|
ALICE LENGTER TILBAKE musikk: Helge Iberg Denne versjonen av stykket er skrevet spesielt for Hølenkoret
På scenen ser vi: Fangeburet med Alice og Anders (og NB. fillehaugen). De står ubevegelige og tause, stirrer rett fremfor seg. Er ikke med i spillet. Helt i forkant (slik som i første akt) sitter Forteller og skriver på maskinen sin. Han stanser når Kaninen kommer inn. Betrakter det som skjer. KANINEN: (svinser inn fra den ene siden, ser nervøst på lommeuret) Oj,oj,oj. Trøste og bære. Nå kommer jeg for sent igjen! Må ikke komme for sent! Skal jo hjelpe dronningen å finne på nye forbud – nye Nei-Nei! HJERTERDAME: (seiler inn fra motsatt side. Bærer en stor strutsefjær i den ene hånden) KANINEN: (bukker dypt) Til tjeneste, Deres Nåde. HJERTERDAME: Så der er du, ditt late krek! (gir ham strutsefjæren) KANINEN: Late krek? (ler som av en vits) Deres Nåde behager å spøke? Vi er kanskje i godt humør idag? HJERTERDAME: Vi er aldri i godt humør! (gir ham strutsefjæren) KANINEN: (begynner straks å vifte henne) Aldri i godt humør. Neivisst. Naturligvis. HJERTERDAME: Og hvilke nye, gode forbud har vi å foreslå idag? KANINEN: Eh...h... (slutter nesten å vifte) HJERTERDAME: Vift videre, late krek! KANINEN: (engstelig) Vi kunne kanskje forby å hoste? HJERTERDAME: Det har vi gjort for lenge siden. KANINEN: Nyse? HJERTERDAME: Er gjort! KANINEN: Klø seg i øret? HJERTERDAME: Gjort det også! KANINEN: (får en idé) Men gå på hendene... Det har vi aldri forbudt før! HJERTERDAME: Gå på hendene? Glimrende! Forbudt å gå på hendene! KANINEN: (lykkelig) Det er Nei-nei. HJERTERDAME: Det er Nei-nei. KANINEN og HJERTERDAME: (i kor) Det er fra idag – fra og med nå: Forbudt å gå på hendene! KANINEN og HJERTERDAME danser og synger FORBUDSSANGEN HJERTERDAME & KANINEN: Det er forbudt strengt forbudt helt aldeles absolutt uten unntak, her er loven ganske klar. Og skulle noen likevel finne på å gå på hendene i kveld så er det vår plikt å være nådeløs! Så er det vår plikt å være hard! Da roper vi nei HJERTERDAME: Det roper jeg KANINEN: Da sier vi fy! HJERTERDAME: Det vil vi forby BEGGE: Da roper vi nei da sier vi fy det vil vi forby! For vi tenker kun på andres beste tenker kun på andres vel Vi tenker bare, bare, bare på vår neste Og aldri, aldri, aldri på oss selv! Kaninen og Hjerterdame danser ut av scenen. I fangeburet våkner ALICE og ANDERS til liv. FORTELLER tar på seg politilua og knebelsbarten igjen. ANDERS: Men hvis dette... en gang... var Eventyrland – så skjønner jeg bare ikke hvor det er blitt av alle eventyrfigurene... FORTELLER/KONSTABEL: Stille i buret! (svinger med et stort nøkkelknippe, patruljerer forbi buret og forsvinner ut ) ANDERS: Glad vi ikke bor her! FILLEHAUGEN: (som inntil nå har ligget fullstendig stille) Ja, det kan dere sannelig være! ALICE: Hva? Jeg syns jeg hørte noe? FILLEHAUGEN reiser seg. Det er ASKELADDEN! ASKELADDEN: Håper ikke jeg skremte dere? ANDERS: (engstelig) Hvem er du? ASKELADDEN: Jeg er Askeladden. ANDERS: Han i eventyrene? ASKELADDEN: Men nå sitter jeg i fengsel... ALICE: (glad) Så finnes dere her likvel! ASKELADDEN: De fleste av oss kom seg unna, heldigvis. Men meg fanget de. ANDERS: Stakkars Askeladden. Har du vært her lenge? ASKELADDEN: Å,ja. Det er ikke fritt! (gjesper) Men unnskyld meg. Jeg tror det er best jeg legger meg igjen. ANDERS: Er du så trett? ASKELADDEN: Nei, men jeg må jobbe! Det gjelder å henge i! ALICE: Hvordan kan du jobbe når du – ASKELADDEN: (ruller seg sammen til en fillehaug igjen) Jeg drømmer. ANDERS: Og det kaller du å jobbe? Det er vel ikke arbeid? ASKELADDEN: Noen må drømme også. Noen må alltid holde drømmene ved like. Ellers forsvinner de... ALICE: Holde drømmene ved like? ASKELADDEN: Det er forbudt å drømme. Det finnes snart ingen drømmer mer. Men jeg gir meg ikke! Jeg fortsetter! ALICE: Hva drømmer du? ASKELADDEN: Å, det er så mye... jeg har tusen drømmer i meg. Tusen drømmer som overvintrer i hodet mitt. ANDERS: (imponert) Da må det være litt av en jobb å passe på alle sammen! ASKELADDEN: For alle drømmene vil jo at jeg skal drømme litt av dem hver dag. Jeg må klappe dem litt... fortelle dem at jeg er glad i dem. Hver dag. De er akkurat som mennesker... eller små kattunger. ANDERS: God natt,da, Askeladden. Drøm godt! ASKELADDEN: Og det er det eneste jeg kan gjøre akkurat nå... Drømme – og vente på at noe skal skje... (Anders og Alice har satt seg på huk ved ham, klapper ham på kinnet. Plutselig setter Askeladden seg opp med et rykk!) Vente på at noe skal skje? Men jøss! Dere er jo barn, jo! ANDERS: Joa – men det har vi ikke mye glede av i dette landet! ASKELADDEN: Dere er barn – og da er det kanskje dere – eller en av dere – som vi har ventet på! (plutselig skuffet) Nei, det er det nok ikke. Dere sitter jo her i fangeburet. Akkurat som jeg. FORTELLER/KONSTABEL: (off, dvs fra bak scenen) Stille i buret! Flere POLITIFOLK kommer inn, skyver Fangeburet ut av scenen. (Forteller er ikke blant dem) ANDERS: (mens buret skyves ut) Men vi er en til. Jeg har en søster også... Bare at vi vet ikke hvor hun er... ASKELADDEN: Jeg har venner utenfor. Bare hun finner frem til dem... Bare hun finner frem! Samtidig som buret skyves ut, kommer FORTELLER tilbake på scenen– nå er han FILURKATTEN igjen. FORTELLER/FILURKATTEN: (forteller direkte til publikum) Og Kari fant frem! (slår ut med hånden – inn fra begge sider strømmer hele koret, forkledd som ALLE EVENTYRFIGURENE, slik vi husker dem fra slutten av Første akt. Her er også en forvirret KARI, som søker bort til Filurkatten. Fordi ham kjenner hun best...) Vi er ikke farlige, Kari. Du trenger ikke være redd for oss. Mjaaauuu... TROLLET: Tenk at jeg skulle få se et ordentlig barn igjen! Jeg hadde nesten glemt hvordan et barn ser ut! GAMMEL DRAGE: Kom la meg få ta på deg, barn. (klapper Kari på kinnet) KARI: Men finnes det virkelig ikke barn her? Hvor er det blitt av dem? TROLLET: De er blitt voksne. Alle sammen. Og det kommer ingen nye. KARI: (vantro) Kommer ingen nye!? FORTELLER/FILURKATTEN: De blir voksne med en gang. I dette landet gjelder det å bli voksen så fort som mulig. Nesten før en kan snakke og gå! GAMMEL DRAGE: Og det er forbudt å tro på oss. Det er ikke lov til å drømme om oss en gang! ULVEN: Det er derfor vi må gjemme oss... KARI: Men hvordan er det blitt slik, da? FORTELLER/ FILURKATTEN: (legger armen om Kari fører henne frem mot publikum. De to står vendt rett mot salen) Det begynte med at menneskene her ville passe på hverandre. De ville forby alt som var farlig. Og alt som var leit. Alt som var dumt. Og alt som de ikke likte... KARI: Javel? FORTELLER/FILURKATTEN: Det var bare det at de ikke kunne bli riktig enige. Noen mente sånn og andre mente slik. Så for å være helt sikre, så forbød de alt mulig. KARI: Men da blir det jo umulig å leve her, da!? (tenker seg om) Hvordan skal det gå med Eventyrland? TROLLET: (er kommet rett bak dem) Det er opp til deg! KARI: (ser forskrekket på ham) Til meg?! Også de andre eventyrfigurene rykker nærmere, danner en halvsirkel rundt Kari. PRINSESSE MED GULLHÅR: Du må gå til Roten av Tingene. KARI: Roten av Tingene? GAMMEL DRAGE: Du må gå til Det Det Dreier Seg Om! FORTELLER/FILURKATTEN: Og det er det bare et barn som kan gjøre. Det er derfor vi har ventet slik på deg! HEKSEN: (trer frem – svinger et magisk kosteskaft) Lukk øynene, Kari. Lukk øynene og stol på oss! EVENTYRFIGURENE begynner å danse rundt Kari, de synger DEN MAGISKE
SANGEN: Eventyrfigurene trekker seg bort fra Kari, stiller seg med ryggen til henne. Kari går helt frem i forkant. FORTELLER har satt seg ved arbeidsbordet igjen (frenmdeles er han samtidig Filurkatt...) FORTELLER: (snakker til salen. Mens Kari mimer det han forteller) Når Kari åpner øynene igjen, er rommet og eventyrfigurene borte. Hun er i et villniss av ting. Som om noen har tømt verdens største supermarked utover gulvet. Som om hun må grave seg gjennom en søppelhaug av alle slags – unødvendige – ting. (Vi ser Kari virrer med armene for å skyve tingene fra seg. Bak henne begynner koret å hviske) EVENTYRFIGURENE: (hvisker. Hviskningene er fordelt, men kommer hulter til bulter og oppå hverandre) Videre! – Et villniss av ting – Treng bakenfor – Bakenfor – Du klarerer det, Kari – Et villniss – Gå til Roten av Tingene! - Treng bakenfor! (alle samtidig) Gå til Roten av Tingene! Rekken av eventyrfiguer åpener seg. Vi ser at bak dem er det trillet inn et stort stilisert BÅL (rødt krepp-papir og roterende, farget lys). Og et stort HJUL. KARI: Hvor er jeg? BÅLET: (det er en av de eventyrfigurene som står med ryggen til salen som snakker) Jeg er Roten Av Tingene. KARI: Kan bålet snakke? HJULET: (en annen med ryggen til låner stemme til Hjulet) Jeg er Det Det Dreier Seg Om. BÅLET: Vi er de eldste. Vi var før alle ting. Vi er Roten Av Tingene. Vi er Det Det Dreier Seg Om. HJULET: Men de fleste kommer sjelden så langt som til oss. De henger seg fast i tingene. BÅLET: De kommer sjelden til Roten – til Det Det Dreier Seg Om. HJULET: Hva vil du oss, barn? KARI: Kan dere hjelpe meg? Kan dere hjelpe Eventyrland? HJULET: Vi kan lytte. KARI: For det er nesten umulig å leve der. Alt er forbudt. Ingen har lov til å gjøre noe som helst lenger. HJULET: Jasså, de voksne har forbudt alt som ikke er slik de vil ha det? De har glemt hvordan det er å være barn? KARI: Det er ingen barn der lenger. Og eventyrfigurene må gjemme seg. BÅLET: Ingen barn? Bare små voksne? HJULET: En gang, for lenge siden, var alle ting levende. Og slik skal det bli igjen! BÅLET: Vi skal hjelpe deg, Kari! Inatt... vent til inatt! Vi skal vise dem! Rekken av Eventyrfigurer tetter seg igjen, alle snur seg mot Kari med en svisjende, magisk lyd. Bak dem trekkes bålet og hjulet ut av scenen. FORTELLER/FILURKATTEN: (reiser seg, legger armen om Kari) Hvordan gikk det, Kari? Fant du frem? KARI: De snakket så vanskelig... FORTELLER/FILURKATTEN: (fører henne med seg ut av scenen, de andre følger etter) Men de lovet å hjelpe? KARI: De sa at alt skulle bli levende. Inatt? FORTELLER/FILURKATTEN: Så er dette den natten vi har ventet på! Samtidig som Kari og eventyrfigurene går ut på den ene siden av scenen, skyves fangeburet med ALICE, ANDERS og ASKELADDEN inn på den andre. De ligger nede, sover. ASKELADDEN: (våkner) For en rar drøm! For en merkelig drøm! ANDERS: (setter seg opp, han også) Drømte du noe fært? ASKELADDEN: Nei, jeg drømte noe fint! Jeg drømte at alt kommer til å bli bra igjen! ASKELADDEN synger DRØMMESANGEN: POLITIMANN: (kommer morskt inn) Stille i buret! Flere politifolk kommer. Og andre som vi kjenner igjen fra Hjerterdames hoff. (NB! Alle de andre på scenen forsøker å mime, agere det Forteller sier!) FORTELLER: (mens scenen fylles opp av politi og hoff-folk) Den natten skjer det merkelige ting i landet Nei-Nei... Midt på natten ramler alle mennesker ut av sengene sine – og det er umulig å komme opp i dem igjen! "Nei-nei!" sier sengene. Og når de skal dekke til frokost, glir alt ned fra bordet igjen. "Nei-nei!" sier bordene. Folk forsøker å sette seg på stoler, men stolene trekker seg unna eller hopper til side. "Nei-nei!" roper stolene. Knivene nekter å skjære brød. Brødet nekter å bli spist. Kaffen nekter å koke. "Nei-nei!" sier alle ting. Bilene nekter å starte. Telefonene nekter å ringe. Lampene nekter å lyse. "Nei-nei!" Midt i dette kaoset ser vi at i bakgrunnen svinger gitteret til side på fangeburet. Anders, Alice og Askeladden lister seg ut. Hysjer lattermildt på hverandre. Forlater scenen. Et brøl høres bak scenen. HJERTERDAME trilles inn på tronen sin. Den er rast sammen og holder henne fanget! Hun er klemt aldeles fast! HJERTERDAME: Så se og hjelp meg! Fehoder! Dronningen befaler! Alle på scenen "fryser" i en stivnet bevegelse. Ser måpende mot Dronningen. Bare KANINEN og EN KONSTABEL stormer til for å hjelpe henne. KANINEN: (til Konstabelen) Det er fryktelig. Forferdelig fryktelig. Så du alle forbudsskiltene? Alle de deilige skiltenne våre med Forbudt på... nå faller de som modne epler fra hus og stolper. KONSTABELEN: (slår seg for pannen) Hvordan skal det gå med oss! HJERTERDAME: Men så se å få meg løs da – for svingende! (Men selv om de haler og drar i henne, så sitter hun helt fast) Har dere tenkt å dra meg av på midten?! KONSTABEL: (tørker svetten) Vi trenger en hvil. (kommanderer) Hvil! HJERTERDAME: Her skal det ikke hviles! Det er Nei-nei! (Men for en gangs skyld ignoreres hun) KANINEN: Men hva er det for noe galt med gulvet? Nå livner hele scenen til. Alle svaier og vakler. KONSTABEL: Det er jo nesten umulig å holde seg på bena! Alle synger EN SANG NÅR GULVET RISTER ALLE: Å, herre min skaper som gulvet rister Men gulvet sa: KVINNER: Mine planker og lister skal riste dere til forstand MENN: Da sukket og gråt vi alle mann (HJERTERDAME: (roper) Hjelp meg løs! Fehoder!) ALLE: Å, herre min skaper som allting hopper KANINEN: Hvis ikke det stopper så ristes det løs alt jeg
har ALLE: For det ristet og gynget som besatt KONSTABEL: Og mange av oss datt! (faller på baken) (sier: Selv jeg!) (kreker seg opp igjen) (HJERTERDAME: (roper) Hjelp meg å komme fri! Tomskaller!) 1. SOLO: Jeg må hvile, jeg må sette meg ned 2.SOLO: Mine ben er som gelé. KANINEN: Jeg må! Jeg må hvile meg! ALLE: Men gulvet sa: KVINNENE; Nei, Nei! ALLE: Å, herre min skaper som gulvet spretter Og han sa: KONSTABEL: Jeg er gåen, jeg er ferdig, jeg blir sprø ALLE: Og han sa: KANINEN: Jeg er syk, jeg er kvalm, jeg kommer til å dø. ALLE: Men dronningen bannet og ropte og fnøs: HJERTERDAME: Slipp meg løs, slipp meg løs, slipp meg løs! ALLE: Å, herre min skaper som gulvet rister Men gulvet sa: KVINNENE: Mine planker og lister skal riste dere til forstand MENNENE: Da sukket og gråt vi alle mann ALLE: Og mange av oss datt! (alle faller på baken) Au! KONSTABEL: Hvis alle ting sier nei-nei, så er det jo ikke mulig å gjøre noe som helst! FORTELLER/FILURKATTEN: (hopper inn i spillet som Filurkatten – mjauer høyt!) Det skulle dere tenkt på før! (slår ut med hånden mot den ene siden av scenen. Bak scenen hører vi at de første nynnende strofende av Sangen om Eventyrland. Se først i manus!) HJERTERDAME: (hyler) Den sangen er forbudt! Den er nei-nei! KONSTABEL: (har smilt henført av nynningen og er lei av herjes med) Nei-nei kan du selv være! ANDRE STEMMER: – De er kommet tilbake! – Eventyrene er vendt tilbake til oss! HJERTERDAME: Dette er opprør! KANINEN: (tørker en tåre med lommetørklet) For en vakker sang! Det er nesten så en kunne griiine... (til konstabelen) Kanskje vi har savnet dem mer enn vi visste? KONSTABELEN: (rørt til tårer han også) Ja, for her har det ikke vært for mye eventyr i det siste! Nå først gjør eventyrene entré. KARI, ANDERS og ALICE er sammen med dem. Alle står i halvsirkel rundt Hjerterdame (som fremdeles ikke har kommet løs av tronen). De synger, mens Hjerterdame holder hendene for ørene! De synger om igjen den første sangen i stykket: SANGEN OM EVENTYRLAND helt til Hjerterdame avbryter dem midt i! HJERTERDAME: (AVBRYTER SANGEN, som stopper brått) Javel, javel, så har jeg tapt! Jeg gir opp! FORTELLER/FILURKATTEN: Ingen flere forbud? (Hjerterdame grynter sint mot ham) Ingen flere nei-nei? HJERTERDAME: Ingen flere Nei-nei! KARI: Og barn skal få lov til å være barn igjen? HJERTERDAME: (motvillig) Barn skal være barn og ikke bare små voksne! Allmen jubel. KONSTABEL: (til alle eventyrfigurene) Men nå må dere ikke dra igjen. Nå må dere ikke bli borte for oss? TROLLET: (ler) Nei, vi er kommet for å bli! ASKELADDEN: Landet Nei-nei finnes ikke mer. Fra nå av og til evig tid skal dette være Eventyrland! FORTELLER/FILURKATTEN: Og det kan vi takke Kari for. ASKELADDEN: Jeg synes Kari burde bli dronning her. Er alle enige? ALLE: Ja! Kari skal være dronning! KARI: Nei, det går nok ikke... FORTELLER/FILURKATTEN: Men vil du ikke gjerne være dronning? KARI: Joa... men jeg må jo hjem igjen? Anders og jeg, vi må nok hjem igjen,vi. For vi lovet mor at vi ikke skulle være så lenge borte... og nå er hun sikkert veldig redd for oss. ANDERS: Skal ikke du også hjem igjen, Alice? ALICE: (ryster på hodet) Nei, jeg blir. Der oppe er det ingen som trenger meg. Det er her jeg hører hjemme. KARI: ("taler" til forsamlingen av eventyrfigurer) Da forslår jeg at Alice blir dronning istedet for meg! (ser på Hjerterdame) Men jeg synes dere skulle beholde den gamle dronningen også. For kanskje er hun blitt litt snillere nå? Og det er alltid bedre med to dronninger enn bare en! (bekreftende mumling fra forsamlingen) Hjerterdame har gjort rare grimaser en stund. Kaninen er bekymret for henne. KANINEN: Du er vel ikke syk? Er vi ikke helt friske, kanskje? HJERTERDAME; Jo, det er bare det at... (anstrengt) bare det... at jeg tror jeg snart må... SMILE! (eksploderer i et stort smil!) ALLE gleder seg. Kari og Anders og Alice flytter seg frem på scenen. Står helt i forkant. Resten av kormedlemmene står i bakgrunnen – og nynner. KARI: (gir Alice en avskjedsklem) Men vi kan vel besøke hverandre av og til? ALICE: Så ofte dere vil. Nå vet dere jo veien! (hun går fra dem, slutter seg til de andre kormedlemmene i bakgrunnen) ANDERS og KARI holder hverandre i hånden og ser rett frem mot salen. De er ubevegelige. FORTELLER har satt seg ved bordet slik han satt da stykket begynte. Allerede under de tre forgående replikkene har vi hørt lyden fra skrivemaskinen hans... FORTELLER: (slutter å skrive, ser rett på publikum) Heisen fører Anders og Kari opp av jorden igjen. De kryper ut av treet. Og oppdager at de slett ikke har vært borte så veldig lenge. Bare noen få minutter. Så de kommer tidsnok hjem til middag likevel. Men når de forteller om døren til Eventyrland... sprekken i det gamle eiketreet ... er det ingen som tror dem. "Barn har slik livlig fantasi," sier de voksne og ler. "Men de vokser det nok av seg." Mer der tok de voksne feil. Heldigvis. Scenen våkner til liv. ALLE kommer frem. Tar hverandre i hendene og synger enda en gang SANGEN OM EVENTYRLAND: Vestenfor måne og østenfor sol du kan reise i en seng, du
kan fly hit på en stol I Eventyrland, i Eventyrland Og alle glade lakser og makreller går aftentur med stokk og hatt
Slutt / Teppe!
|