11. Kapittel:
LOKE
Havet syder og bobler. Et fryktelig hode – stort som et fjell –
vokser langsomt opp av bølgene. Det skjellete monsteret strekker
hals, gaper og snøfter. Sur pust slår som vindkast ut av
den digre kjeften.
Alt liv flykter. Fisken i havet, fuglene under himmelen.
Det er Midgardsormen. Uhyret som kan kveile seg rundt hele verden og bite seg selv i halen.
Det veldige slangehodet svaier fra side til side – som om dyret speider, lytter, leter...
Langsomt beveger det seg mot noe som skinner og blinker i det fjerne. En glitrende knute av lys.
Det er havkongens borg. Her hersker Ægir – den mektigste av alle sjøjotner. Og i kveld er det fest!
Ormen freser.
Den vet ... at der inne, bak tykke tømmervegger, sitter nettopp nå dens argeste fiender – samlet på ett sted. For Ægir er gudenes venn. Og hvert år ber han æsene til ete- og drikkegilde. Her benker de seg med havmenn og havfruer. Ler og morer seg.
De store neseborene dirrer.
Alle er her – tenker ormen. Alle så nær som en... For Tor er ennå ikke kommet. Tordenguden er lenger nord og sloss mot troll. Men også han vil snart svinge drikkehornet... når han bare har fått nok av nevekamp, beinkrok og springskaller.
Den digre, kløftede tungen farer ut og inn av kjeften.
Midgardsormen har mest lyst til å stange hele borgen overende. Knuse stokkene til fliser. Velte seg over alt og alle.
Men så tenker han på sin søster. Han tenker på Hel – dødsrikets dronning. Og han husker hva han har lovet henne.
"Vent!" sa hun til ham en gang. "Vent til jeg gir tegnet! Vent til vi er sikre på seier!"
"Og hva er tegnet?" hadde han spurt.
"Jeg har en sotbrun hane," hvisket hun. "Når du hører den gale... da vet du at slutten er begynt. Og når stjernene slukner. Når fjellene skjelver. Når trær løsner fra jorden og alle bånd og røtter slites over. Da er også din time kommet! Men ikke før!"
Midgardsormen lukker øynene. Kroppen bukter seg i sinte løkker. Så sukker han tungt – og synker i havet med en surklende lyd. Det damper av sjøen. Og det dannes store, hvirvlende dragsug.
Ormen er borte. For denne gang.
I Ægirs borg har ingen merket noe. Æser og havfolk ler og tøyser. Dansen går lystig over det tangstrødde gulvet.
Salen er ikke opplyst av kjerter og brennende fakler, men av skinnende gull! Store klumper er festet til veggen, dingler fra taket, ligger som glitrende steinrøyser på langbordene.
Tjenere løper omkring og passer på at alle har nok å spise. Og ølet skjenker seg selv. Et veldig bryggekar svever i løse luften – frem og tilbake, hit og dit – og sørger for at det aldri finnes et tomt drikkehorn!
Havkongens ni døtre synger og danser for gjestene. De fleste av æsene tramper takten og nynner med. Bare Odin sitter taus og stille. Han rører ikke maten. Og det eneste han drikker er vin.
De andre vet at når han sitter slik, er det uklokt å forstyrre ham.
Odin lukker øyet og tenker på verden.
Verden er lik en smal, oppskåret vedskive med to kraftige årringer – tenker han. Innerst bor æsene. I den neste årringen lever menneskene. Ytterst holder jotnene til.
Eller: Verden er lik et eggeskall. Flyter på det store, ville havet.
Eller: Verden er lik et dun som danser hit og dit i luften. En fjær som holder seg svevende så lenge gudene orker å puste...
Så skjørt er det hele. Så lett å slå i stykker. Så lett å velte. Så lett å miste.
Odin tenker på den gang for lenge siden ... da alt ble til. Han tenker på den gang da han sammen med brødrene sine slo ihjel den veldige kjempen Ymer – og skapte verden av den døde kroppen hans. Blodet ble til hav. Kjøttet til land. Knoklene til fjell og klipper. Håret til trær og gress. Og hodeskallen... den satte de som en hvelving, en diger kuppel over alt det skapte. Den ble himmelen...
Odin smiler.
Han var ung den gang. Yr som en fole. Stolt som en hane. Sterk som en okse. Slu som en rev.
Nå er alt lenge siden.
Odin kjenner seg gammel.
Skjegget er hvitt.
Om morgenen er alle ledd stive og støle.
Og øyet hans væsker og svir.
Smilet fryser.
Plutselig rives han ut av tankene, for borte ved peisen er Loke kommet i krangel med Fimafeng, en av havkongens tjenere. Og før noen vet ordet av det ... gyver Loke løs på ham. Fimafeng prøver å rømme, men Loke slår og sparker av alle krefter. Fimafeng faller. Dunker hodet mot en bordkant. Men Loke fortsetter å sparke. Selv når Fimafeng ikke rører seg lenger, men ligger død med åpne øyne...
Alle roper høyt i avsky og forargelse.
Brått er det som om Loke forstår hva han har gjort. Han kryper sammen og gjør seg liten. "Jeg mente det ikke!" sutrer han. "Det var hans egen skyld! Han kom ikke da jeg vinket på ham! Han lot som om han hverken så eller hørte! Han fornærmet meg! Jeg kunne ikke noe for det!"
Flere havmenn kommer truende mot ham.
Men Sigyn holder som vanlig med mannen sin. "Loke-min!" roper hun. "Gikk det bra? Er du skadet?" Engstelig løper hun frem og sperrer veien for havmennene. "Det var et uhell. Alle forstår vel at det var et uhell?"
Nå har også Odin reist seg. Alle viker til side og slipper ham frem. Langsomt går han mot Loke. "Jeg venter et svar og en forklaring!"
Loke slår blikket ned. "Jeg mente det ikke," klynker han. "Det bare ble slik..."
Odin ryster på hodet. "Jeg forstår deg ikke," sier han lavt. "Kanskje har jeg aldri forstått deg."
Ægir er rasende. "Dere lovet at dette skulle være et hellig fristed!" roper han.
Odin nikker. "Jeg skal selv betale boten. Du vil få mer enn du ber om..."
"Og Loke er aldri mer velkommen hit!" bjeffer Ægir.
"Han skal kjeppjages!" svarer alle gjestene med én munn.
Loke vrir hendene. "Fosterbror!" ber han.
Men Odin vender ham ryggen. "Du er din egen fiende," sier han. "Jeg kan ikke hjelpe deg lenger."
Straks kommer to havmenn med hver sin lange kjepp. De slår løs på Loke og jager ham foran seg ut av festsalen. Loke prøver å beskytte hodet og ansiktet så godt han kan.
"Loke!" roper Sigyn. "Jeg blir med deg!"
Men de andre kvinnene holder henne tilbake.
Sigyn brister i gråt.
De to sønnene – Narve og Vale – prøver å trøste henne.
Men Ægir dunker en stor trefork i gulvet. "La festen fortsette!" roper han. "Det er ennå mer å spise. Og rikelig med øl! Ingen skal si at de går sultne og tørste fra havkongens bord!"
Alle prøver å le oftere og synge høyere. Men det er ikke lett... De fleste snakker om Loke. Han er vakker å se på, sier de. Men ondskapsfull og vinglete. Og Ægir sukker: "Hvem kunne drømme om at det skulle bli på denne måten? Har jeg ikke alltid satt min ære i å være en god vert?"
"Du skulle aldri ha bedt dem!" sier konen hans. "Merk mine ord: Det kommer aldri noen godt fra gudene..." Rån er et farlig vanntroll. Hun forakter mannen sin fordi han så gjerne vil være Odins venn.
Men hvor har Loke gjort av seg? Er han reist hjem til Åsgard? Søker han trøst i Jotunheim? Nei. Loke sitter på et svaberg – ikke langt fra Ægirs borg. Han ser lysene. Han hører latteren. Og han har tårer i øynene og knyttede never.
For Loke føler seg urettferdig behandlet. Bare fordi han er født i Jotunheim, tror alle at de kan ture frem som de vil mot ham! Men har han ikke like mye krav på respekt som noen av de andre gudene? Æsene tror bestandig at de er så mye bedre...
Men de skal få se! Han skal vise dem!
Det går et sukk gjennom festsalen da Loke plutselig dukker inn gjennom døren.
"Må jeg kjeppjage deg enda en gang!" snerrer Ægir.
Loke bare ler. "Brått kjente jeg meg så urimelig tørst igjen... " sier han.
"Du vil aldri mer få en plass blant æsene!" roper Brage. "Tvi!"
Men Loke har bare øyne for Odin. "Først vil jeg få minne deg på at vi i tidenes morgen blandet blod med hverandre," sier han. "Den gang sverget vi at vi aldri ville smake noen drikk som ikke ble budt oss begge! Husker du? Fosterbror! Eller har du glemt hva du lovet?"
Odin nikker trett. "Jeg husker," sier han. "Jeg husker det bare så altfor godt."
"Så hvis jeg virkelig skal bort, vil jeg høre det fra din egen munn," sier Loke. "Et ord fra deg – og jeg går. Et ord fra deg – og vi benker oss ved samme bord – slik vi alltid har gjort!"
Odin nøler.
Ægir trekker på skuldrene. "Du har selv lovet å betale boten," sier han grettent. "Så hvis du vil drikke med en slik som han... "
"Å, kjære," klynker Sigyn. "La ham få bli hos oss."
Odin puster tungt. "Skjenk ham et nytt krus," sier han endelig.
Men nå hytter Brage med neven "Jeg finner meg ikke i det!" roper han hissig.
"Å, joda!" flirer Loke. "Du finner deg i alt, Brage Benkepryd! Av alle æser og alver er du den som er reddest for kamp og strid. Mener du annerledes, så kom hit og vis meg det!"
Brage vil slåss, men Idunn holder ham tilbake. "La Loke være!" sier hun. "Han er ikke verdt det!"
"Du er ikke verdt stort selv heller, Idunn!" svarer Loke. "For er mannen din den feigeste, så er du den kåteste!"
"Hold opp!" er det flere som roper. "Hold fred!" Men Loke lar seg ikke stanse. "Brage er dikteren blant oss," håner han. "Men vi andre har da sannelig beskrevet deg ofte nok, vi også!"
Idunn brister i gråt. "Odin..." snufser hun. "Kan du ikke –"
"Ja, det er sannelig den rette å gå til!" skratter Loke. "Titt og ofte har han gitt uslinger seier! Umulig å vite hvem han holder med – enøyd som han er!"
Odin har reist seg. "Husker du den gang du var kvinne, og melket kuer i åtte vintere under jorden?" sier han.
"Kvinnfolk har du selv vært!" svarer Loke. "Og mer enn én gang! Husker du i vår grønne ungdom, ute på Samsøy?"
Loke tar sats og vil fortelle, men Frigg avbryter ham. "Jeg tror ingen her er interessert i å høre mer om hva dere to drev med den gang i tidenes morgen," sier hun.
"Og aller minst du!" glefser Loke. "For mens vi drev med vårt – Odin og jeg – krøp du under fellen med begge brødrene hans!"
"Vil du tie!" roper Frigg.
"Ikke skap deg!" svarer Loke.
Frigg er så sint at tårene spretter i øynene hennes. "Å, hadde jeg bare hatt en sønn som Balder, da skulle du ikke sluppet så lett fra dette!"
"Så var det godt jeg sørget for at han ble borte for oss!" ler Loke.
Det går et sus av opphisset mumlig gjennom benkeradene.
"Du vet ikke hva du sier lenger!" roper Frøya. "Du er fra sans og samling!"
"Slik du selv var, den gang jeg fant deg ridende på staven til din egen bror?"
Nå kan heller ikke Tyr tie lenger. "Frøy og Frøya skal du ikke håne, Loke!"
"Og hvem skulle hindre meg?" ler Loke. "Du – som bare har én hånd å bruke? Husker du hvordan Fenrisulven bet og slet i deg?"
"Men så er også ulven bundet for all tid," sier Frøy. "Og slik den står der og vrir seg, slik kan du også komme til å stå tjoret hvis du ikke snart tier!"
Loke spytter på gulvet. "Sier han som solgte sverdet sitt for å få lov til å stikke hull på Gerd Jotundatter! Hør hva jeg sier: Den dagen Muspellsønnene rir gjennom grenseskogen Mørkved, da skal Frøy ikke ha et eneste våpen å gripe til!"
"Du er full – og du har sagt nok!" roper Heimdall.
Men Loke fortsetter. Han nesten danser omkring i salen. Stanser litt her, litt der. Fornærmer alle han snakker til.
Odin har satt seg igjen. Tier med bøyet hode.
"Hvorfor kaster vi ham ikke ut?" roper Heimdall.
"Det er fordi dette er et hellig fristed," svarer Siv. "Vi har lovet Ægir å holde fred. Forstår dere ikke at han prøver å få oss til å bryte vårt eget løfte?"
"Siv med gullhåret..." flirer Loke. Han bøyer seg over henne. Tar tak i det lange håret hennes. "Husker du hvor godt vi hadde det sammen? Mens Tor var borte..."
Men plutselig høres et dundrende tordenskrall. Og inn gjennom døren feier en ramlende kjerre trukket av to iltre geitebukker. Det er Tor, skitten og blodig etter mange basketak, med hår og skjegg til alle kanter – og i den ene neven svinger han hammeren Mjølner. "Ikke frist meg over evne!" brøler han. "Ett ord til fra deg, ditt kryp – så knekker jeg deg som en råtten kvist!"
"Råtten kan du selv være!" svarer Loke kaldt. "Husker du hvor redd du var den gang øst i Utgard, da vi søkte nattely i en kjempes vott?!"
Tor tar tak om nakken på Loke, truer ham med hammeren. "Jeg kakker hodet av deg!"
Sigyn løper frem, slår løs på Tor med begge hender. "Slipp ham, din okse! Vil du se å slippe Loke-min!"
Tor brummer og ser seg spørrende omkring.
"Slipp ham," sier Odin trett. "For all del – slipp ham!"
Tor slipper og Loke deiser i gulvet, tar seg til nakken.
"Gjør det vondt, vennen? Var han hard mot deg?" Sigyn slår armene om mannen sin. "Men hvorfor måtte du si alt dette stygge?" jamrer hun.
Loke skyver henne bort og reiser seg. "Første gangen ble jeg kjeppjaget," sier han. "Andre gangen ... går jeg av fri vilje." Han ser hardt på Odin. "Jeg har sagt det jeg kom for å si. Nå vet vi hvor vi har hverandre."
Så snur han ryggen til dem, går rolig mot døren.
"Neste gang vi møtes, kaster jeg hammeren på deg!" knurrer Tor etter ham.
Ved døren stanser Loke en siste gang. Vender seg mot havkongen. "Og til Ægir sier jeg: Aldri mer skal du holde noen fest – hverken for æser eller jotner. Din bror – Ilden – skal snart ta alt du eier!"
Så går han.
Litt etter tar også æsene farvel.
På stranden fisker Frøy frem en liten duk fra en pung i beltet. Han bretter den ut, kaster den på vannet – og straks blir den til et stort og mektig skip.
Æsene går ombord i Skidbladner og seiler bort.
Odin står i stavnen. Kjenner vinden mot ansiktet. Tenker på Loke. På alt de har hatt sammen.
Det fulgte så ofte latter og morro med denne jotunsønnen.
Men nå er festen over.
Loke er ikke lenger en av dem.
Uten at han merker det, har Frigg stilt seg ved siden av ham. Nå lener hun hodet mot skulderen hans.
"Hvordan kunne jeg ta så feil av noen?" sier Odin.
"Alle kan ta feil," svarer Frigg – og gjemmer ansiktet i den grove koften hans.
I dagene som kommer blir æsene sintere og sintere. De glemmer alle de gangene Loke har vært til hjelp og nytte. Nå husker de bare hvor ofte han narret og lurte dem. Og verst av alt... at det er hans skyid at Balder ikke kunne gråtes tilbake fra de døde.
"Og nå ler han av oss!" sier Heimdall. "Nå ler han av oss alle sammen!"
"Jeg skal knuse skallen hans!" roper Tor.
Bare Sigyn snakker ennå pent om Loke. "Jeg er glad i ham," sier hun. "Dere glemmer at jeg er glad i ham!"
"Sigyn... " sier de andre kvinnene. "Du skulle hatt en annen enn Loke. Du skulle ha elsket en annen!"
Men Sigyn ryster på hodet og går sine egne veier. "Kan hjertet velge?" sier hun. "Er det mulig å bestemme seg for hvem man vil elske?"
Odin befaler at Loke skal fanges levende – og straffes.
Derfor sender han Hugin og Munin til Midgard og Jotunheim.
Han lar alver og dverger lete. Han ber valkyrjer ri over fjell og åser, over hav og skyer.
Selv setter han seg i Lidskjalv, det store høvdingsetet. Også jeg var glad i deg, tenker han bistert. Speider ut over all verden. Stirrer til øyet renner.
Loke har søkt ut i ødemarken. Han har bygget seg et hus på toppen av et høyt fjell. Et hus med fire dører. Slik at han kan sitte midt i huset og ha fritt utsyn til alle kanter.
Like ved huset er det en foss som heter Frånangersfossen.
Hver dag skaper Loke seg om til en laks – og leker seg i strykene.
Ingen vil drømme om å lete etter en fisk! tenker Loke. Og snart vil æsene gå trette av å stime omkring. Snart har de glemt meg... Og da er min tid kommet! Da skal jeg endelig kalle til meg min sønn Ulven, min sønn Ormen og min deilige datter som bor blant de døde! Sammen skal vi velte hele verden!
Likevel... når han sitter alene foran ildstedet om kvelden... når han varmer seg etter en lang dag i kaldt vann og blant glatte stener... når han ikke lenger har finner på ryggen og maven full av fiskeskjell... når han sitter der... puster uten gjeller og stirrer ut i nattemørket gjennom fire åpne dører... da hender det at han likevel kjenner små rykk av angst, lik lette, urolige vingeslag i brystet... og uten at han vet det, begynner fingrene hans å arbeide. For det finnes litt lintråd i huset... og nå binder han den i masker – slik man lager et nett. For av alle ting er det nett og garn han har mest grunn til å frykte...
Men æsene gir seg ikke. Og en dag nærmer de seg.
Loke ser dem mens de ennå er langt borte. En bred manngard som langsomt klatrer oppover fjellsiden.
Han skynder seg å kaste nettet på ilden.
Så gjør han seg glatt og sprellende – og springer ut i fossen igjen.
Æsene kommer til tomt hus. Men de vet at ingen levende skapning har sluppet forbi manngarden. Nå hører de fossen som buldrer. Og i asken ser de mønsteret av det oppbrente nettet.
Straks forstår de hvordan alt henger sammen.
De lager seg et nytt nett – og kaster det i elven.
Tor tar tak i den ene enden, og resten av æsene holder i den andre.
De vasser med nettet mellom seg.
Loke svømmer foran dem. Han går dypt og stille. Men føler seg langt fra sikker... Da lar han seg synke helt til bunnen av elven, legger seg flatt mellom to stener – og holder pusten. Likevel kjenner han at nettet såvidt subber over ham...
Også æsene merker at det har rørt ved noe levende, så neste gang de kaster ut nettet... har de bundet fast tunge stener i det – slik at det virkelig skal få med seg alt, og slik at det skal være umulig å åle seg under.
Loke flykter foran nettet, helt til han nesten er nede ved sjøen. Da vender han plutselig om, gjør et høyt sprang i luften, hopper over nettet og svømmer tilbake til fossen!
Men nå har æsene sett ham. Og når de for tredje gang prøver å fange ham, deler de seg i to flokker, slik at hver flokk holder i sin ende – mens Tor vader midt i elven.
De drar nettet ned mot sjøen.
Enda en gang bråvender Loke og våger det dristige spranget over garnmaskene. Men Tor er rask som en sulten bjørn, kaster seg frem og griper tak i ham. Den glatte kroppen glir nesten ut av hånden hans, men Tor greier å holde fast ved halen.
"Slipp meg!" hyler den sprellende fisken.
Men Frøya peker på ham og roper: "Du som har gjemt deg i en fisks skikkelse: Jeg befaler deg å komme frem! Bli som du var!" Og straks ligger Loke klynkende foran dem.
"Har du glemt," sier Frøya, "at det var jeg – en gang for lenge siden – som lærte deg alle kunster og knep? Nå angrer Frøya at hun noen gang brukte tid på deg. Loke – sønn av Lauvøy, sønn av Fårbaute – du er ikke verdig til å eie slike krefter!" Hun snur seg mot Odin. "Hva skal vi gjøre med ham?"
Men Odin ryster på hodet. "Gjør det som er nødvendig," svarer han trett.
Heller ikke Sigyn finner ord. Hun står som frosset til marken – med begge hendene utstrakt mot Loke.
Men de to sønnene – Vale og Narve – prøver å komme sin far til hjelp. Under høye skrik stormer de frem. De andre æsene stanser dem lett, holder dem fast. Men så plutselig –"Au!" roper Tor. "Den lille kjøteren bet meg!"
"Se på tennene hans!" sier Brage. "De vokser!"
Vale knurrer og snerrer.
Han får hår over hele ansiktet!
Det vokser pels på brystet og armene hans!
"Slipp ham!" roper Frøya. "Slipp dem begge to!"
Æsene danner en ring rundt Vale og Narve. Vale forvandles til en ulv. Han snerrer – glefser mot gudene. Så snur han seg brått mot sin egen bror. Setter tennene i strupen hans. Biter ham i hjel!
Æsene åpner ringen. Lar Vale løpe. "Ungen min!" roper Sigyn etter ham. Men ulven snur seg og flekker tenner mot henne. Det renner blod fra kjeften dens.
"Hink til Jotunheim, din skabbete varg!" roper Frøya. "Søk øde vidder. En dag skal du angre bittert det du nettopp gjorde. Men glemsel vil du aldri finne! Løp!"
Æsene trekker tarmene ut av kroppen på den døde Narve. Med dem binder de Loke på hender og føtter – og legger ham på ryggen over tre skarpe stener: En sten under skuldrene, en under hoftene og en under knehasene.
Straks forvandles de blodige tarmene til lenker av jern.
Her ligger Loke og jamrer og skriker. Han roper på Fenrisulven! Han roper på Midgardsormen! Han roper på Hel!
Men ingen svarer ham.
Istedet løfter Skade en sprellende orm. Holder den foran ansiktet på Loke.
"Dere kan ikke gjøre dette mot ham!" roper Sigyn fortvilet.
Men Skade bare ler, og fester den giftige eiterormen like over hodet på Loke. Der henger den og dingler... mens giften sakte drypper ned i ansiktet hans.
"En slange er du – og en slange skal holde deg med selskap," sier Skade hardt.
Men også Sigyn ber om å få lov til å bli.
Skade ser undrende på henne. "Du elsker ham virkelig så høyt?"
"Jeg har aldri vært glad i noen annen," svarer Sigyn.
"Og du velger å bli hos ham? Også nå?"
"Hvor skulle jeg ellers være?"
Æsene går sin vei. Men Sigyn blir trofast stående ved siden av Loke. Hun holder et fat under eiterdryppet. Slik hjelper hun ham så godt hun kan. For lenkene makter hun ikke å sprenge, og ormen våger hun ikke å røre.
Men når fatet er fullt... må hun slå det ut, og mens hun vender seg bort, drypper eiteren rett i ansiktet på Loke. Da rykker han så sterkt til at jorden rister. Det er dette som kalles "jordskjelv".
Og slik skal han ligge like til verdens ende.
Men når den tid kommer... skal lenkene falle av ham som visne strå, og da skal ikke bare Loke slippe fri, men da skal også den mektige Fenrisulven endelig slite seg. Den skal halse verden rundt med åpent gap og fråden drivende som skyer omkring seg. Midgardsormon skal velte seg opp på land. Jorden skal åpne seg, og Hel skal tre frem i spissen for sin veldige hær av lik og kadavere.
Slik er det spådd. Slik vil det skje.
På alt dette tenker Odin. Og likevel... han kan ikke hjelpe for det, men ... han savner Loke. Savner ham slik man savner en død bror.
Tross alt.