7. Kapittel:
EN SKJEGGETE BRUD
Som om et flammende sverd kløver verden i to.
Som om store stener ruller over skyene.
Som om selve himmelen slår sprekker.
Til det plutselig blir stille. Når alt levende holder pusten. Før skyene skremmer opp en mektig vind. Og regnet kommer som en vegg.
Slik er det når Tor drar forbi.
Slik er det når tordenguden kjører bukkene sine.
Likevel vet menneskene at han vil dem vel. De ser på ham som sin venn og beskytter. Alle vet at Odin er den mektigste av æsene. Han er høvdingen. Men Odin er sjelden å se. Han sitter som regel i høysetet sitt og grubler. Langt borte. I den veldige gudeborgen Åsgard. På den andre siden av regnbuen. Det virker som om Odin har nok med seg og sitt. Tor derimot... ham går det alltid an å regne med! Så når noen er i fare eller trenger hjelp... når jotner og troll truer... når mørke makter vil trenge inn i Midgard, herje og ødelegge... er det alltid Tor folk roper på. Flere og flere lager seg også en liten hammer av sølv og bærer den i kjede om halsen. Som tegn på at det er Tor og hammeren hans de stoler på.
Mjølner er det farligste og sterkeste våpen noen kjenner. Men æsene eier også mange andre mektige våpen. Bak de tykke murene i Åsgard har de samlet lassevis av sverd, økser, spyd og buer. For Odin tror at den store krigen snart vil komme. Derfor lyser det rødt fra smiene dag og natt – og ingen kan si hvor mange han har til å arbeide for seg.
Men den store gudeborgen er ikke bare full av våpen... gjennom årene har æsene også visst å samle seg de merkeligste og mest sjeldne skatter. Her finnes eplene som gir ungdom og nye krefter til alle som spiser dem. Her finnes skipet som går like godt til lands som til vanns. Her finnes hesten som har åtte føtter og grisen som lyser i mørket.
Mange vakre og kostbare smykker har de også skaffet seg.
Alle misunner Odin den tykke gullringen hans, Draupne, som er smidd slik at det hver niende natt drypper åtte like tunge ringer fra den.
Men mest berømt blant alle Åsgards smykker og juveler er likevel Brisinga-men – det store, glitrende smykket som fire kåte dverger en gang smidde til kjærlighetsgudinnen Frøya, og som hun siden alltid bærer om halsen – enten hun sover eller er våken.
Det er ingen trolldomskunster knyttet til dette smykket. Ingen mektige runer eller farlige besvergelser.
Ingenting merkelig.
Og likevel: sies det ikke at i skjønnhet bor den sterkeste trolldom av alle? Hva kan være mer farlig å få øye på? Hvor mange mister ikke munn og mæle – ja, vettet også?
Ingenting er mer merkverdig enn det virkelig vakre.
Og alle er enige om at det hverken over eller under jorden finnes noe så vakkert som Brisinga-men.
Mange – både guder og troll – ønsker å kjøpe det, men Frøya vil ikke selge.
Derfor drømmer noen om å stjele det.
Og en mørk og måneløs natt lusker en taus skikkelse over tunet på Folkvang.
Frøya sover trygt.
For i hele Åsgard finnes det ikke et hus som har så tette dører og sterke låser som hennes.
Men dette er ingen vanlig tyv.
Det er en mestertyv som lister seg hutrende omkring i nattefrosten – sortkledd og med sot i ansiktet.
Først kjenner han forsiktig på dørene.
Nei. Det er som han trodde. De er låst og boltet – alle som en.
Og vinduene? Tykke trelemmer er satt for.
Men den sortkledde gir ikke opp så lett.
Han skaper seg om til en flue.
Nå leter han etter en liten sprekk.
Og høyt oppe under mønet finner han endelig et hull – ikke større enn at det kan stikkes en nål gjennom det.
Men det er nok.
Tyven holder vingene tett inntil kroppen og presser seg inn.
Først forsikrer han seg om at døtrene og tjenestepikene sover.
Så flyr han summende og fornøyd til Frøyas sengekammer.
Han kjenner seg trygg. For han vet at på denne tiden av døgnet er ingen av kattene hennes hjemme. De er ute og løper alle sammen – på frierføtter og musejakt.
Tyven setter seg på en av sengestolpene.
Frøya ser deilig ut der hun ligger.
Hun sover på ryggen. Brisinga-men har hun om halsen, men smykkelåsen er skjult under nakken hennes.
Han må få henne til å snu seg.
Og enda en gang vet tyven råd.
Nå skaper han seg om til en loppe.
Han finner stor glede i å vandre over brystene hennes.
Så løper han en snarvei.
Klatrer opp på det ene kinnet.
Her trekker han pusten dypt. Lukker øynene. Og... biter henne så hardt han kan.
Frøya våkner og fekter rundt seg.
Men snart sover hun igjen.
Og nå har hun vendt seg om på siden.
Tyven trer ut av loppe-hammen og står der i sin egen skikkelse.
Med lette fingre lirker han låsen opp og trekker smykket av henne.
Så går han rolig til døren. Trekker slåen fra og forsvinner ut i mørket.
Når kattene kommer hjem grytidlig neste morgen, finner de døren på vid vegg. De er vant til å vente utenfor på dørhellen. Nå løper de malende og mjauende inn.
Men når de hopper opp i sengen til matmor og stryker seg kjælent mot kinnet og halsen hennes, blir de møtt av et skingrende hyl og to bråsinte øyne.
Hvem er den skyldige?
Frøya tar seg ikke en gang tid til å gre seg. Hun spenner kattene for kjerra og drar rett til Himmelberget.
Der holder Heimdall til.
Ingen slipper over Bifrost uten at han merker det.
"Her har hverken jotner eller dverger sneket seg forbi," sier Heimdall.
"Da må tyven være en av våre egne!" roper Frøya.
Heimdall nikker.
"Så finn ham!" snerrer Frøya. "Finn ham!" Uten å vente på svar, hypper hun på kattene og drar sin vei. Hun vil hjem igjen så fort som mulig. Ennå er det grytidlig. Hun må rekke å stelle seg og gni rødt i kinnene før de andre æsene våkner og får se henne.
Kjærlighetsgudinnen vil gjerne være den peneste av alle – med eller uten Brisinga-men.
Men Heimdall tenker sitt. Han tror han vet hvem den skyldige er. For tidlig, tidlig... før solen sto opp... var det en av gudene som red ut fra Åsgard.
Hvor skal du – på denne tiden? hadde Heimdall spurt.
Ser du ikke det? hadde den andre svart – og vist frem en fiskestang.
Men nå vet jeg bedre, tenker Heimdall. Og meg skal du ikke lure!
Han vekker Tyr og ber ham overta som vaktpost.
Så saler Heimdall hesten sin, Gulltopp, og setter etter.
Den andre har fått et drøyt forsprang. Og det er begynt å sne. Men Gulltopp er en rask hest. Og ingen er så flink som Heimdall til å følge spor. Han ser det som rører seg hundre mil borte – enten det er midt på dagen eller svarte natta. Og han har så gode ører at han kan høre gresset gro og ullen vokse på sauene. Over berg og dal rir de to rytterne. Gjennom hvite skoger og forbi frosne fossefall.
Helt ut til det forblåste havet følger Heimdall sporet etter smykketyven.
Her har den andre latt hesten sin bli igjen på stranden. Og fiskestangen har han slengt fra seg mellom rullestenene.
Men Heimdall setter hånden for pannen og speider omkring seg. Langt der ute... er det ikke en grå og flekkete skikkelse som dukker opp og ned... mellom sorte bølger og drivende isflak?
Tyven har forvandlet seg til en sel!
Men heller ikke Heimdall er ukjent med kunsten å skifte ham. Også han gjør seg om til en sel – og legger på svøm.
Denne gangen skal jeg knipe deg, tenker Heimdall. Ofte har du lurt meg – og alle andre. Men nå er det ute med deg. Og selv om tungen din er glatt som en ål, så skal du aldri få snakke deg bort fra dette tyveriet, Loke Lauvøysson!
For hvem andre enn Loke er det som svømmer der ute. Den vakre spilloppmakeren og ugagnskråka som Odin alltid holder sin vernende hånd over. Men som Heimdall mener burde vært kjeppjaget fra Åsgard for lenge siden.
De to selene svømmer av alle krefter.
Tyven merker at han blir forfulgt.
Men han greier ikke å unnslippe.
Heimdall tar innpå for hvert slag med halen.
Ved den klippen som kalles Singasteinen prøver Loke å kvitte seg med smykket. Han vil gjemme det. Men nå har Heimdall tatt ham igjen.
Begge er fremdeles seler.
Det blir en drabelig slåsskamp mellom de to sjødyrene.
Heimdall vinner.
Brisinga-men greier han også å berge. Det er så vidt det store smykket ikke blir borte i bølgene.
Loke gråter og bærer seg. "Det er ikke min skyld! Jeg kunne ikke noe for det!" jamrer han. "Det var ikke jeg som fant på det!"
Nå er de seg selv igjen.
De sitter på Singasteinen.
Heimdall har et kraftig tak rundt nakken på Loke. "Jeg er lei alle løgnene dine," glefser han. "Og denne gang skal du ikke greie å vri deg unna. Bare vent til Odin får høre om dette!"
"Men kjære deg," stønner Loke. "Hvem tror du egentlig det var som fant på dette vågestykket? Du tror vel ikke jeg ville prøvd meg på noe så farlig hvis det ikke hadde vært for at Odin ba meg om det – ja, bent frem tvang meg til å gjøre det?!"
"Du lyver!" roper Heimdall sint.
Men Loke holder på sitt. Alle har vel lagt merke til at Odin ikke har vært helt seg selv den siste tiden, sier han. Gudekongen er hardere nå, sintere, surere, mer kåt på makt...
Jo. Heimdall må innrømme at Odin ofte oppfører seg merkelig.
Han vil ha all makt i hele verden, sier Loke. Helt alene! Og han tåler ikke at noen har noe som er finere enn det han selv har...
"Ti stille!" mumler Heimdall. "Du kan ikke åpne den elendige kjeften din uten å dikte opp løgn og fanteri!" Men han har fått seg en støkk. Og på hele veien hjemover spøker ordene til Loke i hodet hans. Er det virkelig mulig?
Ingen av dem sier noe mer før de når grinden til Åsgard.
Men Loke kan merke at Heimdall er kommet i tvil – og han rent sikler av fryd.
I gudeborgen driver alle og leter som gale. De kryper innunder husene, de klatrer i trærne, de dykker ned i brønner, de snur og vender på hver minste sten.
"Se her!" roper Heimdall stolt. "Jeg har funnet det!" Han svinger det store smykket i luften.
Et øyeblikk stopper alle opp og ser på ham.
Så fortsetter de å lete.
"Men hør nå her!" roper Heimdall. "Brisinga-men er kommet til rette igjen! Dere trenger ikke å lete mer!"
Men Odin ser olmt på ham med det ene øyet sitt. "Her har vi annet å tenke på enn glitter og fjas og fargede stener!" sier han surt.
For det er ikke bare Brisinga-men som er blitt borte denne morgenen.
Også Tors hammer er forsvunnet!
Og hva kan ikke skje hvis fiender får klørne i den?
"Du har vel tenkt å gi meg skylden for dette også, du?" hvisker Loke og dunker Heimdall i siden.
Heimdall knurrer og skyver ham ergerlig fra seg. Hjemkomsten er slett ikke blitt slik han hadde håpet. Han hadde regnet med å få ros og oppmerksomhet. Men nå har ingen tid til å bry seg – hverken om ham eller om Loke.
Det er bare Frøya som blir glad.
"Fikk dere fakket han som stjal det?" spør hun.
Heimdall tenker seg om. "Nei," sier han. For han føler at dette ikke er det rette øyeblikket til å lage bråk og ufred.
"Vi bare fant det," sier Loke – og legger hodet på skrå.
"Takk skal dere ha, begge to," kvitrer kjærlighetsgudinnen og kysser dem på munnen. "Det eneste som betyr noe nå, er at jeg har fått det tilbake!" Så knepper hun Brisinga-men om halsen og danser nynnende avsted over vollen.
Loke og Heimdall ser på hverandre. Lenge og alvorlig. Så trekker plutselig Loke på skuldrene og ler – dumt og fjollete som en narr.
Odin har vært på vei bort fra dem han også. Men nå virker det som om han ombestemmer seg. "Godt å ha deg tilbake, Loke," hauker han på lang avstand. "For ingen gir meg så gode råd som du. Og nå trenger jeg dem som aldri før!"
Loke ler enda høyere og vinker med begge hendene.
Odin kommer mot dem. Svett og oppkavet. Har ikke tanke for Heimdall. Uten et ord legger gudekongen armen om Loke og fører ham med seg.
Heimdall snur seg bort. Han vet ikke hva han skal tro om noen ting lenger.
Hos Tor – i Trudvang – står alt på hodet. Det store huset hans blir endevendt. Men Bilskirne har over fem hundre rom – så det er mange steder å lete.
Når Odin og Loke kommer dit, finner de at Tor har satt seg rett ned på gulvet. Hår og skjegg stritter til alle kanter. Han rører seg ikke av flekken. Bare stirrer dumt i veggen. Og kona hans – Siv – sitter ved siden av og holder ham i hånden.
Først vil han ikke hilse en gang. Men langt om lenge får de ham til å snakke. "Oioioi," sier han og ryster på hodet. "Hvis jeg bare kunne huske hvor jeg har lagt den! Tenk at jeg kan være så dum! For den må jo være her et sted?"
"Tja... " sier Loke. "Er nå det så sikkert?"
Tordenguden rykket til.
Loke ler. "Jeg mener..." sier han. "Er det så sikkert at hammeren din er her i Åsgard?"
Tor klør seg på kinnet. "Hvorfor i all verden skulle jeg legge den fra meg andre steder?"
"Kan du huske når du brukte den sist?" spør Loke.
"Igår ettermiddag," mumler Tor. "Jeg slo to kjemper i hodet med den på veien hjem. Jeg husker tydelig at de hadde små grantrær på nesen – begge to."
"Og etterpå? Har du sett hammeren siden?"
Tordenguden ryster trist på hodet.
"Brukte du kjerra og bukkene igår?" spør Loke. "Kjørte du høyt over skyene?"
Tor nikker.
"Så kan hammeren rett og slett ha falt ut," sier Loke. "Ikke sant?"
Odin har stått stille og hørt på dem. Nå slår han knyttneven i håndflaten. "Loke har rett!" roper han. "Slik må det ha skjedd!"
"Jeg har altså ikke lagt den fra meg i det hele tatt?" Tor reiser seg. "Jeg har slett ikke rotet den bort?"
"Ikke i det hele tatt!" sier Odin og klapper ham på skulderen.
"Jeg har tvert i mot – rett og slett – ærlig og redelig – mistet den!" brummer Tor. Det virker nesten som om tanken setter ham i godt humør.
Men Loke begynner å fnise. "Vet dere hva dette betyr?" spør han. "Det betyr at Mjølner kan være hvor som helst. Absolutt hvor som helst!"
Odin vil straks sende valkyrjer til alle verdens kanter, han vil la æsene løpe og ri, seile og svømme, han vil la Hugin og Munin fly ut over Jorden, han vil la en hær av døde helter gå manngard fra syd til nord og fra vest til øst.
Men Loke stagger ham. "Best å ikke vekke oppsikt," sier Loke. "Best om jeg får dra alene – hvis bare Frøya vil la meg låne falkehammen sin."
"Som du vil," sier Odin og omfavner ham. "Jeg har sagt det før og jeg sier det nå: Hva skulle vi vel gjort uten deg, fosterbror min?!"
Det er ikke nei i Frøyas munn. "Javisst får dere låne den!" sier hun. "Om så denne fjærhammen hadde vært av gull, om så hvert eneste dun hadde vært av sølv, så skulle dere likevel fått låne den! Og må hell og lykke være med han som skal fly!"
Loke tar på seg de store vingene. Prøver å flakse med dem.
Så tar han fart og kaster seg opp i luften.
Foran øynene deres forvandler han seg til en fugl. Vingene løfter ham høyere og høyere.
"Uten Mjølner ser det svart ut for Åsgard," hvisker Frøya. "Den har alltid vært det våpen som har forsvart oss. Og hvis trollene har fått tak i den..." Hun slår ut med armene.
Den store fuglen gjør en sving over hodene deres.
"Let først i Jotunheim!" roper Odin opp til den. "Dra først mot nord og øst!"
"Nord og øst!" skriker falken. "Nord og øst!"
Ennå har den Lokes stemme.
Odin, Tor og Frøya står på toppen av borgmuren og ser etter den. Helt til falken bare er en prikk som foresvinner i det fjerne.
På en haug sitter jotunkongen Trym. Han stusser manen på hestene sine og fletter gullbånd til hundene sine – og han ser mektig fornøyd ut. "Men er det ikke Loke som flakser omkring der oppe?" ler han. "Meg lurer du ikke så lett! Kom heller ned og hvil deg litt!"
"Takk som byr!" svarer Loke – og lander ved siden av jotnen.
"Nå... hvordan står det til hos æser og alver?" spør Trym. "Er det noe nytt?"
"Å, ja... det er ikke fritt!" svarer Loke. "Og siden du spør: Dårlig – riktig dårlig – står det til, både i Åsgard og i Alvheim."
"Det var sørgelig å høre," sier Trym – og ler så han nesten triller ned fra haugen.
"Tors hammer er blitt borte for oss," sier Loke.
"Å, huff og huff!" hikster Trym. Han kan nesten ikke snakke for bare latter. "Nei, du sier ikke det?" Og han holder seg på maven og vugger frem og tilbake.
"Jo, " sier Loke alvorlig. "Det er akkurat det jeg sier. Og nå spør jeg deg, Trym: Det skulle vel ikke –"
Trym nikker og nikker. "Jo," ler han. "Det skulle nok det!"
"Jeg mener – " sier Loke.
"Akkurat," avbryter Trym. "Det er jeg som har den! Og jeg har gjemt den – på et lurt sted hvor dere aldri i evighet vil finne den!"
"Er det noen mulighet for å få den tilbake?" spør Loke spakt.
"Tja... " sier Trym. "Vi kan jo alltids gjøre en handel!" Og så ler han igjen – så hele haugen rister, og hester og hunder sliter seg og løper skremt til alle kanter. "Hør bare nøye etter!" brøler han.
Og Loker lytter.
Men han gaper høyere og høyere jo mer Trym sier.
I Åsgard løper Tor frem og tilbake som et dyr i bur. I mange dager har han ventet. Han blir mer og mer utålmodig og rastløs.
Straks han får øye på Loke – langt, langt borte – gauler han av alle krefter: "Fant du den?"
"Fant og fant..." svarer falkemannen.
"Men fikk du vite noe?" roper Tor. "Var det bryet verdt?"
"Verdt og verdt..." skriker falken tilbake.
"La nå Loke få tid til å lande først," sier Siv og napper i mannen sin. Men Tor er vill og gal. "Den som setter seg, glemmer ofte hva han skal si. Og den som får lov til å legge seg, rekker å finne på løgner!" brummer han.
Nå svever Loke inn over borgmuren.
"Fortell alt mens du er i luften!" brøler Tor. "Spytt ut! Vet du hvor den er?" Han løper etter fuglen alt han orker.
Loke lander på en av grenene til Yggdrasil – æsenes veldige tuntre, asken som alltid er like grønn. "Vet og vet... " mumler han – og vrenger av seg den store falkehammen.
Men han nekter å klatre ned fra treet.
Tor hopper og danser som en tirret bjørn under ham.
Men Loke sier at han er redd Tor skal gjøre ham ille. Derfor vil han sitte der han sitter en stund til. Og han vil vente med å si noe som helst.
"Ut med språket, din ulykkesfugl!" brøler tordenguden.
"Ikke før du har sverget å ikke legge hånd på meg!" svarer Loke. "For det er sterk kost det jeg kommer med. Den er både salt og hard, harsk og illeluktende – og det blir vondt å svelge den!"
"Jeg lover," brummer Tor. "Kom deg ned, ditt krek!"
"Det er Trym som har hammeren din," sier Loke. "Og han har gjemt den åtte mil nede i jorden!"
"Så er alt håp ute," mumler Tor. Han får tårer i øynene, og han biter tennene så hardt sammen at det knaser.
"Ute og ute..." sier Loke og drar på det. "Trym er nå i hvert fall villig til en handel!"
"Jeg gir hva som helst!" Tor regner på fingrene. "Gull, sølv, hester, kuer – "
Men Loke avbryter ham. "Alt det der har jotunkongen mer enn nok av fra før!"
"Si hva han vil ha, så skal jeg skaffe det!" Tor slår seg på brystet.
"Du kan få tilbake hammeren... på én betingelse..."
"Og det er?"
Loke kremter og skraper med foten. "Det er... at Trym får... Frøya til brud!"
Begge vet at det er umulig.
All luft går ut av Tor. Han virker nesten liten og puslete der han står.
Loke ser en annen vei.
"Men det skader jo ikke å spørre henne?" sier Tor endelig.
"Neida," svarer Loke. "Klart det. Spørre henne kan vi vel saktens..."Og så gir de to seg i vei til Folkvang.
Men Frøya blir enda sintere enn noen kunne ha drømt om. "Er dere gått aldeles fra vettet?" hyler hun. "Tror dere jeg er så susete mannfolkgæern at jeg hopper i sengen med hvem som helst?" Øynene gnistrer. "Synes dere virkelig det står så dårlig til med meg at jeg burde ta til takke med et skabbete troll?!"
"Men Frøya – " prøver Tor å si.
Men kjærlighetsgudinnen klorer i luften og freser som tyve katter. "Skulle jeg være så kåt og blind og tussete dum at jeg sa ja til å stå brud i Jotunheim? Aldri!"
"Nei, nei," sier Loke engstelig. "For all del. Det var bare et spørsmål..."
"Aldri i livet!" Frøya stamper med foten så hele huset rister, musklene på halsen står tykke som tau og det store smykket – Brisinga-men – spretter av henne og går i veggen med et kling og et klang!
"Da betrakter vi svaret som et foreløbig nei," sier Loke fort. Han bukker seg baklengs ut. Og Tor følger mumlende etter.
Nå samles æsene til rådsmøte. For hammeren må de ha tilbake. Men hvordan skal de gå frem? Hvor finnes en utvei? For Frøya er like steil. Hun nekter å gå med på Tryms forslag. "Heller vil jeg dø!" fnyser hun og kaster med hodet."Det er jo det vi kanskje kommer til å gjøre alle sammen..." er det noen som sukker.
"Og det kan skje fortere enn vi aner!" hvisker andre.
Men Frøya står på sitt.
Og Odin vil ikke tvinge henne.
Da får Heimdall en idé. "La oss kle ut Tor!" sier han. "Slik at han ligner på Frøya! La oss binde brudelinet på ham, la ham bære Brisinga-men!"
Æsene ser på hverandre. Mener han alvor?
"Med slør for ansiktet vil ingen kjenne ham igjen!" sier Heimdall. "Vi gir ham hodeduk og fotside kvinneklær. I beltet kan han få et klirrende nøkkelknippe."
"Men det skal vel mer til?" roper en av gudinnene og vrikker på overkroppen.
"Med et par stener skal vi gi ham de største og mest fristende bryster noe troll har sett!" svarer Heimdall.
"Det der skulle jeg ønske jeg hadde funnet på selv!" ler Loke.
Kan det gå?
Tor prøver å nekte. "Det tar seg ikke ut for en mann å gå i kvinneklær," brummer han. "Og hvis jeg tar på meg brudelin, kommer jeg til å bli ertet for det så lenge jeg lever!"
Men har de noe valg?
"Ti stille!" roper Loke. "Nød bryter alle lover! Og hvis noen skal kunne klare å hente hammeren, så må det vel nettopp være han som eier den?"
Det er verdt et forsøk.
"Hvis du mislykkes," sier Odin, "vil hele Åsgard snart være full av jotner!"
De har ingen tid å miste.
Og så blir Tor pyntet.
Både foran og bak.
De står hjemme hos Frøya.
I den veldige salen Sessrymne.
Alle kvinnene hjelper til.
"Slør meg her og slør meg der!" brummer tordenguden. "Jeg ser jo snart ut som en oppblåst blomst!"
"Vi skulle kanskje ta barten din også – og skjegget?" undrer Frøya.
"Aldri!" roper Tor skremt og holder seg for ansiktet.
"Men du ville bare se enda søtere ut!" ler Siv.
"Søt meg her og søt meg der!" mumler Tor.
I det samme kommer Loke inn i salen. "Å, Tor... så nydelig du er!" sier han og slår hendene sammen. "Du er vel den deiligste brud noen kan ønske seg!"
"Deilig kan du selv være!" brøler Tor og slår etter ham.
"Ja, jeg har tenkt å gjøre så godt jeg kan!" ler Loke. "For du tror vel ikke jeg lar deg dra alene? Dette eventyret vil jeg sannelig se slutten på!"
"Hm?" sier Tor.
"Du trenger vel en tjenestepike, ikke sant?" Loke neier. "En aldri så
liten brudepike?" Han blunker så fort han kan – og mange ganger – med begge øynene.
Og slik blir det.
Samme ettermiddag blir Tors geitebukker hentet hjem fra havnehagen og spent fremfor kjerra. Også den blir pyntet – med kvister og granbar.
Så bærer det avsted.
Tor kniper munnen sammen og ser hverken til høyre eller venstre.
Men Loke ler og jubler. Han kaster slengkyss til alle som står og ser på.
Tor kjører så fjellene revner og jorden tar fyr.
"Men ta det litt rolig, da!" roper Loke. "Husk at dette skal forestille en brudeferd!"
Trym står ute og speider.
Endelig! Der ser han dem!
"Skynd dere!" brøler han til tjenestefolkene sine. "Legg halm på benkene! Er alt vasket og skurt? For nå kommer hun! Nå fører de meg Frøya til brud – Njords datter fra Noatun!" Trym slår seg på brystet. "Kyr med gullhorn har jeg. Svarte okser har jeg. Mange skatter. Og kostbarheter som får det til å svimle for øynene på alle som ser dem. Bare Frøya manglet jeg – den vakreste i himmel og på jord. Og nå er hun min! Nå er jeg den mektigste av alle tussekonger! Nå er jeg den mektigste i hele verden!"
Om kvelden benker alle bryllupsgjestene seg rundt langbordet.
Tor spiser en hel okse alene.
Deretter tygger han i seg åtte laks – og alt som heter gotterier. Og han tømmer tre tønner med mjød!
Jotnene ser på med store øyne.
Trym sier: "Aldri så jeg en brud med slik matlyst! Aldri så jeg en kvinne bite bredere og drikke hardere!"
Men den fnisende brudepiken Loke har svaret klart. "Sant nok, sant nok," sier han. "Men så har heller ikke bruden spist på åtte dager!"
"Åtte dager?" roper Trym.
Loke nikker alvorlig. "På åtte dager har ikke Frøya smakt hverken vått eller tørt," sukker han. "Så avsindig lengtet hun etter deg og Jotunheim!"
"Å, stakkars liten," sier Trym. Han bøyer hodet inn under sløret. For nå vil han gi bruden et kyss.
Men når han ser inn i Tors øyne, blir han så forskrekket at han hopper bakover og rygger helt til den andre enden av salen!
"Å, hutte-meg-tu!" roper han. "Aldri hadde jeg trodd at en brud kunne ha så bistert et blikk og så kvasse øyne!"
Men Loke vet å svare nå også. "Kvasse og kvasse..." sier han. "Ja, stakkar, litt rødsprengt i øynene er hun nok..."
"Litt?!" grøsser Trym. "Å, hutte-tu!"
"Men det er bare fordi hun ikke har sovet på åtte netter," sier Loke. Han dulter Trym i siden og blunker lurt.
"Hm?" Tussekongen blir mer og mer forvirret.
"Frøya har ikke lukket øynene på åtte netter – av bare lengsel etter deg og Jotunheim!" Loke sukker henført og himler med øynene.
"Nei og nei," sier Trym og retter ryggen. "Nå har jeg vel aldri hørt på maken!" Han ser seg stolt omkring. Og de andre trollene smiler og nikker til ham.
Men nå kommer Tryms storesøster luskende oppover langs bordet.
Rett mot brudeparet.
Diger og fæl er hun.
"Du har vel en brudegave til meg?" smisker hun for Tor, mens hun napper og drar i kjolen hans. "Du har så store, fine armringer av gull," sier hun. "Gi meg dem – hvis du vil at vi skal være venner..."
Tor grynter irritert, men hun henger på ham som en klegg.
Men nå har heldigvis Trym fått nok av å vente. Han vil gifte seg!
"Bring inn hammeren!" roper han.
Og så blir Mjølner båret inn.
Den ligger på et stort skjold, som fire unge jotner holder mellom seg.
Trym griper hammeren og løfter den høyt i været.
Det blir dørgende stille i den store bryllups-salen.
Men Loke kan likevel ikke la være å spørre. "Ja, den skal vel snart sendes tilbake til Åsgard, nå?" sier han forsiktig.
Men da blir Trym helt svart i øynene. "Aldri," sier han hardt. "Æsene skal aldri mer få bruke den mot oss."
"Men avtalen..?" sier Loke.
"Betyr ingenting!" svarer Trym. "Eller vil du nekte meg å lyve når jeg har lyst? Hvem tror du egentlig at du er?"
"Bare en liten brudepike," svarer Loke fort.
"Akkurat," grynter Trym. "Nei – istedet for å gi Tor hammeren tilbake, går vi til angrep!" Nå roper han utover salen. "Vi knuser Åsgard!"
"Ja!" svarer gjestene.
"Dreper gudene!"
"Ja!" roper alle sammen.
"Kan noen ønske seg en vakrere bryllupsreise?" ler Trym. Han ser rett på den tilslørte bruden sin når han sier det. Og Tor skynder seg å riste på hodet.
"Her har jeg Mjølner!" roper Trym. "Det sterkeste våpen i himmel og på jord. Ved denne hammeren tar jeg – Trym – deg – Frøya – til ekte!" Han gjør en pause. Så bukker han for Tor. "Jeg legger den i brudens fang – som tegn på at vi fra nå av er mann og kone!"
Endelig!
Tor kan nesten ikke tro at det er sant. Han griper grådig om skaftet. Ingen skal noen gang få ta fra ham hammeren igjen ! Og nå er det hans tur! Han har sittet stille lenge nok. Han er lei av å neie og vrikke seg. Og for at ingen skulle kjenne ham igjen, har han ikke våget å si et eneste ord. Men nå åpner han endelig munnen! Og slipper ut en latter så vill og buldrende at det gir gjenlyd i hele hallen.
Tor velter bordet.
Så river han sløret av seg.
"Å, hutte-tu!" roper Trym.
"Å, hutte-tu til deg også!" ler Tor.
Nå er han igjen tordenguden.
Først gir han Trym en luftetur.
Så går han løs på de andre.
Det knaser i jotunskaller.
Tor slår vilt omkring seg.
Hver eneste bryllupsgjest deiser i gulvet.
Til sist gjør han også ende på Tryms storesøster.
Han sparer ingen.
Nå er salen endelig ryddet, og Tor kan puste ut.
Loke kryper frem fra det store karet han har gjemt seg under. "Det er vel på tide å dra hjem igjen?" sier han forsiktig.
"Skulle mene det!" svarer Tor og smiler fornøyd.
Så samler de to skjørtene om seg og setter seg opp i kjerra igjen.
"Hypp. mine bukker!" roper Tor. "Hypp, Tanngnjost og Tanngrisne!"
Slik fikk Tor hammeren sin tilbake.
Og plutselig er det vår i luften.
Sne og is smelter der de kjører frem.
Vinteren slipper endelig taket.