene sine – Tanngnjost og Tanngrisne. Likevel slakter han dem, flår dem og koker dem – og han ber alle på gården komme og spise.

Geiteskinnene har han lagt foran peisen, og han ber alle være nøye med å kaste matrestene sine hit. Dessuten må de være forsiktige med knoklene, sier han. Ikke det minste ben må knekkes.

Men sønnen i huset – Tjalve – er altfor sulten til å høre ordentlig etter. Han sitter med lårbenet til en av bukkene og hugger i det med kniven sin for å få tak i margen.

Neste morgen – før det lysner av dag – svinger Tor hammeren sin over bukkeskinnene. Og de to bukkene reiser seg – like levende som før. Men han ser straks at en av dem er halt på den ene bakfoten. Og han forstår at det er en av gårdsfolket som ikke har spist så forsiktig som han sa de skulle gjøre.

Nå blir Tor sint. Øynene hans forsvinner bak rynkede bryn, og han holder så hardt om hammeren at knokene hvitner.

Bonden – Egil – og folkene hans ber tynt for seg. Og når Tor ser hvor redde de er, går litt av sinnet av ham. Men bot og erstatning vil han ha!

Han krever å få bondens to barn – Tjalve og Roskva! De skal alltid følge ham heretter, sier han.

Og slik blir det.

Så setter de tre kursen for Åsgard.

Tor trekker kjerra. Og Tjalve og Roskva leier hver sin geitebukk.

Det hele skjer så fort at barna ikke rekker å gråte. Og snart tenker de bare på alle eventyrene som ligger foran dem. Har de ikke tatt tjeneste hos selveste tordenguden? Har han ikke lovet dem at de skal få være med i Ægirs gjestebud?

Mens Tor og de to menneskebarna ennå er på vei hjem til Åsgard, rir Odin ut gjennom borgporten på den åttefotede hesten sin: Sleipner – den som kan løpe like godt til lands som til vanns og i luften. For når Odin har mye å gjøre eller mye å tenke på, liker han ofte å ta en ridetur helt alene. Og da rir han så fort og hardt at selv vinden har vanskelig for å holde følge...

Denne gang sanser han seg ikke før han er langt inne i Jotunheim.

Nettopp som han stanser og vil snu, kommer det en jotun ridende. Jotnen heter Rungne, og også han er kjent for å være litt av en hestekar.

De kommer i snakk, de to. Og begge mener at deres egen hest er den beste. Rungne skryter av Gullfakse. Og Odin skryter enda mer av Sleipner. Bedre hest finnes ikke hverken i Midgard eller Jotunheim, sier han. Det vedder han gjerne hodet sitt på!

Så går det ikke bedre enn at de gir seg til å kappri.

Odin skaffer seg et forsprang, og det forspranget beholder han like hjem til Åsgard. Rungne er så hissig og ivrig at han ikke vet ord av det før han er innenfor murene til gudeborgen, han også. Men Odin smiler og sier at jotnen skal behandles som gjest, og ikke som en fiende, denne gang.

De ber Rungne med inn i Valhall, og bærer frem for ham de hornene som Tor pleier å drikke av.

Rungne tømmer dem alle i ett drag.

Jotnen er nå blitt god og full, og det mangler ikke på store ord i munnen hans. Han roper at han vil ta med seg Valhall under armen når han går, flytte den veldige bygningen til Jotunheim og bruke den som hundehus for jaktbikkjene sine. Han vil drukne hele Åsgard i havet, truer han. Kverke hver eneste gud og gudinne. Alle unntatt Frøya og Siv. De to vil han ha i sengen annenhver natt!

Fullere og fullere blir han.

I begynnelsen har både æser og einherjer ledd av ham. Men nå er de trette av å høre på. Rungne er ikke morsom lenger. Men alle kan se at han er styggelig sterk. Og det er bare Frøya som våger å skjenke ham.

Nå er det at Tor kommer hjem. Han har trasket langt og lenge, og han blir ikke akkurat i bedre humør over det han her ser og hører! "Hvem har gitt stygge jotner lov til å bruke Valhall som veikro?" roper han. "Og hvorfor går Frøya og svinser og svanser omkring denne kjeftesmella av et troll?"

"Odin har selv bedt meg hit!" svarer Rungne.

"Likevel vil du nok angre på at du kom!" brummer Tor og trekker hammeren opp fra beltet.

"Din ulyst overfor oss jotner stikker dypt," ler Rungne. "Men da du traff Jarnsaksa i våres, var det noe annet du stakk dypere... Nå går hun rundt med den største maven i hele Jotunheim!"

Tor blir rød av sinne. Dette liker han ikke at andre hører – og aller minst Siv. Han svinger Mjølner og vil slå kjempen i hodet. Men Rungne roper: "Det er liten ære i å drepe meg våpenløs. Men har du mot til å møte meg ved landskillet på Grjotunagard? Det var ellers dumt at jeg glemte både skjold og brynestein hjemme, for hadde jeg hatt våpnene mine her, kunne vi gått holmgang nå med det samme!"

Det er første gang noen har våget å utfordre Tor til tvekamp – og han er så overrasket at han straks sier seg villig.

Så hjelper de Rungne opp på Gullfakse (for nå er jotnen så full at han nesten ikke kan holde seg oppreist) – og sender ham ut av gudeborgen.

Tjalve og Roskva blir med Tor hjem til Trudvang. De går storøyde omkring. For Tors hus Bilskirne er større enn noe hus de har drømt om. 540 rom har det! "Ja, her er det ikke rart dere trenger hjelp for å holde alt i orden!" sier Roskva.

Siv med gullhåret tar vel i mot Tjalve og Roskva. Og de blir snart gode venner med barna i huset: datteren Trud og sønnen Mode.

Ingen i Trudvang nevner Jarnsaksa med et ord.

Men Loke har hørt... og Loke kan ikke dy seg. Han bærer gammelt nag til Tor, og nå ser han en anledning til å gjøre tordenguden et riktig pek. Derfor drar han straks til Jotunheim. Han oppsøker Jarnsaksa. Og han får jotunkvinnen til å tro at Tor har sendt ham. Han får henne til å tro at Tor vil ha henne til Åsgard, for at barnet deres kan bli født der.

Og slik har det seg at Jarnsaksa sent en kveld banker på porten til Bilskirne.

Siv vil først vise henne bort. Men når hun ser hvordan Loke ler og gotter seg, vil hun ikke unne ham gleden over å se henne sint og såret. Så hun åpner døren – og slipper jotunkvinnen inn.

Samme natt føder Jarnsaksa en sønn.

De kaller ham Magne.

Jarnsaksa kan fortelle at i Jotunheim snakkes det ikke om annet enn tvekampen mellom Tor og Rungne. Og hun sier at ingen må føle seg sikker på hvem som vinner, for Rungne er den sterkeste kjempen trollene noen gang har hatt. Hodet hans er av sten, forteller hun. Og hjertet hans er av sten, det også. Taggete og med tre hjørner.

Og som om dette ikke er nok, har jotnene gått sammen om å lage en hjelpesmann til ham. En som skal følge ham i striden.

Det er en mann av leire.

Ni mil høy. Og tre mil bred over brystet.

Jotnene har gjort ham levende og gitt ham hjertet fra en hoppe.

De kaller det store leirtrollet for Mokkurkalve.

Når æsene hører dette, blir de noe betenkte. Og Loke flirer. "Ja, ja," sier han. "Dere skal se festen vår hos Ægir blir et gravøl istedet!" Selv Odin tar Tor til side og ber ham være forsiktig. "Og når Rungne stiller med en hjelpesmann, er det bare rett og rimelig at du også tar med deg en," sier han. Odin peker stolt på den veldige hæren av einherjer. "Velg hvem du vil," sier han. "Bedre krigere finner du ikke noe sted." Men Tor er sur og gretten. "La min far holde seg til de døde," brummer han. "Selv har jeg alltid satt mest pris på levende mennesker! Gutten Tjalve skal gå med meg!"

Dagen for den store styrkeprøven er kommet. Mange æser og jotner har samlet seg i Grjotunagard. Dette er en tvekamp alle ønsker å se.

Rungne er allerede klar. Han holder et tykt sten-skjold foran seg, og som våpen har han tatt med en diger brynesten. Jotnen ser vill og voldsom ut der han står, og ved siden av seg har han en som nesten virker enda farligere: den enorme leirkjempen Mokkurkalve – med føtter så store som fjellknauser og et grusomt hode som stikker helt opp i skyene.

Men hvor er Tor?

Plutselig kommer en gutt løpende. "Jeg har noe viktig å si deg, jotun!" roper han. Rungne kjenner ikke Tjalve. Dessuten blir han så overrasket over å se et vanlig menneskebarn på kamp-plassen at han bøyer seg ned og lytter. "Du står farlig dumt hvis du har tenkt å holde skjoldet foran deg hele tiden," sier Tjalve. "For Tor har sett deg. Og nå vet jeg at han er i ferd med å grave seg frem under jorden for å angripe deg nedenfra!"

"Ha! Ikke verre?" grynter Rungne. "Da er det jo bare å gjøre slik!" Og så legger han skjoldet fra seg på bakken og hopper opp på det med begge føttene.

Men i det samme tordner og lyner det!

Det er Tor som kommer. Sønn av Odin. Sønn av Jord. Og han leker så visst ikke muldvarp eller lister seg på tå! Ned fra himmelen stuper han. Rett ut av mørke skyer. Og med et veldig stormvær i ryggen. Det røde skjegget hans lyser som et bål der han står oppreist i kjerra, tømmene i den ene hånden – hammeren i den andre. Og av farten er det tydelig at det ikke er det minste i veien med noen av bukkene lenger!

Rungne griper om brynestenen med begge hender og brøler sint.

Men Mokkurkalve, den store leirkjempen... blir så redd at han ikke greier å holde på vannet sitt. Han lar spruten stå – så det skvetter til alle kanter!.

Allerede på lang avstand lar Tor hammeren Mjølner suse gjennom luften.

Og Rungne svarer med å kaste brynestenen i mot.

Hammer og sten møtes med et brak.

Brynestenen går i tusen biter, som regner lik en haglskur over hele verden. Men en av splintene treffer Tor i hodet med slik kraft at tordenguden ramler ut av kjerra. Han lever. Men blir liggende og kave på marken, alldeles tummelumsk.

"I–i–i–h!" roper Siv og Trud og Mode.

"O–o–o–h!" roper Jarnsaksa, som står like ved siden av dem og gir Magne bryst.

Men med Rungne går det heldigvis enda verre. Mjølner kløver skallen hans i to, og jotnen stuper død om på flekken.

"Å–å–å–h!" roper Siv og Jarnsaksa – og griper hverandre i hendene av glede.

Men når Rungne faller, havner den ene foten hans tvers over halsen til Tor. Og nå ligger den svimle tordenguden så dumt at han ikke klarer å røre seg.

Så der må han pent ligge og se på – mens Tjalve tar opp kampen mot Mokkurkalve.

Men til alles forundring – og til Roskvas stolthet – greier gutten å felle den digre kjempen. For Mokkurkalve er like redd og feig som han er stor og stygg. Og det er ikke bare mavemålet og størrelsen på skoene som betyr noe her i verden!

Når jotnene ser at også Mokkurkalve stuper, tusler de stille hjem. Og de som har hale, subber den slukøret etter seg.

Tjalve går bort til Tor og prøver å løfte vekk foten til Rungne, men greier det ikke.

Nå kommer alle de andre æsene strømmende til.

Selv om de er mange og løfter i flokk, så ligger jotunfoten bom fast.

Æsene klør seg i hodet og vet ikke hva de skal finne på.

Men nå er også Siv og Jarnsaksa kommet frem. Og lille Magne – som bare er tre dager gammel – synes endelig han har drukket nok melk. Nå slipper han brystet til Jarnsaksa, tørker seg fornøyd om munnen og hopper ut av armene hennes. Så vagger han bort til Tor og lemper den digre jotunfoten vekk fra halsen hans – så lett som ingenting! "Ergerlig at jeg ikke tenkte på det tidligere, far," sier han. "For jeg tror nok jeg skulle greid å slå ihjel det dumme trollet for deg med bare nevene!"

Tor er så stolt av den lille sønnen sin at han straks lover ham at han skal få Rungnes hest, den raske Gullfakse, i fødselsgave.

Da kremter Odin brydd. "Vil det ikke ta seg bedre ut om du gir meg den hesten," sier han, "enn at du lar en så fin fole falle i hendene på en skarve jotun-unge?"

Men Tor bare ler og gir Magne en stor klem. For vel er gutten sønn av en jotunkvinne, men det kan heller ikke være noe spørsmål om hvem som er faren!

Odin går sin vei uten et ord mer.

Men Tor smiler – og blunker fornøyd til Tyr. De to forstår hverandre, i det minste!

Ennå er Tor ør og svimmel. Men han legger den ene armen rundt Siv og den andre rundt Jarnsaksa. Og sammen hjelper de ham hjemover mot Trudvang. Etter dem går: Trud, Mode, Magne – Tjalve og Roskva.

"Du var ikke så verst du heller!" sier Magne. Han spytter langt og dunker Tjalve kameratslig i ryggen.

Tor er plaget av stenen som sitter fast i hodet hans. Og ingen vet hvordan de skal få den ut.

Men på veien møter de Groa. Hun er en kone som kan litt av hvert, både av trolldom og spåkunster.

Groa legger hendene på stenen. Hun synger og galer av full hals – de sterkeste reglene hun kan.

Etter en stund kan Tor merke at stenen begynner å løsne. Nå husker han plutselig at han også har noe hyggelig å fortelle Groa. For hun er gift med Aurvandil, og har lenge engstet seg for hva som kan ha hendt ham. Men Aurvandil, det er jo den vandringsmannen som Tor fant i sneen langt nord i fjellene, og som han hjalp ned til Egils gård. "Du kan nok snart vente ham hjem igjen i god behold," sier Tor.

Men når han forteller dette, blir Groa så hoppende glad at hun glemmer teksten på hver eneste sang. Hun snubler i ordene. Og stenen sitter like fast som før!

Slik går det til at Tor må finne seg i å gå omkring med dette minnet fra kampen mot Rungne så lenge han lever. Derfor heter det også at ingen bør kaste en brynesten tvers over gulvet, for da rører den på seg – den digre splinten i pannen til Tor. Og en tordengud med hodepine er ingen spøk, hverken for venn eller fiende!

Likevel er det ikke verre stelt med ham enn at han hjertens gjerne blir med, når Ægir endelig har fått brygget ølet ferdig og ber æsene til gjestebud.

Alle kommer. Selv Odin lar seg overtale.

Ægirs festsal heter Brime. Det betyr: "den skummende". Og det er et passende nevn, for her er det sannelig rikelig med drikke til alle! Øldunkene farer omkring på langbordene og skjenker av seg selv. Og for å lyse opp den veldige salen, bruker ikke Ægir bål eller fakler, men gull som er så klart og rent at det skinner i mørket...

Tjalve og Roskva får lov til å være med.

Og lille Magne sitter på Tors fang og kappdrikker med far sin.


[NESTE KAPITTEL] [DEN ENØYDE HOVEDSIDE]