FOR DET FØRSTE

I det siste har jeg hatt det med å våkne helt andre steder enn der jeg mener jeg legger meg. Det er ganske pinlig. For jeg er nemlig ikke alene heller. Og det er en ny en hver gang, ikke sant. Som jeg aldri har sett før. Æresord. Aner ikke hvem noen av dem er. Så det beste er å komme seg vekk før de merker noe. Men det er ikke alltid det nytter å liste seg bort. "Hei, hei, " sier hun for eksempel. Og da vet jeg aldri hva jeg skal svare."Jeg beklager," sier jeg. "Jeg er lei for det." Mens jeg prøver å kle på meg så fort jeg kan. Det som undrer meg mest er hvor lett de tar det. Som om det er verdens mest naturlige ting. Hjemme hos meg er det helt omvendt, hvis du skjønner hva jeg mener. Der er det umulig å forklare noe som helst, ikke sant. Og det er jo ikke så rart. For ofte våkner jeg så langt unna at jeg ikke rekker å spise frokost med resten av familien, ikke sant. Har bare tid til å stikke innom og hente det jeg trenger på kontoret den dagen,hvis du skjønner hva jeg mener. Så det er bare rimelig at kona ikke tror meg.En gang våknet jeg så langt borte at jeg måtte ta toget i fire timer. Og det er ikke bare hjemme jeg har problemer. På jobben... de er fly forbanna der også,ikke sant. Vet aldri når jeg kommer, sier de. Kan ikke stole på meg lenger, sier de. Men jeg da? Hva skal jeg si? For jeg drømmer meg bort, ikke sant. Og det er vel ingen som kan noe for at de drømmer seg bort?

Neste