6. Kapittel:
REISEN TIL VERDENS ENDE
Langt inne i Jotunheim ligger en mektig trollborg.
Den er hugget inn i fjell og is.
Men om sommeren er den likevel omgitt av skog og grønne sletter.
Her hersker Geirrød. Han har bare ett hode, men det er til gjengjeld så stort og stygt at det bare er de to døtrene hans – den heslige Greip og den ufyselige Gjalp – som orker å se ham i ansiktet.
En dag mens de tre jotnene sitter og skuler på hverandre, kommer det plutselig en falk flyvende. Den setter seg høyt oppe på veggen, og kikker inn gjennom en glugge.
"Få tak i den fuglen!" roper Geirrød. For han har lenge ønsket seg en jaktfalk. En han kan temme og ha på håndleddet når han jager harer og småvilt.
Men alt det de hopper og spretter, strekker seg og klatrer på stiger, greier de ikke å fange den.
Nå sitter falken helt oppe under mønet, og det virker nesten som om den har morro av å erte dem.
Men til slutt er den trett av å leke. Den vil fly sin vei.
Da merker den plutselig at bena henger igjen i veggen.
Fuglen flakser og skriker. Men klørne er som limt fast.
Så blir den fanget likevel.
Trollene ler. Og Geirrød holder den hardt rundt klør og hals. "Du er en fin fugl," sier jotnen. "Deg skal jeg nok få mye glede av."
Falken ser på ham med store, redde øyne.
Og Geirrød måper.
For hva slags øyne er det denne fuglen har?
"Du er en som har skiftet ham!" sier Geirrød. "Du har fjær og vinger, men øynene har du glemt å gjøre noe med. De røper deg!"
Fuglen svarer ikke.
"Enten er du et menneske," ler Geirrød. "Eller du er kanskje en av æsene? De som tror de kan og vet allting best?"
Men fuglen holder nebb.
"Ja, ja," grynter Geirrød. "Tid har jeg nok av... og før eller siden skal jeg nok få deg til å snakke!"
Så kaster han falken ned i en kiste og smeller et digert sten-lokk over.
Alt dette ser Odin. Eller kunne Odin ha sett... For når æsenes høvding sitter i høysetet Lidskjalv, kan han se ut over hele verden. Han kan se æser og jotner, han kan se dverger og alver. Han kan se mennesker og dyr. Men gudekongen har viktigere ting å speide etter enn å holde regnskap med hvem som fanger fugler og fisk i Jotunheim... Han ser hvordan alle mørke makter samler seg – han ser at krigen – Den store krigen – rykker nærmere for hver dag som går. Han ser Hel og hennes hærskarer av gustne dødninger. Han ser ormen Nidhogg, som gnager på roten til Yggdrasil – det store verdenstreet. Han ser den mektige jotunkvinnen som sitter i den mørke skogen langt mot øst. Hun føder stadig nye barn – og alle har ulveskikkelse. En av dem heter Skoll, han løper etter solen og vil sluke den. En annen heter Hate – og jakter på månen.
Odin har skapt verden.
Han vil også beskytte den.
Derfor sitter han ofte i Lidskjalv. Jo eldre han blir, jo mer trenger han å være alene. Se. Tenke over alle tings sammenheng.
Odin kan se det han vil.
Dit han vil.
Den han vil.
Men ikke alt og alle på en gang.
Geirrød og falken legger han ikke merke til.
I tre måneder smaker ikke fuglen hverken vått eller tørt. Den sitter i mørke – og nesten uten luft. Til slutt klarer den ikke mer.
"Slipp meg ut!" ber den.
Geirrød letter på lokket. Og der..... ligger Loke – en av æsene, selveste Odins fosterbror.
"Sverg at du ikke forsøker å flykte, og at du vil gjøre som jeg sier!" brummer Geirrød.
"Jeg sverger," piper Loke.
Stiv og støl reiser han seg opp.
Falkehammen ligger skitten og pjusket ved siden av ham.
Og så får endelig den stakkars guden litt mat og drikke i kroppen.
Etterpå vil Geirrød vite hvordan det står til i Åsgard, den store gudeborgen. Han vil høre nytt om æser og alver.
Og Loke forteller. "Sørgelig," sier han – og raper. "Trist står det til hos oss. Det er snart slutt på alt som heter lek og morro. For Odin tenker bare på krig og elendighet."
"Drikk litt mer!" smiler Geirrød.
"Takk som byr," svarer Loke – og raper en gang til. Han forteller om valkyrjene, som flyr ut over Midgard hver eneste dag... for å samle døde krigere... lemlestede lik som Odin gjør hele igjen – og vekker til nytt liv... for at de skal kunne lære seg å slåss enda villere og mer hensynsløst enn de noen gang har våget å drømme om.
"Men trenger virkelig gudene hjelp fra stakkars menneskekryp for å forsvare seg?" ler Geirrød. "Dere har jo Tor – og hammeren hans?"
"Mener jeg også," sier Loke – og nå både raper og hikker han.
"Drikk litt mer," sier Geirrød.
Og Loke blir fullere og fullere.
De snakker om gamle dager. Om den gang æser og jotner ennå kunne
møtes som venner, dra på fiske og gå på jakt sammen. "Vi er de eldste," brummer Geirrød. "Jotnene var de første av alle skapninger.Vår slekt er eldre enn fjellene, eldre enn havet. Har han glemt det, denne enøyde gudehøvdingen din? Har han glemt at vi nesten alle har blandet blod? At også han selv en gang i urtiden har suget melk av en jotunmor – Bestla, Boltorns datter?"
"Han vil ikke huske det," snøfter Loke, og tørker bort en tåre. "Han vil ikke!"
"Så hadde det vært bedre om dere valgte en annen høvding," sier Geirrød. "En som kjenner sin egen slekt og sine egne røtter! Loke! Både din mor og din far var troll. Og du har to staute brødre her i Jotunheim: Byleist og Helblinde. Du – Loke – burde være konge og høvding i Åsgard!"
"Mener jeg også," gråter Loke.
"Men fred kan det aldri bli så lenge tordenguden herjer som en villmann med den fordømte hammeren sin!" roper Geirrød.
"Mener jeg også," sukker Loke.
"Drikk litt mer mjød," sier Geirrød – og skjenker. Selv har han nesten ikke smakt noe.
Men Loke har sovnet. Han sitter med hodet mot bordplaten og snorker så det runger i den store salen.
Neste morgen får Loke fly sin vei.
"Men glem ikke hva vi har lovet hverandre," sier Geirrød.
"Har vi lovet hverandre noe?" spør Loke, for han husker ingenting – og det dundrer og banker i hodet hans.
"Jeg har lovet å hjelpe deg til å bli konge i Åsgard," sier Geirrød alvorlig. "Og til gjengjeld... har du lovet at du først skal bringe meg Tor – hit – så jeg kan få brekke armer og ben på ham... og stenge ham inne i den samme stenkisten som du selv har bodd i så lenge!" Og nå vifter Geirrød en pekefinger full av vorter under nesen på gjesten sin. "Men han skal komme uten hammer," knurrer han. "Uten styrkebelte. Og uten jernhansker!"
"Har jeg lovet det?" Loke blekner.
"Slik er det løftet vi har gitt hverandre," sier Geirrød. Og de to døtrene hans nikker. Det har de hørt, det har de vært vitne til, sier de.
På veien hjemover flyr Loke lavt og forsiktig. For han er i en veldig bakrus.
Hva har jeg gjort? tenker han. Hva har jeg sagt?
Men han vet også: Et løfte er et løfte. Ingen kan vri seg bort fra det han har lovet. Den som bryter en ed, fortjener å dø. Slik har Odin bestemt.
Frøy er sønn av Njord og bror til Frøya. Han styrer regn og solskinn. Det er ham alle skapninger bønnfaller om god avling, velstand og lykke. Skipet hans – Skidbladner – er så stort at alle æsene kan gå ombord i det med våpen og full utrustning, men likevel kan Frøy folde det sammen som en duk og bære det i beltet straks han ikke trenger det lenger. Hesten hans heter Blodighov og er rask som en pil. Men grisen hans – Gyllenbuste – løper enda fortere!
Frøys sted heter Alvheim. Her bor han. Her hersker han. Og som navnet sier er det også her de fleste alvene holder til. Æser og alver har vært venner så lenge noen kan huske. Av utseende er de ganske lik hverandre. Men mens æsene lever over Jorden, lever alvene under jorden – i hauger og under tette kratt. Derfor hender det ofte at menneskene tar feil og blander dem sammen med et annet underjordisk folk: dvergene. Men mens alvene er fredelige og alltid til å stole på, er dvergene ondskapsfulle og uberegnelige. Det er grunnen til at dvergene av og til kalles "svartalver"...
Frøy er med tiden blitt en av de mektigste blant æsene. Men han har alltid godtatt Odin som høvding, og bøyd seg for hans vilje.
Likevel lar han seg friste til ulydighet en dag Odin ikke er hjemme.
Frøy tenker på Lidskjalv, gudekongens høysete, og han undrer seg på hvordan det kjennes å sitte der... i selve tronstolen... vil så gjerne prøve den, vet at det er forbudt, vet at Odin nekter alle andre å sitte der, men hvem kan det skade? Ingen trenger å få vite om det. Og det vil være fort gjort. Men der lurer Frøy seg selv. For straks han har listet seg inn og satt seg i Lidskjalv... glemmer han tid og sted. Det er som om øynene spretter ut av hodet og flyr verden rundt som skremte fugler. Han ser det som er nært og det som er langt borte. Men alt blander seg. Alt flimrer. Det banker i tinningene. Det suser for ørene. Hvordan kan Odin holde ut å se så mye – hver eneste dag? Frøy kjenner seg ør og svimmel. Plutselig får han øye på noe... noe som gjør at han reiser seg halvt opp, strekker armene frem og roper. Så... faller han ut av stolen – og besvimer.
Når Frøy våkner på gulvet... er han som forandret. Han går stille ut – og hjem. Siden nekter han å snakke med noen. Han holder seg for seg selv. Han blir blek og mager. Helst ligger han på ryggen og stirrer i taket. Hva var det han så? Hva er det som feiler ham?
Når Loke endelig kommer flaksende inn i Åsgard med kalde føtter og rimfrost på nebbet, blir han tatt vel i mot av konen sin, Sigyn, og de to sønnene, Vale og Narve. De er glade for å se ham igjen, for han har vært lenge borte. Men ingen spør hvor han har holdt hus. De har vennet seg til at Loke kommer og går som det passer ham. Og han forteller aldri mer enn det han selv vil.
Denne gangen sier han ingenting.
Loke går til Frigg.
Det er hun som har lånt ham falkehammen. Den er ganske ny, og han lovet å prøve den for henne.
"Var den god?" spør hun. "Var den brukbar?"
"Ingen har noen gang lånt meg så sterke og lette vinger," svarer Loke og bukker for henne.
Han vet at det er dette hun ønsker å høre.
"Heller ikke Frøya?"
Loke ryster på hodet og blåser hånlig i barten. "Det er som å sammenligne en ekte falk med en skarve gråspurv," smisker han.
Og han ser hvordan Frigg stråler.
For det har lenge vært sladret om at Odin heller søker kjærlighetsgudinnen enn sin egen kone. Og Frigg vil gjerne vise at det ikke er noe Frøya gjør eller kan, som ikke hun selv mestrer enda bedre.
Deg er det virkelig synd på, tenker Loke – og ler ondskapsfullt inne i seg.
Han går til Valhall for å spørre nytt. Har det hendt noe mens han var borte?
På vollen utenfor trener Odin død-manns-hæren sin i spydkast og bueskyting. I skyggen sitter mange av gudene og ser på. Men Loke stanser ikke. Han går inn i den store kasernebygningen. Han vet godt hvem han skal spørre – og hvor han får mest igjen for å sludre og sladre...
Ute på kjøkkenet står kokken Andrimne. Han holder på med å koke flesk – som vanlig. Her har også flere andre tjenestefolk samlet seg. For å lure til seg en skjenk og en ekstra godbit – og for å slå av en prat. De ler og snakker i munnen på hverandre. Loke setter seg stille ned, med stive ører. Det meste har han hørt før. Men noe er nytt...
Han får høre at Tor nettopp er kommet sjøveien, hjem fra Læsø, hvor han ble overfalt av en flokk ulve-kvinner som gikk berserk med store jernstenger... Og han får høre om Frøy, som oppfører seg mer og mer merkelig. Ingen vet hva det er som plager ham. Men det er akkurat som om han går i søvne med åpne øyne.
De snakker om sykdom. De snakker om død. De snakker om hvordan Midgard – menneskenes verden – hjemsøkes av stadig flere vetter... underlige og uberegnelige skapninger. I tjern og innsjøer finnes det nøkk, sier de. Et vesen som vil trekke mennesker ned i vannet og drukne dem... De snakker om mara, hun som herjer med folk mens de sover, setter seg overskrevs på dem og trykker hendene mot brystet deres så de knapt får puste. Ikke underlig at de som blir "ridd" av mara klager over vonde drømmer!
Og Loke nikker. Alt dette kjenner han.
Men mange av disse merkelige vesenene ønsker egentlig å blande blod med menneskene, er det en som sier. På samme måte som guden Heimdall en gang fikk barn med kvinnene i Midgard... slik lokker nå Huldrefolket mennesker med seg, inn i berg og ned i hauger. Holder dem fanget – og gifter seg med dem. De er også leie til å stjele barn fra menneskene. Ofte legger de en av sine egne unger i vuggen istedet... Alle ryster oppgitt på hodet. Hvordan skal det gå med menneskeslekten? undrer de. Vil menneskene forandres – litt etter litt? Vil de før eller siden ligne huldrer alle sammen... få lange haler og bli innhule i ryggen som trau?
"Langt i fra," sier Loke. Og nå reiser han seg. "Like lite som menneskene noen gang vil bli guder. Og like lite som vi æser noen gang vil være noe annet enn oss selv. Men det er bare naturlig at motsetninger tiltrekkes av hverandre," sier han. "De som er forskjellige søker ofte sammen. De utfyller hverandre. Så hvorfor vil Odin forby oss å samle kjærtegn i Jotunheim? Slik vi alltid har gjort?"
"Kanskje han vil ha alle trolljenter for seg selv!" flirer en.
"Å, nei," sier en annen. "Det er lenge siden den enøyde geitebukken hoppet og spratt i sengehalmen der øst i fjellene!"
"Han som en gang var den kåteste og villeste av oss alle!" roper Loke.
"Yr og gal er han fremdeles," sier en av de yngre jentene og kaster på det lange, utslåtte håret. Det er Fulla. Hun er kammerpike hos Frigg, og kjenner til alt som foregår i Odins hus. "Men nå drar han helst til Midgard og menneske-døtrene... hvis han merker at han ikke kan styre seg lenger!" Hun rødmer og slår blikket ned.
"Slik som den gang han prøvde seg på datteren til en kar som het Billing," flirer kokken Andrimne og tørker hendene på forklet. "Jeg husker ikke hvem jeg hørte det av, men det kan også være det samme... I hvert fall sies det at Odin, vår høvding, dummet seg kraftig ut! Han forelsket seg. Prøvde å smiske seg til et stevnemøte. (Og den karen vet å snakke for seg!) Men da han kom til henne som avtalt, varm som en ovn og kåt som en okse, stormet det plutselig soldater inn i soverommet – vaktmenn med brennende fakler. (Skal si han fikk svidd baken sin!) Likevel rakk hun å hviske: Kom tilbake, min skatt. Kom tilbake litt senere. Og Odin – blind av brunst – mente hun var like yr som han selv. Så han trodde henne. Han visste ikke at hun lo og gottet seg. Han slikket sine sår og smurte kroppen med salve. Og endelig, like før hanegal... mente han at han igjen torde liste seg bort til gården, over tunet... forbi alle sovende vakter... og inn til sengen hennes. Det var mørkt i rommet. Odin hvisket hete ord. Men så ikke hvem han omfavnet. Plutselig kom han til seg selv. Det var ikke Billings datter som vred og buktet seg på skinnfellen. Det var en diger hund! En tispe! Bundet fast til sengestolpen... Og overalt hørte han latter og fnis!" Kokken Andrimne gapskratter og slår seg på knærne med en stor tresleiv. "Slik kan det gå!" roper han. "Slik kan det gå!"
"Men rett skal være rett," sier en annen. "Av og til har han da hellet med seg også. Ellers ville han ikke vært regnet som far til slike høvdinger som Sige og Sæming... og Skjold - stamfar for skjoldungene, de danske konger."
"Frøya er ikke borte hun heller." Det er gamle Bøyla som snakker. Hun arbeider som fjøskone for Frøyas bror. "Skjold som nettopp ble nevnt... det sies at Frøya var mor til barna hans!"
Alle blir stille. Dette er virkelig nytt. Og Bøyla forteller. Hun beretter om hvordan Frøya forkler seg og kaller seg Gjevjon. Slik kommer hun til kong Gylve i Sverige. Han lover henne et så stort landområde som hun er i stand til å trekke plogen rundt på én dag og én natt. Gjevjon drar straks til Jotunheim. Der henter hun fire sønner som hun en gang fikk med en jotun. Hun forvandler dem til okser. Spenner dem fremfor plogen. Og pløyer så dypt og kraftig at selve landskapet blir slitt løs. De fire oksene drar det vestover, ut i havet – som en øy. Der stanser de. Gjevjon kaller det nye landet Sjælland. Her blir hun boende en stund. Det er også her hun gifter seg med Skjold. Men på det stedet hvor øya er hentet fra, blir det en stor innsjø, som kalles Mälaren.
Loke har satt seg. Nå reiser han seg igjen. "Tvi!" sier han og spytter. "Jeg er trett av mennesker. Og jeg blir kvalm av å høre om guder som menger seg med dem! La Odin og Frøya gjøre som de lyster. Selv vil jeg langt heller dele seng med en jotundatter enn med et menneske. For jotnene er som oss, de er av samme slaget, de er våre jevnbyrdige. Men menneskene er vesener vi selv har skapt, små kryp vi satte til verden en gang vi kjedet oss. Å gå til sengs med dem, er som å gå til sengs med sine egne barn!"
"Enig!" roper flere. "Helt enig!"
"Men Odin vil jo ikke at vi skal ha noe med jotner å gjøre lenger," sukker kokken Andrimne. "Jeg hører stadig at han snakker om det, ved hvert eneste måltid!"
"Så snakker han over seg!" svarer Loke. "Så er han urimelig. Og vi er feige som lus hvis vi ikke våger å si ham i mot! Jeg er nettopp kommet hjem fra et besøk hos jotnen Geirrød. En fin og edel rise. Og på gården hans sitter to av de deiligste skapninger månen noen gang har skint på. Det er døtrene hans: den vakre Greip og den skjønne Gjalp. Meg ville de ikke ha. Og jeg så også andre friere bli sendt på dør. For begge drømmer om en helt bestemt, begge søstrene drømmer om den samme."
"Hvem?" roper Fulla.
"Er det en vi kjenner?" gaper Bøyla.
Loke ser seg rundt. Lar det bli stille før han svarer. "Tor," sier han lavt. "Tordenguden. Ham og ingen annen vil de ha – og dele mellom seg. Så lenge han lyster og orker... Men som vi vet er selv Tor blitt en reddhare. Han bukker og bøyer seg hver gang Odin knipser med fingrene. Så jentene kommer vel til å gå der som jomfruer til det gror mose mellom bena på dem!" Loke ler hånlig. "Tor tør nok ikke besøke dem. Men hva går han ikke glipp av!" Loke ruller med øynene og smeller med tungen. Og går sin vei uten et ord mer. Han vet at Tor snart vil få vite alt som er sagt. For blandt dem som lytter er også Tjalve, den unge gutten som passer bukkene og kjerra for tordenguden...
Når Loke går, er det en som straks følger etter. Det er Skirne, en av Frøys tjenere. "Jeg må snakke med deg," sier han. "Alene!" Og mens de vandrer for seg selv, betror han seg til Loke. Han forteller om Frøy, som har oppført seg så underlig i lang tid. Men nå vet han grunnen, hvisker han. Det skyldes det Frøy så, den dagen han snek seg til å tyv-sitte i Odins høysete. "Men dette må bli mellom oss to?" sier Skirne.
"Ikke et ord skal komme fra min munn," smiler Loke. (Hoho, tenker han. Vent til jeg forteller det til Odin!)
"For jeg trenger et råd," sier Skirne. "Og da jeg hørte hva du sa der inne, forsto jeg at du var den rette å spørre."
"Naturligvis," sier Loke. "Men kom nå frem med det! Hva så han? Hva var det han så? Noe som gjorde ham bitter? Skuffet? Sint?"
Skirne ryster på hodet. "Nei. Noe som gjorde ham... forelsket!"
For da Frøy så mot nord og øst, fanget blikket hans Gymes gård... og der fikk han se en jotunjente gå over tunet. Hun var så vakker at det gjorde vondt i øynene. Og da hun løftet armene for å åpne døren til stabburet, var det rent så det lyste og skinte av henne.
"Frøy ble som bergtatt," sier Skirne. "Han vet at han ikke vil finne mål eller mening med noe som helst før han en gang har fått hvile ut ved brystene hennes. Men han vet også at Odin ugjerne ser ham dra avsted på frierferd til Jotunheim. Så hva skal han gjøre? Nå har han bedt meg ri som sitt sendebud til Gymes datter – i all hemmelighet. Men gjør vi rett?"
"Når kroppen roper, er det ikke alltid hodet kan svare," sier Loke.
"Men er det ikke galt av oss?" hvisker Skirne. "Trosser vi ikke vår høvdings ønske og vilje?"
"Dere kan ikke handle annerledes," trøster Loke.
Plutselig stikker et bustehode opp av krattet ved siden av dem, en kjempe med rødt skjegg hopper frem på stien. "Hvem sier at jeg er feig?" brøler han. "Hvem kaller meg en reddhare?"
Det er Tor.
"En misforståelse," sier Loke. "Jeg sa nettopp det motsatte! Jeg sa: Tor er ikke som alle andre. Han er ikke en slik pusling at han lar Odin bestemme alt mulig for seg. Tor er ikke noen bikkje i bånd! Han er tordenguden – og han har rett til å favne den han vil!" Loke snakker og snakker. Ler og smiler. Vrir og vrenger. Gir seg ikke før han har snakket dem rundt begge to. Både Skirne og Tor.
Samme natt ... setter de kurs for Jotunheim.
Tor har bedt Tjalve om å følge seg. Skirne har lånt hest og sverd av sin herre. Loke er med dem.
De rir ut i mørket, for å slippe å fortelle noen hvor de skal.
Bare Frøy tar farvel med dem.
Et stykke på vei holder de følge.
Så skiller de lag.
Skirne tar av – mot Gymes gård.
De andre fortsetter rett frem.
Om kvelden kommer Tor, Tjalve og Loke til det stedet hvor Grid holder hus. Her har de tenkt å overnatte. For selv om Grid er en gyger – en jotunkvinne – så har hun alltid vært æsenes venn, og med Odin har hun sønnen Vidar, han som kalles "den tause". Nest etter Tor er Vidar den sterkeste blant æsene. Vidi – skoglandet – heter stedet han råder over i Åsgard. Der vokser det krattskog og høyt gress.
Grid tar vel i mot dem. Men når hun hører hvor de har tenkt seg, rynker hun pannen. "Geirrød er en slu rev," sier hun. "Han kan ofte være både vrang og lei." Og når hun får vite at Tor hverken har hammer, styrkebelte eller jernhansker med seg, himler hun med øynene og klør seg i hodet.
Om natten vekker hun tordenguden. "Ikke visste jeg at Geirrøds døtre var så vakre som dere sier," hvisker Grid. "Men hver sin lyst! Og mye kommer an på øynene som ser... Men ett er sikkert: aldri tør jeg møte faren din igjen, hvis jeg lar deg gå tomhendt til slike troll! Jeg vet at det er blitt lovet at du skal komme uten hammer. Men la meg istedet låne deg litt av det jeg selv har i skapet her!"
Hun gir ham et styrkebelte og et par jern-votter.
Og hun låner ham staven sin, som hun kaller Gridarvol.
Neste dag kommer det lille reisefølget til Vimur – en elv som både er ufattelig bred og ubegripelig lang.
De lar hestene bli igjen på bredden.
Så vasser de ut.
Heldigvis er elven ganske grunn. Men strømmen er stri og det er mange farlige stryk.
Tor støtter seg på staven han lånte av Grid. Og Loke og Tjalve tar tak i beltet hans og klamrer seg fast så godt de kan.
Midt ute tar de en hvil. Men plutselig begynner vannet å stige. Snart står det over skuldrene deres! Hva er det som skjer?
Tor ser seg rundt. Lenger oppe... der elven renner gjennom en trang og dyp fjellkløft... sitter Gjalp, en av Geirrøds døtre, og pisser... skrever med ett ben på hver side av juvet.
Det er hun som lager oversvømmelsen!
Da henter Tor opp en diger sten fra bunnen av elven. "Ved utløpet skal elver demmes opp!" roper han.
Han sikter – kaster – og til alt hell... treffer han der han vil!
Men nå har "vannet" steget så mye at de ikke klarer å holde balansen lenger. Strømmen river dem med seg. De kaver og plasker.
Endelig driver de i land på motsatt side. En rognebusk henger ut over bredden. Tor griper tak i den... og heiser dem opp alle tre.
Langt om lenge når de frem til Geirrøds gård.
Her blir de ønsket velkommen – og vist plass i et gjestehus, hvor det er både kaldt og skittent, og hvor det bare finnes en eneste stol å sitte på!
Tor er overrasket. Det er ikke slik han har ventet å bli tatt i mot. Men Loke bare ler og trekker på skuldrene.
Tor setter seg på stolen.
Men nå merker han plutselig at ..... stolen løfter seg under ham – opp mot taket!
Da griper han Gridarvol, staven han lånte av Grid, stemmer den mot takbjelkene og trykker seg hardt nedover igjen. I det samme høres en vond, knasende lyd og et skrik!
Det er døtrene til Geirrød – Gjalp og Greip – som har gjemt seg under stolen for å drive ap med ham, men nå har Tor knekt ryggen på begge to!
Tjalve ser på dem og griner på nesen. "Er det på grunn av disse to vi har kommet hele denne lange veien?" sier han.
"Smak og behag," mumler Loke. "Smak og behag." Men alle kan se at han ikke liker seg. For nå har Tor begynt å rynke pannen for alvor. Og det er tydelig at han har mest lyst til å slå Loke i hodet med noe hardt.
I det samme kommer en tjener. Geirrød ønsker å se dem i den store salen. Han vil gjerne at de skal leke og måle krefter...
Det brenner store bål langsetter hele salen – som en vei av fresende ild. Helt i den andre enden sitter Geirrød.
Tor går rolig mot ham.
Plutselig stikker jotnen en diger tang ned i et av bålene, løfter opp et glødende jernstykke... og slenger det mot Tor.
Men tordenguden har jernvotter på hendene. Han fanger ildkulen som om det var en ball!
Nå springer Geirrød opp og gjemmer seg bak en stolpe. Men
Tor hiver jernstykket tilbake til ham... og så sint er han... og så voldsomt kaster han... at metallklumpen flyr tvers gjennom stolpen, tvers gjennom Geirrød og tvers gjennom veggen!
"Her har vi ikke mer å bestille," brummer Tor. "Og det er siste gang jeg hører på Loke når det gjelder jenter! Eller noe som helst annet!"
"Leit at du skal se det på den måten," mumler Loke. "Selv synes jeg som kjent at – "
"Hold kjeft." brøler Tor. "Vi får bare håpe at Skirne har hatt mer utbytte av sin ferd."
Men egentlig er han ikke i så dårlig humør som han later som. For en skikkelig slåsskamp er noe av det hyggeligste han vet...
Imens har Skirne ridd alene gjennom tussefolkets land – over mørke og våte fjell. I hånden har han holdt sverdet som hugger av seg selv.
Slik når han uskadd frem til Gymes gård.
Mannvonde bikkjer vokter leet i skigarden – og en vaktmann vil jage ham bort. Men Gerd Gymesdatter hører levenet og kommer ut. Hun vil vite hva det er for en kar.
Skirne hilser henne høvisk, og sier frem ærendet sitt. Men svaret er nei. Og det hjelper ikke at Skirne lover henne gull og grønne skoger. Gerd vil ikke ha Frøy. Ikke for noen pris vil hun omfavne ham. Ikke om hun så fikk Idunns epler eller Odins ring.
Med smiger og myke ord kommer Skirne ingen vei. Nå vil han skremme henne istedet. Han peker med sverdet mot halsen hennes. Men Gerd bare ler av ham.
Da begynner Skirne å true henne med alle de trolldomskunster gudene rår over. Ille vil det gå henne om hun sier nei til Frøy. Vanvidd og ørske skal komme over henne. Hun skal gråte hele dagen – og hele natten. Og hun skal leve sammen med den mest motbydelige av alle ekle skapninger – Rimgrimne, heter han og har tre hoder. Under jorden skal de bo, og på en råtten trerot skal hun sitte og sture. Det eneste hun har å drikke,er geitepiss...
Og nå må Gerd gi seg. Nå tør hun ikke annet.
Jeg hadde tenkt meg det annerledes, sier hun. Men hvis det er slik at jeg er nødt til å føye ham... så hils din herre og si at om ni netter kan han finne meg i den lunden som heter Barre. Der skal jeg gi meg hen til ham.
Og med det budskapet rir Skirne tilbake til Åsgard.
Frøy blir så glad at han hopper og danser. Men hvordan skal han orke å vente i ni døgn? Han er kåt og vill. En eneste natt virker like lang som en hel måned! stønner han.
Tor, Loke og Tjalve er også kommet hjem igjen. Ingen av dem sier stort om hvor de har vært. Og Tjalve kan merke at Tor har vond samvittighet. Når han møter Odin, ser han en annen vei.
Tjalve undrer seg også over at Frøy kan være så glad. Gerd har jo slett ikke lyst til å se ham. Hun ble bare skremt og tvunget til å si ja...
Jeg er et menneske, tenker Tjalve. Blant oss ville en mann høste liten heder om han gikk frem på samme måte som Frøy gjør nå. Men det er kanskje annerledes her hos gudene? Er det ikke så nøye om noe er rett eller galt?
Mer når han ser hvordan Frøy løper omkring og pruster som en okse, stanger hodet i tykke trær og heller bøtter med kaldt vann over hodet, da kan ikke Tjalve annet enn å le han heller.
Men det er en som hverken ler eller smiler. Og en kveld sender Odin bud etter Tor. Han vil snakke med ham. Alene.
Likevel følger Tjalve med.
For det er blitt slik nå: Tor kan nesten ikke gå et skritt uten å ha Tjalve diltende etter seg. Tordenguden innser at han trenger den unge gutten. Ikke bare som tjener, men også som følgesvenn og rådgiver. For Tjalve har et kvikt hode. Modig er han også.
Tor går inn.
Tjalve venter utenfor. Sitter og spikker på en seljefløyte. Men gjennom dørsprekken kan han likevel høre det meste...
"Jeg har bare ett øye," sier Odin. "Men jeg er langt fra blind!" Gudekongen er mer lei seg enn egentlig sint. Han er skuffet over Tor. Han hadde ventet at sønnen skulle forstå at det var alvor – og at han ikke rustet seg til krig for moro skyld!
Lenge snakker de sammen.
Tjalve kan ikke høre alt som blir sagt. For ofte demper Odin stemmen så han nesten hvisker. Men av og til roper han også. Så det runger i veggene. "Den er slutt," bjeffer han."Den tiden da jotner og æser ennå kunne leke sammen. La ingen innbille deg noe annet! Den er forbi... Glem ikke at jeg er den som sitter i Lidskjalv. Jeg er den som ser! ... Sant nok at ikke alle som lever der nord og øst er våre fiender. Grid nevnte du selv. Skade heter en annen. Ægir en tredje. Og det er mange flere. Men ett er sikkert: Vi kjenner dem som er våre venner. Og vi vet også at den som ikke er med oss, er mot oss. For slik er det blitt. Alle valg er for lengst gjort. Og det er for sent å skifte side!"
Tjalve kan høre at Tor prøver å forsvare seg. Tordenguden kremter og harker. Men Odin er ikke til å stoppe. Nå kaller han Frøy en tankeløs tosk! Frøy – og alle som ter seg som ham. "For jeg vet det jeg vet, " brummer gudekongen. "Og jeg har også merket meg at Skirne kom hjem uten det sverdet Frøy lånte ham. Det var et godt våpen. Det var en lek å holde det i hånden, for det fektet og kjempet helt av seg selv. Nå er det tapt. Jotnene har det. Og en dag – tro meg – vil Frøy angre sårt. For hva skal han verge seg med når det virkelig gjelder? Og hvem vet om ikke sverdet som hugger ham ned er hans eget?"
Tor må gi seg. Han vedgår at Odin har rett. Det gjelder å være våken. Det gjelder å oppdage fienden mens han ennå er langt borte. Og det gjelder å stå sammen. Far og sønn omfavner hverandre. Ingen av dem vil noen gang løfte hånden i sinne mot den andre. Det lover de. Men Odin er bekymret. Åsgard er langt fra den festning han skulle ønske den var. Og hæren er ennå liten og utrenet... Tor spør om det er noe han kan hjelpe til med. "Ja," sier Odin – og hvisker i øret hans.
Tjalve, som nå er så nysgjerrig at han sitter med halve hodet innenfor døren, kan ikke høre hva som blir sagt. Og han får aldri vite det heller. Men kanskje blir Tor bedt om å holde Loke unna Åsgard en stund, slik at det skal bli lettere for gudekongen å snakke resten av æsene til fornuft? For selv om Odin lenge har forsvart fosterbroren sin og prøvd å vende det blinde øyet til, blir det klarere og klarere for ham hvilken sleivkjeftet ugagnskråke Loke egentlig er. Og han kjenner at det snart er slutt på tålmodigheten.
Samme natt blir Loke revet ut av sengen.
Tor pakker en sekk for ham og løfter ham opp på hesten – mens Loke ennå er i halvsøvne.
Og så rir de ut igjen, de tre: Tor, Tjalve og Loke.
Loke har aldeles ikke lyst til å være med. Men Tor truer ham med hammeren og ber ham fortsette.
"Skal vi langt?" spør Loke.
"Til verdens ende"' ler Tor.
Og de drar virkelig lenger enn langt.
Over hei og myr, over fjell og blåner.
Der veien slutter, bruker de båt.
Og på den andre siden av det store, ville havet, går de i land. For også her finnes det gress og stener, skog og fjell. Men de tre er stille og vaktsomme, for de vet at ingen – hverken av æser eller mennesker – har seilt så langt mot nord og øst før. Drar vi stort lenger nå, faller vi utfor kanten av verden! tenker Tjalve. For her et sted... skal den store borgen Utgard ligge. En veldig festning med vridde, grusomme tårn og tykke, blodige murer. Her bor bare de eldste av jotnene, sies det. De styggeste – og de farligste. Lenger ut mot stupet og den store tomheten er det ikke mulig å komme.
Likevel lister de seg videre.
Dypt inne i en mørk skog, finner de et hus. Det har ingen vanlig dør. Men på den ene kortsiden er det en åpen inngang – like bred som hele bygningen.
Her går de inn og søker nattely.
Huset synes bare å ha et eneste rom, og det er tomt. Hverken bord eller stoler, skap eller seng.
Men midt på natten... vekkes de av et veldig rabalder. Jorden går i bølger under dem, hele huset ryster og det høres en voldsom dur.
Tor har hammeren klar. Og de to andre holder seg fast i ham. Sammen famler de seg frem i stummende mørke, og plutselig ... finner de inngangen til et mindre siderom... et utbygg, midt på langveggen. Der kryper de inn. Tjalve og Loke legger seg straks til å sove igjen. De vet at Tor vil holde vakt.
Tordenguden går helt ut i "døråpningen". Der setter han seg med hammeren Mjølner i neven. Han tenker på de to som sover. Vet at de stoler på ham og kjenner seg trygge. Men selv er han merkelig usikker... Var det dumt av ham å føre dem med seg så langt bort fra alle kjente veier og farvann? Tor har alltid likt å være på farten. Ennå er det mange steder han ikke har rukket å se. Og hvis Odin har rett... hvis den store krigen er nærmere enn de fleste aner, så vil det snart være slutt på den tiden da det går an å streife fritt omkring. Men til steder så skumle som dette, var det kanskje best å reise alene? Og skulle han uansett hatt kjerra og bukkene med seg? Skulle han... Tor stirrer ut i natten. Hele tiden durer og dundrer det. Og av og til hopper og rister marken under ham.
Når solen endelig har stått opp, går Tor ut for å se hva det er som bråker slik.
Ikke langt fra huset ligger det noe stort og digert. Ligner det ikke på en mann? Det er... en riktig kjempe! Han sover med åpen munn. Og Tor forstår at det er ham de har hørt. For kjempen puster og snorker så grantoppene bøyer seg i vinden fra den veldige munnen hans. Og når han snur og vender på seg, dundrer det i bakken.
Tor spenner på seg styrkebeltet. Han nøler. Skal han delje hammeren i hodet på trollet? Nå med en gang? Og være ferdig med det? I det samme slår kjempen øynene opp. "Jeg heter Skryme," sier han. "Og hva du heter, trenger jeg ikke å spørre om. Alle kjenner den mektige Åsa-Tor. Men si meg: har du dratt av meg den ene votten mens jeg sov?" Han leter omkring seg. Og nå ser Tor plutselig at... huset de har overnattet i... ikke er noe annet enn Skrymes vott! Og at siderommet er tommelen på votten!
Tor og vennene hans prøver å late som ingenting. Og de samtaler med kjempen som om han skulle være på deres egen størrelse.
Også Skryme er en vandringsmann, forteller han. Og nå vil han at de skal slå følge alle fire.
Det går æsene med på.
Først spiser de frokost sammen.
Skryme og æsene har hver sin nistepose. Når de skal gå videre, foreslår Skryme at de skal ha maten felles. Han legger all nisten i én sekk, knyter godt igjen og slenger sekken på ryggen. Så legger han i vei med lange skritt – og æsene må løpe for å holde følge.
Om kvelden rigger kjempen seg til under en stor eik. Selv er jeg ikke sulten, men dere andre kan jo spise kvelds hvis dere vil, sier Skryme – og faller straks i dyp og snorkende søvn. Men når Tor skal åpne matsekken, klarer han ikke å løsne på en eneste knute! Selv om han røsker og drar som en villmann!
Til slutt er Tor så sint, at han løfter Mjølner med begge hender, og slår hammeren i hodet på det sovende trollet.
Straks våkner Skryme. "Det må ha falt et løv i hodet på meg," mumler han. "Har dere spist, forresten?"
"Ja," lyver Tor mutt, "og nå skal vi sove, vi også."
Æsene legger seg under et annet eiketre.
Når Tor hører at Skryme begynner å snorke igjen, lister han seg frem med hammeren klar. Nå vil han slå enda hardere enn første gang!
"Hoi!" sier Skryme og bråvåkner. "Jammen tror jeg ikke det falt en eikenøtt i skallen på meg! Hvordan går det med deg, Tor? Har du det bra?"
Tor har selvfølgelig løpt tilbake og lagt seg ned igjen så fort han kunne. "Det er midt på natten!" svarer han surt. "La oss sove litt til!" Men han ligger våken og venter. Å, kunne jeg bare få sjansen til å smelle til ham en tredje gang, tenker han – og holder hardt om hammerskaftet.
Like før daggry er han helt sikker på at Skryme sover. Denne gang tar Tor løpefart! Han drar til av alle krefter! Slaget treffer Skryme i tinningen – og hammeren synker i like til skaftet!
Men kjempen overlever visst alt. Nå bare ryster han på hodet og stryker hånden over kinnet. "Sitter det fugler der oppe i treet?" brummer han. "De må ha sparket ned noe rusk og rask og tørre kvister!" Han sier det er på tide å stå opp, for nå har de ikke langt igjen til den store borgen Utgard. Men etter hans mening vil det beste være om æsene snur. Mens leken ennå er god. For han har nok hørt at de har hvisket og tisket om hvor diger de synes han er – sier han. Men når de kommer til Utgard vil de få se folk som er enda større... og i den borgen er det ingen som finner seg i skryt og kjekkaseri fra smågutter! Nei, det tryggeste er nok at de skynder seg hjem igjen. Men vil de absolutt fortsette helt frem til trollborgen, så er det bare å dra videre østover. Selv skal han en annen vei – mot nord, sier han.
Med disse ordene slenger Skryme nisteskreppa på ryggen og går sin vei – innover heia. Han tar med seg alt de eier og har av mat. Likevel kvier Tor seg for å stoppe ham. Og det er heller ingen av æsene som føler trang til å rope "på gjensyn"...
Ved middagstid kommer de ut av skogen. På sletten foran dem ligger en veldig borg. Det er Utgard. Murene er så høye at æsene må legge hodet bakover for å se toppen av dem.
Porten er lukket med en grind, og Tor klarer ikke å få den opp. Skal de inn, er det ikke annen råd enn at de må smyge seg mellom spilene!
De ser en stor hall, hvor døren står åpen. Dit går de. På to benker langs langveggene sitter kjempene på rekke og rad – det ene trollet større enn det andre!
I høysetet troner kongen over alle jotner og rimtusser. Han kaller seg Utgard-Loke.
Æsene hilser ham høflig, men trollkongen bare blåser hånlig av dem. "Kan det virkelig være mulig at den lille tassen der er den mektige Tor, som vi alltid har hørt så mye skryt om?"
Tor svarer ikke. Han biter tennene sammen.
"Ja, ja," ler Utgard-Loke. "Kanskje duger du til mer enn du ser ut til..." Han forteller æsene at han ikke gidder å høre på kjedelige beretninger om lange reiser. "Her hos oss er det ikke nok å komme med tomt prat!" roper han. "Her må hver mann vise at han har en evne som ingen andre har, eller kan en kunst som ingen klarer å gjøre ham etter. Det kan være hva som helst. Men noe må det være! Ellers er det på hodet ut igjen! Og hvilke ferdigheter kan så Tordenguden og hans reisefeller vise oss?"
Tjalve ser på Tor. Men Tor ser på Loke. Og til slutt går Loke et par skritt frem. Han slår seg på maven. "Jeg tror," sier han. "Jeg tror ingen av dere... er så sulten at han kan spise fortere enn jeg!"
"Det skal vi snart få se," svarer Utgard-Loke, og roper frem en mann som heter Lue.
Så blir det båret inn et stort trau, fullt av kjøtt.
Loke og Lue setter seg ned ved hver sin ende av trauet – og begynner å spise av alle krefter.
De møtes på midten – tann mot tann. Da har Loke tygget i seg alt kjøttet på sin side – og slikket bena så rene at det skinner av dem. Men Lue har ikke nøyd seg med det. Ikke bare har han spist alt kjøttet. Han har slukt bena også! Ja, selv trauet har han gomlet i seg!
Det er derfor klart for alle hvem som har vunnet.
Så er det Tjalve som skal vise hva hva han duger til.
"Jeg vil gjerne prøve å løpe om kapp med en av dere," sier Tjalve.
Utgard-Loke ser på den unge gutten. "Da må du være lett på foten," ler han. "Men først kan du jo måle deg mot en som er på din egen størrelse."
De går utenfor.
Der sitter det en liten pjokk og leker.
"Tjalve og Huge skal løpe om kapp!" roper Utgard-Loke. Og slik blir det.
Tjalve er sikker på at han skal greie å komme først. Men jo mer han anstrenger seg, jo fortere løper lille Huge også! Og i mål rekker Huge å stanse, snu seg, vente på ham og smile over hele det vesle fjeset!
"En gang til!" roper Tjalve.
"Gjerne for oss," sier Utgard-Loke. "Men jeg tror neppe det vil gå bedre for deg nå."
Og Utgard-Loke får rett. Når Huge kommer til mål denne gangen, har Tjalve fremdeles så langt som et pilskudd igjen.
"Hvis det kan være noen trøst, så innrømmer jeg gjerne at vi aldri har hatt besøk av noen som løp så fort som deg," ler Utgard-Loke. Tjalve vet ikke om jotnen mener alvor, eller bare erter. Men én ting vet han, og det er at han ikke vil gi seg! "En gang til!" puster og peser han. "La meg få prøve en gang til!"
Men nå går det enda dårligere. Huge løper som en vind. De små bena hans går så fort at en nesten ikke kan se dem. Det er rent som han flyr! Og når Huge stormer i mål, har ikke Tjalve greid å karre seg lenger enn halvveis.
Alle er enige om at det ikke er særlig spennende å se på denne leken lenger.
Endelig er det Tors tur.
"Ja, nå er vi virkelig spente på hva du vil vise oss," sier Utgard-Loke. "Hele verden har jo hørt om dine bedrifter..."
"Jeg vil drikke om kapp med en av dere," svarer Tor.
"Tja, det lar seg vel saktens gjøre," sier Utgard-Loke. "Men først kan du jo prøve deg på det hornet som jeg dømmer mennene mine til å drikke av når jeg vil refse dem for noe. Vi pleier å fylle det med en sur og sterk drikk. Men du skal selvfølgelig få bedre ting å leske deg på! Hvis du bare – "
"Kom hit med hornet!" brummer Tor. For nå er han både tørst og gretten.
Og så blir hornet båret inn.
Det er kanskje ikke særlig tykt, men ganske... ja, rent merkelig 1angt.
"Det regnes for godt drukket når en kan tømme hornet i ett drag," sier Utgard-Loke. "Mange trenger to. Men ingen er så veik at han ikke klarer å svelge alt sammen på tre!"
"Ti stille og la meg få drikke!" sier Tor. Så setter han hornet for munnen. Og super det han er kar om.
Men når han skal se etter...virker det ikke som om det har minket noe i det hele tatt!
"Ja, ja," sier Utgard-Loke. "Jo, jo..."
Tor ser olmt på ham.
"Men du tømmer det nok i neste drag," smiler trollkongen.
Tor svarer ikke. Han setter hornet for munnen – og drikker så lenge han greier å holde pusten. Men når han ser etter, kan han nesten ikke merke noen forskjell nå heller. Hornet er nesten like fullt som før han begynte å drikke! Og Utgard-Loke ryster på hodet og smatter oppgitt med tungen. "Vil du drikke en tredje gang, så har du sannelig gjemt det meste til slutt!" smiler han. "Men det sier jeg: at er du ikke bedre i andre leker enn i denne, så kan du ikke vente å få et så stort navn her hos oss som det du har hos æser og mennesker!"
Nå er Tor sint.
Han drikker til det svartner for øynene.
Men likevel monner det så altfor lite!
Når Tor kikker ned i hornet, kan han se at det har minket en del. Men det er ikke mye å skryte av. Og nå orker han ikke en dråpe mer.
"Vil du kanskje prøve deg på noe annet i stedet?" spør Utgard-Loke. "Siden det gikk så aldeles elendig..."
"Det undrer meg at dette skal kalles dårlig drukket," mumler Tor. Men høyt sier han: "Ja, la meg prøve noe annet. Hva har du å by på?"
I det samme løper en stor, grå katt over gulvet.
Utgard-Loke peker. "Her hos oss driver småguttene og morer seg med å løfte på katten min. Vanligvis ville jeg jo ikke ha foreslått noe slikt... men nå som jeg har sett at du langt fra er så mektig som vi trodde... Ja, du kan jo prøve deg på den!"
Tor går bort til katten. Tar tak med den ene hånden under maven på den – og løfter.
Men katten bare krummer seg. Den gir etter. Men føttene er som limt til gulvet. Jo høyere Tor løfter hånden, jo mer krøker og kroker katten seg.
Til slutt står Tor på tærne og med hånden så høyt han er kar om å strekke seg.
Da har katten så vidt lettet på den ene poten.
"Det gikk som jeg hadde regnet med," sier Utgard-Loke. "Katten er stor. Og Tor er for liten. Han hører ikke hjemme her... blant voksne folk."
Nå er Tor så sint at han hopper. "Liten?" brøler han. "Så la hvem som helst komme og sloss med meg! Hvis det finnes noen som tør?"
Men Utgard-Loke bare ler. "Det er ikke spørsmål om å tørre," sier han. "Men jeg ser ingen her inne som ikke vil finne det langt under sin verdighet å gå en brytekamp mot en slik pusling som deg! Men la meg nå se... du kan jo prøve deg på Elle, fostermoren min! Hun er gammel og grå, men hun har kastet i gulvet karer som virket langt sprekere og sterkere enn deg!"
Tor er helt ildrød i ansiktet. Han er så eitrende sint at han ikke får frem et eneste ord. Det er nesten så han koker.
Og nå kommer det en gammel, krokrygget kjerring stavrende inn i hallen.
Tor og Elle tar tak i hverandre. Men jo hardere Tor klemmer til, jo støere står hun.
Etter en stund begynner kjerringa å bruke knep, og nå er Tor ille ute! Elle rykker og slenger på seg som en vill hest, og Tor har sin fulle hyre med å holde seg på bena.
Til slutt snubler han og faller ned på det ene kneet.
Da går Utgard-Loke i mellom, og stanser kampen. "Det er nok," sier han. "Vi trenger ikke å se mer."
Nå byr Utgard-Loke gjestene mat og drikke – og senger til å sove i. Æsene takker ja. For det er blitt sent på kvelden. Men de kjenner seg ganske slukøret. Og om natten er Tor så ergerlig at han ikke klarer å lukke et øye.
Tidlig neste morgen står de opp og gjør seg reiseklare.
Utgard-Loke sørger for at det blir dekket et rikelig frokostbord til dem. Og han følger dem selv ut av borgen.
Når de skal til å ta farvel, spør han Tor hva han synes om reisen hit til Utgard.
Tor svarer som sant er at han kjenner seg skamfull etter dette besøket. "Jeg vet at dere ser på meg som en svak stakkar," sier han. "Og det er det fortærende å tenke på."
Men Utgard-Loke legger hånden på skulderen hans. "Nå kan jeg si deg sannheten," sier kjempen. "For nå er du heldigvis kommet utenfor murene våre! Og så lenge jeg lever og rår skal jeg sørge for at du aldri får lov til å slippe innenfor igjen! For du har slike krefter at du nær hadde bragt oss i stor ulykke alle sammen! Vi har narret dere hele tiden. Jeg har kastet trolldom i øynene på dere fra første stund, og gjort det slik at dere så ting som ikke fantes, eller lot dere se ting som i virkeligheten var noe helt annet en det dere trodde!" Og så forteller Utgard-Loke at det var ham de traff ute i skogen. Det var han som var Skryme. Nisteposen bandt han med trolljern, så Tor ikke skulle finne ut av knuten. Og hver gang Tor slo mot hodet hans, hadde han – uten at de forsto det – skjøvet et stort fjell mellom seg og hammeren. "Se der!" sier Utgard-Loke og peker. "Der er fjellet. Og der ser dere tre firkantede dalsøkk – et av dem dypere enn de andre. Det er merkene etter Tors veldige hammerslag!"
På samme måten gikk det for seg i Utgard, forteller han. Loke var sulten, og åt både fort og grådig. Men Lue var ilden. Og når den slippes løs kan den brenne opp både kjøttet og trauet på en gang.
"Huge, som Tjalve løp om kapp med... det var hugen min, eller tanken min," sier Utgard-Loke. "Og ingen kan løpe fortere enn den... Men da du, Tor, drakk av hornet, var det et så stort under at jeg nesten ikke kunne tro mine egne øyne. For den andre enden av hornet lå ute i havet, og når dere kommer dit, kan dere se med egne øyne hvor mye det er sunket! Og da du løftet katten, ble vi alvorlig redde alle sammen. For det var selveste Midgardsormen du lettet på – den veldige slangen som bukter seg omkring hele verden. Likevel løftet du den så høyt at det bare var så vidt hodet og halen rørte ved jorden. Brytekampen med Elle var også et stort under. For Elle er elde eller alderdommen, og den mann er ikke født som ikke før eller siden må gi seg for henne. Likevel var det bare så vidt du måtte nedpå med det ene kneet..." Utgard-Loke slår ut med armene. "Men nå skal vi skilles," sier han. "Og best er det for oss alle om dere aldri noen gang finner veien tilbake hit! Men skulle dere likevel komme, så vit at jeg nok skal forsvare borgen min... med alle de knep og kunster jeg kjenner!"
Tor svinger hammeren i plutselig og vilt sinne.
Han vil slå kjempen flat.
Men han veiver i løse luften.
For Utgard-Loke er plutselig som sunket i jorden.
Og når Tor snur seg mot borgen for å gå løs på de store stenmurene istedet, så ser han hverken murer eller tårn lenger – bare en stor og grønn slette.