8. Kapittel:
GUD OG TROLL I SAMME KROPP
Det er høst i verden.
To brødre ror ut for å fiske.
Agnar er ti år og Geirrød er åtte.
De er sønnene til kong Raudung – han som har sitt rike blant glatte svaberg, nakne holmer og tallrike skjær.
Men vinden øker. Bølgene vokser. Sterke strømmer fører dem utover fjorden.
Regnet pisker dem i ansiktet. Det hjelper ikke alt hva de ror og strever. Til slutt orker de ikke annet enn å krype tett sammen i bunnen av båten, holde rundt hverandre – og håpe det beste.
Natten faller over dem som en fugl med store, mørke, våte vinger.
Men de to guttene har hellet med seg. Båten kantrer ikke. Og når de våkner... er den drevet inn i en liten vik. Her ligger den og slår mot fjæresteinene.
Ennå er det natt. Men uværet har gitt seg.
Agnar og Geirrød vasser i land.
På hvilken fjern og ukjent kyst er de strandet?
Et stykke borte ser de at det lyser fra et lite hus.
Dit går de. Våte og pjuskete som to halvveis druknede kattunger.
I hytta bor en fattig småbonde og kona hans. Det gamle ekteparet tar godt imot guttene. "Men vind og vær vil gjøre det umulig for dere å vende hjem med det første," sier de. "For øya vår ligger lenger til havs enn dere kan tenke dere. Og det er ikke tilrådelig å ro en så lang tur i tåke og regn. Husk at nå ligger høststormene på lur i hver eneste skybanke. Snart vil også vinteren være over oss, gufse verden full av sne og is. Nei, det beste er nok at dere blir her til våren kommer!"
Og slik ble det.
Bonden og kona hans visste ikke hva godt de skulle gjøre for de to kongssønnene.
Kjerringa tok seg mest av Agnar. Mens Geirrød helst søkte til kallen når det var noe han trengte eller ville vite.
Slik fikk – på en måte – de to gamlingene hver sin fostersønn.
Men begge guttene måtte hjelpe til. Sent og tidlig. Både ute og inne. Ofte var de så trette om kvelden at de sovnet ved matbordet.
Men likevel var det en god tid. Guttene syntes de lærte noe nytt og spennende hver eneste dag. Ja, de var så glade og vel fornøyde at de nesten ikke rakk å lengte hjem.
Slik gikk resten av høsten. Og hele den lange, strenge vinteren.
Men da våren endelig smeltet istappene langs takskjegget, førte bonden dem ned til stranden. Her lå en båt og ventet på dem. Nymalt og tjærebredd. Med seil og årer. En båt ingen av guttene hadde visst om før. Større og finere enn den sjekta bonden brukte til daglig. Og langt bedre enn den gamle, utette prammen de hadde rodd hit ut i havgapet med.
"Gå om bord," sier bonden. "Mor og jeg har pakket nistemat og øst opp ferskvann til dere. Dere vil finne alt dere trenger for en lang sjøreise."
Nå kommer også den gamle kjerringa stavrende ned på stranden.
Alle omfavner hverandre og tar farvel.
Bonden hvisker i øret til Geirrød. "Fostersønn min," sier han. "Denne farkosten... ligner ingen annen båt du har sett. For jeg har laget den slik at den lystrer deg som en hund og drar akkurat dit du vil! Båten kjenner stemmen din og gjør nøyaktig som du sier! Men alle andre kan snakke og snakke – ja, rope seg blå! Baten er din. Det er du og ingen andre som kan styre den!"
Agnar og Geirrød går om bord.
"Men hvor... i all verden er... roret?" spør Agnar og ser seg omkring.
Geirrød ler. "Her trengs det ingen pinne å holde i!" sier han. "Og seilet passer seg selv. Bare hjelp meg å heise det!"
De trekker i tauender. Slår sterke knuter.
"Før oss hjem!" roper Geirrød og slår neven mot masten.
Straks kommer en vind og fyller det brunrøde seilet. Får de svarte runetegnene til å dirre.
Båten skjærer ut fra land. Danser over bølgene. Øya forsvinner
bak dem.
"Før oss hjem!"
Agnar ser skremt på lillebroren.
Men Geirrød bare ler. Holder seg på maven og gapskratter.
De to gamlingene står på stranden og vinker. Helt til båten bare er en rød prikk. Da snur bonden seg mot kona si, og plutselig... er det som om årene renner av dem! De retter seg opp, tørker rynkene fra ansiktet! Ingen av dem er helt unge, men noen lutryggete oldinger er de så langt fra!
"Det er på tide at vi drar hjem, vi også," sier han.
Hun nikker.
Bonden stikker to fingre i munnen og plystrer.
Straks hører de noen som vrinsker, høyt oppe bak skyene. Og ned gjennom luften, rett mot dem, kommer det galopperende en hest – en diger hingst med åtte sterke ben!
Bonden og kona hans vrenger av seg fillene. Fra saltaskene fisker de opp andre – mer staselige – klær.
Nå er de endelig seg selv igjen: De er Odin og Frigg! De er æsenes konge og dronning!
Så setter de seg opp på hesteryggen. Og Sleipner bærer dem over land og hav. Over dype skoger og høye fjell.
Hjem! Hjem til Åsgard...
Det er ikke første gang Odin og Frigg forkler seg som mennesker. For Odin har alltid vært en vandringsmann. Og i det siste har også Frigg ønsket å gå med ham. Hun vet at gudekongen lengter etter å forstå menneskene. At han gjerne vil vite hva de tenker, tror og mener. Hva de er redde for. Hva som gjør dem glade. For Odin føler... at selv om menneskene lever så urimelig korte liv... slik at de begynner å dø nesten før de har lært å snakke og gå... så er det likevel ingen andre skapninger som rommer så mange gåter og merkelige motsetninger. Ingen som minner så mye om både æser og jotner. På en gang! "For hos menneskene bor trollet og guden i samme kropp!" pleier Odin å si. "Forstå det den som kan!" Han ryster på hodet og undrer seg.
Odin er overrasket og glad over at Frigg gjerne vil bli med på disse reisene gjennom Midgard. Selv om han ikke har anledning til å vandre så mye nå lenger. Ikke slik som før i tiden. Og han merker ikke at de andre æsene morer seg over dem. "Hun er svartsyk!" er det noen som hvisker. "Hun kjenner alle hans eventyr blant menneskenes døtre. Og hun mener nok at det slett ikke er nødvendig å sove med dem for å forstå dem!" Og sant nok. Frigg har gjort seg så mange tanker. Men hun må innrømme: også hun lærer snart å sette pris på disse hemmelige vandringene og maskeradene. De gir henne friske øyne og ører! Og dessuten: når de går slik sammen – Odin og hun – eller når de lever forkledd som vanlige bønder og fiskere – så kommer de hverandre nærmere enn de har gjort på aldri så lenge. Ja, kanskje nærmere enn de noen gang har vært.
Om alt dette sludrer Frigg med sine tjenestekvinner.
Hun sitter i bad og lar dem skure seg over hele kroppen.
Der står Fulla med utslått hår og gullbånd om pannen. Der star Hlin, hun som verner de mennesker Frigg vil trygge mot farer og ulykker. Og der står Gnå, hun som utfører Friggs ærend når det virkelig haster. For Gnå er en bedre rytter enn de fleste menn. Og ikke mange hester er raskere enn Hovvarpne.
Frigg beretter også fra andre reiser.
"Men bærer dere alltid forkledning?" spør Fulla. Hun gnir Frigg under føttene med en pimpesten.
"Nei, ikke bestandig," svarer Frigg – og så må hun le. Litt fordi det kiler, men mest fordi hun tenker på –
"Fortell!" roper jentene.
Og Frigg forteller... om den gang hun og Odin dro mot syd – lenger mot syd enn de vanligvis pleier. "Vi kom til et land hvor det var krig," sier hun. "Det ene folket het vandalene, det andre ble kalt vinilene. Menneskene kjente oss straks igjen. Og vandalene skyndet seg til Odin, og ba ham stå på deres side. Men Odin svarte at han ville gi seiren til det folk som han først fikk øye på ved soloppgang neste dag."
Jentene nikker. "Odin er seirens gud," sier de. "Han alene kan velge hvem som skal vinne og hvem som skal tape."
"Men også jeg fikk besøk!" sier Frigg. "Til meg kom Gambara, mor til vinilenes to høvdinger. Hun kom om natten, i hemmelighet og mens Odin sov. Men jeg tok vel i mot henne. For hun søkte min hjelp. Og jeg ga henne det råd at alle vinilenes kvinner skulle løsne det lange håret sitt, dra det ned på begge sider av ansiktet og binde det sammen under haken så det lignet på et skjegg! Deretter ba jeg dem stille seg opp utenfor den østvendte gluggen i huset hvor vi overnattet, den gluggen jeg visste at Odin ville kikke ut gjennom når solen sto opp!"
"Og gjorde hun som du sa?" Det er Hlin som spør.
"Gambara fulgte rådet mitt," smiler Frigg," og neste morgen, da Odin
gløttet ut... var det en underlig flokk som straks fanget blikket hans. For der sto de – gravalvorlige – unge og gamle, alle vinilenes kvinner. Men hva i all verden er dette for slags langskjegger? ropte Odin. For det så virkelig ut som om mange hadde skjegg som rakk dem helt ned til knærne!"
"Og så ga han dem seier?" Gnå er utålmodig.
"Jeg ba ham holde sitt løfte! Jeg sa at det folk som han nå hadde gitt nytt navn, burde han også gi seier! Og slik ble det. Odin lot vinilene vinne. Men fra den dag av har de aldri kalt seg noe annet enn langobarder, det vil si: langskjegger!"
Frigg ler og spruter vann på de andre jentene.
Men hvordan går det med Agnar og Geirrød?
Båten fører dem velberget hjem.
De legger til ved sin fars brygge.
Geirrød hopper straks i land. Men istedet for å binde fast, skyver han båten ut igjen! Han ler storebroren opp i ansiktet og roper: "Reis dit hvor trollene kan ta deg!"
Og det hjelper ikke alt hva Agnar jamrer og gråter... båten vender om – og stikker til havs så det fosser om baugen!
Men Geirrød går alene opp til kongsgården.
Der tar de vel i mot ham.
Faren er død.
Nå blir Geirrød konge.
Men ingenting av dette aner Odin eller Frigg noe om.
De har annet å tenke på.
For den kvelden er det fest i Åsgard.
Bord og benker er båret ut på tunet. Nå sitter æsene under Yggdrasil – det store asketreet. Gjennom det evig-grønne løvverket ser de at himmelen gnistrer av stjerner.
Alle er glade over at Frigg og Odin er kommet hjem igjen.
De to ravnene – Hugin og Munin – klorer seg fast på skuldrene til gudekongen, gnir nebbet mot hvert sitt kinn. Og de to ulvene ligger og logrer som tamme hunder ved føttene hans. Men mest glad er nok Tor. For han har hatt ansvaret mens høvdingen var borte. Og nå vet tordenguden at han endelig kan ligge lenge om morgenen og drikke så mye øl han vil igjen...
Festen varer hele natten.
Mange av gudene sovner og faller under bordet. Mette og fornøyde.
Andre danser og leker så de nesten ikke vet hvor de er eller hva de heter.
Men Odin holder seg klar og våken. Han velger å vente på soloppgangen sammen med Heimdall, guden med gulltennene. De sitter på Himmelberget. I det gamle vakttårnet.
Heimdall har en diger lur som kalles Gjallarhorn. Den vil han straks sette for munnen hvis det skulle være virkelig fare på ferde. Og hvis Heimdall blåser alarmsignalet i Gjallarhorn, vil det kunne høres som et drønnende rop over hele verden...
"En dag vil du måtte bruke det," sier Odin stille.
Heimdall ser på ham. "Du sier det så ofte at jeg snart begynner å tro deg," sier han. "Men vit at jeg helst vil slippe!"
De to gudene sitter og tier sammen.
Solvognen ruller opp av horisonten.
På veien hjemover hører han hele tiden noen som ler og fniser bak busker og trær. For det er vår. Sevjen stiger og alt knopper seg. Av og til skimter han et bryst, av og til et nakent lår. Av og til en rumpe som bøyer og vrikker seg. Og han vet det er Frøya. Han vet at det er kjærlighetsgudinnen som følger etter ham. Alt i ett hører han kattene hennes mjaue og hvese. Men han lukker ørene, prøver å snu seg en annen vei. Vender det blinde øyet til. Vil ikke møte henne. Løper. Vet at han sikkert sårer henne. Men orker ikke å forklare noe som helst. Og skylder han henne regnskap? Han har annet å bruke kreftene på. Det er for sent i livet, tenker han. Og det som har vært, har vært. Han vil ikke lenger fanges av blomsterkranser og lette slør.
I gresset på Idavollen ligger Loke og synger. Han prøver å holde Odin fast. "Ta det med ro, fosterbror min," snøvler Loke. "Bestandig har du slikt hastverk med alt mulig!"
Men Odin rister ham av seg. Han vil hjem.
Frigg sitter oppe og venter på ham.
Odin gjemmer ansiktet i fanget hennes.
Kjenner at hun stryker ham over håret.
Etter mange usikre år har de endelig funnet tilbake til hverandre.
Ved middagstid går Odin til Valhall, den store kasernen. Her holder einherjene til. En gang var de mennesker. Odin har vekket dem til et nytt liv i Åsgard – som soldater i en veldig hær av døde slåsskjemper. Nå får de lov til å sparke og slå, hugge og stikke hverandre hele dagen.
Odin liker å se einherjene øve seg.
Det var en tid da han helst ville være sammen med dem hele døgnet. For Odin har vondt for å stole på andre. Han tror ingenting blir gjort hvis han ikke gjør det selv. Og hæren trenger trening. Hæren er viktig! Men gudekongen merker at han ikke er helt ung lenger. Han blir fortere trett og sliten. Og han har også mange andre oppgaver å ta seg av. Heller ikke Odin kan kunsten å være alle steder på en gang!
I det siste har han satt Tyr og Ull til å lede våpenleken.
Tyr er den store hærfører. Den som samler og leder. Men når det gjelder kampen mann mot mann, er det ingen i hele Åsgard som kan så mange knep som Ull - Tors stesønn. Og det er vanskelig å finne en bedre bueskytter.
I begynnelsen gikk de to æsene med ulyst og motvilje til den oppgaven Odin påla dem. Men nå er det tydelig at begge har glede av arbeidet.
Ull er ikke bare en erfaren bryter og nevekjemper. Han er også dyktig i andre idretter. Hele vinteren har han trenet einherjene i å renne på ski, og lært dem å ake på skjoldene ned bratte fjellsider.
Odin er fornøyd med det han ser.
Og einherjene hilser ham. Roper navnet hans. Høyt og taktfast. Om og om igjen.
Tor sitter i bukkekjerra og dingler med bena, mens de to geitene hans gresser rolig på vollen. "Hør, far," sier den rødskjeggete kjempen. "Jo mer jeg tenker på det, jo dummere blir det! Jeg passer jo slett ikke til å være høvding! Neste gang du drar din vei, bør du velge en annen av sønnene dine. Hvorfor ber du ikke Balder lede oss istedet? Av alle er han den som er best skikket! Mens jeg famler etter ordene, er Balder veltalende og vet alltid hva han skal si. Mens jeg er hissig og oppfarende, er han mild og forståelsesfull... lirker det til, unngår krangel og ufred. Og ingen er vel mer rettferdig enn Balder?!"
"Sant nok," smiler Odin. "Balder er det bare godt å si om. Likevel er det deg menneskene vender seg til hver gang de trenger hjelp..."
"Mennesker meg her og mennesker meg der!" roper tordenguden og river seg i håret med begge hender. "Du tenker snart ikke på annet! Er de virkelig så viktige? Jeg mener: jeg har ingenting imot dem. Langt i fra. Men er de virkelig så viktige?"
"Ja," svarer Odin. Og nå er han helt alvorlig. "Så viktige tror jeg faktisk de er!"
I det han går videre kommer Loke løpende. "Vent på meg, fosterbror!" roper han.
Men Odin stanser ikke.
"Har vi to aldri tid for hverandre lenger?" jamrer Loke. "Når var det vi sist dro på fisketur sammen?"
Men Odin later som om han hverken ser eller hører.
Når Odin setter seg i Lidskjalv – høvdingsetet – kan han se over alle fjell og blåner. Han kan se hvert minste sted i Åsgard. Han kan se hver grotte og hver snehule i Utgard og Jotunheim – der troll og rimtusser lusker omkring. Han kan se like til det store, frådende havet, der Midgardsormen kveiler seg dovent om hele verden, biter seg selv i halen – og venter, venter. Men helst liker Odin å hvile sitt øye på menneskene. Gudekongen blir aldri trett av å betrakte de grønne bakkene i Midgard, de gule kornåkrene og de travle fiskeværene. Han ser at mange mennesker ennå har uklare tanker om livet og døden. For det meste tror de at verden er styrt av store og merkelige makter. Noen vil hjelpe, andre vil skade. Og disse maktene, sier menneskene, finnes i sol og vind, torden og ild, sten og tre, foss og fjell... Odin ser også at de skjærer inn små bilder i trestammer eller risser dem på svaberg og klippevegger. Det vanligste bildet er hjulet – soltegnet. For solen er det mektigste av alt, hører Odin at menneskene hvisker til hverandre. Uten solen kan ingenting leve.
Gudekongen sitter i Lidskjalv og smiler.
Men han ser også at flere og flere lærer seg å søke hjelp hos æsene. Bonden ber til Frøy, fiskeren og jegeren vender seg til Njord, de som lengter etter kjærlighet roper på Frøya. Alle leter etter den guden som de tror best kan hjelpe dem.
Odin ser. Han ser at menneskene skjærer trefigurer og stiller dem opp på hellige steder under åpen himmel. Han ser at de slakter småfe. Blodet skvettes på de utskårne figurene. Deretter henges en del av slaktet på peler eller heises opp i trær. Det som ikke på denne måten gis som gave til gudene, spises av de menneskene som deltar i offerfesten. For et riktig gilde er det! Og rikelig med øl har de også med seg!
Odin ser. Han ser at når menneskene skåler med hverandre, er det alltid Odins skål de drikker først...
Gudekongen sitter i Lidskjalv og smiler.
Men noen steder er det ikke bare sauer og lam som ofres.
Odin ser. Han ser at det kastes stramme løkker om halsen på hunder og hester. Han ser skogholt og hellige lunder som stinker av død og forråtnelse, og hvor det også henger døde mennesker og dingler fra grenene...
Andre skremmende ting gjøres i æsenes navn.
Odin ser. Han ser trellkvinner som voldtas og kveles. Han ser ulykkelige som må følge sine døde herrer på bålet, og som kastes levende ombord på store, flammende skip.
Gudekongen sitter i Lidskjalv.
Av og til hender det også at Frigg deler sete med ham.
Æsene undrer seg. For har ikke Odin bestandig forbudt alle andre å sitte der?
Likevel ser de oftere og oftere at han gjør plass til Frigg ved siden av seg.
Odin kan ikke annet enn le.
Hver eneste morgen står Loke utenfor gluggen til soverommet hans og balanserer en fiskestang på nesen.
Og en dag må Odin gi seg helt over. For sannelig er det ikke to
fiskestenger som svaier der ute!
Loke har fått med seg Høne.
Høne er ikke blant dem som gjør mest av seg, langbent og sjenert som han er. Siden den gang for lenge siden – da han en kort og ulykkelig stund var høvding i Vanaheim – har han trukket seg mer og mer inn i seg selv. Nå er det ikke så ofte han sier noe. Og han er alltid så forsiktig, så forsiktig. Derfor mener mange at Høne er en ordentlig pyse. Men Odin har alltid likt ham.
Javel! roper gudekongen. Slutt å mase! Jeg skal bli med dere!
"Dette er nesten som i gamle dager," ler Loke. For det er slett ikke første gang de tre æsene gjør hverandre selskap, og mange eventyr har de delt sammen.
Nå har de krysset regnbuebroen.
De er i Midgard.
Elven de følger, bukter seg som en orm gjennom det bakkete landskapet.
Æsene går oppover langs strykene.
Plutselig får de øye på en oter. Den har fanget en stor og fet laks. Nå ligger den inne på bredden og skal nettopp til å sette tennene i den. Oteren lukker øynene – så godt vet den at fisken vil smake.
Men Loke tar en sten og lister seg nærmere.
Oteren faller død om. Og Loke skryter av at han har fått både en oter og en laks i ett kast!
De tar fangsten med seg og går videre.
Den kvelden kommer de til en liten gård.
Bonden heter Reidmar. Han forstår seg på mangt og mye. Heller ikke
trolldomskunster er han ukjent med...
Æsene ber om å få være der om natten. De har rikelig med mat, sier de – og viser bonden fangsten de har gjort.
Men når Reidmar får se oteren, blekner han. "I vår familie har vi alltid mestret kunsten å skape oss om!" jamrer han.
Så tar han seg sammen og roper på sønnene sine, Fåvne og Regin.
"Der ligger Oter, broren deres!" knurrer Reidmar. "Og der står de som drepte ham!"
Før æsene vet ordet av det er de bastet og bundet.
"Hva skal vi gjøre?" sier Reidmar. "Bare å skjære halsen over på dere, er vel nesten for enkelt?"
Æsene vet at de er i virkelig fare. Likevel gjør de ikke noe forsøk på å bruke gudekreftene sine. Det er Odins vilje at når æsene vandrer gjennom Midgard, skal de så langt det er mulig late som om de er vanlige mennesker.
Odin sitter stille og venter på hva som vil skje.
Høne er så engstelig at han nynner og synger.
Men Loke prøver å gjøre en handel. "Kjære vene," sier han. "Det må
da være mulig at vi kjøper oss fri?"
"Så mye gull har dere ikke!" fnyser Reidmar og sønnene hans.
"Å, si ikke det! Si ikke det!" smiler Loke – for nå vet han at det
er håp likevel. "Prisen skal vi nok alltids bli enige om..."
"Lover dere å gi oss nøyaktig så mye gull som vi ber om?" spør Reidmar.
"Vi lover!" svarer de tre æsene.
"Sverg!" sier Reidmar.
"Vi sverger!"
Så blir de satt fri.
Nå blir oteren flådd.
Reidmar holder skinnet i været. "Dette skinnet skal dere fylle med det rødeste gull," sier han. "Og etterpå skal dere dekke det utvendig – så ikke et eneste værhår stikker frem!"
Æsene synes det er en drøy pris. Men sagt er sagt.
Nå gjør de seg klare til å reise. Men Fåvne og Regin sperrer døren for dem. "Ikke så fort," sier Reidmar. "Selv om dere har sverget aldri så mye, så er det ikke første gangen jeg møter folk som farer med juks og fanteri! Derfor skal to bli igjen. Det greier seg at en av dere drar og henter gullet!"
Æsene blir enige om at Loke skal dra.
"Og kommer du ikke tilbake, så vet du hvordan det går med vennene dine!" sier Reidmar. Han gjør hånden rett og stiv og drar den langsomt over halsen sin mens han ler ondskapsfullt.
Loke drar mot øst.
Han søker Rån – den farlige havheksen som er gift med bror av Ilden og Vinden. Han ber om å få låne nettet hennes, det uhyggelige garnet som hun ikke bare fanger fisk og blekksprut i, men også båter og sjøfolk!
Rån gir det nødig fra seg. Hun skuler stygt med de kalde torskeøynene sine.
Men når hun hører at det er Odin som trenger det, tør hun ikke annet enn å si ja.
Nå setter Loke kursen for dvergenes verden. For ingen har så mye gull og så mange sjeldne stener som dem.
Han vet at ved Andvarefoss skal det finnes en dverg som er ustyrtelig rik. Dvergen heter Andvare – akkurat som fossen – og han liker helst å plaske omkring i en gjeddes skikkelse.
Loke kaster nettet foran fossen... og fanger den digre fisken. "Kom til deg selv!" roper han. Og straks er det en rynkete pusling med vorter på nesen og hår i ørene... som sparker og spreller i maskene!
"Hvis du vil redde livet, må du gi meg alt gullet du har gjemt inne i berget ditt!" sier Loke.
Veien til dvergens hule er trang og mørk – og noen steder må Loke gå på huk og krabbe.
Men når de endelig kommer frem... står de i en grotte så full av skatter og kostbarheter at det skinner og glitrer som fra sol og stjerner!
Andvare begynner å stappe gullet i en stor sekk.
Da legger Loke merke til at dvergen prøver å gjemme unna en liten ring.
Alt skal med! sier Loke sint.
Andvare ber tynt om å få lov til å beholde denne ene ringen. Ta hva som helst annet, sier han. Bare ikke den!
Men Loke er hard.
Så havner også ringen i sekken.
Men når de igjen står utenfor i dagslyset, kan ikke Andvare styre seg lenger. Han forteller hvorfor ringen er så viktig for ham. "Ved hjelp av den kunne jeg ha skaffet meg nytt gull!" sier han. "Like mye som du nå tar fra meg. Ja, så mye jeg bare ønsker! Men jeg forteller deg aldri hvordan!" Dvergen hytter med neven. "Og ingen – ingen – skal få noen glede av det du nå røver fra meg! Død og fordervelse lyser jeg over det alt sammen!" Andvare trekker pusten. "Og særlig ringen..." Det lille ansiktet er rødt av sinne. "Ringen skal evig og alltid føre ulykke over den som eier den!"
Men Loke bare ler og trekker på skuldrene. "Gjerne for meg," sier han glatt. "Men jeg skal i hvert fall huske å nevne det for han som tar imot alt dette gyldne skrotet!"
Så snur han seg og går sin vei. Han gotter seg. Han tenker at dette vil være til pass for Reidmar. Men han vet også at bak ham er nå Andvare så sint at det er like før det begynner å ryke av hodet hans.
Loke vender tilbake til Reidmars hus.
Når han viser frem alt gullet, passer Odin på å nappe til seg den lille ringen.
Loke ser det. Men sier ingenting.
Reidmar og sønnene hans begynner å fylle oterskinnet.
Når det er fullt... reiser de opp det utstoppete dyret.
Det står av seg selv!
Nå gjelder det å pøse på, slik at hele den lange kroppen forsvinner i en haug av gull.
Også de tre æsene hjelper til.
Til slutt er de ferdige.
Men da er også sekken tom! Hver minste gullklump er gått med!
Likevel er ikke Reidmar fornøyd. Han peker på et lite hår ved munnen. Ennå stikker det så vidt frem.
Odin nøler. Han er ergerlig over å måtte gi slipp på ringen. Men det er ingen annen råd.
Nå er oteren fullstendig dekket av gull. Og æsene har oppfylt løftet sitt.
Før de drar, gjentar Loke den forbannelsen Andvare lyste over skatten sin. Og ringen nevner han særlig.
Men Reidmar, Regin og Fåvne har ikke tid til å lytte.
De tenker bare på hvor ufattelig rike de plutselig er blitt.
På veien hjemover kaster Odin mange undrende blikk på Loke. Hvis jeg virkelig hadde greid å lure unna den lille ringen, tenker han. Ville du ha fortalt oss om forbannelsen? Ville du ha nevnt hvor farlig dette smykket var? Eller ville du ha tiet?
Samtidig kjenner han et stikk av vond samvittighet. For var det ikke Loke som fikk dem ut av knipen? Loke... nå som før!
Men jeg blir aldri helt klok på deg! tenker Odin. Aldri!
I det samme møter Loke blikket hans og setter i en høy og hjertelig latter.
Og Odin og Høne kan ikke annet enn le de heller.
Ingen i hele verden har en så smittende latter som Loke...
Plutselig hører de et veldig grynt.
En kjempediger gris kommer farende rett mot dem. Det lyser og skinner av busten dens.
Og på ryggen bærer den en rytter med skjold og brynje.
Det er Frøy!
"Tor sendte meg," sier han. "Vi begynte å lure på hvor det ble av dere! Men kryp opp på Gyllenbuste, så skal dere slippe å gå lenger. Denne galten greier fint å bære oss alle fire!"
Odin, Høne og Loke klatrer opp på det enorme svinet.
"Hold dere fast i busten!" roper Frøy.
Og så bærer det av sted så det suser om ørene!
Odin sitter like bak Frøy.
"Godt å merke at du og Frigg har det bra med hverandre igjen," hauker Frøy.
Odin nikker og smiler.
"Du ser ikke så mye til søsteren min nå lenger?" Frøy roper gjennom vinden, lener seg bakover.
Odin smiler og ryster på hodet.
"Men må du finne deg i hva som helst?" spør Frigg når hun får høre hva som hendte dem. "Den griske Reidmar og de grådige sønnene hans... kunne du ikke bare ha knipset dem bort som mygg og fluer?"
Odin trekker på skuldrene. Han vil heller sove.
Men den natten holder Frigg ham våken – lenge.
"Er du ikke Allfader?" sier hun. "Er du ikke Herre over alt som svømmer og flyr, går og kryper?"
Odin kniper øyet sammen og snur ryggen til henne.
Men Frigg gir seg ikke. Hun forteller om Tor. Også han har nettopp vært en snartur til Midgard, sier hun.
"For å slåss!" mumler Odin.
"Nei, fordi kong Alf ba om hjelp til å få tilbake sin datter Alfhild," sier Frigg. "Et halvtroll hadde røvet henne. Kjempen Starkad fra Ulefoss. Et monster med åtte armer, som svingte fire sverd på én gang!"
"Men Tor slo ham flat med hammeren sin," sier Odin trett. "Og nå vil jeg sove!"
"Han våger å gripe inn. Han tør å gjøre noe!"
"Han liker å slåss," sukker Odin. "Mer er det ikke."
"Hvorfor skal du gå for å være dårligere enn din egen sønn?" spør Frigg.
"Fordi jeg har mer vett i skallen," svarer Odin. "Og hadde du vært moren hans, ville du ikke ha snakket som du gjør!" Tor er Odins sønn med Jord, en av de andre gudinnene.
Frigg snøfter. Hun skal akkurat til å ramse opp alle hans eventyr og sidesprang med andre kvinner. Men tar seg i det.
"Ti stille nå," brummer Odin. "La oss sove!"
Men når Frigg endelig tier... blir Odin liggende våken likevel. For det er ikke sant, tenker han. Jeg har ofte nok blandet meg opp i menneskenes liv og hverdag. Men har jeg alltid vært like heldig? Eller har jeg heller lagt sten til byrden? Det er lett å vise muskler. Lett å velte bordet. Men gjøre det riktige... velge det beste...
Odin sukker tungt og teller tømmerstokkene i veggen.
Har han ikke ofte egget folk til kamp og strid? Har han ikke til og med lånt bort spydet sitt?! Har han ikke lyttet til elskovssyk jammer og latt døde helter få vende hjem fra Valhall for å favne sine gråtende kjærester en aller siste gang?
Men hvor klokt har det vært alt sammen?
Han tenker på den gang Frigg og han selv valgte å låne øre til kong Rere og kona hans, de to som bønnfalt dem om hjelp fordi de var barnløse... Odin sendte en av valkyrjene sine til kongsgården. Hun fløy dit i en kråkes skikkelse... og slapp et magisk eple i fanget på kongen, der han satt og sturte på en bakketopp. Rere ga eplet til dronningen. Hun spiste det – og ble straks gravid! Men så viste det seg at barnet nektet å forlate maven hennes! I seks år gikk hun uten å kunne føde! I mellomtiden døde kong Rere på et av sine mange krigstog. Og trett av livet lot dronningen seg til slutt skjære opp, for at barnet endelig skulle kunne se dagens lys. Det var en sønn. Stor og fager. Han rakk så vidt å kysse sin mor før hun døde... Volsung, kalte de ham. Og han ble konge i Hunaland etter sin far. Senere giftet han seg med den valkyrjen som hadde kommet med eplet – og fikk en datter og ti sønner med henne!
Odin sukker og stønner. Hvorfor skal det alltid være så vanskelig? Hvorfor må alt krongle seg til?
Tidlig neste morgen mater Frigg svanene i den kilden som kalles Urds brønn. Her bor også de tre nornene – Urd, Verdande og Skuld – de som kjenner skjebnen til alt som lever... de som kan se det som har vært, det som er og det som skal komme.
Vannet i Urds brønn er så hellig at alt som dyppes i denne kilden, blir så rent som den hviteste egge-hinne.
Hver morgen skvetter nornene litt av dette vannet på Yggdrasil – for at det store tuntreet skal holde seg grønt og friskt.
Idag er Frigg med og hjelper dem.
Men når hun vil snakke med dem om Odin – når hun forteller dem om hvor vondt hun tror han har det – fordi han vil vite alt og forstå alt – da ryster bare nornene på hodet og ler.
"Han kjenner seg så hjelpeløs!" roper Frigg.
Men da ler nornene enda høyere. "Ingen gjør mer enn Odin!" sier Urd .
"Men han strever slik med å forstå menneskene," sukker Frigg. "Han ler av dem, han gråter med dem, han bekymrer seg for dem! Men de er ikke slik som oss. De er annerledes!"
"Odin har selv skapt dem," ler Verdande.
"Hodet hans er en maurtue!" sier Frigg.
"Han er Allfader," smiler Skuld.
Så vender de tre nornene seg bort og ser en annen vei. Og Frigg vet at ingen kan få dem til å svare hvis de ikke selv vil.
Når hun kommer hjem, er Odin gått ut.
Hun leter etter ham. Og finner ham i Valhall.
Her sitter han og drikker. Sammen med einherjene. Det er like før de skal ut på vollen og øve seg i å drepe...
Flere av de andre gudene har også benket seg her. Alle ser opp når Frigg kommer inn. Hun kan høre at noen hvisker og tisker sammen.
Frøya reiser seg. Kaster drikkehornet i gulvet. Løper ut av salen. En katt på hver skulder og håret som et flammende bål om hodet.
Men Frigg fortsetter uten å se seg om hverken til høyre eller venstre.
Hun går helt frem til Odin.
Han gjør plass til henne.
Hun setter seg, kjenner at han legger armen om skuldrene hennes.
Først nå merker hun hvordan knærne dirrer. Og hun har en klump i halsen.
Likevel løfter hun hodet.
Ingen skal få se bakenfor ansiktet hennes.
Tiden løper langsommere i Åsgard enn i Midgard.
Når det er gått mange år i menneskenes verden, er æsene kanskje bare blitt en eller to dager eldre.
Også dette snakker Frigg og Odin om. Også dette er en kilde til undring. For når de speider mot Midgard, så er det som om alt hopper og flimrer. Selv den langsomste handling er over på et øyeblikk!
Men derfor kan de to også følge med i alt som videre skjer med Andvare-skatten! De ser at Reidmar nekter å dele med sønnene sine. De ser at Fåvne slår ham ihjel mens han sover. Og de ser at heller ikke Fåvne ønsker å dele med noen... De ser at han truer sin bror. De ser at han setter en redselshjelm på hodet, en hjelm som er slik at ingen våger å motsi han som bærer den. De ser at Regin til slutt må flykte for å berge livet... Men Fåvne skaper seg om til en drage, en veldig eiterorm. Han kryper opp på Gnitahei. Her lager han seg et bol. Skatten skyver han inn under seg. Den ligger han og ruger på.
Alt dette ser Odin og Frigg når de sitter i Lidskjalv.
Men de ser også at Regin får en fostersønn som heter Sigurd. Han egger den unge gutten til å måle krefter med dragen. De to drar til Gnitaheia. Regin viser Sigurd den veien dragen pleier å bruke når den skal ned til sjøen for å drikke, og han foreslår at gutten skal grave en grøft tvers over stien og gjemme seg nede i den. Slik kan han stikke uhyret nedenfra, sier Regin. Treffe det midt i hjertet når det glir forbi over hodet på ham... Sigurd følger rådet. Og når Fåvne kommer buktende, tung og veldig så jorden rister – spyende giftig eiter til alle kanter – kjører Sigurd sverdet av alle krefter i den skjellete kroppen.
Først når dragen er død, røper Regin at uhyret egentlig var hans egen bror. Nå vil han ha Fåvnes hjerte, og han ber Sigurd steke det for seg. Sigurd stikker den blodige klumpen på en kjepp og holder den over bålet. Når det syder, smaker han på det med en finger for å se om det er skikkelig stekt. Men i det samme ormens hjerteblod kommer på tungen hans, forstår Sigurd alt hva fuglene kvitrer og synger til hverandre. Han hører at de prøver å advare ham. De sier at Regin vil svike ham. Og Sigurd gjør som fuglene råder ham til. Han
dreper Regin... Så går han inn i Fåvnes ormebol, som egentlig er et hus med bjelker og dører, bare at alt er av jern! Han tar gullet og kostbarhetene med seg. Hvert minste grann. For hesten hans – Grane – er sterk som mange okser og orker selv den tyngste kløv. Når Sigurd Fåvnesbane rir bort, synger fuglene at han bør dra til Hindarfjell. Der vil han komme til en sprakende krets av mange bål, sier de. Og gjennom disse flammene skal han ri. For der inne – i ildringen – vil han finne en vakker kvinne, kledt i brynje og med skjold og spyd. Hun har stukket seg på en søvntorn, kvitrer fuglene, og nå er hun fanget i en tryllesøvn. Men henne bør han vekke. Henne bør han sannelig vekke...
Alt dette ser Odin og Frigg når de sitter i Lidskjalv.
Men det gjør vondt i øynene å stirre for lenge mot ett sted.
Frigg retter ryggen og ruller med nakken.
Også Odin er trett av å følge den samme historien. Han lar blikket vandre. Lar øyet fly som en hauk over alle Midgards bygder.
Plutselig bryter gudekongen ut i høy latter. "Husker du Agnar og Geirrød?" sier han. "De to småguttene vi fostret sist vinter... Nå er de begge voksne!" Han peker. "Men kan du gjette hva det ble av dem?"
Nå bøyer også Frigg seg frem igjen. Speider og myser. Enda en gang driver livet som lette skyer foran øynene hennes. Det ene bildet jager det andre. Men der... der fanger blikket en av dem hun søker. Der ser hun Geirrød – en mektig konge.
Odin kroer seg. Geirrød var hans.
Men hvor er Agnar?
Agnar sitter i en trang og fuktig hule, langt mot øst, skitten og lurvete ... han er gift med en tannløs trollkjerring, og barna deres leker med mark og edderkopper.
Frigg biter seg i leppene. Og Odin ler så han må slå seg på lårene. "Nå?" skratter han. "Hvem av oss har størst ære av sitt fosterbarn?"
Frigg kaster på hodet. "Din Geirrød er en skrekkelig gjerrigknark!" sier hun. "Det har jeg hørt mange si!"
Odin bare fnyser som svar. Men Frigg gir seg ikke. "Alle vet at han aldri byr sine gjester annet enn vann og brød!" sier hun. "Og jeg tviler på at de får så mye som en krakk å hvile seg på!"
Odin mener dette er noe av det dummeste han har hørt. Og der har han mer rett enn han aner. For Geirrød er tvertimot både vennlig og raus mot alle som banker på hos ham. Alt er bare noe Frigg finner på, for å erte Odin. Eller for å ta igjen da han ertet henne. Men nå går det som det så ofte pleier med en liten løgn: den vokser seg fort større! Og snart er Frigg fanget som av en tornehekk. Hun ser ingen vei ut, og hun er redd hun vil stikke seg kraftig på tungen om hun forsøker å krype tilbake samme vei hun kom...
Det ene ordet tar det andre. Og det ender med at Odin i fullt sinne bestemmer seg for å dra til Geirrøds gård og se med eget øye hvordan det egentlig har seg alt sammen.
Tor sukker og stønner når han får høre det. Han vil mye heller sette beinkrok på jotner enn stå for styre og stell i Åsgard. "Er du helt sikker på at ikke Balder – ?" begynner han. Men Odin vinker ham til side. "Det blir som jeg har sagt," brummer gudekongen.
Og Odins ord er lov.
Nå er Frigg ille ute.
Hva vil Odin mene om henne hvis han finner ut at alt bare er oppspinn? Vil ikke det nye og gode forholdet mellom dem slå sprekker?
Hun må fortsette å lyve.
Derfor sender hun Fulla – sin mest fortrolige – til Geirrød. Frigg ber henne ta alle de snarveier hun bare kan finne. For det er viktig at hun kommer først...
Og løgnen vokser seg enda større. For Fulla forteller kong Geirrød at en farlig, rekende fant snart vil komme til landet hans, en trollmann som har til hensikt å kaste forhekselse og ufyselig forvandling over ham og alle han er glad i.
Geirrød takker for advarselen og spør hvordan han skal kunne kjenne igjen denne ondskapsfulle fremmede.
"Det er ingen sak," svarer Fulla. "Han kjennes på at det er ingen hund i verden som er så bisk at den våger å gå løs på ham!"
Så løper hun sin vei.
Men ikke før er Fulla forsvunnet, så merker kong Geirrød at det går kaldt nedover ryggen. For er det ikke blitt underlig stille der ute på tunet?
Uhyggelig stille!
Foran huset står en skikkelse i blå kappe og med hatten trukket godt ned i pannen.
De store, mannvonde gårdshundene ligger flate og logrer for ham.
Den fremmede kaller seg Grimne.
Men det er også alt Geirrød og mennene hans kan få ut av ham, enda de spør og graver.
"Hvis du ikke vil snakke, må du vel ha en grunn?" roper Geirrød.
Grimne svarer ikke.
"Vil du ikke, så skal du!" knurrer Geirrød. Han gir ordre om at Grimne skal bindes på hender og føtter – og settes midt mellom to bål.
Likevel nekter Grimne å åpne munnen.
I åtte dager og åtte netter sitter han slik.
Uten å smake hverken vått eller tørt.
Kong Geirrød og mennene hans ler og gotter seg. De ser hvordan ilden
strekker lange tunger etter fangen, slikker ham i ansiktet, svir hattebremmen og kanten av kappen. "Gir du deg?" roper de. "Har du fått nok?"
Grimne sitter taus og urørlig som en sten.
Men kong Geirrød har en sønn. Gutten er ti vintre gammel, og oppkalt
etter sin farbror – den ulykkelige Agnar, som alle tror er død og druknet. For slik var den løgnen Geirrød fortalte dem, den gang for lenge siden.
Nå orker ikke gutten å se på lenger. Han vet at han går tvertimot alt det de voksne vil og mener. Han vet at den fremmede kanskje er en farlig trollmann. Likevel fyller han et helt drikkehorn med vann. Løper frem til fangen, strekker seg inn mellom de to bålene, og byr den forpinte å drikke. Grimne tømmer hornet.
Og så bestemmer han seg endelig for å snakke.
Ikke fordi de tvinger ham.
Men fordi han selv vil.
Først priser han Agnar – høyt og tydelig. Aldri vil du få bedre lønn for en drikk! sier han til gutten.
Og for at det langsomt skal demre for dem hvem de har å gjøre med, gir
han seg til å regne opp alle gudenes boliger, han snakker om den mat og drikke de nyter i Valhall, han sier dem navnene på alle æsenes hester, han priser Yggdrasil, han forteller dem hvordan verden ble skapt!
Til slutt ramser han opp alle de navn han selv er kjent under! "Uklokt har du båret deg ad, Geirrød," sier fangen. "Du har mistet min gunst – og alle einherjers vennskap!" Med et rykk er han på bena. Står og svaier mellom de to fresende bålene. "En gang var jeg din fosterfar. Husker du? Og mange gode råd har jeg gitt deg. Nå ser jeg at du har glemt dem alle sammen!" Ennå er han bundet. Men hatten faller av ham. Og alle ser hvordan øyet hans lyner og gnistrer. "Jeg er Odin!" roper han. "Kom meg nær om du kan!"
Geirrød har hele tiden sittet med sverdet sitt over knærne.
Når han hører at det er selveste Odin de er i ferd med å svi skjegget av, gir han fra seg et overrasket klynk – slår ut med begge armene – og vil skynde seg over gulvet for å hjelpe gudekongen løs.
Men i det han reiser seg, faller sverdet i gulvet – med spissen opp. Kongen glir – snubler fremover – sverdet treffer ham i maven – og kommer ut igjennom ryggen.
Slik dør kong Geirrød.
I det samme slukner de to bålene. Og Odin er ingen steder å se...
Men Agnar blir konge etter sin far.
Er det en tilfeldighet at han er ti år – like gammel som onkelen var da han ble borte, den gang for lenge siden? Den farbror hvis navn han holder levende...
Frigg har sett alt sammen.
Hele tiden har hun sittet i Lidskjalv.
Nå følger hun Odin med øynene.
Hun ser hvordan han går og svinger med en svidd taustump.
Hun ser hvor sint og ergerlig han er.
Frigg biter seg i leppene.
Det begynte som en spøk. Noe hun bare fant på...
Men det er ingenting å le av lenger.
Hun vet at Odin har det vondt. At hodet hans er fullt av mørke og flokete tanker.
Hun vet også at han ikke vil komme hjem med det første. Hun ser at han drar østover. Mot de mørke skogene og de ville fjellene i Jotunheim.
Frigg prøver å la være å gråte.
Det er en kilde her ute i ødemarken.
Den er vanskelig å finne. For veien er tung og full av merkelige gåter. Men Odin kjenner hver sten og hver stubbe.
Ved vannkanten ligger et stort hode.
Når Odin nærmer seg, åpner hodet øynene og smiler. De er gamle venner, de to.
Det er jotnen Mimes hode.
En gang hadde han ben å gå på og armer å holde seg fast med. Men i den store krigen mellom æser og vaner fikk han halsen hugget over. Heldigvis skyndet Odin seg å synge sterke sanger over det skamferte ansiktet, og han smurte skallen inn med legende urter og velluktende salver. Langsomt vendte lyset tilbake i de døde, blodsprengte øynene.
Nå lever Mime alene.
Han vokter kilden.
Derfor kalles den Mimes brønn.
Vannet er slik at den som drikker av det, lettere finner svar på alt han lurer på.
Mime er den klokeste av alle jotner. Og hver gang han tar en slurk av kilden, blir han enda litt visere...
Odin kommer alltid hit. Når han synes noe er virkelig vanskelig.
Månen går opp og månen går ned.
Hele natten samtaler de to vennene.
Hvordan skal det gå med verden? spør de hverandre. Midgardsormen vokser og vokser. Og når Fenrisulven hyler, er det som om den har femten lange vintere i maven!
Men mest snakker de om mennesker.
"Han var min egen fostersønn!" sier Odin. "Jeg gjorde hva jeg kunne. Jeg prøvde å lære ham å være rank og rett. Likevel endte han opp bøyd og vridd!"
"Nei, hvem kan forstå seg på menneskene?" sier Mime.
"Hvem kan forstå seg på noe som helst?" sukker Odin. "For jeg har
også en fosterbror... Ham forstår jeg heller ikke!" Odin tenker på Loke. "Jeg vet aldri hvor jeg har ham! Han er akkurat som et menneske! Hverken det ene eller det andre! Men troll og gud i samme kropp!" Odin knytter nevene. "Og likevel... det er hos menneskene det er liv," sier han. "I Åsgard fødes det jo ikke barn lenger! Hos oss er det stoppet opp – vi blir ikke flere! Er ikke det et tegn?"
"Det er et tegn," nikker hodet.
"Og hvor ofte ser et nytt troll nattens mørke her i Jotunheim?"
"Heller ikke hos oss skjer det så ofte som før," sier Mime. "Det hender. Men det er sjelden..."
"Er ikke også det et tegn?" Odin vugger kroppen fra side til side. "Det er Midgard som er fremtiden!" Han brummer som en gammel bjørn. "Vår tid er snart ute. Kan du ikke føle det?"
De tier sammen.
Odin sitter med Mimes hode i fanget.
Vinden hvisker i grantoppene.
Stjernene lyser hvite.
På bunnen av kilden glitrer et øye.
Det er den pant Odin en gang måtte gi... for å få drikke av Mimes brønn.
Men det var den gang... for lenge siden... da alt var nytt og uprøvd... da de begge var unge... og fremmede for hverandre.