10. Kapittel:
ULVETID
Like fra verdens begynnelse har to store ulver halset over himmelen. Snerrende,
siklende. Med blodskutte øyne. Den ene jakter på solvognen.
Den andre glefser etter månen.
Ulvene kommer nærmere og nærmere. For hver dag... for hver natt.
I Midgard ligger gressgangene brune og visne.
Nattefrosten vandrer over åker og eng.
Det blåser kalde vinder.
Skyene driver som røk over tretoppene.
Av og til er det mørke midt på dagen.
Balder er død. Den rene og Den uskyidige.
All verden savner ham.
Men ingen kan gråte Uskylden tilbake.
I Åsgard går den blinde Hòd og venter. Han vet han må dø. For det var hans hånd som slapp buestrengen. Og slik er den hevnens lov alle æser har sverget.
Han mente det ikke. Han ville det ikke. Men det er for sent. Ingenting kan gjøres om.
De andre æsene unngår ham. De ser en annen vei.
De tenker: hvem av oss?
Men Hòd er deres bror. Ingen orker å føre sverd mot ham.
Det er vondt å hevne Balder.
Men han må hevnes.
En gammel mann rir gjennom nattsvart skog. Han roper høyt i sorg og sinne. Hytter med neven mot stormkastene. Rekker tunge til de to ulvene.
Hesten han rir på har åtte ben.
Odin rir. Han har hodet fullt av umulige tanker. De levende kan ikke råde ham. Og nornene tier. Enda en gang søker han hjelp hos de døde.
Odin rir nord og ned.
Han leter etter en grav... og finner den.
Her hviler hun: Volven – den klokeste av alle spåkvinner. Hun som en gang kjente så mange hemmeligheter. Og nå trenger han henne!
Odin setter sog på huk. Han synger sterke tryllesanger – han kveder
val-galder – med ord som kan vekke døde. Først lavt og forsiktig. Så høyere. Mer og mer krevende. Til gresstorven velter til side, og den kalde jorden slår sprekker...
En fillehaug reiser seg fra graven. Langsomt våkner den døde. "Hvem vekker meg?" spør hun. "Hvem tvinger meg til livet?"
"Jeg heter Vegtam," lyver Odin.
"Jeg er nedsnedd, kald og våt," sier volven. Hun ser på de markstukne hendene sine. "Jeg har alt vært død... lenge."
Men Odin vil ikke gi henne fred. Først må han vite hva de skal gjøre med Hòd – Balders banemann. Han vil vite hvordan og av hvem drapet kan bli hevnet.
Jeg er far til dem begge! vil han rope. Jeg kan ikke få meg til å drepe mitt eget kjøtt og blod!
Men han styrer seg. Holder stemmen kald og rolig. Røper seg ikke.
Og volven svarer ham. Snakker som i søvne. "Jeg ser... " mumler hun. "Jeg ser at i øst bor det en kvinne som heter Rind. Hun skal føde Odin en sønn. Jeg ser at de kaller ham Våle. Jeg ser... at gutten hverken vasker eller grer seg før han har bragt Balders banemann på bålet. Våle er bare en eneste natt gammel når han dreper ham! Jeg ser – "
"Si mer!" roper Odin. "Jeg vil høre alt sammen!"
Men volven rykker til. Som om hun har brent seg. "Du er ikke Vegtam, slik du sa," roper hun. "Du er Odin!"
Langsomt synker hun ned i graven igjen.
"Og du..." slenger Odin etter henne."Du er bare en skygge blant skygger!"
"Ri hjem, En-øye," mumler det svakt under jorden. "Ri hjem – og kom ikke tilbake før Fenrisulven er løs og alle mørke makter våkner!"
Men Odin drar mot øst. Han vil finne Rind. Han spør alle han møter. Men ingen har hørt navnet hennes. Like til finnenes land kommer han ... de som spiser barken av trærne og lar seg trekke over sneen på store kjelker av dyr som ligner elg og hjort! Hele tiden spør han etter Rind. Han sier det er viktig. Han sier det haster. Og endelig... møter han noen som kan hjelpe. En mann som heter Rostiophus forteller ham at Rind er datteren til kongen av Russland!
Odin fortsetter ferden østover.
I Russland forkler han seg som en omvandrende kriger – og søker tjeneste ved hoffet.
Her utfører han utrolige heltegjerninger.
En gang driver han helt alene en stor, fiendtlig hær på flukt!
Odin er snart kongens mest betrodde mann. Og når han ber om å få gifte seg med prinsessen, er det ikke nei i kongens munn.
Men Rind derimot – svarer på frieriet med en susende ørefik.
Odin drar sin vei.
Men han er snart tilbake. Nå har han forkledd seg som smed. Han gjør de fineste arbeider av gull og sølv. Og prinsessen tar mer enn gjerne i mot armbåndet han gir henne. Men når smeden ber om et kyss til lønn, slår hun ham på nesen med knyttet neve – så blodet spruter!
"Ikke prøv deg!" roper hun sint. "Du er for gammel! Jeg vil ikke ha deg!"
Men Odin gir seg ikke.
Tredje gang kommer han som en mester i all slags ridekunst. Han vinner en stor kappridning. Og ingen kan få en hest til å hoppe høyere. Men heller ikke denne gang har han hellet med seg. For når han vil røve et kyss fra Rind, gir prinsessen ham et puff så han faller av hesten og går i bakken med haken først!
Fjerde gang biter Odin hodet av all skam. For nå er han både kåt og sint. Han forkler seg som kvinne og søker arbeid på slottet – som tjenestejente. Skurer gulv og koker grøt. Lapper tøy og vasker klær. Og så dyktig er han... at han snart får plass blant Rinds terner – de som skal hjelpe henne med alle ting, de som skal gå henne til hånde både dag og natt...
Hver kveld når han vasker føttene hennes, får han anledning til å stryke henne over legger og lår. Det er vanskelig å styre seg. Men Odin vet at han bør vente.
Langsomt og forsiktig vinner han hennes fortrolighet.
Samtidig lar han det bli kjent at han er kyndig i legekunst.
Så når prinsessen en dag blir syk ... er det bare naturlig at hun spør sin "terne" om råd.
Det er en underlig og sjelden sykdom. Og ingen tenker over om den kanskje henger sammen med den barkebiten Odin en dag skumpet borti henne med – uten at hun merket det – en barkebit hvor det sto risset inn nesten uleselige tryllevers...
Sykdommen gjør henne ør og forvirret. Litt svakere for hver dag.
Odin går til kongen. Han sier det er nødvendig å gi prinsessen en helt bestemt legedrikk. Men denne blandingen er så besk og bitter at hun må bindes når hun skal ta den... og Odin vil være helt alene med den syke når den tvinges i henne.
Kongen gir sitt samtykke. Han aner ingen fare, og tror jo dessuten at Odin er en kvinne...
Slik får endelig Odin sjansen til å gjøre med Rind som han lyster.
Han drar fordel av at hun er svak og vergeløs.
Kort tid etter blir det klart for alle at prinsessen er med barn.
Men Odin er allerede på hjemvei.
Sleipner har ikke vært med ham ved kongsgården. For en hest med åtte ben, er det ikke lett å bortforklare – og Odin ville ikke at noen skulle forstå hvem han virkelig var. Derfor har han latt Sleipner løpe fritt omkring på de store, russiske steppene. Den har sluttet seg til en flokk med villhester. Men når Odin plystrer... vrinsker den høyt av glede og kommer stormende mot ham.
Odin har hastverk. Han føler at han har vært lenge borte. Derfor velger han å ta snarveien gjennom Jernskogen. Denne skogen her langt mot øst, pleier alle å gå utenom. Selv dyr og fugler skyr den. For skogen er en trollskog – et ondt og farlig sted. Men Odin styrer Sleipner rett mot de svarte og dystre åsene.
Det gufser surt og kaldt omkring dem.
Trær og busker er av jern.
Marken er rustfarget.
Den eneste lyden de hører er hese bjeff og lange, sultne hyl.
For dette er stedet for varg og gråbein. Det er her hun holder til, den veldige jotunkjerringa som stadig føder nye sønner og døtre i ulveham. Hun er gammel. Hun er mor til mange. Og for hvert kull med unger blir det litt kaldere i verden. Også de to som jakter på sol og måne... også de to utyskene som farer over himmelen med åpne gap... har en gang suget melk av brystene hennes.
Odin slår leir for natten. Før han går til ro, rister han runer omkring seg – sterke tegn som kan holde gru og redsel borte. Men søvn blir det ikke likevel... hverken for ham eller Sleipner. De fryser. Og hele natten tissler og tassler det rundt dem. Mørket er fullt av gule, grådige øyne.
Odin tenker på Rind.
Han tenker på andre kvinner han har lokket og sveket.
Og han tenker på Frigg – som holder ut med ham.
Men denne gangen måtte jeg! mumler han. For at spådommen skal oppfylles! Det var ingen annen vei! Og tro meg ... jeg hadde ingen glede av det!
Men det er som om vinden ler av ham. "Ikke skap deg!" hvisker tusen ulvestemmer. "Du er ikke bedre enn oss!"
Gudekongen knytter nevene mot mørket.
Men innerst inne vet han: Ingen gjør noe av bare én grunn.
Hvor ofte har han ikke reist til Utgard og Jotunheim for å måle visdomskrefter med kloke hoder? En tenksom kamp med gåter og ordspill. Et veddemål med livet som innsats. Den som ikke kan svare, må dø! Ofte kommer han i forkledning til slike møter. Skjuler seg bak andre navn enn sitt eget. Men er det bare kunnskapstørst som driver ham? Fryder han seg ikke like mye over å kunne narre motstanderen med umulige spørsmål, lure ham i en felle og slå ham med juks og knep?
Vinden har skarpe klør.
Stemmene plager ham. Erter. Sårer ham. Men samtidig frister de. Smisker. Smyger seg rundt tankene hans som kjælne kattunger. "Det er ingen skam å ønske seg makt," knurrer ulvene. "For bare den sterke er fri til å gjøre som han vil... Kom med oss! Kom – bli en ulv! Løp sammen med oss!"
Odin holder hendene for ørene.
Men ordene glir som vann mellom fingrene. "Også du er av jotunætt..." hvisker det i hodet hans.
Hele natten kjemper Odin mot ulvene.
Tidlig neste morgen rir han videre.
Ved middagstid er han ute av Jernskogen.
Han kjenner solen mot ansiktet.
Han lever – og det er en god dag.
Samme kveld rir han over regnbuebroen og inn i Åsgard – den store gudeborgen.
Æsene flokker seg omkring ham.
De har lenge vært uten høvding.
Frigg har ventet på ham.
Men hun spør ikke hvor han har vært eller hva han har gjort.
Uten et ord omfavner da hverandre.
Like etter fyrer Frigg opp i badstuen.
Her sitter de og svetter sammen – hun og Odin.
De øser vann over glohete stener. Gnir seg inn med askelut.
Av og til slår de løs på hverandre med bjerkeris.
Siden går de hånd i hånd inn til kveldsmaten.
Æsene benker seg rundt bordene. Det er mer enn nok å spise. Kokt flesk så lenge noen orker. Og på taket står geita Heidrun med spenene fulle av mjød. Når den ene tønnen er tom, er det bare å klatre opp og fylle en ny!
Store fakler brenner langs veggene.
Æsene ler, spiser og drikker.
Alle er der. Alle unntatt én. For den blinde Hòd vil bare være alene. Dag og natt sitter han for seg selv og sturer. Og ingen prøver lenger å trøste ham.
Midt under måltidet reiser Odin seg fra bordet. Han går til Hòds hus.
"Du har gjort det du måtte?" sier den blinde, og griper ham om begge håndledd.
"Jeg har gjort det som var nødvendig," svarer Odin.
Far og sønn tier.
"Er det lenge til?" spør Hòd endelig. "Blir det lenge å vente?"
Odin kjenner at han har tårer i øyet. "Nei," svarer han. "Nå er det ikke lenge å vente."
Den natten har Odin en merkelig drøm. Han drømmer at han synes synd på alle mennesker. De lever så kort. Og de vet nesten aldri hva de bør eller ikke bør gjøre. Bare farer hit og dit som skremte kyllinger.
Odin drømmer at han setter seg ned midt i blant dem. Prøver å samle alle kyllingene omkring seg. "Jeg vil lære dere å leve," sier han. Men i det samme er det noen bak ham som bryter ut i høy latter – og menneske-kyllingene farer pipende til alle kanter. Det er Loke som ler. "Vil du ?" skratter Loke, og stuper kråke i gresset. "Vil... Du ?"
Så våkner Odin.
Latteren hyler ennå i hodet hans.
Lenge ligger han med åpent øye.
Ved siden av ham puster Frigg – lett og trygt.
Når Odin sitter i høysetet, kan han se utover hele verden. Særlig prøver han å følge med i hvordan det går de slekter han selv er stamfar til. For Odin har mange barn og barnebarns barn blant menneskene i Midgard.
Men det er sjelden han liker det han ser.
I Danmark får han øye på et av sine oldebarn som heter Frode.
Frode er en mektig konge. Han er streng, men rettferdig. Alle ser opp til ham.
Likevel kan Odin merke at Frode langsomt blir mer og mer grisk og grådig.
Det begynner med at en mann som heter Hengekjeft kommer til kongsgården med en kostbar og underlig gave...
Det er en diger håndkvern.
"Den heter Grotte ," sier Hengekjeft og smiler lurt."Men det er så visst ikke en hvilken som helst kvern! For Grotte er slik at den kan male alt du bare ønsker deg! Straks du gir den ordre om det, tryller den frem gull og sølv og hva som helst!"
Så skulle vel kongen være glad? Å, nei. For det viser seg snart at steinene er så store og tunge at ingen i hele Danmark er sterk nok til å dra denne kverna! Så kong Frode blir tvertimot mer sur og ergerlig for hver dag som går – både fordi han ikke får det grann av alt han ønsker seg, men mest fordi han føler at han dummer seg ut. For hvem vet om ikke Hengekjeft sitter på lur et eller annet sted og ler seg fillete av ham?
En gang Frode er på besøk hos svenskekongen i Uppsala, kjøper han seg to store og sterke trellkvinner. De heter Fenja og Menja, og er av jotunætt.
Hjemme i Danmark setter Frode de to trellkvinnene til å dra Grotte.
Og nå har han endelig funnet noen som har krefter nok!
Først ber han dem male gull og rikdom til seg. Så ber han dem male hell og lykke.
Trellkvinnene sliter og strever. Men Frode er aldri fornøyd. Han får aldri nok. Han vil alltid ha mer. Fenja og Menja må henge i – natt som lyse dag. Kongen unner dem knapt nok å spise og sove. Helt til de to jotundøtrene ikke vil finne seg i mer. I stedet for det Frode ønsker seg, ber de kverna om å male frem en veldig hær av krigere, som kan gå mot Frode og gjøre ende på ham!
Samme natt kommer det en sjøkonge som heter Mysing.
Han blir Frodes banemann.
Men hvis Fenja og Menja har trodd at de nå skulle få slippe fri, må de tro om igjen. Mysing tar med seg både Grotte-kverna og de to trellkvinnene ombord på skipet sitt. Og han er minst like kravstor som Frode!
"Mal salt!" roper han til dem.
Og Fenja og Menja må dra kverna av alle krefter. Akkurat som før...
Ved midnattstid spør de om ikke sjøkongen snart er fornøyd? Men Mysing ryster på hodet. "Mer!" gauler han til dem. "Mer salt!"
Da lar de to trellkvinnene Grotte male slik den aldri før har malt. Salt er det bedt om – og salt skal det bli! Snart er hele skipsdekket fullt. Og haugen vokser!
For nå er de to jotundøtrene trette av å bli herjet med, og ingenting kan stanse dem.
De lar kverna male og male.
Helt til... lasten blir for tung og skipet går til bunns med dem alle sammen.
På det stedet er det siden en malstrøm. Det er der hvor sjøen hvirvler ut og inn av øynene i de veldige kvernsteinene.
Og fra den dagen av er havet salt.
Alt dette kan Odin se når han sitter i Lidskjalv, det mektige høysetet sitt.
Når han forteller historien til de andre æsene, ler de – som av et eventyr. Men Odin ryster bekymret på hodet. Det er for mye falskhet blant menneskene, sier han. Det er for mye grådighet og for mye ondskap.
"Fosterbror min!" smiler Loke og slår ham på skulderen. "Du skal nå alltid svartmale og overdrive..."
Men Odin svarer ikke. Er det fordi menneskene ikke vet bedre? tenker han. Er det fordi ingen har fortalt dem hvordan de skal leve?
Gudekongen trekker kappen tett omkring seg og går ut på tunet. Det blåser kaldt.
Dagene er korte.
Vinden kommer fra nord. Odin vet at på et isfjell ved verdens ende sitter en diger fugl og bakser med vingene. Fuglen heter Ræsvelg. Det er en jotun i ørneham. Hver gang han slår med vingene, settes luften i voldsom bevegelse. I tunge pust og hvirvlende sug gufser han vinden ut over alt som lever.
Odin løfter hodet mot vinden. Trassig.
Bak seg merker han at døren går opp igjen.
"Ingen kan være annerledes enn han er!" roper Loke etter ham. "Og hvorfor forlanger du mer av menneskene enn av oss? Er vi noe bedre, fosterbror?"
Men Odin vil ikke høre.
Han er trett av Loke.
Vinteren igjennom bruker Odin dagene til å lage leveregler. Han vil lære menneskene vennskap og gjestfrihet, sier han. Han vil lære dem hvordan man bør møte falskhet og svik – og hvor lett det er å trå feil.
De andre gudene vet ikke hva de skal tro eller mene. Er det ikke altfor sent? "Kan det nytte?" spør de hverandre.
Men Odin mister ikke motet.
Hele den lange mørketiden sitter han foran peisen og grubler, eller snakker høyt med seg selv mens han klatrer i grenene på Yggdrasil, det store verdenstreet. Og når vinteren endelig viker og tælen forsvinner i jorden, sender han ravnene sine mot øst og vest, nord og syd. Han lar Hugin og Munin spre levereglene over hele Midgard.
Slik lyder noen av rådene:
Du bør aldri skryte av hvor flink du er.
Når en klok og fåmælt kommer til gards, går det ham sjelden galt.
Ordet til mannen som aldri tier, står ofte på utrygg grunn. En kvikk tunge som mangler tøyler, galer seg ofte til ulykke.
Si det som trengs eller ti stille.
Så lenge du holder tungen i tømme, kan ingen merke at du ingenting vet.
Når tosken er gjest, sitter han og måper og mumler dumt. Straks han får den første slurken, babler han i vei.
Hold måte med drikk. Glemselsfuglen svever over svirelaget. Jo mer du drikker, jo mer minker vettet i skallen på deg.
Buskapen vet når den skal komme hjem fra beitet, men uklok mann kjenner aldri magemålet sitt.
En kan lett bli lei den kjære gjest om han glemmer å gå.
Ingen vil kalle det uskikk om du liker å legge deg tidlig.
Gå aldri et eneste skritt fra våpnene dine på vollen, for ingen kan vite når det blir bruk for spyd.
Udjerv mann tror at han alltid skal leve, om han bare vokter seg vel for kamp. Men alderdommen gir ingen mann fred, selv om han blir spart av spydet.
Uklok mann ligger alltid våken og tenker på mange ting. Han er trett når dagen kommer, og alt er i ulage akkurat som før.
Uslingen tror at alt er farlig, og den gjerrige gruer for gaver.
Glad og vennlig skal hver mann leve.
Fe dør, frender dør, du selv dør på samme vis, men ordet om deg vil aldri dø – hvis du vinner et ærefullt ettermæle.
Skaff deg glede blant gode venner, og lær deg omsorg for andre.
Aldri skal du være den som først bryter et fast vennskap. Sorg eter hjertet om du savner en venn du kan dele tankene med.
Har du en venn og tror vel om ham, søk ham ofte opp, for krattet gror og gresset står høyt på øde, utrådt vei.
Omvei er det til utro venn, selv om han bor midt i bygda. Men til sann venn fører bare snarveier, selv om han er langt av lei.
For vennen sin skal en være venn, for ham og hans venn. Men for uvenns venn, skal ingen mann noen gang være venn.
Blant utro venner flammer vennskapet som ild i fem dager, men sjette dagen slukner det hele.
Uklok mann tror godt om alle som smiler til ham. Han vet ikke at det kan skjule seg svik bak vennlige ord.
Merker du at noen vil deg vondt, så få det opp i dagen, og gi ikke fiendene dine fred.
Så gavmild mann møtte jeg aldri at han ikke også selv ønsket gaver.
Du skal aldri le av det gamle folk sier, for ofte er det både godt og fornuftig.
Tidligsådd åker bør ingen tro på. Vær heller ikke for snar til å stole på en sønn. Været styrer åkeren og vettet sønnen. Begge kan svike sårt.
Ingen kjenner dagen før sol går ned. Sverd skal først roses når det er brukt, isen når en er kommet over og ølet når det er drukket.
Tidlig opp og ut må han som vil røve liv og rikdom. Sjelden får liggende ulv lammekjøtt eller sovende mann seier.
Det er dumt å krangle med en tosk. Spill ikke tre ord på unødvendig trette. Den kloke gir ofte etter der den dumme slår til.
Når du betror deg til andre, så husk at det én vet, er utrygt hos to. Og det tre vet om, det vet alle.
Passe klok, men ikke altfor klok, bør en mann være. Lettest er livet for den som vet måtelig mye. Hjertet er sjelden sorgløst i brystet på ham som er altfor klok. Lysest til sinns er den som ikke på forhånd kjenner sin egen skjebne.
På jenteord bør ingen tro. En kvinne skifter lett mening. Men en mann kan være like vinglete. Vi taler fagrest når falskest vi tenker. Selv sindige jenter dåres av slikt.
Om du vil eie elsk hos en kvinne, gi gaver og gode ord, si hvor vakker du synes hun er. Med smiger har mange seiret.
Aldri skal du lokke en annens kone til å være din hemmelige venn.
Hvil aldri i favnen til en trollkvinne.
Ingen skal laste en annen for slikt som hender så mange. Hvor klok man enn er, så er det likevel lett å bli til narr når kjærligheten overfaller en.
Disse og mange andre råd ga Odin menneskene.
De kan gjenfortelles på mange måter og skrives ned på forskjellig vis – men meningen vil alltid være den samme.
Og fordi de stammer fra gudekongens egen munn, kalles de Håvamål – Den høyes tale.
Det er underlige tider. Høsten var ingen virkelig høst, vinteren ingen virkelig vinter – og nå er endelig våren her: Blek og gusten.
Med våren kommer også Rind – i en slede trukket av seks svarte hester. Og med et stort følge av alle slags tjenere.
Foran sleden rir en flokk av Åsgards egne krigere.
Odin tar godt i mot henne. Han ser at det er tiden da hun snart skal føde. Men Rind er like ubøyelig som før. "Du lot meg hente," freser hun. "Tro ikke at jeg er her av fri vilje!"
Samme kveld begynner veene. Og før natten er omme... har Rind satt en sønn til verden. Han er stor og velskapt – og han kan både gå og snakke.
Allerede før han er vasket og kjemmet ... gir Odin ham en kniv i neven – og peker på Hòd.
Den blinde står rolig og venter mens den nyfødte ustøtt stabber mot ham.
Uten et ord lar Hòd seg stikke ned.
"Slik er det spådd og slik er det skjedd," sier Odin og løfter det lille guttebarnet opp i armene. "Han er min sønn! Han skal hete Våle! Han vil bli en djerv kriger og en god bueskytter! Jeg vil gi ham og hans mor en egen bolig her i Åsgard. Begge skal fra idag av regnes som æser!"
Men Rind er rasende. "Hva er du for en mann?" roper hun. "Hva er du for en far?"
Hun river barnet til seg.
Hun føler at Odin har misbrukt dem begge.
Likevel tar hun imot tilbudet. Hun blir blant gudene. Så lenge hun lever skal hun aldri se Russland igjen.
Slik – med kløkt og list – fikk Odin endelig hevnet Balder.
"Var det virkelig nødvendig å bruke et barn?" sier Loke og spiller forferdet. Men han vet like godt som alle andre at skulle de unngå et nytt frendedrap, trengte de nettopp en slik som Våle. Han er Odins sønn, han har rett til å hevne. Men han gjør det mens han bare er en natt gammel. Det vil si: før han kan regnes for noe som helst, før han er tatt opp i æsenes flokk, før de andre har rukket å godta ham som en bror.
Den natten gråter Odin over Hòd. Den natten må Frigg holde hardt omkring ham.
Ennå er det lenge til morgen.
På en øde holme... står det lenket en fryktelig skapning. Et beist med øyne så store som skjold – og tenner som lange, skarpe kniver.
Det er så vidt ulven kan røre seg. For de veldige labbene er surret tett sammen. Og et digert sverd er tvunget inn i kjeften. Med spissen opp og skjeftet ned. Derfor må den alltid gape av alle krefter. Mens slimet renner som en bekk fra munnvikene...
Plutselig reiser den ørene. Hva er det for en lyd den hører? Er det åretak?
De store, gule øynene åpner seg.
En mann kommer roende over den svarte sjøen. Går i land på holmen.
Ulven kjenner ham. Den logrer forsiktig. "Far, " sier den utydelig. "Slipp meg fri! Skjær båndet over!"
Men mannen ryster på hodet. "Snart – gutten min," sier han. "Snart skal du få løpe som du vil."
"Nei! Nå!" Sverdet rugger. Gommene blør.
"Snart," smiler mannen, og klør beistet bak ørene. "Snart er det ulvetid..."
Dyret knurrer, men mannen ler.
Sammen står de under stjernene.
Loke og Fenrisulven.
Først i grålysningen ror han hjemover.