9. Kapittel:
BALDER
Underlige vinder blåser gjennom verden. Vinteren er uten sne. Og
sommeren er bare regnvær. Altfor ofte synes havet tomt for fisk.
Fjæresteinene vaskes gule av slim. Store dyr glemmer å sove.
Skogen råtner. Trær velter, eller lener seg mot hverandre
som syke brødre.
Slik er det i Midgard.
Slik er det i Jotunheim.
Slik er det også blant gudene i Åsgard.
En stor uro kryper over Ida-vollen.
Æsene holder råd ved Urds brønn. Alle har spørsmål. Men ingen kan gi svar.
Hver dag lar Odin de to ravnene sine hoppe fra gren til gren på det store tuntreet. Han frykter å høre at også Yggdrasils blader er begynt å gulne eller visne. Men aske-treet står ennå like grønt. Og Odin puster lettet, for han vet at så lenge Yggdrasil brer sine grener ut over verden, så lenge er det håp om lysere tider. Slik er det spådd. Slik er det også ristet i mektige runer.
Hver natt ligger han våken og lytter til ulvene som hyler mot månen.
Odin har mange sønner. Balder heter den yngste. Han er mild og vennlig. Og han er så vakker at han nesten ligner en ung pike. Breidablikk heter gården hans. Her bor Balder sammen med Nanna, den mest trofaste av alle kvinner, og sønnen deres Forsete.
Før var det mange som smilte av Balder. De kalte ham veik og forsiktig. For Balder har aldri likt kamp og strid. Han vil helst holde fred – med alle. Men nå... nå som håpløsheten gjærer som en grå og veldig deig... nå begynner flere og flere å se på ham med nye øyne. Nå heter det istedet: Så lenge vi har den uskyldsrene Balder i blant oss, så lenge kan vel vold og ondskap umulig seire her i verden?
For slik lyser det og skinner det av denne guden.
Når Balder er i nærheten, får alle lyst til å være snille. Ja, selv sladrehanker og slarvekjerringer tier stille og ser i bakken.
Odin vil verne om alt liv. Men i kampen mot ondskap og svik stoler han mest på sverd og spyd. Han vet at smil og blå øyne aldri har stanset en grådig fiende. "Den som vil fred, bør være forberedt på krig!" brummer han til alle som vil høre.
Derfor har Balder aldri vært en sønn etter hans hjerte.
Men nå... nå ser æsene at gudekongen stadig oftere rir til Breidablikk. Og Frigg – som bestandig har forsvart sønnen – gleder seg stort over at de to endelig kan nærme seg hverandre.
For tidene skifter. Ingenting er slik det en gang var. Verden synes full av skarpe tenner og onde øyne. Odin kjenner seg truet. Han er i villrede. Men det har aldri skadet å lytte. Mangt og mye forstår han. Nå vil han også prøve å forstå Balder.
Og på Breidablikk står døren alltid åpen. Kveld etter kveld sitter far og sønn og kaster ordene frem og tilbake mellom seg.
Men er Balder syk? Hvorfor er han alltid så blek og trett?
Balder har vonde drømmer. Han ser fjellene sprekke som åpne sår. Han ser brennende skyer. Han ser en vinter uten ende.
Han ser sitt eget navn... skrevet i blod.
Han våkner midt på natten – klam og svett. Han biter i teppet... for ikke å skrike.
Han vil helst ikke at de andre skal merke noe. Men en dag klarer han
ikke å holde det for seg selv lenger...
Æsene blir forferdet. Dette er et ondt varsel!
Balder er et lys og en lampe, sier de til hverandre. Slukkes han, vil det virkelig bli mørkt omkring oss!
Men Frigg vet råd. Hun drar i øst og vest, i nord og syd. Hun får alle til å love ... at ingen og ingenting skal skade Balder! Hun klatrer høyt og lavt. Hun snur hver sten og krabber inn i hver sprekk. Hun tar all verden i ed! Ikke bare det som kryper, går, flyr og svømmer, men også ild og vann, jern og all slags malm, stener og trær – ja, selv pest og sykdom – alt og alle må love det samme: Ingen skal gjøre Balder noe vondt!
Æsene er glade. De kjenner seg trygge.
Balder er også glad. Drømmene plager ham fremdeles. Men nå er de mer lik tomme trusler. Han håper de snart vil forsvinne. Som skygger for solen.
For å feire at Balder er blitt usårlig, holder gudene en stor fest.
En av dem får den ideen at Balder skal stå "blink"!
Straks begynner alle å kaste på ham, skyte mot ham og hugge etter ham. Men ingenting biter. Alt preller av.
Balder kan ikke annet enn å le.
Og når Balder ler – bryter hele Åsgard ut i skingrende jubel.
Men det er én som tier. Det er én som trekker seg unna. Det er én som knytter nevene og lusker bort for seg selv.
Det er Loke.
Han er misunnelig og sjalu. Hvorfor skal det alltid gjøres slik stas på Balder? fnyser han. Hvorfor skal Balder alltid være så enestående?
Loke og Balder har aldri likt hverandre. Men nå mister Loke fullstendig hodet.
Han forkler seg som en gammel kone.
Så går han til Frigg.
"Er det virkelig sant?" sier han. "Har virkelig alle ting sverget å skåne Balder?"
"Alle!" svarer Frigg stolt.
"I hele, vide verden?" spør Loke med pipete stemme. Han slår hendene sammen og er over seg av undring.
Frigg smiler. Hun er i godt humør. For det er en stor dag. Og dessuten... den gamle kjerringa ser ganske rar ut.
"Hvert minste-lille-bitte-lille-øre-lite-enda-mindre-grann?" spør Loke og legger hodet på skrå.
Da må Frigg le. "Nei," sier hun. "Det vokser et lite skudd vest for Valhall. Misteltein heter det. Jeg syntes det var rent for lite og uanseelig til at jeg trengte å kreve noe løfte av det. Men vær ganske trygg, det er ingen som vil finne på å bruke en slik liten kvist til noe som helst..."
Men Loke gir seg straks til å lete.
Han finner mistelteinen.
Han bryter løs kvisten... og tar den med seg tilbake til Idavollen.
Her driver gudene fremdeles og leker seg.
Hòd står litt for seg selv.
"Min venn," sier Loke. "Hvorfor er du ikke med og skyter på Balder, du også?"
"Jeg kan jo ikke se hvor han står," svarer Hòd. Han er en av Odins sønner. Men han er født blind.
"Jeg kan vise deg hvor du skal sikte," sier Loke.
"Dessuten er jeg våpenløs," svarer Hòd.
"Ta denne buen og denne kvisten," ler Loke. "Misteltein heter den. Du får gjøre som de andre, Hòd – og vise Balder den samme ære."
"Er det noe jeg heller vil?" roper den blinde, glad og takknemlig.
Loke styrer armen til Hòd. "Litt mer til høyre," hvisker han. "Litt til... og enda litt..."
"Balder!" roper Hòd. "Se på meg! Nå er jeg også med!"
Balder ler og åpner favnen. Strekker armene mot den blinde.
"Der!" hvisker Loke.
Hòd slipper strengen.
Pilen treffer Balder... som gir fra seg et høyt, skjærende skrik – og synker sammen på marken.
Han rører seg ikke.
Skuddet har gått tvers gjennom halsen hans.
Balder er død.
Først blir det aldeles stille.
Ingen vet om de kan tro sine egne øyne.
Så bryter lurvelevenet løs.
Alle snakker i munnen på hverandre.
Tårene spretter i øynene.
Det umulige er skjedd. Det de for enhver pris ville hindre.
Aldri har en større ulykke rammet guder og mennesker.
Mange stimler sammen om Hòd. Vil ta ham. Noen peker også på Loke.
Men Odin griper inn. "Stans!" roper han. "Dette er et hellig fristed! Det har vært spilt nok blod for én dag! Balder var min sønn. Hòd er min sønn. Loke er min fosterbror. Det finnes ingen mening lenger..."
Aldri har æsene sett ham så gammel og trett.
"Det var en misforståelse," klynker Loke og legger armen om skulderen på Hòd. "Ingen av oss mente å gjøre noe galt..." Plutselig ser han hardt på Frigg. "Og vi trodde deg – da du sa at all verden hadde lovet... Vi trodde deg – da du sa at det var trygt å bruke hva som helst! Hvordan kunne vi vite at det likevel fantes busker og kvister du hadde glemt eller gått forbi?"
Loke snakker seg varm og hissig. Han vet hvordan han skal vri og vrenge på ordene. Og han vet at for ham selv er det nå ingen vei tilbake.
Frigg snur seg bort og hulker høyt.
"Det er skjebnen," er det noen som hvisker. "Det er skjebnen..."
"Det som skjer, det skjer," sier andre. "Det er umulig å gjøre noe
fra eller til!"
"Det gikk som drømmene varslet!"
"Ingen kan endre sin egen skjebne!"
"Balder er død," gråter Nanna. "Og vi kan aldri bringe ham tilbake!"
Men nå er det som om Frigg våkner. Trassen lyser i øynene hennes.
"Jeg nekter å gi meg!" roper hun. "Hvem av dere... hvem av Odins sønner... vil vinne min evige takknemlighet? Hvem vil ri Friggs ærend? Hvem vil ri Helveien for å få Balder i tale? Hvem vil dra til Dødsriket og spørre Hel hva hun skal ha for å sette ham fri og la ham få komme hjem igjen til Åsgard?"
Alle nøler. Selv Tor og Tyr skuler i bakken.
Så trer Hermod frem, han som kalles "Den raske".
"Jeg skal ri Helveien – for Balders mor," sier han. "Men jeg trenger en hest." Nå ser han på Odin. "Jeg trenger den beste som finnes!"
Og gudekongen nikker. Han roper at hans egen Sleipner skal sales og gjøres klar.
Hermod stiger opp på den digre åttefotete hingsten.
Så sprenger han av sted. Ut av Åsgard. Over regnbuen.
Lyden av hestehover henger igjen som en torden i ørene. En drønnende larm som langsomt forsvinner – nord og ned.
Æsene gjør seg klar til å brenne Balders lik.
De bærer det ned til sjøen.
Der ligger det store skipet hans, Ringhorne, trukket opp på land.
Det vil de bruke til bålferden.
Men når de prøver å skyve skipet ut, greier de ikke å rikke det av flekken.
Nå begynner det også å komme mange andre. Både fra Midgard og Jotunheim. Alle vil vise Balder den siste ære.
Men hvor mye de enn strever – skipet ligger bom fast!
Endelig kommer den råsterke gygra Hyrrokken, en av de mektigste trollkjerringer som noen gang har levd. Hun rir på en ulv. Og hun bruker huggormer til tøyler.
Hyrrokken går til framstavnen av skipet. Hun spytter i nevene. Så skyver hun det ut – ved første tak – og med en slik fart at det slår gnister fra rullestokkene!
Tor er sur. Han mener alt har vært trolldom og revestreker. Nå har han mest lyst til å knuse skallen på Hyrrokken med hammeren sin!
Men de andre gudene ber om nåde for henne.
Hyrrokken selv står bredbent og venter – med hendene på hoftene. "Vær glad jeg er æsenes venn!" sier hun rolig – og blunker til tordenguden.
Tor river seg i skjegget og blir om mulig enda surere.
Men han går med på å stikke Mjølner i beltet igjen.
Balders lik blir båret ombord på skipet.
Når Nanna Nepsdatter ser dette, greier hun ikke å styre seg lenger. Hun gråter så voldsomt at hjertet brister av sorg.
Så blir også hun bragt ombord. Og lagt ved siden av mannen sin.
Balders hest står tjoret til masten, børstet og striglet – og med fullt sadeltøy.
Nå tar Odin av seg Draupne, det mest kostbare smykket han eier, den store, magiske gullringen som de underjordiske smidde til ham en gang for lenge, lenge siden – og som det hver niende natt drypper åtte nye ringer fra! Langsomt kneler gudekongen ved siden av Balder, og legger Draupne på brystet hans. Alle kan se hvordan tårene renner nedover de skjeggete kinnene.
Nå tennes det store bålet.
Tor går frem og svinger hammeren sin over flammene. Slik velsigner han ilden.
I det samme løper en dverg som heter Lit foran føttene hans. Og Tor er fremdeles gretten. Han gir dvergen et spark så han havner på hodet i bålet, og brenner opp som en tørr, liten pinne.
Fortøyningene kuttes. Skipet glir ut fra land. En mektig brann som langsomt driver til havs.
Stranden er tettpakket av tilskuere. Alle æsene og valkyrjene står der. Odin har ravnene på skulderen. Han og Frigg holder hverandre i hendene. Frøya har kommet i en kjerre trukket av katter. Frøy har ridd på grisen Gyllenbuste. Alle einherjer er kommet ned fra Valhall. Men flokken av rimtusser og bergriser er nesten like stor...
Her står de alle sammen – helt til det brennende skipet er blitt en gnist som synker i horisonten.
Imens er Hermod på vei til Hel.
I ni netter rir han gjennom mørke og dype daler.
Nå drar han langs strykene i den ville og iskalde elven Gjoll.
Endelig kan han se at det skimrer og skinner langt der fremme.
Det er Gjallarbrua. Den fører over til Dødsriket og er lagt med lysende gull.
Uten å nøle rir Hermod ut på det veldige spennet.
"Stans!" roper plutselig en stemme. Og en skygge sperrer veien for ham.
Det er en ung pike som heter Modgunn. Hun er satt til å vokte brua. Nå spør hun hva Hermod heter og av hvilken ætt han er. "Forleden dag red fem fylkinger døde menn over brua her," sier hun. "Og likevel dundrer den like mye under deg alene som under alle dem til sammen!" Hun går tett innpå ham. "Og du ligner heller ikke på noen dødning!" sier hun. "Hvorfor rir du så her på Helveien?"
"Slipp meg frem!" roper Hermod. "Jeg har liten tid!"
"Haster det slik – med å møte Døden?"
"Det haster med å ta igjen han som er reist før meg!"
"Er heller ikke han... en av oss?"
"Jo," sier Hermod. "Han er død. Som deg."
"Har han et navn?" spør Modgunn.
"Balder!" svarer Hermod. "Himmel og Jord savner ham. Jeg har lovet hans mor å ri like til Hel for å lete etter ham. Har han kommet denne veien?"
Da legger Modgunn en kald hånd på kneet hans. "Alle kommer denne veien..." sier hun, og ler med gule tenner.
Men Hermod lar seg ikke skremme. "Så slipp meg frem – bleke møy!" roper han.
Og nå går virkelig Modgunn til side for ham. "Jeg lar deg ri over til de dødes verden," sier hun. "Men sett at jeg ikke lar deg slippe tilbake igjen?"
"Den som lever får se!" svarer Hermod – og jager videre over den lysende gullbrua.
Han er i hjertet av Niflheim nå. Alt omkring ham er rått og kaldt, mørkt og fuktig. Han rir langs en strand full av råtne kadavere. Stanken river i nesen. Det er umulig å vite om det er dyr eller mennesker. Nåstrand kalles dette stedet. Og den lille sjøen heter Hvergelme. Hermod vet... at på bunnen av Hvergelme finnes den ene av Yggdrasils tre røtter. Men han vet også... at i dypet av sjøen lever ormen Nidhogg – vill og gal – som dag og natt prøver å gnage roten istykker.
Hermod stanser ikke.
Han våger ikke å se seg om, hverken til høyre eller venstre.
En kjempediger grind tårner seg opp – tvers over veien. En uhyggelig port, laget av morkne knokler og markspiste dødningeskaller. Men Hermod gir Sleipner av sporene, og den åttefotete hesten springer høyt over!
Hermod rir like til Hels gård.
Her stiger han av hesten og går inn.
Hel selv tar imot ham. Hun er høy og mager. Den ene siden av ansiktet er hvit. Den andre siden er blåsvart.
Og langt bak i salen – på to høyseter – skimter han sin døde bror, Balder – og den trofaste Nanna...
Hermod blir der om natten. Han venter med å bære frem ærendet sitt.
Først neste morgen vender han seg høflig mot Hel. "Jeg er kommet for å –"
Men Hel avbryter ham. "Jeg vet hvorfor du er kommet," sier hun.
"Og svaret er?"
"Svaret er nei."
"Men det er stor sorg i verden!" sier Hermod.
"Jeg skaper sjelden glede," svarer Hel.
Hermod vil ikke gi seg. "Men aldri har det vært slik gråt og jammer som nå!"
Hel rynker pannen. "For Balders skyld?"
"For Balder!" roper Hermod. "Ingen har – noen gang – vært mer elsket – enn ham! Det er derfor vi krever å få ham tilbake!"
Hel blir svart i øynene. "Krever?"
"Ber deg!" skynder Hermod seg å si.
"Bare ber meg?" Hel har reist seg nå. Hun klorer i luften med blåmalte negler.
"Det er derfor vi bønnfaller deg!" Hermod slår blikket ned. "La oss få Balder tilbake!"
Hel snur seg mot de to dødningene, som hele tiden har sittet stumme som stener. "Hører du, Balder? Gudene bønnfaller meg!" Hun maler som en katt. "Hva synes du vi skal svare dem? Nei! Ikke si noe. Jeg vet!" Langsomt går hun frem til Hermod "Du skal få dem. Begge to. På ett vilkår..."
Hermod kan nesten ikke tro sine egne ører. "Åsgard gir hva som helst!" jubler han.
Men dødsrikets dronning smiler ondskapsfullt. "Du har gjort meg nysgjerrig," hvisler hun. "Du har pirret meg. Du har gitt Hel rastløse tanker. Og nå vil jeg vite... nå vil jeg sette alt levende på prøve. For å se om Balder virkelig er så elsket som du skryter av."
"Hvilken prøve er det snakk om?" spør Hermod.
"Lytt – og lytt godt!" sier Hel. "Hvis alle ting i verden gråter over Balder, da skal han – og Nanna – få fare tilbake til æsene. Men hvis det finnes noen som ikke vil gråte, det være seg menneske eller dyr, plante eller sten... hvis det finnes den minste ting som ikke vil gråte over ham, da skal Balder – og Nanna – bli hvor de er. Her hos meg! Gå nå. Og gå raskt. Før jeg ombestemmer meg!"
Hermod går.
Balder og Nanna får lov til å følge ham ut på tunet.
Balder ber ham ta med ringen Draupne tilbake til Odin, som et minne.
Og Nanna sender gaver til Frigg.
Hermod omfavner Balder. "Vi skal få deg hjem igjen!" sier han.
Men Balder ryster på hodet. "Bror," svarer han. "Jeg har munnen full av aske..."
Hermod stiger til hest og rir bort.
"Som du ser," hauker Hel etter ham. "Jeg er slett ikke urimelig..."
Hermod sprengrir opp i lyset, tilbake til livet – og hjem til Åsgard.
Her forteller han alt han har sett og hørt.
Æsene sender nå bud over hele verden og ber alle ting være med å gråte Balder ut fra dødsriket.
Og alle sørger. Mennesker og dyr jamrer seg. Ulver og hekser blir blanke i øynene. Store jotunkjemper gjemmer ansiktet i hendene. Ja, selv æsenes argeste fiender feller en aldri så liten, men høflig tåre. For Balder var noe for seg selv. Og ingen har noe vondt å si om ham. Himmel og jord renner over av gråt. Det drypper fra trær og busker. Stener snufser og fjell stønner.
Men når sendebudene er på hjemvei etter fullført ærend... møter de en trollkjerring – en gyger som sier at hun heter Tokk.
Når de ber henne være med og gråte Balder ut fra Hel, trekker hun bare på skuldrene og svarer: "Hva kommer det meg ved at en av de høye herrer i Åsgard er død? Hva raker det meg? Gråter Frigg hvis jeg mister en av mine sønner? Hvorfor skulle jeg gråte for en av hennes?"
Sendebudene ber henne tenke seg nøye om. "Det dreier seg om Balder!" sier de. "Hvis du ikke gråter, så kommer –"
Men Tokk avbryter dem. "Vil dere at jeg skal geipe følelser jeg ikke har?" roper hun. "Øynene mine er tørre! Se!" Hun drar seg i øyelokkene. "Jeg har grått for mye i min tid. Det er ikke flere tårer å øse! Det er for sent å be meg spille gråtekone! La Hel beholde det hun har!"
Slik går det til at Balder må bli der han er.
Men Tokk... er selvfølgelig ingen annen enn Loke! Enda en gang har han kledd seg i kvinneklær – og fullført sin onde gjerning.
Han gotter seg. Han er beruset av sin egen makt. Finnes det vel noen som har et bedre hode eller en mer smidig tunge? smiler han. Jeg burde vært høvding i Odins sted! Men alle er imot meg. Alle behandler meg urettferdig. Bestandig!
Han knytter nevene.
Men så må han plutselig le høyt igjen. For er det ikke tre deilige barn jeg har? tenker han. Fenrisulven, Midgardsormen og Hel! Fra nå av skal jeg være en god far for dem!
Å, jo... vi har alle muligheter til å bli mektige – barna og jeg!
Hvem skal kunne stoppe oss?
Loke går under stjernene og ler.