Vi er i kirken på Kapitelberget.

Nesten hele scenen er i mørke. Lys bare på Baugeid Dagsdatter – abbedissen til Gimsøy kloster. Hun ligger på kne og ber. Mumler utydelig.

Nonner går sakte omkring – nynner på en sakral melodi, og tenner fakler hist og her.

En ung nonne kommer løpende inn.

Søster Tuva: (andpusten)

De kommer! De har seilt inn fjorden og fortøyd båtene sine i Sundviken nedenfor fossene.

Løper ut igjen – og de andre nonnene skynder seg etter henne.

Bare Baugeid blir igjen. Hun er uforstyrrelig.

Et øyeblikk senere kommer en annen ung nonne styrtende inn. Hilser fort, men ærbødig på Baugeid.

Søster Irene: (andpusten)

Vi kan se dem fra tårnet! De har gått opp bakken langs Gampedalsbekken.

Baugeid verdiger henne ikke et blikk.

Søster Irene hilser fort og keitete en gang til og skynder seg ut igjen.

På vei ut kolliderer hun nesten med Søster Tuva som er på vei inn for annen gang.

Søster Tuva: (glemmer å hilse nå også, roper)

Hellige mor! De kan være her når som helst!

Og nå er de er! To store følger av benediktiner-nonner kommer langsomt inn på scenen fra hver sin kant. De synger på latin. En gammel liturgisk sørgesang.

Men Baugeid er fremdeles i dyp bønn. Lar seg ikke forstyrre.

Nonnene stiller seg opp - danner en lang og dyster korridor.

Søster Tuva slutter seg raskt til dem.

Straks høres en ensom tromme.

Trommeslagene kommer nærmere.

Trommeslageren: (kommer til syne, roper)

Herren til Bratsberg vender hjem.

Åtte soldater kommer til syne bak ham.

Trommeslageren går inn på scenen.

Bak ham kommer to som holder hver sin fakkel på strak arm over hodet.

De seks andre bærer en båre.

Vi ser at det ligger et lik på den. Vi legger også merke til den store, gyldne hjelmen som ligger på brystet hans.

Soldatfølget stanser.

Trommeslageren: (roper)

Gregorius Dagssønn søker den som en gang var hans søster!

(slår mange slag i rask rekkefølge på den lille trommen)

Først under denne hvirvelen løfter endelig Baugeid hodet og reiser seg fra bønnestillingen. Vi ser henne tydelig: En eldre kvinne på 49 år.

Baugeid:

Jeg ser – at nå er vi like døde for verden – begge to.

Baugeid peker. Viser hvor båren skal settes. På to "bukker" av sten.

Samtidig som soldatene setter båren fra seg, stikkes de to faklene ned i marken – en på hver side av båren.

Baugeid: (gjør korsets tegn og bøyer seg over den døde)

Guds fred – Gregorius. Vi har ventet på deg.

(så snur hun seg mot soldatene)

Ryktet har seilt foran dere.

Talsmann for soldatene:

Hellige mor. Det var hans siste ønske å få komme hit til kirken på Kapitelberget –

Baugeid: (tørt)

Nå er han her.

Talsmann for soldatene:

– og siden bli jordet på Gimsøy.

Baugeid: (like tørt)

Med pilmerke i strupen.

Talsmann for soldatene: (nesten hissig)

Han bar gullhjelm – som en konge! Den største høvding i manns minne.

Baugeid griper gullhjelmen som ligger på brystet til den døde – løfter den høyt over hodet med begge hender.

Straks hun løfter hjelmen slik, kneler soldatene – som på kommando – og slår seg på brystet med høyre hånd.

Baugeid: (sørgmodig)

Hva gavner det et menneske om han vinner hele verden?

(ser på dem – senker hjelmen – og ryster på hodet)

La meg få være alene med min bror. Jeg vil våke over ham. Så Djevelen ikke skal hente hans sjel. Jeg vil be for hans frelse. Så skjærsilden ikke skal svi ham for lenge.

Soldater og nonner forlater scenen.

En av nonnene – Søster Tuva – snur og kommer tilbake.

Søster Tuva:

Mor Begeda – vil du at jeg skal våke sammen med deg?

Men Baugeid bare vinker henne bort. Går en gang rundt båren. Ser på den døde. Strekker ut en hånd og rører ved ham. Faller på kne – og ber.

Drømmelys mot en pike på 16-17 år som går og plukker blomster i ytterkant av scenen. Hun skal forestille Baugeid som ungdom.

Den unge Baugeid: (synger)

En stakket stund vi vandrer her
kledt i en drakt av lånte fjær
før Døden roper hæst vårt navn
og tar oss i sin bleke favn

Ny spot tennes mot en gutt 10 - 11 år gammel – kledt i hverdagsklær – som står helt stille på motsatt side av scenen. Gutten skal forestille Gregorius som barn. Han faller inn i sangen.

Gutten Gregorius og Den unge Baugeid:

Bendicamus Domino – la oss love Herren

Musikken fortsetter, de to barna nynner.

Baugeid: (fremdeles på kne foran båren)

Bendicamus Domino.

Plutselig reiser liket seg opp i sittende stilling.

Musikken får liksom en ny vri.

Også Lyset forteller oss at hele scenen nå er i en uvirkelig drømmetilstand.

Bror og søster kommer fra nå av til å oppleve sine liv om igjen. De kan se og kommentere. Være usynlig tilstede i episoder fra fortiden.

NB! For ikke å skape misforståelser skriver vi heretter navnene på de to "gamle" – Den døde og Abbedissen – med STORE BOKSTAVER, slik at vi lettere kan skille dem fra deres yngre drømme-utgaver!

GREGORIUS:

Baugeid – hvem er det som synger?

BAUGEID: (ikke det minste forundret)

Jeg tror det er oss.

GREGORIUS: (peker på de to ubevegelige figurene)

De to der oppe?

BAUGEID: (nå løfter hun hodet og ser, hun også)

Slik var vi kanskje.

GREGORIUS:

Når da?

BAUGEID: (drømmende)

For lenge siden.

Den unge Baugeid:

(løfter den lille buketten med blomster)

I jorden skal du råtne opp
men ut av jord en himmelsk kropp
skal stige frem med jubelsang
når engler henter oss en gang

Den unge Baugeid og Gutten Gregorius:

Bendicamus Domino – la oss love Herren

Den unge Baugeid "fryser" midt i en bevegelse.

Gutten Gregorius: (snakker, mens han kaster sand i været med begge hender. Sanden glitrer i spotlyset.)

Så mye hadde jeg
så mye ga jeg bort
så mye fikk jeg igjen

(viser oss to tomme hender)

Gutten Gregorius "fryser" på samme måte som Den unge Baugeid.

Begge står ubevegelige – på hver sin ytterkant av scenen.

GREGORIUS:

Når så vi hverandre sist, søster min?

BAUGEID:

Altfor lenge siden, det også. Og nå er du død.

GREGORIUS:

Ja. Nå er jeg død.

Hun låner ham en hånd, så han kommer seg opp fra båren.

BAUGEID:

La meg hjelpe deg.

De står ved siden av hverandre. Han har blodflekker på skjorten.

Samtidig får de to ubevegelige ungdomsfigurene "liv" og kan røre seg igjen.

De leker sisten over vollen.

BAUGEID: (tar av ham den blodige skjorten)

De kunne i det minste ha vasket deg

Hun fukter en fille og vasker ham på overkroppen. Han står helt stille og lar det skje.

GREGORIUS:

Hva er det nonnene kaller deg? Begeda? Mor Begeda?

BAUGEID:

Det er latin.

GREGORIUS:

For meg vil du alltid være Baugeid.

BAUGEID: (fukter fillen og gnir hardt på brystet hans)

Stå stille, gutt!

Over vollen løper de to "barna"

Gutten Gregorius:

Vent på meg, Baugeid!

Den unge Baugeid:

Du får ikke tak i meg!

Tre småpiker kommer løpende. Det er søstrene. De vil også være med å leke. Baugeid er den eldste i flokken. De tre småpikene er yngre enn Gregorius. Alle prøver å fange den unge Baugeid.

GREGORIUS:

Se, der er Sigrid! – Og Borghild!

BAUGEID:

Og der er Gyrid – hun som aldri ble ferdig med å spise!

Lille Gyrid løper med et stort flatbrød i hver hånd.

Gyrid:

Vent på meg, da vel!

(snubler og knuser flatbrødene. Blir sittende. Begynner å gråte)

GREGORIUS vil løpe frem, men BAUGEID holder ham tilbake.

BAUGEID:

Du kan ikke hjelpe henne lenger.

GREGORIUS:

Men kanskje hun har slått seg?

BAUGEID:

Vi kan ikke røre henne. Og de kan ikke røre oss. I natt er vi usynlige.

Den unge Baugeid oppdager lille Gyrid, reiser henne fort opp, kysser henne raskt på pannen – og løper videre med ungeflokken etter seg.

Gyrid setter seg ned igjen – og spiser flatbrød.

GREGORIUS: (ser seg rundt)

Men er ikke bror Vatnorm også her?

BAUGEID:(ler glad)

Der!

En gutt – nesten like gammel som den unge Baugeid – hopper frem fra et skjulested og greier nesten å fange den unge piken.

Den unge Baugeid: (ler, hun også)

Ingen kan fange meg! Ingen i hele verden!

GREGORIUS: (peker)

Sa du at ingen kunne fange deg?

Den unge Baugeid ler – og løper rett i armene på Dag Eilivsson.

Dag Eilivsson:

Jo, jeg! Jeg kan!

(holder henne fast)

Den unge Baugeid:

Far!

GREGORIUS: (uten pause)

Han kunne! Og han gjorde det. Fanget deg for resten av livet!

Barna flokker seg om faren.

BAUGEID:

Slik må du ikke snakke.

På et helt annet sted dukker Sverre opp – en ung mann som den unge Baugeid tydelig har et godt øye til. Og han til henne?

Sverre står sammen med noen venner og øver seg på å skyte med bue.

Vatnorm slutter seg til Sverre og de andre ungdommene.

GREGORIUS: (uten pause)

Jeg snakker som jeg vil.

BAUGEID:

Valget var mitt eget. Han tvang meg aldri.

Men nå legger vi merke til at også hun – Den gamle Baugeid – er blitt vár Sverre.

Dag Eilivsson fører den unge Baugeid og resten av barneflokken sin med seg over vollen – bort til der hvor Gyrid fremdeles sitter og spiser flatbrød.

Den unge Baugeid og Sverre ser på hverandre. Hun slår blikket blygt ned.

Dag løfter lille Gyrid opp og kysser henne. Setter henne ned igjen. Vinker på Vatnorm.

Dag Eilivsson:

Kom, Orm. Vi to har mye å tales om. Du er jo snart voksen mann.

(legger armen om skulderen på sønnen. De to går ut)

Også Sverre og de andre bueskytterne forlater scenen.

De andre barna (Gyrid også) følger Baugeid. Hun går og leter etter en passende kjepp til å lage dukke av. Vurderer, forkaster.

GREGORIUS: (uten pause)

Det var alltid Vatnorm.

BAUGEID:

Han var eldre enn deg.

GREGORIUS:

Ikke mer enn fire år.

(stolt)

Og jeg vant et større navn enn han!

BAUGEID:

Orm døde for tidlig.

GREGORIUS: (viser henne såret på halsen)

Er det ikke for tidlig for meg også?!

BAUGEID:

Ro deg ned, bror. Det sømmer seg ikke.

GREGORIUS: (ny tanke)

Husker du far fortalte oss om alle de store og farlige reisene sine?

BAUGEID:

Ingen her i Skida hadde opplevd så mye som han.

GREGORIUS: (ler plutselig – og peker på den unge Baugeid)

Men jeg likte bedre å høre på deg. Du fortalte historiene hans bedre.

BAUGEID: (litt smigret)

Gjorde jeg?

GREGORIUS:

Om kong Magnus Berrføtt. Han som ville legge under seg hele Irland. Sto ikke far ved siden av ham den sensommeren han fikk banehogget?

(viser mimisk og med geberder det han forteller)

Irske-hæren var overmektig. Kong Magnus fikk et spyd gjennom begge lårene. Far ville hjelpe ham. Men hva gjorde kongen? Han brakk spydskaftet tvers av – og lo. "Slik bryter vi leggsperrer, karer!" Men straks etter fikk han et øksehugg i nakken...

BAUGEID: (brydd)

Ja, det var helst slike historier du likte.

Barneflokken:

Fortell Baugeid! Ja, fortell!

Den unge Baugeid:

Hva vil dere høre, da? Om reisen til Det hellige land?

Gyrid: (lillesøsteren)

Var det der pappa sloss mot blåmennene?

Den unge Baugeid:

Se her. Denne kjeppen kan være far.

(tar av seg et sjal og surrrer rundt den)

Gutten Gregorius:

Men trenger han ikke hode også?

Den unge Baugeid:

Dette eplet er hodet hans!

Hun stikker fast et eple på toppen av kjeppen.

Barna ler og klapper i hendene.

Den unge Baugeid: (forsetter)

I året 1107 fulgte vår far den unge kong Sigurd på hans vidgjetne Jorsalferd.

Seksti skip la ut. Med fem tusen mann.

(vagger med dukken, fører den i bølgebevegelser rundt i sirkelen)

Tre vintere varte ferden. De seilte ned langs frankerland – og svingte inn – like mot Norvasund – eller Gibraltar, som noen kaller det.

Gutten Gregorius: (ivrig)

Det var dit bestefar dro også!

Den unge Baugeid:

Vår morfar – Skofte Agmundsson – var den aller første nordmann som seilte gjennom Norvasund. Det er noe å være stolt av, det også! Men nå –

(gjør en stor sving med dukken)

– da far og kong Sigurd skulle inn i Middelhavet, da sperret en diger flåte av sinte blåmenn veien for dem! De måtte slåss mot hundre tusen ville arabere!

(gjør et utfall mot et av barna, som rykker skremt tilbake)

(Samtidig høres ville hyl bak den muren som antagelig danner bakgrunnen for spillet! Kanskje løftes det også et par seil – og svinges med store bannere?)

Det ble en voldsom og blodig kamp!

GREGORIUS: (ler)

Innrøm, søster min: Det var ikke bare jeg som var glad i disse historiene. Du likte å fortelle dem også!

(BAUGEID ser brydd bort og gjør korsets tegn)

(Opp over murkanten stikker det fem-seks stygge og enorme dukkehoder)

Den unge Baugeid:

Men far – og de andre nordmennene – hogg hodet av dem alle sammen!

(En hånd med sverd meier hodene ned! Hodene brøler stygt. Men barna som ser på jubler!)

Endelig nådde de Det hellige land. Her hjalp de den fromme kong Baldevin å erobre byen Sidon. Vår far fikk rense seg i elven Jordan – på samme sted som Jesus lot seg døpe av Johannes! Og sammen med kong Baldevin holdt normannafolket inntog i Jorsalborg, den by som de skriftlærde kaller Jerusalem.

Jubel og glade rop bak muren.

Inn kommer: Først en flokk prester i hvite kjortler – og med svingende røkelseskar. Tett fulgt av Sigurd og Baldevin – i spissen for et stort følge med soldater.Og nå er det naturligvis ikke snakk om dukker lenger...

Musikk: En triumferende inntogsmarsj!

Ved siden av soldatene løper unge piker med palmegrener.

Pikene med palmegrener:

Hill deg, kong Baldevin! Hill deg, kong Sigurd!

(pikene ender opp i en formasjon)

Den unge Baugeid:

Hånd i hånd gikk de to kongene til Den hellige grav. Og her – ved det helligste sted i den hellige Jorsalborg – fikk nordmennene all verdens kostelige gaver.

(Vi ser det hun nå sier)

Den mest underfulle av dem alle... var et skrin... For i skrinet lå en flis av Det hellige kors. En spon fra det frelsens tre som bar Vår Herre på Golgata! Nå skjenket Baldevin denne dyrebare flisen til kong Sigurd på to vilkår: For det første –

Baldevin:

For det første må du love at skrinet skal føres til Hellig-Olavs grav i Nidaros.

Sigurd: (slår seg på brystet)

Jeg lover.

GREGORIUS: (hvisker)

Men det løftet løp han lett i fra!

BAUGEID:

Hysj.

Den unge Baugeid:

For det andre –

Baldevin:

Dernest vil jeg at tolv av dine fremste menn sverger å fremme kristendommens sak – av all makt – når dere igjen er kommet trygt hjem til Norge. Har du tolv slike menn?

Tolv menn – deriblant Dag Eilivsson – kneler ned foran kong Baldevin.

Baldevin: (ser på dem)

Dere lover å fremme evangeliet?

De tolv: (taktfast)

Ja, Herre Konge. Vi lover!

Baldevin:

Av all makt og så langt dere evner?

De tolv: (taktfast)

Ja, Herre Konge. Så hjelpe oss Gud.

Baldevin: (smiler til dem)

Så la hver enkelt – i sitt eget hjerte – sverge en hellig ed.

(etter et øyeblikks stillhet gjør han korsets tegn)

Fred være med oss, brødre i Kristus!

Elleve av de tolv reiser seg. Dag Eilivsson kneler fortsatt.

Lyset dempes på soldater og piker – og Den unge Baugeeid og barneflokken – som alle forlater scenen. Lyskjegle på Dag Eilivsson som er alene tilbake.

Dag Eilivsson: (synger, men han ligger på kne)

Til Guds og englers velbehag
jeg bygge vil en kirke
det løftet gir jeg her i dag
mitt liv, mitt hele virke
skal nå
få stå
i korsets tegn
kom vind
kom sne
kom sol og regn
Den kirke vil jeg bygge!
Jeg sverger dyrt og hellig nå:
I Skida vil jeg reise den
På Bratsberg skal den stå!

De elleve andre soldatene som avla eden sammen med ham, dukker nå opp på toppen av muren – hver og en holder en brennende fakkel på strak arm over hodet! De synger.

De elleve soldatene på toppen av muren: (synger)

Til Guds og englers velbehag
han bygge vil en kirke
det løftet gir han her i dag
sitt liv, sitt hele virke
skal nå
få stå
i korsets tegn
kom vind
kom sne
kom sol, kom regn
Den kirke vil han bygge!
Han sverger dyrt og hellig nå:

Dag Eilivsson: (reiser seg og synger solo)

I Skida vil jeg reise den
På Bratsberg skal den stå!

De elleve:

I Skida vil han reise den
På Bratsberg skal den stå!

Dag:

Hjelp meg du Guds hellige mor

De elleve:

Hjelp ham du Guds hellige mor

Dag:

at jeg står ved mitt løfte og holder mitt ord

Alle:

Amen. Amen!

Fullt lysskift. Soldatene forsvinner. Dag er hjemme på Bratsberg igjen.

Han er sammen md to byggmestere fra England. Peker og forklarer ivrig, mens de svinser omkring ham i jålete klær.

Dag Eilivsson:

Her skal den bygges – akkurat her.

Første byggmester:

Of course. Yes, yes. I see.

Dag Eilivsson:

Og jeg vil ha tykke murer.

(slår armene helt ut)

Sten er det nok av.

Andre byggmester: (noterer)

Enough, enough. Plenti med stein!

Dag Elivsson:

Det er bare å hugge langs skrenten der borte. Så blir det enda brattere!

(De to byggmestrene pludrer hele tiden videre)

Og tårn – tårn vil jeg ha. Stort og firkantet. Et slikt som jeg har sett hos dere i Irland og England. Det skal kunne gjøre tjeneste som vakttårn –

Første byggmester:

Ænd kanskje tilflyktsruum pørhæps?

Andre byggmester: (dytter kollegaen i siden)

Herren never flukte. Never!

(bukker stivt for Dag)

Ekskjus øss. I shall only kikk my kollig in the æss.

(gjør det også)

Andre byggmester:

Au!

Første byggmester:

Mean more som festning – laik a fort. Yes?

Dag Eilivsson:

Yes.

Første byggmester: (gir kollegaen enda et spark bak)

Tilflyktsruuum? Ha!

Dag Eilivsson: (helt uanfektet)

Og under koret skal det være en krypt. Her skal de døde vente – mens det leses sjelemesse for dem...

BAUGEID:

Der er vi nå.

De to engelske byggmestrene hjelper hverandre å måle med en lang hyssing.

Under de neste replikkene måler de seg ivrig ut av scenen.

Dag Eilivsson: (ny tanke. Opprømt)

Og et kloster vil jeg også bygge. På Gimsøy. Midt mellom fossene. Det løfte gir jeg – her og nå!

GREGORIUS:

Der fanger han deg.

BAUGEID:

Ennå er vi ikke født.

GREGORIUS:

Jo, du – du ble født nettopp nå!

Dag Eilivsson:

Og det første barn jeg får – skal vie sitt liv til Herren.

(Som på stikkord høres det høylydt spebarnskrik!)

GREGORIUS:

Se. Der er mor.

BAUGEID:

Og der er jeg? Så liten jeg er!

Ragnhild kommer ut med et lite gråtende spedbarn. Holder det frem mot Dag, som ærbødig tar i mot det.

Dag Eilivsson:

Jeg vil kalle deg Baugeid. For "baugeidr" kalte våre forfedre den dyreste eden de svor. Og idag vil også jeg bekrefte mitt løfte.

(løfter dene ene hånden)

Fordi du er et pikebarn, skal klosteret vi bygger være et nonnekloster. Og det er min vilje at du skal være dets første frue. Først i navnet. Siden også i gavnet. Slik skal du oppdras.

(gir spedbarnet tilbake til Ragnhild)

GREGORIUS:

Det var en from far vi hadde, søster min. Meg kalte han opp etter en pave!

Dag Eilivsson fryser i positur.

BAUGEID og GREGORIUS går tett inntil ham, rundt ham, tar på ham – han merker dem ikke.

BAUGEID:

Grenlands herre var en god mann.

GREGORIUS:

Men bandt oss gjorde han. Ja, oss. Like mye meg som deg!

BAUGEID:

Det kalles plikt. Er det av det onde?

GREGORIUS: (overhører henne)

Jeg ville jo bli som ham. Ja – jeg ville bli større! Slik bandt han oss.

BAUGEID:

Er heller ikke idealer noe å strebe etter?

GREGORIUS:

Jeg ville vise ham at jeg var mer verdt enn alle andre.

BAUGEID:

Du mener Orm. Din bror.

GREGORIUS: (overhører henne)

Skjebnen, sier de. Men det er ikke sant. Fortiden binder oss. Slekten binder oss. Hvem er egentlig fri?

BAUGEID:

Og er det noe mål å være det, Gregorius?

GREGORIUS:

Hvem trenger vel lenker?

BAUGEID:

Hvis de ender i et anker, kan de kanskje hjelpe deg å ikke drive vekk?

GREGORIUS:

Du snakker som en benediktiner!

Den unge Baugeid - sekstenåringen – har kommet inn og stilt seg ved siden av dem. Holder den fullstendig ubevegelige Dag Eilivsson i hånden. Ser beundrende opp på ham.

BAUGEID: (uten pause)

Jeg er en benediktiner.

GREGORIUS:

Ikke ennå – men snart!

BAUGEID:

Er klosteret ferdig?

(Lyd av spinkel klokke som ringer nær)

GREGORIUS:

Både kirken og klosteret. Hører du?

(fjern lyd av tyngre klokke)

Klokken på Bratsberg svarer.

Dag Eilivsson "våkner " til liv. Begynner å rusle, sammen med Den unge Baugeid. GREGORIUS og BAUGEID går til side for dem – og følger etter.

Den unge Baugeid:

Så vakkert det er, her ute på Gimsøy. Så grønt og frodig.

Dag Eilivsson:

Jeg valgte stedet med omhu.

GREGORIUS:

Før var det et beitested for lam og ungsauer. Det må være det han tenker på!

Her på denne grønne øya mellom fossene kunne de jo ikke stikke av eller komme noen vei!

BAUGEID: (oppgitt)

Gregorius!

Dag Eilivsson:

Du vil få det godt her, datter min.

GREGORIUS: (lavt, for seg selv – og publikum)

Armod – Kyskhet – og Lydighet.

Den unge Baugeid:

Det vet jeg at jeg vil.

BAUGEID:

Og jeg har hatt det godt her.

Dag Eilivsson: (peker, drømmer)

En dag vil det kanskje vokse frem en hel by der inne.

Den unge Baugeid:

Slik som i Tunsberg?

Dag Eilivsson:

Skulle ikke Skida kunne bli like mektig? Vi ligger ved en elvemunning, vi har en god havn, rideveier til øst og vest, vi har en livlig markedsplass, bønder fra hele Telemark kommer hit for å handle,vi har Bratsberg gård – og nå har vi også en kirke og et kloster. Hva mer skal til for å skape en by?

Lys slukkes på Dag Eilivsson og Den unge Baugeid.

BAUGEID:

Og fikk han ikke rett? I dag er Skida en by som alle kjenner! Kommer det ikke skip fra hele verden for å hente tømmer og brynesteiner hos oss?

GREGORIUS:

Du var alltid din fars datter.

BAUGEID:

Det har jeg aldri skammet meg over.

GREGORIUS:

Jeg husker bare at jeg var så redd for å miste deg.

Gutten Gregorius: (kommer til syne høyt oppe på muren, han roper av alle krefter)

Ikke reis, Baugeid. Ikke reis fra oss.

GREGORIUS:

Du var storesøster. Ja, du var nesten mer enn det.

Gutten Gregorius:

Jeg vil ikke at du skal reise, Baugeid. Jeg vil ikke!

(lys slukkes på ham)

GREGORIUS:

Mor døde jo så altfor tidlig. Henne kan jeg nesten ikke huske. Jeg har prøvd. Men jeg ser henne ikke.

Gutten Gregorius: (i mørket , uten at vi ser ham. Fortvilet)

Baugeid!

BAUGEID: (ser på GREGORIUS, tar ham forsiktig i armen)

Var det slik du tenkte?

GREGORIUS: (trekker seg litt bort)

Jeg hadde ingen andre.

Lys på gutten Gregorius og Den unge Baugeid. Nå sitter de på muren og holder om hverandre.

Gutten Gregorius:

Hvis du går i kloster –

Den unge Baugeid:

Når – jeg går i kloster.

Gutten Gregorius:

Kan jeg besøke deg, da?

Den unge Baugeid: (ryster på hodet)

Gutten Gregorius:

Aldri?!

Den unge Baugeid:

Jeg tror ikke det. Jeg skal spørre...

Gutten Gregorius:

Men du kan vel komme hit?

Den unge Baugeid: (nølende)

Jeg vet ikke, Gregorius…

Gutten Gregorius: (reiser seg sint)

Du vet ingenting! Og likevel vil du dra.

Den unge Baugeid:

Jeg forsøker å gjøre Guds vilje.

Gutten Gregorius:

Nonnene er bare dumme! Og de snakker utenlandsk – så det er nesten ingen som skjønner hva de sier, en gang!

Storebror Vatnorm kommer til.

Vatnorm:

Ikke gjør det vanskelig for Baugeid, lillebror.

Gutten Gregorius: (løper

Dere er dumme, dere også. Dumme, dumme – begge to!

BAUGEID og GREGORIUS kommer inn i lyset.

BAUGEID:

Tro ikke at det er lett å ta farvel med verden, Gregorius.

GREGORIUS:

Den gang virket det som om det var lett nok for deg.

Sverre – ungdommen som kanskje var forelsket i henne, kommer langsomt inn.

BAUGEID: (oppdager ham og sukker)

Å, nei. Tro ikke at det var lett.

NB. Den unge Baugeid har ikke sett Sverre ennå. Men Vatnorm vinker til ham. Sverre gir tegn at han vil være alene med den unge Baugeid. Vatnorm trekker seg tilbake. Først nå oppdager den unge Baugeid hvem som kommer.

Sverre:

Jeg hører at det er tiden – allerede.

Den unge Baugeid:(snur seg blygt bort)

Ja.

Sverre:

Jeg har tenkt mye på oss to.

Den unge Baugeid:

Har du?

Sverre:

Har ikke du også?

Den unge Baugeid:

Det sømmer seg ikke at jeg svarer.

Sverre:

Så er det et slags svar det også.

Søster Ann: (en engelsk nonne kommer tilsyne, roper på henne)

Baugeid! Baugeid Dagsdaughter!

Den unge Baugeid: (vinker)

Jeg kommer, sister Ann!

(til Sverre)

Jeg må løpe.

(stryker ham forsiktig over kinnet – og løper)

BAUGEID:

Het han ikke Sverre? Jeg tror han het Sverre...

(NB. Inntil nå har han jo vært navnløs for oss)

I natt kommer alt tilbake, Gregorius.

GREGORIUS peker på et følge av nonner som kommer fromt og "kyrie-syngende" inn. Søster Anna og Den unge Baugeid møter følget.

Nonnene omringer Den unge Baugeid.

GREGORIUS: (over nynningen fra nonnene)

Du vet hva navnet Skida kommer av? Det er fordi klosterøyene splitter elven i to – som en vedski – nettopp her.

(tett opptil henne)

Som en vedski, søster min!

Vi forstår at nonnene er i ferd med å kle Den unge Baugeid i nonneklær – den seremonien som kalles "å ta sløret", og som gjerne ble utført i hele menighetens påsyn. (Kanskje raker de av henne håret først?)

Mens nonnene holder på med denne seremonien, synger Sverre.

Sverre: (synger)

Vi er spon fra hvert vårt tre
– elven er den samme –
flyter lett og hurtig med
hver vår stolte stamme

Fossen drar, fossen drar
Grip din dag – den dag du har
Natten kommer siden

Leker lett i stryk og strøm
– vil så gjerne danse –
våkner brått som av en drøm
snart må leken stanse

Fossen drar, fossen drar
Grip din dag – den dag du har
Natten kommer siden

Skida-skillet kommer nå
to små spon må vike
hver sin foss vil stokker gå

en må her alene stå
en går til Guds rike

Fossen drar, fossen drar
Grip din dag – den dag du har
Natten kommer siden

GREGORIUS:

Men dere to – Sverre og du – fikk ingen dag å gripe sammen. Fossen tok dere. Klosterfossen!

Sakral musikk.

Den unge Baugeid står frem i nonneklær – fra nå av er hun søster Begeda.

Hun faller på kne, med ansiktet vendt oppover. Himmelsk lys-setting.

Nonnene står på begge sider av henne.

Nonnekor:

Himmeldronning, hør vår bønn
Hellige Maria
hjelp oss vandre på din sti
Hellige Maria
på den smale vei som leder
bort fra denne jammerdal
hjem til evighetens gleder
Lammets egen bryllupssal

Han er vår Herre
Han er vår Gud.
Han er vår brudgom
vi er hans brud

Sangen slutter med at Den unge Baugeid reiser seg, snur seg – sammen med alle de andre nonnene – og vender verden (og publikum) ryggen – mens de mumler de tre nonneløftene.

Nonnene: (mumler)

Stabilitas. Conversio morum. Obedienta.

Dag Eilivsson: (i skarpt lys)

Alt dette fikk jeg lov å se – før jeg døde.

(lyset fades langsomt på ham – fra nå av er han ute av spillet)

BAUGEID: (strekker en hånd mot ham)

Bendicamus domino.

(gjør korsets tegn for sin døde far)

GREGORIUS: (stille)

Jeg var glad i ham, jeg også – tro ikke annet.

BAUGEID: (direkte til publikum)

Farsarven ble delt mellom sønnene.

GREGORIUS: (direkte til publikum, han også)

Men aller først ble et titalls gårder i Solum og Gjerpen lagt under klosteret på Gimsøy.

(gjør en gest mot BAUGEID)

BAUGEID: (nikker høvisk)

Dag Eilivsson var gavmild mot Guds folk. Men det meste ble da igjen til deg og Orm. Han fikk eiendommene i Vestfold. Du ble herre til Bratsberg.

Plutselig skjærer et skremmende vræl gjennom luften. En soldat i fulle krigsklær dukker opp. Går truende over scenen. Svinger et banner.

GREGORIUS: (direkte til publikum)

Ikke lenge etter brøt borgerkrigen for alvor løs i Norge. De tre Haraldsønnene førte en blodig strid mot hverandre: Sigurd Munn – jentefuten med hareskåret – Øystein Bondeplager –

Nytt krigsrop gjaller fra en annen kant av scenen. Inn stormer enda en kriger. Også han svinger et banner. De to krigerne passerer hverandre hårfint. Men rører hverandre ikke. Nøyer seg med å se olme ut – og svinge med bannerne.

– og Inge – han de kaller Krokrygg.

En tredje bannersvingende kriger gjør brølende entré.

De tre krigerne går scenen på kryss og tvers.

BAUGEID: (direkte til publikum)

Her – innerst i fjorden – gikk vi for det meste fri. Ennå så Kongene på Skida som en avkrok. De lot oss i fred. I mange år.

GREGORIUS: (direkte til publikum)

I Vestfold var det annerledes. Også danskene forsøkte å herje der. De angrep med en stor flåtestyrke. Men Tunsberg sto i mot. Min bror – Vatnorm – kjempet seg til et navn – og vant ære som lendmann for kong Inge. Skal aldri min tid komme?

De tre krigerne setter – samtidig– fra seg bannerne sine - i kraftige bannerholdere – på hvert sitt sted av scenen. Krigerne forsvinner. Bannerne står alene tilbake.

BAUGEID:

I klosteret var det stille. Velsignet stille.

GREGORIUS: (brått)

Merket du hvordan vi gled bort fra hverandre?

BAUGEID:

Jeg skulle jo være død for verden, Gregorius. Jeg skulle være død!

GREGORIUS:

Så død at du ikke kunne tenke på meg en gang?

BAUGEID:

Men hva med deg selv – tenkte du så mye på meg?

GREGORIUS:

Mindre og mindre.

BAUGEID:

Der kan du se.

GREGORIUS:

Det var da det begynte.

BAUGEID:

Og i klosteret gikk tiden av seg selv.

GREGORIUS:

Vi ble to ukjente for hverandre.

BAUGEID: (stryker ham ømt over kinnet)

Tenker du slik nå også?

GREGORIUS: (trekker seg unna)

Jeg hadde ikke bare meg selv å tenke på lenger.

BAUGEID:

Mener du henne du giftet deg med?

GREGORIUS:

Nei.

(ser hardt på henne, skyter inn, nærmest som en parentes:)

Hun het Alfhild. Du kunne aldri like henne.

(tilbake til saken:)

Jeg måtte tenke på hele Skida! Til beste for alle. Jeg var ung. Men jeg var Herren til Bratsberg.

BAUGEID:

Likevel var du snar til å velge side?

GREGORIUS:

Jeg hadde trengt å vente. Jeg vet. Alle som bodde her ville hatt godt av å vente...Men Orm var jo allerede på Krokryggs side… Og i Trøndelag kom faster Gyda opp i en nabokrangel. Det tvang meg til å ta parti i Borgerkrigen. For kong Inge – og mot Kong Sigurd og Kong Øystein.

BAUGEID: (må nesten le)

Var det for gamle faster Gydas skyld?

GREGORIUS: (ser ikke noe morsomt i det)

Jeg lærte å ta avgjørelser. Jeg lærte: Når du vil gå frem. Så gå frem! Når du vil gå tilbake. Så gå tilbake! Men alltid fullt ut. Hvis du har bestemt deg. Så gjør det!

BAUGEID:

Sigurd Munn sendte tredve mann til Bratsberg. For å tukte deg – den unge lendmannen.

GREGORIUS:

Og jeg svarte med å henge dem alle sammen!

SJOKK-EFFEKT: Tredve store dukker faller plutselig ned fra trærne og henger og dingler som lik!

BAUGEID:

Du havnet i det minste på rett side, bror.

GREGORIUS:

Det sier du bare fordi også kirken støttet kong Inge.

BAUGEID: (nikker)

Kirken – og de fleste lendmennene på Østlandet. Du var i godt selskap, Gregorius.

Det løper en flokk unge gutter ut på scenen. De turner – slår stiften og gjør saltoer. De bryter. Kaster hverandre i bakken. De leker seg med sverd.

GREGORIUS: (stolt, mens han fører BAUGEID tvers gjennom flokken)

Jeg trente mennene mine i våpenbruk. Jeg drev dem hardt – men lønnet dem godt. Ingen annen lendmann betalte folkene sine bedre. Og jeg kunne endelig skaffe meg et navn. Det ble sagt at den som ville gå mot Bratsberg, burde tenke seg om både en og to ganger. For Skidafolk er hardføre og seige – ble det sagt – du må stikke dem tre ganger før de blør! Jeg ble en betrodd mann.

BAUGEID:

Krokryggen hadde ingen han kunne lene seg slik på som på deg. Vi vet det. Hele landet vet det, Gregorius.

GREGORIUS:

Det tok tid. Men jeg vant frem. Jeg ble kongens nærmeste.

Bak murene heises det et stort skipsseil. Det høres sus fra havet.

(roper)

Hører du, Baugeid? Jeg ble hans nærmeste! Og han ga meg lov til å bære en hjelm av gull – slik kongene går med. Hører du? En kongehjelm!

BAUGEID:

Overmot kan det også kalles!

(usikker)

Hvor er vi nå?

GREGORIUS: (ler overgivent)

I det Herrens år 1155, søster min!

BAUGEID:

Allerede?

(må rope, for å overdøve havslydene)

Men jeg sa hvor – ikke når!

(bølgene slår mot skipet, seilet blafrer)

GREGORIUS: (roper, han også)

På vei rundt kysten.

(legger armen om henne)

Med kurs for Bjørgvin!

De står og svaier – som på et skipsdekk.

BAUGEID:

Jeg var aldri med deg dit?!

GREGORIUS:

Men i natt, søster min – i natt drar vi sammen!

Mens de samtaler grupperer Skida-mennene seg på begge sider av dem. Så mange som mulig! Alle har nå fått på seg brynje og hjelmer. Musikk ligger under.

GREGORIUS: (uten pause)

De tre kongsbrødrene har satt hverandre stevne. Mange tror at de endelig vil prøve å forlike seg med hverandre.

BAUGEID:

Hva tror du selv?

GREGORIUS:

Jeg vet bare at kong Inge trenger å ha meg ved siden av seg.

NB! Vi ser nå at formasjonen av soldater er slik at det hele minner om et skip – hvor GREGORIUS og BAUGEID står i forstavnen, med det store seilet blafrende over og bak seg. Musikken stiger.

En ung gutt kommer inn og rekker GREGORIUS en gullbeslått hjelm.

Han setter den på seg uten et ord.

GREGORIUS: (speider stolt frem for seg)

To skip og hundre mann har vi med oss.

Bølgeslag og vind øker.

Musikken er stolt og triumferende.

Lyset fades ned.

Det er pause.

PAUSE

[2. akt] [3. akt] [Innledningen]