|
Tor Åge Bringsværd Hanuman
En gang Vayu – vindens gud – feide over tretoppene i en av Indias jungler, fikk han – dypt under seg – øye på en apepike, som var den deiligste han noen gang hadde sett. Vayu hvirvlet ned til henne. Yr og kåt. Blåste tusen kyss og kjærtegn over den lodne kroppen hennes. Til det svimlet for dem begge. Hun het Anjana. Hun sa ingenting til de andre i flokken om hva hun hadde opplevd. For hun var ikke sikker på hva maken hennes – Kesari – ville tro og mene. Og snart merket hun at hun var med barn. Selv om gutten var sønn av Vinden, så han ut som en helt alminnelig apekatt. Ingen kunne ane at han en gang skulle bli tilbedt av millioner av mennesker over hele Asia – og at det skulle bygges templer og reises store statuer til hans ære. Men en dag hendte det noe… Anjana hadde lagt ungen fra seg og gått et annet sted. Kanskje trodde hun at han sov. Men den lille sov slett ikke. Han var både våken og sulten. Og mens han lå der på ryggen og kikket opp på den blå himmelen … fikk han øye på solen, som glitret i løvverket over ham. Frukt! tenkte gutten. En stor og saftig frukt! Den vil jeg ha! Han strakte seg etter den. Så langt han kunne. Frukten virket mer fristende jo mer han kavet. Til slutt skjønte han at hvis han virkelig ville ha tak i den, nyttet det ikke bare å løfte armene... han måtte hoppe! Og så gjorde han nettopp det. Hoppet av alle krefter! Høyt opp i luften – høyere enn tretoppene – høyere enn de grønne åsryggene! Han fór av sted som et levende vindkast! Solen forsøkte å gjemme seg bak sorte skyer. Men den viltre apeungen ville ikke gi seg. Han fulgte etter mens han gurglet av fryd! Det var også en annen som jaget over himmelen den dagen: Rahu – demonen som bare er et eneste digert dragehode. Han som fra tidenes morgen drar hvileløs omkring i en vogn trukket av åtte svarte hester, og som bare har én eneste tanke i den skjellete skallen sin: trangen til å sluke sol og måne. Og nå var det like før – nå hadde han kjeften på vidt gap – nå skulle han akkurat til å glefse i seg den store, varme ildkulen... da vognen hans plutselig kolliderte med en rødbrun liten kropp som tumlet gjennom luften! Rahu brølte sint. Solen flyktet skremt. Men den vesle apeungen bare lo – og fortsatte jakten! Frem og tilbake – opp og ned – hit og dit – solen foran og apegutten etter! Helt til tordenguden Indra ikke orker mer spetakkel. Sur og gretten flyr han mot dem på den digre, skyhvite elefanten sin … og kaster et sprakende lyn mot den umulige ungen. Heldigvis treffer han ikke slik han vil. Tordenkilen sneier bare ansiktet. Likevel knuser den en del av kjeven – og slår gutten bevisstløs. Som en sten faller han mot marken. Men nå er også andre guder kommet til. Og blant dem er Vayu! Han skynder seg å puste og blåse – og slik fanger han den lille apekroppen i en myk og usynlig hånd. Nå kan alle forstå hvem som er guttens riktige far! Men før noen rekker hverken å si eller gjøre noe, har vindguden tatt sønnen i armene og fløyet bort med ham. Vayu gjemmer seg i en dyp hule. Der pleier han ungen – slik at bruddet i kjeven gror sammen igjen. I mens blir mennesker og dyr mer og mer fortvilet. For så lenge Vayu skjuler seg, blåser det ingen svalende vinder på Jorden – og heten er snart ikke til å bære. All verden bønnfaller ham om å komme frem igjen. Men Vayu svarer ikke. Han blir der han er. Han sitter helt stille. Holder ungen i armene – venter. Og en dag orker ikke de andre gudene mer. "Vi gir deg hva som helst – bare du lar alt bli som før!" roper de til ham. "Jeg vil ha velsignelser og gode ønsker for sønnen min!" svarer Vayu. Og det får han. En av gudene lover at apegutten skal bli ualminnelig sterk. En annen at han skal bli smidig. En tredje at han skal få evnen til å skifte form og skikkelse så ofte han vil. En fjerde lover ham klokskap og visdom. Men ennå er ikke vindguden fornøyd. Først når Indra har bedt høytidelig om unnskyldning – og alle har sverget at ingen gud hverken nå eller siden skal skade apegutten mer, kommer Vayu og ungen endelig ut av hulen igjen. Og nå har den lille fått et navn også. "Lynet slo istykker kjaken hans," sier Vayu. "Til minne om det, skal han fra denne dagen av kalles Hanuman (Han med kjeven)!" Slik vokser Hanuman opp med to fedre. Apen Kesari – morens make, som han har rundt seg hver dag – og vindguden, som han drømmer om... og forsøker å vinke til… når han en sjelden gang får et glimt av den gyldne vognen … der den raser over himmelen trukket av raske hjorter. Anjana lærer Hanuman om gudene. Hun forteller at de er mange, så mange at det nesten ikke nytter å lære navnene på dem alle sammen. Hun sier at verden er formet som et hjul – og i sentrum står det mektige fjellet Meru. Her bor Indra, Vayu og alle de andre gudene. Ved foten av fjellet bor mennesker, dyr og gode ånder, mens lenger nede – i dalsøkkene – holder demonene til. Og hun lærer ham at hele verden hviler på de tusen hodene til den store slangen Shesha. "Men Shesha må vel også hvile på noe?" sier Hanuman. "Slangen har kveilet seg sammen på ryggen av en skilpadde," svarer Anjana. "Og hva med skilpadden?" "Den flyter på det store havet," sier Anjana, "det havet som har vært der fra lenge før verden ble til." "Hvem skapte verden?" spør Hanuman. "Brahma heter den guden som har skapt verden og som alltid vil skape den." "Er han ikke ferdig ennå?" sier Hanuman forundret. Anjana ler og rister på hodet. "Kanskje blir han aldri ferdig?" sier hun. "For når Brahma er våken finnes verden. Men når han legger seg til å sove, går alt under! Og så – når han våkner – skaper han verden på ny. Om igjen og om igjen!" "Da håper jeg han er våken riktig lenge denne gangen!" sier Hanuman. "Tenk deg at det en gang hvert tusende år flyr en merkelig fugl over Himalaya," sier Anjana. "Tenk deg at den forsiktig streifer fjelltoppene med den ene vingen sin. Tenk deg videre at når de mektige fjellene – av hard granitt – er blitt slipt ned til grunnen av disse fjærlette berøringene, da er det gått én dag av guden Brahmas liv." "Så må Brahma være den mektigste av alle guder," sier Hanuman. "Det er to andre som er like mektige," svarer Anjana. "Er Vayu en av dem?" "Nei, de heter Vishnu og Shiva." "Men Vayu?" spør Hanuman. "Er ikke han også mektig?" "Jovisst, " svarer Anjana. "Men ikke så mektig som de to jeg nettopp nevnte... Det er lenge siden vindguden var blant de fremste. Hans tid har vært." Men det er akkurat som om den lille sønnen hennes ikke vil høre. Og ofte kan de andre apekattene finne at han sitter for seg selv – helt stille – og stirrer opp på himmelen… Etterhvert som han vokser, merker alle at heller ikke i det ytre er Hanuman helt som de andre i flokken. Han liker bedre å gå på to enn på fire, og selv om hodet og halen er som på en vanlig apekatt – ligner han mer og mer på et slags loddent menneske. Og kanskje er det derfor... fordi han merker at alle ser rart på ham – og fordi han føler seg annerledes og utenfor, men så veldig gjerne vil være likt og godtatt – kanskje er det nettopp derfor at han blir mer og mer en bråkebøtte og urokråke. Alltid på ferde med ugagn og revestreker. Og fordi han er så fryktelig sterk … blir han nesten farlig! Han kan rive opp store trær med roten. Han kan røske løs store kampestener og sende dem rullende nedover åssiden. Snart er både dyr og mennesker redd ham! Og mor Anjana kan slett ikke styre en slik villbasse. Verst er det for de hellige vismennene og de fromme eneboerne som holder til her ute i jungelen. De liker å snakke sammen om viktige ting – eller bare sitte helt stille og tømme hodet for alle tanker. Men hvordan kan vel noen finne fred og ro med en slik ertekopp romsterende omkring seg? Til slutt orker de ikke mer. De går i samlet flokk for å snakke med Anjana om den umulige sønnen hennes. Nå skjønner endelig Hanuman at han må prøve å forandre seg. Han har jo ikke ment noe vondt. Det har mest vært for å kjekke seg. Og det er så fristende, sier han. Det er akkurat som om han ikke kan la være å vise kreftene sine! "Da kan det kanskje være lurt at du ikke tenker så mye på dem!" sier vismennene. Og så kaster de trolldom over ham. Heretter skal Hanuman glemme hvor sterk han er. Han skal bare huske det hvis noen minner ham på det! Fra den dagen av er Hanuman nesten ikke til å kjenne igjen. Nå vil han gjerne være venn med de hellige vismennene. Og de – på sin side – blir glad i den merkelige apegutten. De lærer ham å lese og skrive. Og de viser ham hva som er hans dharma – det vil si: Hans vei gjennom livet. "Du er skapt for å tjene en mektig herre," sier de. "Vi vet ikke hvem. Men du vil kjenne ham straks du ser ham." Det er også vismennene som råder ham å dra mot syd – til et land som kalles Kishkindha. "I det kongeriket lever det et mektig apefolk som kaller seg vanara'er," sier de. "Og hos dem vil du finne mange som minner om deg selv..." Hanuman er nesten voksen nå. Så han sier farvel til den gamle flokken sin – og drar. I Kishkindha opplever Hanuman for første gang at han ikke er alene. Her vrimler det av aper som vil være venner med ham. Og han merker snart at mange har gudeblod i kroppen – som han selv. Snakkende bjørner er det også der. De to dyreslagene lever i fred med hverandre. De har lovet å hjelpe hverandre mot alle fiender. Hanuman føler at han på en måte er kommet hjem. Her i Kishkindha får Hanuman mange gode år. Og han vinner seg et navn både for tapperhet og klokskap. To apebrødre deler tronen. Hanuman blir rådgiver for den yngste av dem. Han vet godt at Sugriva ikke er den mektige fyrsten vismennene spådde han en dag skulle finne. Men Hanuman er tålmodig. Og han øver seg i å være trofast. Han tenker ofte på gudene. Hva kan det komme av at så mange av dem har fått barn nettopp med apekatter? Og han husker en historie mor Anjana fortalte ham da han var liten. De hadde snakket om Brahma og alt han hadde skapt, og Hanuman hadde spurt:"Har han skapt oss aper også?" "Det heter seg at han en gang sto og så ut over all verden," hadde Anjana svart. "Da rant det plutselig en tåre fra det ene øyet hans. Og der den traff marken, der spratt den aller første apekatt frem! Slik har det seg at vi er skapt av Guds egen gråt!" "Men hvorfor gråt han?" "Jeg vet ikke," hadde hun svart – og kysset ham på maven. "Men alle trenger vel noen som kan trøste og bry seg om dem? Kanskje er vi skapt nettopp for å være gudenes venner? Hva tror du selv?" Men en fred kan ikke vare bestandig. Slik er det hos menneskene. Slik er det også hos dyrene. En dag bryter det ut borgerkrig. Den eldste av de to brødrene – Vali – vil ha all makt alene. Sugriva må rømme. Alle andre svikter. Men Hanuman følger ham. For de har lenge vært nesten som venner. Og skal ikke venner holde sammen? De to gjemmer seg … på et høyt fjell som heter Rishyamukha. Her lever de som best de kan – og venter på bedre tider. Men også mange andre steder er det strid og opprør. For den grusomme demonen Ravana herjer nå verden nesten som han vil. Fra sin veldige festning på øya Lanka, sender han ut hærskarer av blodtørstige hjelpere. Mange av dem har vinger eller kan vandre med skyene – overalt sprer de frykt og død. Uhyrene røver alt som er verdt å røve, og de spiser mennesker levende. Men ikke bare menneskenes og dyrenes verden er hjemsøkt. Også himmelens gater renner fulle av blod. Og gudene står maktesløse! Indra og Vayu lider nederlag. Ja, selv dødsguden Yama kan ingenting gjøre. For Brahma har lovet at Ravana ikke skal kunne skades hverken av guder eller hjelpe-ånder! Hvem er denne mektige demonen? Og hvorfor har Gudenes far gitt ham et slikt ubetenksomt løfte? Det er en lang historie. Men vi skal gjøre den kort: Egentlig het han Dasagriva ("Han som har ti hoder"). Da han ble født hylte all verdens ulver, hundene jaget sin egen hale og mørke skyer stengte for solen. Hans mor var datter av en mektig demonkonge. Faren var en hellig mann, som moren voldtok mens han ba og mediterte. Stormannsgal var Dasagriva fra fødselen av. Og med sine ti hoder og tyve veivende armer virket han også fryktinngydende på de fleste. En gang forsøkte han å velte et helt fjell. Uheldigvis var det akkurat det fjellet som guden Shiva bodde på. Fjellet rugget på seg, det bikket over – men den mektige Shiva strakte bare ut en stortå og presset det ned igjen! Slik kunne alle se hvem som var den sterkeste. Dessuten kunne alle høre! For da fjellet ble vippet tilbake på plass, kom Dasagriva i klemme – og der lå han og hylte så hele verden måtte holde seg for ørene! Det var slik han fikk det nye navnet sitt: Ravana, som betyr "Skrikhalsen". Endelig slapp Shiva ham løs igjen. Hadde Ravana lært noe? Ja. Han hadde lært hvem det gjaldt å smiske for! Så for å oppnå gudenes gunst … spilte han rollen som den angrende synder. I år etter år satt han på bredden av en elv og pinte kroppen sin på alle tenkelige måter, nektet seg enhver jordisk glede – levde nær sultedøden, spiste bare ett riskorn om dagen – og messet de samme fromme bønnene om og om igjen. Slik gikk årene – slik gikk århundrene. For å holde rede på tiden, røsket han av seg et hode hvert tusende år. Han så fugler og dyr spise kjøttet av dem og slikke dem rene. Han så sine egne hoder bli til morkne hodeskaller i sanden omkring seg. Men Ravana fortsatte sine fromme botsøvelser. Aldri har noen fastet slik som denne demonen! Han ba om nåde og velvilje. Til han bare hadde ett eneste hode tilbake av alle de ti han var født med. Nå gjorde han seg klar til å skjære av seg det siste. Han satt med kniven for strupen, da Brahma endelig viste seg for ham. "Jeg får helt vondt i hodet av deg og maset ditt!" sa Gudenes far. "Hva vil du?" For når noen har bedt sammenhengende i ti tusen år er det umulig ikke å bønnhøre dem, gi dem lov til å ønske seg noe – uansett hva de må finne på. "Udødelighet," sa Ravana matt. "Jeg vil være udødelig!" "Det går ikke," svarte Brahma. "Den som er født, må også finne seg i å dø en gang. Slik er det bare." "Så gjør meg i det minste usårbar," hvisket demonen. Det lovet Brahma. "Gjør slik at hverken guder eller andre himmelske vesener kan overvinne meg!" Også det løftet fikk han. Ravana fortsatte å ramse opp alle slags skapninger som han gjerne ville være beskyttet mot. De tørre leppene hans sprakk opp i en hostende latter. "Du skal få det som du vil," sa Brahma og begynte å gå sin vei. "Og hver gang et av hodene mine blir hugget av, skal de vende tilbake til skuldrene mine!" ropte Ravana etter ham. Straks ble de ni gråbleke hodeskallene til levende hoder igjen – og ett for ett satte de seg fast på ham! Fornøyd strøk demonen seg over de svarte bartene sine. Nå skulle han virkelig begynne å leve! Det blir et redselsstyre som verden aldri har sett maken til. For Ravana kjenner bare én eneste glede: det frydefulle i å pine og plage alle andre. Hvor lenge har han vel ikke vært nødt til å bære en mild og from maske? Nå kan han riktig velte seg i ondskap og gru! Fra sin gyldne festningsby på Lanka – omgitt av syv brede voller og syv tykke murer av sten og metall – fører Ravana en nådeløs krig mot alt og alle. De han ikke dreper, tar han som slaver. Hvis motstanderen sender ham budbringere eller fredsforhandlere, pleier han å svare med å koke suppe på dem. Og hvem skal kunne stoppe den blodige leken? Ingen himmelsk skapning kan straffe ham lenger. Selv Shiva viker unna og ser en annen vei! Ravana kjenner seg uovervinnelig! Trette og slitne – sinte og håpløse – samler gudene seg og går til Brahma for å klage. "Hvordan kunne du finne på å gi etter for slike ønsker?" sier de. "Jeg vet ikke," svarer Brahma. "Det bare falt meg inn." "Falt deg inn?" roper de andre fortørnet. "Slik jeg alltid har skapt," nikker Brahma – og smiler til dem. "Slik hele verden bare er noe som faller meg inn." "Så kan du vel også ombestemme deg?" "Jeg er den som gir," sier Brahma. "Jeg krever aldri gavene mine tilbake!" "Så er alt håp ute," jamrer de andre. Men Brahma ryster på hodet. "Rett nok er jeg den som skaper verden," sier han. "Men idag bør dere heller søke ham som elsker den! Gå til Herren Vishnu! Gå til ham som holder alt levende i live! Skynd dere til ham som bestandig er alles trøst og redning. Og still ham det riktige spørsmålet!" "Hva skal vi spørre om, Gamlefar Brahma?" "Spør ham hva Ravana glemte å be meg om! Spør ham: På hvilken måte var Ravana tankeløs?" De finner Vishnu rolig, avslappet og hvilende på den store, sammenkveilede slangen Shesha. De tusen ormehodene svaier sakte frem og tilbake over guden, gir ham vern og skygge. Lakshmi – hans trofaste ledsagerske gjennom mange forskjellige liv – masserer føttene hans. Og tjeneren Garuda – halvt ørn, halvt menneske – står vakt ved siden av. "Jeg vet hvorfor dere søker meg," sier Vishnu. "Jeg kjenner spørsmålet." "Men vet du svaret?" Herren Vishnu ler. "Ravana ramset opp alle sine tenkte fiender," sier han. "Alle mulige motstandere. Men han glemte to! Han husket guder. Han husket demoner. Han husket alle fugler og fisker. Han husket tigre og elefanter. Han husket drager og ildsprutende øgler. Men han glemte å be Brahma beskytte seg mot aper –" "Apekatter?" roper gudene forvirret. "Og han glemte å be om beskyttelse mot mennesker. I hans øyne er de jo heller ikke annet enn små, sprellende kjøttboller!" "Så den store Vishnu... vil igjen bli menneske?" "Har jeg ikke bestandig – i farens stund – og for menneskenes skyld, som jeg elsker – steget ned til jorden og latt meg bli født som et lite barn?" "Seks ganger, Vishnu," sier de til ham. "Seks ganger har du latt deg bli født av et jordisk vesen – og ikke bare som menneske, men som fisk, skilpadde, villsvin og løve-monster!" "Så la dette bli den syvende gangen!" Vishnu reiser seg. Langsomt. Dovent. Strekker de fire armene sine over hodet. "Desuten," sier han, "har jeg idag – for vi har ingen tid å miste – bedt alle mine tjenere – alle mine himmelske vesener – om å dra til menneskenes verden – for der å la seg bli født på ny – som apekatter!" "Og vi?" Gudene flakker med øynene. "Hva kan vi gjøre?" "Vi trenger så mange apekatter vi kan få. Sett barn på dem. Eller la dere bli født som aper, dere også! Ingen er så stor at han ikke har godt av å prøve pels og hale en liten stund." Gudene mumler. Men Vishnu blir hard i stemmen. "Når den dagen rinner da jeg kjemper mot Ravana," sier han,"... se bare til at dere kommer meg til hjelp!" Derfor er Hanuman og de andre apene i Kishkindha ikke som andre aper. På en måte vet de det jo. Men på den annen side vet de det slett ikke. For de forstår ikke hvorfor. De kjenner ikke den historien de er bestemt til å være en del av. Hver levende skapning har en evig sjel som bor i en midlertidig kropp. Når sjelen forlater kroppen, og blir født på ny inn i en annen kropp… da skjer alltid det samme: Den glemmer. Sjelen glemmer hvem den var og hvor den kom fra. Så selv om mange av apene i Kishkindha egentlig er guder og himmelske vesener… det kan de slett ikke huske lenger. Og det mennesket som nå er underveis og som snart skal møte dem... han vet heller ikke hvem han egentlig er. Også han har glemt. Så merkelig er det i denne verden: Alt må bestandig begynne forfra. Som om ingenting er hendt. Hanuman og Sugriva er ikke alene på Rishyamukha-fjellet lenger. Mange andre aper har sluttet seg til dem. Flokken vokser fra dag til dag. Og det er ikke bare aper som finner veien til leiren deres. Også bjørner kommer labbende. For Vali er ingen rettferdig hersker. Selv om mange likte ham den første tiden, er det nå færre og færre som har noe godt å si om ham. Og nå har bjørnene trukket tilbake sitt vennskap med apekongen. De ønsker å se Sugriva på tronen igjen. Hver dag øver flokken seg i våpenbruk. Aper og bjørner lærer seg å kjempe sammen. Men ennå er de ikke sterke nok til å møte Vali og krigerne hans. Sugriva vil ikke at fienden skal komme overraskende. Derfor sørger han for at det er vaktposter døgnet rundt. En dag ser to av dem et merkelig syn i horisonten, de ser en himmelsk vogn, trukket av to esler! Og de ser en stor gribb som overfaller luftvognen og han som styrer den. De hører sinte brøl – og de hører en kvinne som roper om hjelp. De ser at gribben dreper begge eslene. De ser at vognen styrter. De ser en kvinne som faller gjennom luften. Men de ser også at vognføreren stikker gribben med sverdet sitt. Og de ser at han griper tak i kvinnen, slenger henne over skulderen som en sekk – og flyr videre – uten hverken vogn eller vinger! Alt dette ser de to apene fra det høye treet de har klatret opp i. Men de ser også at han har ti hoder og tyve armer. Så når han flyr rett over dem, skjuler de seg i løvverket og sitter helt stille, for de vet at det er verdens hersker som farer forbi like over hodene deres og at ingen – ingen – kan gjøre ham noe ... Ravana legger ikke merke til dem. Eller kanskje han ikke bryr seg. Men kvinnen ser dem. Hun roper stumt til de to apene. Og hun kaster et kjede ned til dem. Et halskjede fullt av skinnende stener. Vaktene gir kjedet videre til Sugriva og Hanuman. De forteller alt de har sett. Sugriva blir engstelig. Alle vet hvem Ravana er – og hva han kan finne på. Men hittil har apefolket sluppet billig. Nå frykter Sugriva at demonen skal begynne å herje også på deres kanter. Hanuman drar straks ut for å undersøke nærmere. Han vil se stedet hvor vognen styrtet. Som en vind kaster han seg fra tre til tre. På en lysning i skogen – like ved den vakre Pampa-sjøen – finner Hanuman den knuste luftvognen, de to eselkadavrene – og den store gribben Jatayu. Nebb og vinger er nesten revet av ham, brystet er svart av blod. "Jeg hørte at hun ropte," hvisker gribben. "Og jeg forsøkte å hjelpe henne. Jeg er gammel, og jeg visste at det var en håpløs kamp. Men jeg visste også at den var rettferdig. Og for meg har det siste alltid tellet mest." Nå kommer to ungdommer løpende. De er andpustne, skitne og fillete. Likevel eier de begge et alvor og en verdighet som Hanuman ikke kan huske å ha sett hos andre mennesker før. Han spør hvem de er, og hvilket ærend de har i disse dype skogene. "Jeg er prins Rama," sier den ene."Og dette er min bror, Lakshmana." Gribben gløtter på det ene øyet. "Rama?" hvisker den. "Det var ditt navn hun ropte..." Mer får den ikke frem. Men Rama brister i gråt. Han synker ned ved siden av den store fuglen, og tar hodet dens i fanget. Stryker den varsomt over de blodige fjærene. Slik dør Jatayu, den edleste blant gribber. De samler ved, brenner liket og synger bønner over det. Og så forteller Rama sin historie. Han forteller om hvordan han ved svik og renkespill er blitt fordrevet fra det fjerne Kosala og den stolte byen Ayodhya – like før han skulle bestige tronen etter sin far. Han forteller om den unge konen sin, Sita, som han elsker over alt i verden. Hun og Lakshmana har i flere år valgt å dele det enkle livet i skogen med ham. Til Sita plutselig ble røvet. "Jeg vet ikke en gang av hvem!" roper Rama. "Bare at vi i flere dager har fulgt sporet deres." Hanuman forteller hva han og apefolket vet. Og han gir Rama halskjedet. "Så vet vi i hvert fall at hun lever!" roper Rama glad. Ansiktet mørkner. "Og hvem vi har å slåss mot," legger han til. Plutselig kjenner Hanuman... at han kanskje ... har funnet den Herre han vil tjene. Han forstår ikke hvorfor han føler det slik. Han hører bare at hjertet roper det, for hvert slag det banker. Men han forsøker å late som ingenting. "Skal dere kjempe mot Ravana, trenger dere hjelp," sier han alvorlig. "Og jeg tror jeg vet hvor den er å finne." Så tar han dem med seg tilbake til leiren på Rishyamukha. Rama og Sugriva gjør en avtale. Hvis Rama og Lakshmana først hjelper Sugriva mot kong Vali, så skal Sugriva og apefolket til gjengjeld hjelpe dem mot Ravana. Rama ser snart at det vil bli en vanskelig oppgave å bekjempe Vali. Hovedstaden og palasset er godt beskyttet. Og Valis hær er langt større og bedre utrustet enn den flokken Sugriva har rundt seg – et angrep vil lett bli slått tilbake, og mange vil miste livet til ingen nytte. Men han ser også hvordan Vali finner glede i å pine og plage uskyldige. Apekongen er blitt et udyr og en grusom tyrann – og mot slike har det aldri vært synd å bruke list og benkrok... Derfor ber han Sugriva om å utfordre sin bror til tvekamp, en kamp på liv og død mellom bare de to. Først er Sugriva forferdet over forslaget – for Vali er kjent som den mest brutale av alle slåsskjemper (når han ikke har annet å gjøre, tvinger han andre aper til å slåss mot seg, og han har samlet benrester av beseirede motstandere i en stor haug ved siden av tronen). Men Rama ber Sugriva være modig. Han har jo lovet å hjelpe ham… Vali tar imot utfordringen med en hånlig latter. Og så møtes de to brødrene til kamp. Den som seirer – skal være apefolkets rette konge. Vali er klart den sterkeste av de to, og Sugriva blir nesten drept. Men bak noen busker står Rama på lur. Han har en pil på buestrengen. Og i rette øyeblikk... sikter han og skyter. Vali faller død om. Og Sugriva blir kronet til konge. For å vise at en ny tid har begynt – og for å skape fred og forsoning i landet – utroper Sugriva sin brors sønn Angada til kronprins. Nå skulle hærtoktet mot Ravana ha begynt. Men det må vente. For monsun-tiden står for døren. Fire måneder med vind og regn. Bekkene vil bli elver, og elvene vil gå over sine bredder. Jungelen vil nesten være ufremkommelig. Sugriva ber Rama og Lakshmana tilbringe ventetiden i slottet hans. Men de to avslår. De vil heller bo for seg selv – i en hule på Rishyamukha. En dag holder regnet opp. Neste dag skinner solen. Rama gjør seg klar til å fortsette jakten. Men Sugriva tar seg god tid. For ham er det ingenting som haster lenger. Han har alt han ønsker. Vakre kvinner synger og danser for ham. Han kan le og tøyse så mye han vil. Og han kan drikke seg full hver eneste kveld. Han er beruset av vin – og av makt. Hver gang Hanuman ber Sugriva ta seg sammen, begynner kongen bare å le – og det gjør alle de andre apene i rommet også. Rama og Lakshmana blir mer og mer utålmodige. Men ingenting skjer. Hanuman er fortvilet. Er det virkelig så lett å bli sitt eget vrengebilde? tenker han. Og så går han til slottet en siste en gang. "Du er ikke lenger den Sugriva jeg kjenner!" roper han. "Er han ikke?" ler alle apene som tøyser omkring tronen. "Hvem er han da?" Men denne gangen vil ikke Hanuman la seg stanse. "Den Sugriva jeg kjenner, ville aldri – aldri – ha brutt et løfte!" sier han. Nå er det ingen som ler lenger. For slik snakker man ikke til en konge. "Du har de to menneskene å takke for din makt og rikdom," sier Hanuman. "Hjelp dem nå å finne Sita – slik du lovet!" "Og hvis han ikke har tid?" hyler apene. "Hvis han ikke vil? Hva da? Hva da?" "Så er han ikke lenger Sugriva!" sier Hanuman. "Da er han blitt en annen! En jeg ikke kjenner – og heller ikke har lyst til å kjenne!" Nå ler de andre apene så de triller omkring på gulvet. Men kongen reiser seg og omfavner Hanuman."Takk for at du fant meg," sier han. "Jeg var langt borte, men nå er jeg tilbake!" Sugriva sender budbringere til hver eneste apestamme i hele India. For husk at Ravana har milliarder av demoner til å kjempe for seg, sier han. Skal vi ha en sjanse til å slå ham, må vi mangedoble hæren vår, vi også! Og så begynner de endelig å komme … i små og store flokker. Apekrigere! Fra alle kanter vrimler de inn. I alle farver og størrelser: Svarte aper fra Anjan-fjellene, gyldne aper fra skogene i vest, løvelignende aper fra Kailash-fjellet, røde aper fra Vidhya-høydene, ja, helt fra Himalaya og fra verdens ende. Og ikke bare aper. For også bjørnene har bedt sine om å møte. Hver dag kommer de labbende – i tusenvis – klare til kamp under ledelse av bjørnekongen Jambavan. Kesari – Hanumans apefar – er også kommet. Gammel og grå, men like bred over ryggen som før. De hilser slik de bestandig gjorde da Hanuman var liten: Setter seg tett sammen, og klør hverandre på maven. De ler til hverandre. De har ikke sett hverandre på mange år. Hanuman spør etter moren. Kesari sier at Anjana lever – og er stolt av ham. De snakker om krigen de snart skal ut i. "Det er merkelig, og slett ikke til å forstå," sier Kesari. "Vi er blitt bedt om å gjøre det umulige! Vi er blitt bedt om å gå til krig mot all verdens demoner! Og hvorfor? Er det fordi vi jungeldyr er blitt truet mer enn andre, eller er i særlig fare? Nei. Det er på grunn av et menneske! Men har vel aper og bjørner noen gang brydd seg om en menneske-skjebne? Og likevel: Vi hører et navn. Noen sier at han trenger oss. Og her er vi! Forstå det den som kan!" I det samme går Rama forbi dem. "Jeg kan ikke forklare det, jeg heller," sier Hanuman."Jeg vet bare at det eneste jeg vil er å hjelpe ham!" "Det vil vi alle," brummer Kesari. "Det er jo nettopp det som er så merkelig!" Men ennå er ingen riktig sikker på hvor de skal... All verden vet jo at Ravana holder til i syd. Men nøyaktig hvor ligger denne Lanka-festningen hans? Derfor sendes det nå ut små grupper med speidere. Hanuman og Kesari melder seg frivillig til å bli med en av dem. Like før de skal gå, kommer Rama løpende. Han gir Hanuman en ring. "Hvis det skulle falle seg slik..." sier han. "Hvis du skulle finne henne, så vis henne denne ringen. Sita vil straks kjenne den igjen – og forstå at du er min venn." Og så drar de ut. De møter mange farer – og mange merkelige hindringer. Et sted går de seg vill i en veldig hule, hvor tiden går mye fortere enn utenfor. Slik mister de mange dager. Men de får også hjelp. Dyrene i jungelen har hørt om dem, og viser dem bestandig på riktig vei. Og en dag står den lille apeflokken på stranden. Ingen av dem har sett havet før. Det er større enn de trodde. Og lengst ute i horisonten ser de at det glitrer og skinner i tårnene på Lanka. Men hvordan skal de komme dit? Apene ser fortumlet på hverandre. "Det er jo umulig å hoppe så langt?" sier de. Likevel er det noen som prøver seg. Hanuman kan ikke annet enn le når han ser hvordan de plasker omkring. Men Kesari trekker ham til side. "Det er slett ikke så dumt som det ser ut til!" sier han. "For vi har jo en apekatt i blant oss som virkelig er i stand til å gjøre et slikt veldig sprang!" Hanuman ser overrasket på ham. "Gutten min," sier Kesari. "Du har glemt at du også har en annen far enn meg.... Du har glemt hvem du er." For Hanuman ble jo forhekset den gang han ennå bare var en ustyrlig ungdom. Han skulle glemme hvilke krefter han hadde. Han skulle bare huske det hvis noen minnet ham på det. Men nå vil Kesari at han skal vise hvem han virkelig er. Og straks er det som om Hanuman våkner fra en dyp søvn. Han huker seg sammen – og sparker fra så marken rister! Som en pil farer han ut over havet. Det suser for ørene, og halen ligger som en strek i luften bak ham. Plutselig stiger det et stort fjell rett opp av havet foran ham! Fjellet får ansikt! Med øyne, nese og munn. Og munnen åpner seg og sier: "Jeg er Mainaka. Jeg har vinger. Se!" Og det har virkelig vinger… digre og dryppende. "En gang kunne alle fjell fly fritt omkring," sier fjellet. "Men vi var nok litt viltre av oss. Så oss ikke godt nok for når vi skulle lande. Knuste både folk og fe av og til. Så guden Indra klippet vingene av oss. De drev av sted over himmelen som hvite ulldotter. Slik ble skyene skapt! Bare jeg slapp unna. Av alle fjell i verden. Og det kan jeg takke din far, Vinden, for! Han hjalp meg slik at jeg klarte å gjemme meg her ute. Nå har jeg sittet på Havets bunn i førti tusen år, men da jeg hørte at du kom susende, da reiste jeg meg igjen! For din far hjalp meg – og nå vil jeg hjelpe deg. Hvil deg her hos meg, Hanuman! For det er lang vei frem!" Men Hanuman har ikke tid til å hvile seg. Han takker høflig, skyver fjellet tilside med brystkassen – og suser videre. Men like bak fjellet møter han en farlig sjøorm! Den er nesten like stor som fjellet han nettopp passerte – og den gaper og hveser mot ham. "Ingen slipper forbi uten at de først har våget seg en sving innom kjeften min!" brøler den. "For slik er loven på disse kanter! Og den som først kommer innenfor dette gapet, har liten sjanse til å slippe ut igjen! Gjør deg klar til å dø, du flyvende apekatt!" Men Hanuman kjenner sine egne krefter nå – han husker hva han kan og ikke kan. Og har ikke gudene gitt ham evnen til å skifte form og skikkelse? Uten å nøle gjør han seg så liten som en tommelfinger! Og fort som et lyn smetter han inn – og ut igjen – av den siklende ormekjeften! Men ennå lurer det flere monstre i sjøen. For dypt, dypt der nede er det en sjødemonkvinne som ikke har spist på årevis. Men nå ser hun skyggen til Hanuman danse over bølgene. Hun rekker klørne ut – fanger den – og spiser den! Hanuman merker plutselig at han er uten skygge. Og han merker også noe annet… han kjenner at en veldig kraft stanser ham i flukten – og trekker ham bakover… og nedover! Hanuman kjemper imot, men denne gang har han møtt en som er sterkere! Derfor slutter han å sprelle – istedet vender han seg om – og flyr rett inn i gapet hennes. Ennå er han jo liten som en tommel. Og Hanuman stuper ned gjennom halsen. Ned i maven hennes. Griper tak i den stakkars skyggen sin. Kjenner seg straks bedre. Sterkere. Og plutselig forandrer han størrelse igjen. Men nå gjør han seg stor – stor som en kjempe! Slik sprenger han seg vei ut av kroppen hennes. Så flyr han videre. Mot Lanka. Bak ham er havet rødt av blod. Endelig ser han skoger og fjell – og den vidunderlige byen Lanka. Hanuman lander et stykke fra murene. Han sniker seg nærmere byporten. Men først når det er blitt mørkt … forvandler han seg til en katt … og smyger lydløst forbi alle vaktposter. Lanka er en vakker – men skremmende – labyrint. I måneskinnet glitrer det i husvegger av rent gull, og hvor vinduene er kranset av diamanter og perler. Men han ser også alle slags monstre og uhyrer. Og han skimter krigselefanter og uhyggelige samlinger av våpen. Hele tiden hører han en merkelig dur. Hanuman går etter lyden. Og kommer til det lengste huset han noen gang har sett! Han kikker forsiktig inn. Og så forstår han plutselig hva slags lyd det er. For på gulvet i det digre bygget … ligger verdens største kjempe og snorker! Det er Kumbhakarna – Ravanas egen bror – han som sover et halvt år hver gang han har vært våken én dag! Og han er virkelig stor. Ja, han er så diger at når Hanuman står ved siden av hodet, greier han bare så vidt å se så langt som til bena hans! Også på slottet ligger nesten alle og sover. Og ingen vaktmann bryr seg om en liten katt som er ute på nattevandring. På gårdsplassen har Ravana satt fra seg Pushpaka – den store himmelvognen sin: Verdens største luftskip, et fjell av skinnende metall – et fartøy med mange dekk, bygget som en klase av store kupler. Pushpaka kan reise like fort som tanken – og det sies at det har sitt eget hode å tenke med. Nå henger skipet i løse luften – like over bakken – og venter… Hanuman leter seg frem til kvinnenes kvarter. Her ligger de og sover – alle demonkongens friller og hustruer. De er vakre som lotusblomster, tenker han. Men ingen av dem ligner på den beskrivelsen Rama har gitt av Sita. En stund er han redd for at Ravana kanskje har drept henne. Men så – endelig … i en lund med gamle asoka-trær, like bak palasset – finner han henne. Sita sitter ved en liten dam. Klærne hennes er skitne. Ansiktet er blekt. Kinnene er våte av tårer. Hun er omgitt av vakter: Demonkvinner med køller fulle av skarpe pigger. Noen av kvinnene har geite-hoder, andre har kamel-hoder og noen er dekket av hår fra topp til tå. Noen har ett øye, andre har fem – og noen har ører som subber i bakken. Men det er som om Sita ikke enser noen av dem. Det er som om hun ikke ser hverken trærne eller den lille dammen. For hun tenker på Rama – og da er det bare ham hun ser. Hanuman krøller seg sammen på en gren like over hodet hennes. Ved soloppgang kommer Ravana selv trampende. Han vifter vaktene bort. Han vil være alene med Sita. Og han er så utålmodig at han freser. "Jeg kunne tatt deg med vold for flere måneder siden," roper han. "Men jeg vil at du skal gi deg hen av fri vilje! Har jeg ikke tilogmed lovet at du skal bli min dronning – min nye førstehustru!?" "Jeg elsker Rama," svarer Sita. "Og han elsker meg. Det kan aldri være noen andre." "Pøh!" blåser demonkongen og himler oppgitt med ti par øyne. (Vanskelig å forstå for deg som bestandig har huset fullt! tenker Hanuman) "Og jeg er slett ikke redd for deg!" roper Sita. "Nei, kjære hvorfor skulle du vel være det?" sier Ravana – og nå er han plutselig innsmigrende. "Men hvorfor skal du fortsette å sove natt etter natt under dette treet – på harde, kalde marken? Når du kan hvile i mine armer – i min seng – som min dronning?" "Rama og jeg... vi har lovet hverandre... alltid å være trofaste." "Glem Rama! Slik han ganske sikkert har glemt deg! Elsk mens du ennå har en vakker kropp å elske med. Du er ung bare én gang!" "Vi har gitt hverandre vårt ord –" "Ord? Ord?" brøler demonkongen sint. "Jeg er trett av utflukter! Jeg er trett av å bli avvist! Jeg gir deg to måneder, Sita – to måneder! Hvis du ikke har ombestemt deg før den tid… vil jeg la deg koke levende – og spise deg som frokost. Min skal du bli uansett!" "Heller dø enn å svikte Rama!" sier Sita. "For svikter jeg ham – svikter jeg også kjærligheten. Og svikter jeg kjærligheten – da svikter jeg alt som er hellig. Og svikter jeg alt som er hellig, da – " "Hold opp!" roper Ravana. "Hold opp, dumme jentunge! Ellers ender det med at jeg spiser deg her og nå!" Han løper sin vei, mens han fortvilet forsøker å holde hendene for ørene. (Men det er ikke så lett når man har ti hoder, og de tyve hendene må gå på kryss og tvers!) Nå har jeg sjansen, tenker Hanuman. Men jeg må skynde meg... før vaktene kommer tilbake. Han mjauer ned til henne. Og når hun ser opp … forvandler han seg til en ape igjen. Først tror Sita at han er en demon, sendt for å narre henne. Men Hanuman overbeviser henne. "Jeg er en venn av Rama," sier han. "Han sender deg denne ringen – og all sin kjærlighet." Sita kysser ringen. Hun tror ham. Hun vil tro ham! Hanuman forteller at Rama er like trofast som henne. Heller ikke han har tanke for andre. "Og nå har han samlet en stor hær," sier han. "Men før vi går til angrep måtte vi være sikre på at du virkelig var her!" Sita løsner en juvelprydet spenne fra håret. Hun vil at han skal ta den med tilbake til Rama som et tegn. "Men trenger du å bli her lenger?" sier Hanuman. "Bare sett deg opp på ryggen min. Så hopper jeg tilbake med oss begge to!" "Jeg kan ikke," sier Sita. (Kan ikke? tenker Hanuman. Det er jeg som skal hoppe. Alt du skal gjøre er å holde deg fast!) "Jeg har sverget at jeg aldri – av fri vilje – skal komme nær noen annen manns kropp," forklarer hun. "Aldri røre noen annen enn Rama." "Men jeg – jeg er jo en ape!" roper Hanuman. "Og en mann," smiler Sita. "En svært god og tapper apemann. Nei, skynd deg – skynd deg til Rama. Han vet at demonkongen må nedkjempes og beseires... og at han selv må befri meg. Slik – og bare slik – kan vår tapte ære gjenerobres." Men uten at de merker det er demonkvinnene kommet tilbake. De oppdager Hanuman og roper på hjelp. Straks myldrer det av krigere. Hanuman slår godt fra seg. Men demonene har magiske våpen. Bueskytterne deres bruker slanger som piler – giftige ormer som slynger seg rundt ham som fresende rep. Før han vet ordet av det, stuper han svimeslått i bakken. Hanuman føres frem for Ravana. Demonkongen blir rasende når han forstår hvilket ærend Hanuman har. "Uforskammede dyr!" brøler han. "Og hvordan er du så kommet hit?" Hanuman svarer ikke. Ennå er han ør og svimmel. Dessuten er han ikke helt sikker selv heller! "Med skip?" glefser Ravana. "Med luftvogn? Ja, for du har vel ikke bare svømt –" Demonene ler. For når det behager deres herre å spøke, gjelder det å skratte så høyt som mulig. "– eller hoppet?!" Hanuman rykker til. Javisst! Nå husker han det alt sammen. Og så er han plutselig vindgudens sønn igjen! Men ennå en stund vil han late som ingenting… "Dere apekatter er jo så skrekkelig stolte av den stakkars svansen deres, har jeg hørt?" sier Ravana ondskapsfullt. Han kommanderer vaktene til å dyppe halen til Hanuman i olje – og deretter binde den full av tøyfiller. Men det er lettere sagt enn gjort. For Hanuman morer seg med å gjøre halen sin lengre og lengre! "Sett fyr på den og fører ham brennende gjennom byens gater!" roper demonkongen utålmodig. Halen flammer opp som en fakkel! Det svir. Men Hanuman biter tennene sammen. Så gjør han seg plutselig liten som en tommel – og smetter ut av alle bånd og lenker! Han hopper høyt opp i luften. Bak ham veiver den brennende halen fra side til side! Dunker inn i vinduslemmer og takbjelker. Treverket tar fyr! Nå gjør Hanuman seg stor igjen. Virkelig diger! Og som en brølende ildkjempe farer han byen rundt. Setter fyr på alt som kan brenne! Helt til han ikke holder det ut mer, men flyr lavt utover havet – og slukker den stakkars halen sin i sjøen! Så setter han endelig kursen tilbake til fastlandet. Han har mye å fortelle! Det blir stor glede når Hanuman sier at Sita lever. Den store hæren setter seg i bevegelse. Men hvordan skal de komme over havet? De har jo hverken flåter eller båter… Heldigvis har de apen Nala med seg. Han er sønn av Visvakarma – den største byggmester i himmel og på jord – og Nala har lært litt av hvert av sin far. Blant annet har han lært hvordan man skal få store stener til å flyte på vannet! Det er en veldig gangvei de bygger. Og alle dyr i skogen er med og hjelper dem. I fem dager sleper de på sten og stokker. Så er den flytende broen ferdig. Og hæren kan fortsette å rykke frem. Rama sitter på skuldrene til Hanuman – og Lakshmana rir på ryggen til kronprins Angada. "Seier til Rama!" roper apene og bjørnene. "Seier til Lakshmana! Seier til Sugriva!" Imens – på Lanka – i den skyggefulle asoka-lunden – forsøker Ravana med alle slags lure knep å få Sita til å gi etter. Nå vil han ha henne til å tro at Rama er død. "I natt listet to av våre krigere seg inn i fiendens leir," sier han. "De drepte både Rama og Lakshmana. Se her! Her har du den forbistrede mannen din!" Og han kaster til henne et blodig, avhugget hode. Nølende løfter hun Ramas hode … trykker det tett inntil seg – og brister i jamrende gråt. "Så drep meg også," roper hun. "For uten Rama ser jeg ingen grunn til å leve lenger!" I det samme kommer en av demonkvinnene løpende. "Herre!" hyler hun. "Rama og apene hans er nettopp gått i land. Nå har de slått leir på stranden!" Ravana skubber demonkvinnen tilside med et sint brøl, og skynder seg bort. Men Sita blir stående forundret og se på Ramas hode – som forsvinner og blir til luft mellom fingrene hennes. Ravana står i et høyt tårn. Han ser hvordan fienden stadig kommer nærmere. Flere av rådgiverne mener at han bør forhandle om fred. For en større styrke har aldri stått foran murene våre, sier de. Men Ravana fnyser av dem: "Skulle jeg være redd for slike ynkelige skapninger som dyr og mennesker?" Han gir tegn til at portene skal åpnes. "Send ut soldater!" roper han. "Mange soldater! Vis dem hvem som er verdens herre – og jag disse krekene på sjøen!" Men apene og bjørnene gir seg ikke. De møter demonkrigerne med et regn av stener. "Flere soldater!" brøler Ravana. "Tramp dem ned!" Det er et blodig slag. Mange faller på begge sider. Verst går det utover de modige bjørnene. Hva er det som skjer? tenker Ravana. Hvorfor greier vi ikke å drive fienden på flukt? Slik vi alltid pleier å gjøre? Hvem er egentlig denne Rama? Nå blander også Indrajit seg i striden. Indrajit er Ravanas sønn – og en veldig kriger. Han har en stridsvogn trukket av fire tigre – og han kan kunsten å gjøre seg usynlig for sine fiender. Indrajit er som en levende sigd der han farer frem. Ravana smiler. Han hører de skremte ropene. Jo, de skal få merke hvem de har lagt seg ut med! tenker han. Og han har enda et hemmelig våpen: For i det store sovehuset arbeider akkurat nå hundrevis av demoner med å vekke den fryktelige kjempen Kumbhakarna. De har reist stiger opp til ørene hans. Nå blåser de på horn av alle krefter. Og de lar elefanter dra ham i tærne. Indrajit skyter giftige slangepiler til høyre og venstre. Sinte ormer flyr gjennom luften. Levende snareløkker. Hanuman husker dem bare så altfor godt. Han er redd Rama og Lakshmana skal bli truffet. For det er tydelig at det er de to som er hovedmålet for den usynlige bueskytteren. Hanuman rykker opp et stort tre, stiller seg tett inntil de to menneskene – pøver å beskytte dem ved å veive blindt omkring seg med den digre stammen. Og han er mer heldig enn han våget å håpe. Plutselig høres et brak – og ut av usynligheten ramler Indrajit og vognen hans. Vognen er smadret. De store tigrene flykter skremt til alle kanter. Og mens Indrajit ennå vakler fortumlet omkring, blir han truffet av en av Lakshmanas piler – og faller død om Oppe på bymuren står Ravana og brøler av sorg og sinne. Og rådgiverne hans begynner å bli engstelige. De mumler og hvisker til hverandre. Ravana merker det. Og blir bare enda mer rasende. Men nå har endelig Kumbhakarna kommet seg på bena. Problemet er bare at … siden han har sovet så lenge som seks måneder, så er han naturligvis veldig sulten. Så egentlig har kjempen mye mer lyst til å spise enn til å slåss. Nå tygger han i seg den ene oksen etter den andre. "Var det nødvendig å vekke meg bare for dette her?" sier han og kaster et blikk på slagmarken. "Hvordan går det der ute? Vinner vi?" Han er rød i øynene og morgengretten. "Vi taper – om du ikke hjelper oss," svarer Ravana alvorlig. "Taper vi? Hvem slåss vi mot?" "En veldig hær av sinte apekatter," sier Ravana. "Apekatter?" grynter kjempen og slikker seg om munnen. "De er små – men smaker enda bedre enn okser!" "Værsågod," ler Ravana og slår ut med hånden. "Bare forsyn deg, kjære bror!" Med et brøl reiser Kumbhakarna seg i sin fulle høyde, slår tak og vegger til side – og vagger ut på slagmarken. Han har gullskimrende hjelm og svinger en kølle med digre pigger. Aper og bjørner moses under de veldige føttene. Av og til huker kjempen seg ned og slenger i seg en håndfull. Han er en vandrende redsel! Mange flykter. Men hverken Sugriva eller Hanuman er blant dem. Også de to apene må vike, men de nekter å gi seg – de slåss for livet! Sugriva blir feid til side, brukket som en tørr kvist. Hanuman – selv i sin største skikkelse – makter ikke å skade Kumbhakarna. Og en av de grusomme piggene skjærer en blodig flenge i brystet hans. Heller ikke Rama og Lakshmana lar seg skremme bort. De skyter et regn av flammende piler mot uhyret. Hvor henter de motet og styrken fra? tenker Ravana. Hva er det som driver dem? Han ser det hele på trygg avstand. Og han har tvunget Sita til å stå på muren sammen med seg. De ser at Kumbhakarna stanser. Senker hodet. Snuser som en hund. Vender seg mot Rama. Langsomt. De ser at den digre munnen vrenger seg i et ondskapsfullt grin. Men de ser også at Rama enda en gang løfter buen. De ser hvordan hele skikkelsen hans lyser av vilje. Og nå er det som om flammepilen skyves frem med lyn og torden! I et regn av gnister slår den køllen ut av hånden på monsteret – og kutter armen tvert av! Sita jubler – og kjempen brøler vantro, men skifter raskt køllen over til den andre hånden. Gjør seg klar til et knusende svingslag. Men en ny pil skiller også den venstre armen fra kroppen! Kumbhakarna snurrer forvirret rundt seg selv. Han har ingen armer som kan hjelpe ham å holde balansen lenger. Og skuldrene hans er lik to blodsprutende geysirer. Han vakler mot Rama. Enda en pil – og kjempen har bare ett ben. Og så… har han ingen! Men likevel fortsetter han. Kryper fremover med munnen på vidt gap – glefser og biter med tenner så store som kampesteiner! Rama legger en siste flammepil på strengen. Og skyter hodet av kjempen. Et øyeblikk er det stille. Som om all verden holder pusten. Så bryter jubelen løs. Men Ravana snur seg bort og holder hendene for ansiktene. Og rådgiverne hans løper og gjemmer seg i det innerste av slottet. Ravana ser på Sita. Hun som er skyld i det hele. Lenge stirrer han på henne. Så går han inn – og kler seg i sine aller fineste klær. Ravana gjør klar stridsvognen. Ennå er jeg verdens herre! tenker han. Ennå er jeg Den usårlige! Hvem skal kunne slå meg i kamp? Men sikker er han ikke lenger… Og selv om de ikke er her – alle disse latterlige rådgiverne hans, med de altfor bekymrete ansiktene og altfor flakkende øyne… så hører han stemmene deres. Hvorfor vil du dette? hvisker de. Hvorfor kunne du ikke bare satt henne fri – det er jo alt Rama ber om? Ravana spenner hestene for vognen. Rama? tenker han. Han er bare et skrøpelig menneske. Hvorfor vil hun absolutt ha ham – når hun kan få meg?! Ravana klatrer opp, griper tømmene. Men du kunne tatt henne med vold, sier stemmene. Du kunne gjort som du ville med henne – og slengt henne fra deg igjen. Gitt henne tilbake. For lenge siden! Nei, tenker han. Ikke slik. Ikke denne gangen. Så roper han høyt og skingrende – og kjører ut på slagmarken. Demonene får nye krefter når de ser ham. Ravana sender en vifte av piler med de tyve armene sine. Sprer død og fordervelse. Og selv om apene skyter hodene av ham – gang på gang – spretter de straks tilbake på plass. Plutselig synker Lakshmana sammen. Han er truffet av en av Ravanas piler. Det virker som om alt liv renner ut av ham. Rama glemmer kampen. Han kaster buen fra seg. Har bare tanke for Lakshmana. Vil han miste broren? Apelegen Sushena trekker ut pilen og undersøker Lakshmana. "Han vil dø," sier han trist. "Pilen bar med seg en sterk og sjelden gift. Det eneste som kan redde ham nå er en urt som heter sanjeevani. Men hvordan skal vi vel kunne få tak i noe slikt?" "Hvor vokser den?" spør Rama. "Ikke tenk på det," sier Sushena. "Den finnes ikke her omkring i det hele tatt." "Si oss bare hvor!" roper Rama. "På Gandhamadan-fjellet i Himalaya," sier legen trett. Han holder Lakshmana i hånden, og han merker at den sårede blir svakere og svakere. "Hanuman," sier Rama. "Hvordan var det du kom hit til Lanka første gangen?" "Slik!" svarer Hanuman. Han tar sats og hopper nordover i et veldig sprang. Men hva er hva … og hvordan er det nå egentlig den ser ut denne sanjeevani-planten? Hanuman rynker pannen. Det er jo så mange trær og blomster her… og det haster! Hvor skal han begynne å lete? Plutselig bestemmer han seg. Han trekker pusten og gjør seg stor – mer ruvende enn han noen gang har vært. Her gjelder det å skynde seg! Derfor … for ikke å kaste bort mer tid … tar han like godt med seg hele fjellet! Ikke bare Lakshmana, men tusenvis av aper våkner til liv. Og Rama får kampviljen tilbake. Han spenner buen igjen. Altfor lenge har demonkongen fått herje slagmarken som han vil. Men nå – enda en gang – står de overfor hverandre, de to. Og plutselig er det som om ingen andre finnes. Resten av verden holder bare pusten – og følger dem med øynene. Rama er som et brølende villdyr. Men Ravana synes umulig å beseire. Ingenting biter på ham! Nå har Rama bare en eneste pil tilbake. En pil han nødig bruker – for den er en kjær og kostbar gave, som han en gang fikk av en hellig vismann. Det sies at fjærene er skapt av Vinden og at spissen er herdet av Ilden og Solen. Men nå har han ikke noe valg. De ti hodene har han gitt opp å skyte mot. Denne gang vil han sikte på hjertet. Straks Rama legger pilen på strengen, forstår han hvilket mektig våpen den er. Og snart skal også Ravana få merke det … Fingrene slipper buestrengen. Pilen hviner gjennom luften. For å øke kraften dens, synger Rama bønner og roper sterke ord. Og han treffer der han vil! De ti ansiktene mørkner. De ti munnene hyler. De tyve øynene vrenger seg. Kroppen folder seg sammen. De tyve armene fekter i luften. Ravana stuper. Men ennå lever han – så vidt det er. Rama går bort til ham. Demonkongen ser opp. Plutselig glimter det overrasket i de rødsprengte øynene hans. "Nå ser jeg hvem du er," hvisker han – og smiler, som om han nettopp har oppdaget den største hemmelighet i verden. Slik dør Ravana – den uovervinnelige – som likevel hadde et sårbart hjerte. Endelig kan Sita og Rama omfavne hverandre. Så hva nøler de etter? Hvorfor står Rama med hendene langs siden. Og hvorfor ser Sita plutselig på ham med tårer i øynene? Hanuman forstår ingenting. For i hans apehjerte er det ikke plass til slike følelser. Han kjenner ikke det avsindige suget fra det som menneskene kaller svartsyke – og som til alle tider har rammet menn mer enn kvinner. Han hører bare ordene som blir sagt. Han hører Rama si det unevnelige: at han aldri mer kan være sikker på om Sita er like ren og uplettet. For har hun ikke i hele elleve måneder levd under samme tak som Ravana? Og han ser at Sita svarer med såret stolthet. Han ser at hun ber Lakshmana tenne et bål... han ser at ilden flammer opp... og han ser at Sita trer inn i ilden og setter seg i bønnestilling. For hvorfor skal hun leve, når Rama mistror henne? roper hun. Men nå griper himmelen inn. Ildens gud – Agni – nekter flammene å svi henne. Han viser seg i røken fra bålet og forkynner at Sita er uskyldig. Han ber Rama ta henne til seg igjen, for hun er ham en verdig dronning. Og han driver forvirringen ut av hjertet hans. Nå ser Rama sin egen smålighet. Han ryster den skamfull av seg – ber Sita om tilgivelse. Og hun elsker ham – slik hun alltid har gjort. Rama lønner rikelig alle som har hjulpet ham. Når det er Hanumans tur til å si hva han ønsker seg, bøyer den trofaste apen hodet og svarer: "Alt jeg vil er å fortsette å tjene deg og Sita." Sammen med de tre menneskene – Rama, Sita og Lakshmana – går Hanuman ombord i det mektige luftskipet Pushpaka. De flyr hjem til Ayodhya. Her lar Rama seg krone til konge. Og Sita tar plass ved siden av ham. Ramas regjeringstid varte i elleve tusen år. Det sies at aldri har verden sett en mer rettferdig hersker. Sita døde – og ble tatt opp til himmelen. Mange år senere fulgte Rama etter henne. Her tok de tilbake sine gamle skikkelser – som gudinnen Lakshmi og Herren Vishnu. Endelig var de seg selv igjen. |