3. Akt

Scenen er i mørke.

BAUGEID: (roper i mørket)

Nei! Ne-i-i-i-i!

Lyset trekkes opp. Vi ser at søster Tuva skynder seg inn. Hun har en vannkrukke og et krus med seg.

Søster Tuva: (nesten før vi ser)

Mor Begeda?

Hun oppdager at BAUGEID ligger på gulvet ved siden av båren, hvor GREGORIUS igjen er et urørlig lik.

(korser seg)

Å, Hellige Madonna!

BAUGEID:

Hjelp meg opp, mitt barn. Det er ingenting å engste seg for.

Søster Tuva:

Men mor Begeda –

BAUGEID: (har kommet seg opp i knestående bedestilling igjen)

Jeg falt. Det er det hele. En øyeblikk ble det for mye for meg. Nå kjenner jeg meg bedre alt.

Søster Tuva: (skjenker vann og gir til henne)

Jeg tok med friskt vann fra brønnen.

BAUGEID gir tegn at hun vil være alene igjen. Søster Tuva neier og løper ut.

Rundt omkring trilles det inn senger med jamrende ofre fra brannen, noen kan gå selv eller blir støttet. Hele scenen er en slags sykestue – drevet av hjelpsomme og utrettelige nonner.

BAUGEID går lamslått blant alle de brannskadde. Deler med seg av vannet.

En kvinne kommer vaklende mot henne. Stanser et stykke borte – løfter armen og peker anklagende mot BAUGEID.

BAUGEID: (kjenner henne igjen – mister vannkrukken, som knuses mot en sten)

Alfhild?

Alfhild:

Så du ser meg nå?

BAUGEID:

Naturligvis ser jeg deg.

Alfhild:

Men da vi levde var det ikke alltid du så meg. Eller kjentes ved meg. Jeg kom ikke av storfolk.

BAUGEID: (strekker hendene mot henne)

Alfhild –

Alfhild: (avbryter)

Tror du ikke jeg merket det? Du hadde håpet på noe bedre for bror din!

BAUGEID:

– kan du tilgi meg?

Alfhild:

Kan de døde tilgi de levende? Du tok ham fra meg, Baugeid. For det var deg Gregorius lyttet til.

(geiper)

Det var til storesøster han alltid kom. Og storesøster visste hvem hun likte og hvem hun ikke likte. Den fromme – og gudelige – storesøster!

BAUGEID:

Jeg har syndet mot deg.

Alfhild:

Ja – ved Gud – har du syndet, Baugeid! Både mot meg – og mot din egen, høyt elskede bror! Han fikk aldri det ekteskap han lengtet etter. Og nå er vi døde. Både han og jeg.

GREGORIUS: (reiser seg brått opp, famler omkring seg)

Hjelmen! Hvor er hjelmen min?

Alfhild:

Er det alt du tenker på? Den forbannede gullhjelmen!?

GREGORIUS: (leter forgjeves etter hjelmen)

Du forsto aldri hvem jeg var.

Alfhild:

Og du – Gregorius Dagssønn – forsto du hvem jeg var?

GREGORIUS: (blåser hånlig av henne)

BAUGEID: (prøver å ta Gregorius i armen)

Bror, vi har gjort henne urett, vi to.

GREGORIUS: (irritert fordi han ikke kan finne gullhjelmen)

Hun ga meg aldri noen sann glede.

BAUGEID: (korser seg)

Må Gud tilgi deg for det du sier.

GREGORIUS: (fremdeles fraværende)

Du sa det selv. Hun ga meg aldri –

BAUGEID: (roper)

Hun ga deg en sønn!

GREGORIUS: (finner hjelmen og setter den på hodet)

Se så!

I det samme kommer hans sønn – den lille gutten Gunnar – inn. Han er sotete og i filler. Og blind.

GREGORIUS roper glad på ham:

Gunnar! Kom til meg!

Men Gunnar søker inn i armene til Alfhild

Alfhild:

Han kan hverken se eller høre. Han er død, Gregorius. Husker du ikke?

GREGORIUS:

Jeg fant dere ikke.

Alfhild:

Du fant oss ikke da vi levde heller. Du hverken så eller hørte oss.

GREGORIUS:

Jeg –

Alfhild:

Vi brant inne – både Gunnar og jeg. Ditt eneste barn, Gregorius! Men så du oss? Eller var det bare hjelmen du lette etter, den gang også? Hørte du at vi ropte til deg?

GREGORIUS:

Jeg sier jo at jeg ikke fant dere!

Alfhild:

Nei, du hadde nok med deg selv. Og ditt eget… dyrebare liv!

GREGORIUS:

Det er ikke sant!

Alfhild:

Det får andre dømme om. Sikkert er det at vi to – din sønn og din hustru– ble til aske og røk den brann-natten. Mens du overlevde…

(snur seg og fører sønnen med seg ut av scenen)

GREGORIUS:

Alfhild!

Alfhild: (snur seg mot ham en siste gang før hun blir borte)

Jeg sa bare at du overlevde, Gregorius. Du reddet deg.

GREGORIUS: (snur seg mot Baugeid)

Du vet – at det ikke var slik?

BAUGEID: (ryster på hodet)

Vi av Dagsætten ... Altfor stolte hjerter – og altfor stive nakker.

GREGORIUS: (forurettet)

Er ikke du heller med meg?

BAUGEID:

Jeg ber om at Gud endelig kan bøye oss. Jeg ber for oss begge to, Gregorius.

For oss to stakkars villfarne søsken.

GREGORIUS:

Stolte hjerter?

BAUGEID:

Og stive nakker.

GREGORIUS:

Men hva er en mann om han mister sin stolthet?

BAUGEID:

Så spørs det vel også hva han er stolt av?

GREGORIUS:

Tror du det var lett å flykte den natten? Men hva skulle vi gjøre? Vi var altfor få. Vi hadde ikke en sjanse mot den horden av ville slaktere som Øystein sendte mot oss. Noen prøvde å gjemme seg i tårnet her i kirken. De var de siste som ble drept.

BAUGEID:

Jeg tenker mest på Alfhild – og på gutten du mistet.

GREGORIUS:

Tror du ikke jeg tenkte på dem, jeg også? Hva vet du om mine dager og netter? Hvorfor tror du jeg aldri vendte tilbake hit? Hvorfor ville jeg ikke se gården igjen – selv etter at husene var bygget opp og det meste var blitt som før? Nei, du altfor kloke søster min, det er først nå jeg kommer hjem til Bratsberg. Først nå våger jeg – nå som også jeg selv er død –

BAUGEID:

– like død som de to som nyss var her!

GREGORIUS:

Og likevel ville jeg hjem. Har ikke også en slik som jeg lov til å lengte?

BAUGEID:

Det er ingen igjen etter deg, Gregorius.

GREGORIUS: (hissig)

Det er ingen igjen etter deg heller – søster! Og hva vet vel en slik som du om slit og strev? Hva vet vel en slik som du om hva det koster å leve!?

BAUGEID: (slår ut med hånden mot "sykestuen")

Ikke annet enn at det er slike som jeg – og mine – som alltid må rydde opp, lindre og hele – der du og dine – har trampet frem med sverd og ildebrann.

(like hissig som ham)

Så snakk ikke til meg om hva det koster å leve, bror Gregorius! Av oss to er det jeg som best kjenner den prisen! Du og dine kjenner bare prisen for å drepe!

GREGORIUS:

Og prisen for å overleve! Du var ikke med den vinteren, da vi flyktet – ja, flyktet! – vi var ikke mange, men vi kom oss unna – sultet og frøs oss opp gjennom Telemark – trosset snø og kulde, nordover fjellet – over vidda like til Hardanger! Du var ikke med den gangen!

BAUGEID:

Nei. Jeg var her! Hos dem som trengte meg!

(går fra ham. Deltar i pleien av de syke)

GREGORIUS: (roper etter henne)

Vi fór til Stødle i Etne. Der bodde Erling Skakke. Vi var ennå venner, den gang.

BAUGEID: (roper tilbake til ham)

Ja, selv Erling Skakke måtte du legge deg ut med! Vår egen tremenning! Du kunne aldri holde fred, Gregorius!

Lys dempes på henne. Lys opp på Kong Inge som støttes inn på scenen.

Inge og GREGORIUS hilser hverandre.

Under deres samtale forlater BAUGEID og nonnene og alle de syke scenen

GREGORIUS:

Jeg vil ha hevn. Det er alt jeg ber om, konge.

Kong Inge:

Men må nøye deg med et forlik – min venn.

GREGORIUS:

Med Øystein?! Alltid slipper den ålen unna.

(skjærer i luften med en kniv)

Bestandig vrir han seg bort fra kniven!

Kong Inge:

Glem ikke at jeg er hans bror, Gregorius.

Øystein: (kommer inn)

Og hvilken bror! Som byr sitt eget kjøtt og blod et tvangsforlik som dette! Hvor mye var det jeg skulle betale denne simple Skidamannen? 15 gullmerker?!

GREGORIUS: (snur seg bort, legger armene i kors)

Altfor lite.

Øystein geiper av ham. Ler spottende og forsvinner ut av scenen like fort som han kom.

Kong Inge:

Gud vil ikke at vi skal være brodermordere, Gregorius.

GREGORIUS:

Og likevel står han deg etter livet. Det vet du!

Kong Inge:

Enhver får svare for sine egne gjerninger.

GREGORIUS:

Javisst.

(direkte til publikum)

Gang på gang sto de to overfor hverandre. Klare til kamp. Med hver sin flåte. Som ved Seløyene, like nord for Lindesnes. Men– nei. Våpnene tidde. Kjeften derimot! Hvis luften mellom dem hadde vært like stinn av piler som av ord! Giftige ord. Bakvaskelser. Ondsinnet løgn! Og erstatningen så jeg naturligvis ingenting til.

(snur seg mot Kong Inge igjen)

Men alt dette skal vi bare tåle?

Kong Inge:

Tiden er på vår side, Gregorius. Ser du ikke at flere og flere av Øysteins venner skifter side og slutter seg til oss?

Simon Skalp kommer raskt inn og kneler for kong Inge.

GREGORIUS:

Jeg stoler ikke på overløpere. Hvem vet hvor lette de kan være på foten en annen gang også.

Simon Skalp:

Du er en handlingens mann, Gregorius Dagssønn. Det du føler, viser du i handling. Så bør du gi meg den samme mulighet som deg selv.

GREGORIUS: (til publikum)

Og den muligheten skulle han snart få. For året etter holdt det på å komme til enda et stort sjøslag. Men også denne gang klarte Øystein å vri seg unna. Han og folkene hans flyktet til land og satte til skogs – hver til sin kant. Simon Skalp – hans gamle venn, nå vår – fant ham.

Vi ser det han forteller – som en pantomime. Hverken Simon eller Øystein sier noe.

Det sies at Øystein var glad for å se Simon. Helt til han forsto hvor det bar hen... Da la han seg på maven. Krøp omkring i lynget. Og ba Simon hogge ham i kryss mellom akslene.

Kong Inge: (som ser det han også)

Nei!

GREGORIUS: (tørt)

Det er for sent.

Kong Inge:(vakler ut)

Det var et drap og en udåd! Ingen ærlig kamp.

BAUGEID: (er dukket opp ved siden av GREGORIUS igjen)

Men du tenker kanskje annerledes, bror?

GREGORIUS:

Noen verdig utgang var det ikke. Men at han fortjente å dø kan det vel bare være én mening om?

Vi ser også det Baugeid forteller – som pantomime. Nemlig at den døde Øystein løftes av mange hender og bæres omkring mens folk kneler ned.

BAUGEID:

Mange regner ham for hellig.

GREGORIUS:

En røver, brannstifter og voldtektsmann?!

BAUGEID:

Det sies at det skjer jærtegn ved graven hans. Og at det er sprunget frem en livgivende kilde på stedet der han ble hugget ned.

GREGORIUS:

Det er når jeg hører slike ting at jeg innser hvor stor avstand det er blitt mellom oss, søster.

BAUGEID:

Guds veier er uransakelige, Gregorius. Hvorfor skulle han ikke kunne bruke en røver? Slik han gjorde på korset?

Hele scenen lysner. En stor flokk nonner står og synger på latin på den ene siden av scenen. På den andre siden kommer det en lang rekke av bønder – noen bærer på tønner, andre trekker etter seg en geit eller en ku. De stiller seg i kø foran et bord hvor Klosterets Sivile og Verdslige Ombudsmann sitter og krever inn skatt.

GREGORIUS: (ironisk – peker)

Eller en verdslig skatteoppkrever?

BAUGEID:

Hva vet du egentlig om oss?

(slår ut med hånden den andre veien – mot flokken av nonner)

GREGORIUS:

Jeg trodde ingen fikk forlate klosteret uten spesiell tillatelse?

BAUGEID:

Men hit opp til Bratsbergkirken – hit kommer vi jo fra tid til annen alle sammen – her sitter hele kapitlet – alle søstrene – samlet til møte. For selv om jeg som abbedisse har uinnskrenket makt i alle åndelige spørsmål, må jeg søke råd hos de andre – hos kapitlet – i de mer administrative og økonomiske sakene. Her hjelper vi alle dem som trenger det.

Mens hun snakker har hun beveget seg bort til bordet hvor Skatteoppkreveren sitter. Hun stiller seg bak ham. To nonner slutter seg til henne – en på hver side – som tause vitner.

Her – på Kapitelberget – forhandler vi med dem som av forskjellige årsaker vil gi oss sine døtre som "legsøstre" et stykke tid. Og hit kommer også bøndene og gjør opp sin skyld med oss – alle de som betaler oss skatt for bruken av jord. Her setter vi vårt hellige segl "Sigillum capituli de Gimsoi" på dokumentene.

Tar frem et stort stempel – og stempler hvert papir som legges foran skatteoppkreveren – og som skatteoppkreveren gransker og ærbødig gir videre til BAUGEID.

(roper:)

Lediggang er sjelens fiende! Be og arbeid!

Bøndene som betaler skatt – og som står i den lange køen, sammen med dyr og kornprodukter – og kanskje også fisk og skinnfeller – SYNGER:

Syndens sold er den visse død
Be og arbeid. Arbeid og be! For
i ditt ansikts sved skal du tjene ditt brød
Be og arbeid. Arbeid og be!

Lediggang er sjelens fiende, verdens ondskap har sin rot
i ørkesløshet, dovenskap – og alt som taler Herren midt i mot!
Be og arbeid. Arbeid og be!

Be at Gud må gi deg sterke never
og en rygg som tåler tunge tak
Be til Gud at så lenge
du og dine lever
kan du holde ut å kjempe for den gode sak:
Be og Arbeid. Arbeid og be!

Syndens sold er den visse død
Be og arbeid. Arbeid og be! For
i ditt ansikts sved skal du tjene ditt brød
Be og arbeid. Arbeid og be!

En prest i kostbar prestedrakt kommer inn – løfter hendene. Alle – både bønder og nonner – vender seg mot ham.

Presten: (synger)

Priset være Gud i det høyeste!

Alle: (synger)

Priset være Gud!

Presten snur seg. To korgutter dukker opp på siden av ham. Svinger røkelseskar. Alle som kan toger etter ham ut – dvs inn i kirken. De nynner sangen som bøndene sang ovenfor. Og en kirkeklokke kaller til Høymesse.

Noen av nonnene har overtatt ansvaret for dyrene, trekker dem med seg ut i motsatt retning.

Bare GREGORIUS og BAUGEID blir igjen på scenen.

GREGORIUS:

Jeg ser du hadde viktige forretninger, søster min. Og kanskje ble de mer og mer viktige for deg etter som årene gikk?

BAUGEID: (i forsvar)

Klosteret kan gjøre regnskap for hvert øre. Og alt vi fikk – ble siden brukt – til beste for fattige og trengende. Skam for den som våger å si noe annet!

GREGORIUS: (ler)

BAUGEID: (opprørt)

Dette er mitt liv, Gregorius. Dette er mitt liv!

GREGORIUS: (omfavner henne)

Vi av Dagsætten ... Altfor stolte hjerter – og altfor stive nakker?

BAUGEID: (river seg løs)

Det er forskjell.

GREGORIUS:

Egentlig?

(plutselig alvorlig)

Hva tror du jeg prøvde på? Var det bare egen ære jeg søkte? Kanskje i begynnelsen – la gå. Men siden? Å, nei, søster min – du og jeg – vi vet mye – ikke bare om overmot og ærhjerrighet, men like mye om Trofasthet og Plikt.

Alt det vi fikk gratis – fra vår far. Helt fra vi var to små lorter.Trofasthet. Plikt. Alltid å gjøre: Så godt vi kan!

BAUGEID:

Og gullhjelmen – som du henger slik ved?

GREGORIUS:

Har jeg ærlig fortjent! Like mye som du har fortjent det store abbedissekorset du har dinglende om halsen!

BAUGEID: (vender seg bort fra ham)

Vi ligner hverandre ikke i det hele tatt! Vi er ikke bror og søster annet enn i navnet!

(stamper med foten)

Jeg har ingen del i deg! Vil ikke ha noen del!

(gjemmer ansiktet i hendene og hulker høyt)

GREGORIUS: (hardt)

Og mens du gikk her hjemme og gråt – eller tjente Gud på annen måte – førte jeg krig i Bohuslän, kjempet jeg mot fiendehærer og verget landet vårt på den siste utpost der sør – ved forsvarsverkene i Konghelle.

BAUGEID: (tar seg sammen)

Vi hørte om deg. Hvor modig du var. Og fiender var det jo alltid nok av.

GREGORIUS:

Nå var det helst Håkon jeg sloss mot – Øysteins brorsønn, sønn av Sigurd Munn. Han de kaller Håkon Herdebreid. Men ofte hadde jeg vanskelig for å samle folk!

BAUGEID:

Ikke alle liker kamp og strid så godt som deg, Gregorius! Men du ga deg aldri. Den ros fikk du av verden. En gang hadde Håkon nesten fem tusen mann og du selv hadde bare fire hundre. Likevel nølte du ikke. Det sies at aldri har noen fart djervere ferd. Og en annen gang – det store sjøslaget i Götaelv –

GREGORIUS:

For en gang skyld var det vi som var i overtall! Og Kong Inge var også med!

BAUGEID:

Men Erling Skakke rådet kongen til å vente.

GREGORIUS:

Nå som alltid! Dermed mistet vi den fordelen vi hadde. Og da slaget endelig tok til, ble det lengre og mer blodig enn det kunne ha vært.

BAUGEID:

Du ble såret?

GREGORIUS:

Det var en stavnljå. En entrehake. Ingenting å bry seg om.

BAUGEID:

Og skalden Einar Skulesson diktet en flokk om deg som er kalt Elveviser.

GREGORIUS:

Ja.

BAUGEID:

Skal vi høre den?

GREGORIUS:

Nei!

BAUGEID:

Men du og Erling Skakke ble aldri mer venner.

GREGORIUS:

Jeg vet ikke hvordan det begynte. Jeg tror han mislikte at kong Inge så på meg som sin nærmeste mann.

BAUGEID:

Det er alltid trangt rundt tronen.

GREGORIUS:

Men jeg vet hvor uvennskapet første gang viste seg uten omsvøp. Det var i Bergen ifjor vår. Det blir alltid ufred i Bergen! En dag fikk jeg beskjed om at vår svoger, Halldor Brynjolvsson, trengte hjelp. De sa at det var brutt ut fiendskap mellom ham og Bjørn Nikolasson og at nå hogg huskarene deres løs på hverandre midt på åpen gate! Så jeg la straks i vei. Samtidig fikk også Erling Skakke beskjed. For Bjørn Nikolassen var søstersønn hans.

(ser på henne og trekker på skuldrene)

Det falt fjorten mann den dagen. Ni fikk sin bane med en gang, og fem døde senere av sårene, og mange ble såret.

BAUGEID:

Jeg hørte at kong Inge kom for å skille dere. Men først greide han det ikke, for dere var som ville dyr på begge sider. Og du ropte og ba ham gå vekk!

GREGORIUS:

Etter dette basketaket holdt vi god avstand til hverandre, Erling Skakke og jeg.

BAUGEID:

Har du alltid rett?

GREGORIUS:

Hva mener du med det?

BAUGEID:

Jeg mener akkurat det jeg sier! Har du alltid rett? I alt du gjør? Er det alltid de andre?

GREGORIUS:

Du mener jeg selv hadde skyld i at jeg fikk så mange uvenner?

BAUGEID:

Var du like ren og edel den gangen i Saurbyer også? Da skammet jeg meg over deg – da jeg hørte hva du hadde gjort. At du for frem som en brannstifter og illgjerningsmann! Og så du av alle mennesker!

GREGORIUS:

Det er ikke et minne jeg setter særlig høyt selv heller. Men den gang mente jeg det måtte til.

BAUGEID:

Hvor mange brant inne? Ti ? Tyve? Og du hadde ikke en gang satt fyr på det riktige huset!

GREGORIUS:

Jeg trodde Håkon Herdebrei og mennene hans holdt til på den største gården – men det viste seg at de hadde tatt inn på den minste.

BAUGEID:

Så de berget seg unna – mens uskyldige fikk svi.

GREGORIUS:

Det er lett å være klok etterpå. Særlig siden det ikke førte til noe.

BAUGEID: (hisser seg gradvis opp)

Førte ikke til noe? Førte det ikke til at Håkon svarte med å brenne husene til vår egen svoger – Halldor Brynjolvsson på Vettaland. Og da Halldor løp ut, ble han straks hugget ned. Huskarene hans også. Hver eneste mann. Og førte det ikke til at Sigrid, konen hans – som er vår yngre søster, Gregorius! – ble jaget til skogs i bare nattserken. Førte det ikke til noe? Førte det ikke til at sønnen til en av våre andre søsken – som også var der på gården – vesle Åmunde – sønn av Gyrd Åmundsson og lillesøster Gyrid Dagsdatter – ja, du vet hva som hendte med ham? Han ble røvet Gregorius. De tok ham med seg. Han var bare fem år gammel. Og du sier at det du gjorde ikke førte til noe!?

(synker avmektig sammen)

GREGORIUS: (går bort fra henne – snakker direkte til publikum)

Ikke lenge etterpå døde jeg selv også. Det var en vanskelig tid. Jeg hadde motgang. Og det var lang vei til kong Inge. Han var i Viken. Jeg selv var i Bohuslän.

(bondesoldater begynner å samle seg på scenen)

I de siste juledagene dro jeg fra Konghelle med en stor hær. Vi hadde satt oss fore å møte Håkon til et avgjørende slag ved Fors utenfor Uddevalla. Dit kom vi 13. dag jul og ble der om natten. 7. januar 1161 hadde jeg ottesang der, og etterpå ble evangeliet lest for meg. Det var lørdag.

Også et annet sted på scenen samler det seg en hær – mindre enn den første.

Da vi fikk se Håkons hær syntes vi at det var mye mindre folk der enn hos oss. Så det lovet godt!

BAUGEID: (har samlet seg ,og er kommet etter. Snakker til publikum:)

Det var en elv mellom dem da de møttes, den heter Bevja eller Bäveån. Det var dårlig is på elven fordi flo fra sjøen gikk under isen.

GREGORIUS: (til Baugeid)

Dessuten hadde Håkons folk hogd råker på elva – og måkt snø over dem etterpå, så det var ikke noe å se.

BAUGEID:

Men det visste dere ikke?

GREGORIUS:

Jeg så bare at isen så dårlig ut.

Håkon: (roper fra den andre bredden)

Kom og ta oss, Gregorius. Kom om du tør! Så skal du smake jern!

GREGORIUS:(sier til de nærmeste mennene sine)

Her kan vi ikke fare over. Vi må til brua som går over elva lenger oppe.

(peker)

Soldat: (går frem til ham)

Helt dit opp?

Håkon: (fra den andre siden)

Er du bleik, Gregorius? Sitter motet mest i kjeften på deg?

GREGORIUS:

Isen bærer oss ikke.

Soldat:

Den ser da mer enn god ut!

Håkon: (fra den andre siden)

Er du for gammel, Gregorius? Trenger du å hvile først?

Soldat nr 2: (albuer seg frem til dem)

Hva står på? Hvorfor stanser vi? Fienden er jo like der borte, på den andre bredden!

Håkon: (fra den andre siden)

Hvor lenge skal vi vente?

Soldat:

Han er redd isen vil briste.

Soldat 2:

Pøh! Isen er sikker – og nå ser det jo ut til at vi endelig kan ta knekken på Håkonpakket! Se så lite folk de har! Vi blir nesten tre mot en! Og så svikter motet ditt?

GREGORIUS: (tar tak i ham – setter en kniv under haken på soldaten)

Hva vet du om mot?

Soldat 2: (gir seg ikke så lett)

Jeg sa bare det alle tenker. At det er Håkon du er redd for – og ikke isen!

GREGORIUS: (bistert)

Aldri har folk trengt å klandre meg fordi jeg er redd av meg, og det skal dere ikke trenge å gjøre nå heller! Selv om det er en aldri så uvettig ferd dere vil vi skal legge ut på!

(roper høyt)

Så får dere følge godt etter, da – og ikke bli stående igjen på land. For huske at det er på deres eget råd at vi går ut på dårlig is! Før merket vårt frem!

Soldaten som bærer et merke på en stang går først ut. Deretter følger Gregorius – og så de andre. Musikken forteller at isen knaker og gir etter. De fleste snur derfor. Bare en håndfull følger videre ut.

BAUGEID: (roper)

Gregorius! Du må snu, du også!

GREGORIUS:

Jeg går dit jeg må, Baugeid.

BAUGEID:

Men isen bærer jo ikke!

GREGORIUS faller. Han ligger i en råk og kan ikke komme opp. Mennen viker unna ham, redder seg selv.

BAUGEID:

Bror, Gregorius!

GREGORIUS:

Slik må det bare være. Og ingen kan leve lenger enn de dager som er talt opp til ham.

BAUGEID "løper ut på isen" til ham (i en fold i kappen har hun med seg en blodstenkt pil, som hun kan sette fast i halsen hans).

GREGORIUS: (peker mot Håkons hær)

Se – han som skal gi meg banesåret har allerede spent buen!

Vi ser en bueskytter som spenner buen. Han slipper strengen. Musikk-effekt. I det samme kaster BAUGEID seg ned ved siden av GREGORIUS (og lurer pilen på ham).

BAUGEID:

Neeei!

Når vi ved Baugeids rop igjen retter oppmerksomheten fra bueskytteren og mot de to som ligger i råken – ser vi at GREGORIUS har en blodig pil i strupen.

Alle soldater trekker seg ut av scenen. Men de to søsknene blir liggende. GREGORIUS hviler hodet i fanget hennes.

Kong Inge kommer stavrende inn på scenen. Han gråter og jamrer seg.

GREGORIUS:

Hvem er det som gråter?

BAUGEID:

Det er kong Inge. Krokryggen gråter som et barn.

GREGORIUS:

For min skyld?

BAUGEID:

Fordi du er død.

GREGORIUS:

Hva sier han om meg?

BAUGEID:

Kongen sier at den mann er falt som har vært best mot ham – og mest har holdt landet i hans hånd.

Kong Inge:

Jeg ville fare til Gregorius straks jeg fikk vite at Halldor var drept, for jeg syntes nok jeg kunne vite at Gregorius ikke lenge ville holde seg i ro og la være å prøve på hevn. Men folk her mente at ingenting var så viktig som denne juledrikkingen, og at den ikke kunne avbrytes. Men det vet jeg at om jeg hadde vært der, skulle alt enten gått for seg med større omtanke, eller så skulle Gregorius og jeg ha fart til samme himmelske gjestebud!

(gjemmer ansiktet i hendene)

GREGORIUS:

Hva mer sier han? Sier han mer?

BAUGEID:

Han taler om hevn.

Kong Inge: (tar hendene fra ansiktet igjen)

Selv om jeg ikke er så rask som han, på grunn av min vanhelse, så skal jeg ikke vise mindre vilje! Jeg vil straks fare til møte med Håkon og hans menn, og da skal ett av to hende: Enten skal jeg selv få banesår, eller så skal jeg hugge dem ned alle som en. Og likevel – likevel kan en mann som Gregorius Dagssønn fra Skida aldri bli fullhevnet.

(går tvers over scenen og ut på den andre siden)

GREGORIUS:

Blir jeg hevnet?

BAUGEID:

Du burde ha annet å tenke på!

En ny skyggeskikkelse dukker opp et stykke borte.

GREGORIUS:

Kommer han tilbake?

Søster Tuva: (nå ser vi at det er henne)

Mor Begeda – det er snart morgen.

BAUGEID:

Jeg vet det, søster Tuva. Men takk likevel – for at du minnet meg på det.

BAUGEID reiser seg og går bort til Søster Tuva, som står der liket ligger – for NB! Nå ligger "Gregorius" der. Det er selvfølgelig bare en dukke, som ble lagt der i smug under den siste kampen ved elven.

BAUGEID og Søster Tuva står stille sammen og ser på liket.

GREGORIUS slutter seg til dem. Ser ned på seg selv, der han ligger død – med gullhjelmen på brystet.

Søster Tuva: (mens BAUGEID og GREGORIUS stiller seg ved siden av henne)

De sier han var den største høvding landet vårt noen gang har hatt.

(ser på BAUGEID, venter på en reaksjon fra henne, men får ingen. Korser seg og skynder seg ut av scenen)

BAUGEID:

Hun vil ha meg til å si at jeg er stolt av deg.

GREGORIUS:

Det skal du få slippe.

(griper likets ene hånd)

Kjenn så kald jeg er.

BAUGEID: (kjenner hun også)

Ja.

GREGORIUS:

Kald og stiv... Og når solen står opp, må vi ta avskjed, søster. Han som skal hente meg er her allerede. Se.

Peker på en ny skygge – en diger skikkelse. (Helst går skuespilleren på stylter, så stor bør han være. Og han bærer hvit maske)

(roper:)

Er du kommet for å hente meg?

Skikkelsen svarer ikke, men vagger nærmere.

(til BAUGEID:)

Kommer jeg til himmelen, søster?

BAUGEID:

Det kan ingen vite.

GREGORIUS:

Ikke du en gang? Jeg mener: For din egen del?

BAUGEID: (ryster på hodet)

Skikkelsen/Døden:

Det er snart dagen og timen.

(stanser og venter)

GREGORIUS: (til BAUGEID)

Vil du be for meg? Be om at vi to kanskje kan møtes... også siden... en gang?

BAUGEID:

Jeg har bedt for deg i hele natt, Gregorius.

BAUGEID :

(synger)

Hvem står foran hjertets port og banker
– roper vårt navn som et såret dyr?
Natten har svarte tanker

GREGORIUS :

(synger – men en helt annen melodi?)

Min vei har vært min egen, jeg har stukket kursen selv
Jeg har vært min egen herre – fri – og ingen annens trell

BAUGEID:

(tenner et stort lys)

Så tenner vi et lys. Et lys for alle dem.
Som gikk seg vill i verden og mistet veien hjem.

Hvem står foran hjertets port og gråter
– roper vårt navn som et såret dyr?
Natten har mange gåter.

GREGORIUS:

Jeg har stolt på egne krefter, vært meg selv i alt jeg møtte
Aldri trengt å låne skulder eller bedt om andres støtte

BAUGEID:

(tenner enda et lys)

Så tenner vi et lys. Og lyset er for ham
som gikk seg vill, vi ber at han en gang må finne fram.

Hvem står foran hjertets port og klager
– roper vårt navn som et såret dyr?
Natten er full av plager.

GREGORIUS:

Jeg er alene her – det er blitt sent – og det er kaldt
og mørket står som svarte vegger over alt

BAUGEID:

(tenner et tredje lys)

Så tenner vi et lys. Et lys for deg og meg
Vi trenger alle lys, så vi kan gå den rette vei

GREGORIUS:

Øynene renner, fulle av vind.

BAUGEID:

Hvem står foran hjertets port med latter
– roper vårt navn som en jubelsang?

GREGORIUS:

Kan jeg gå inn?

BAUGEID:

Natten er omme og Dagen har funnet oss
– funnet sin sønn og sin datter.

BEGGE:

Det har vi lov å håpe at vil skje – en gang!

GREGORIUS: (tar seg til brystet og ynker seg)

Hvis jeg bare ikke hadde hatt så vondt for å trekke været.

Døden:

Det er flere dager siden du sluttet å puste, Gregorius.

GREGORIUS:

Jeg sier bare at det kjennes tungt, du svarte fugleskremsel!

Døden slår ut med hånden. Inn danser et underlig følge. Det er gjenferdene av Vatnorm, Alfhild, Lille Gunnar, Dag Eilivsson – og Sverre. Men ennå danser de et stykke borte fra GREGORIUS og BAUGEID.

GREGORIUS: (til BAUGEID – uten å se dit Døden peker)

En siste ting må jeg be deg om. Jeg har ingen arvinger. Ingen som bærer navnet mitt videre. Kan du – og søstrene – ta hånd om Bratsberg?

BAUGEID:

Klosteret takker for gaven, Gregorius.

GREGORIUS:

Tenn lys for meg, Baugeid.

BAUGEID:

Så lenge jeg lever.

Gjenferdene er kommet nær. Nå danser de rundt båren. Langsomt og med vridde bevegelser.

GREGORIUS:

Der er bror Vatnorm – der er Alfhild og Gunnar – der er vår far. Skal jeg bli som dem?

BAUGEID: (kjenner Sverre. Roper til ham)

Og Sverre!

Døden:

Han hører deg ikke. Ikke i natt. For han er din synd – ikke din brors. Men de andre kan både høre og tale, Gregorius. Snakk til dem! De lengter etter å kunne snakke med deg!

GREGORIUS vakler og tar seg til brystet igjen. Holder på å falle.

En av skikkelsene går ut av dansen og støtter ham opp.

Det er Alfhild.

GREGORIUS:

Takk.

Alfhild:

Jeg ville alltid ha støttet deg. Om du bare hadde gitt meg lov, Gregorius.

Den lille gutten Gunnar løper også frem til ham.

Gunnar:

Jeg vil også hjelpe deg, pappa.

Gregorius vakler og hiver etter pusten, faller nesten. Men Gunnars hånd er nok til å holde ham på bena.

Alfhild:

Men du trengte aldri hjelp. Ikke av noen.

Både Alfhild og Gunnar blir stående og holde i GREGORIUS, som likevel har er ustø og tungpustet. Nå slutter også Dag seg til dem.

Dag:

Her er også min hånd!

Vatnorm: (også han støtter ham nå)

Og min, Gregorius.

GREGORIUS: (alle holder ham, men han skjelver og rister mellom dem. Roper til Døden:)

Hvis jeg allerede er død, hvorfor skal du plage meg slik?

Døden:

Det er ikke jeg som plager deg, Gregorius.

GREGORIUS: (hest)

Du lyver! Brystet mitt greier ikke mer. Lungene mine går i stykker. Hjertet mitt sprenges!

Døden: (peker på Gullhjelmen som ligger på brystet til liket!)

Så ta bort det som tynger deg! Kast det av!

GREGORIUS vakler bort til liket av seg selv. Ser ned på seg selv. Griper om gullhjelmen. Nøler. Ser på de andre. Tar seg enda en gang til brystet. Så griper han hjelmen og løfter den bort fra liket.

Døden:

Du trenger den ikke mer.

GREGORIUS: (retter seg opp, Smerten i brystet er borte. Han står støtt)

Nei – jeg trenger den ikke.

(rekker den mot Vatnorm)

Vil du ha den, bror?

Vatnorm:

Heller ikke jeg har bruk for den, Gregorius. Ikke der jeg nå ferdes.

Musikken og dansen starter igjen. Gjenferdene danser bort. Men Døden blir stående. Og BAUGEID står igjen ved siden av GREGORIUS.

BAUGEID:

Har de tilgitt ham?

Døden:

De har tilgitt ham.

GREGORIUS:

Alle sammen?

BAUGEID: (faller på kne foran GREGORIUS)

Så vil også jeg tilgi deg. Men mest av alt trenger jeg at vi tilgir hverandre.

GREGORIUS: (reiser henne opp)

Du var alltid den jeg minst ville miste, søster.

BAUGEID:

Og du var alltid den jeg beundret, bror – blant alle menn. Nå kan jeg endelig si det.

GREGORIUS: (har hele tiden stått med gullhjelmen i hånden. Nå legger han den forsiktig på marken)

Selv uten gullhjelm?

BAUGEID:

Ja – enda mer nå!

De står stille sammen, ser på liket – begge tier.

BAUGEID:

Jeg tror enhver fortelling om oss, slutter med stillhet.

GREGORIUS:

Og om enhver fortelling vil vi si: Det var ikke slik det hendte. Ikke helt.

BAUGEID:

Men det kunne vært. En gang. For lenge siden. Her i gamle Skida.

Gutten Gregorius og ungpiken Baugeid (som vi husker fra første akt) løper leende inn på scenen.

Gutten Gregorius:

Vent på meg, Baugeid. Du løper så fort!

GREGORIUS:

Jeg klarte aldri å ta deg igjen.

Gutten Gregorius:

Vent da vel!

BAUGEID: (ser alvorlig på ham)

Jeg mente ikke å løpe fra deg, Gregorius. Livet bare ble slik.

Dag Eilivsson:

Der fanget jeg dere – begge to!

(De løper rett i armene hans)

Store ting har jeg drømt for dere, barna mine. Store ting – for dere begge to!

Det lille "skygge-følget" danser inn igjen – hånd i hånd – på en rekke. (Slik at vi tenker på gamle stikk fra Dødsdansen.) Nå går Døden foran dem.

Alle: (synger)

(På)
Kapitelberget i måneskinn
En flokk av skygger dansen trår
fra gammel tid blåser ord med vind
hør fløytene spiller og trommene slår

Vår egen saga lever her
i hver en sten, i gress og trær

Så lenge Skien by består
vil den som har et åpent sinn
få høre i nye tusen år
et ekko av latter, et minne om gråt
– og lyden av svake trinn

Søster Tuva løper inn, bort til BAUGEID.

Søster Tuva: (neier dypt for henne)

Det er morgen, mor Begeda. Våkenatten er over!

Alle andre skuespillere kommer inn: (synger de også)

Det drømmespill vi gjøglet her
er spilt til en slags ende
Med sminke og teaterklær
vi viste deg kan hende:
Vel er der snart gått tusen år
men de som her fikk slag og sår
var ikke annerledes enn
oss selv, enn deg og meg, min venn!

GREGORIUS slutter seg til de dansende gjenferdene.

Men BAUGEID går ut av rollefiguren, er seg selv som skuespiller.

Skuespilleren som var BAUGEID: (synger ikke, men SNAKKER)

Figurer vi klippet fra Skiens historie
Noen bar pukkel og andre bar glorie
Sammen de viser hvor lite vi vet
om liv og død – og om kjærlighet.

Plutselig stillhet fra musikken.

Bare en taktfast tromme og svak liturgisk nynnen.

Soldater og nonner lager et slags opptog.

Løfter opp "liket" (dvs dukken) – og bærer det ut av scenen.

Alle som er igjen:

(synger)

(På)
Kapitelberget i måneskinn
En flokk av skygger dansen trår
fra gammel tid blåser ord med vind
hør fløytene spiller og trommene slår

Vår egen saga lever her
i hver en sten, i gress og trær

Så lenge Skien by består
vil den som har et åpent sinn
få høre i nye tusen år
et ekko av latter, et minne om gråt
– og lyden av svake trinn

(Kan eventuelt gjentas – ved at alle kommer inn som seg selv, dvs som skuespillere, og synger, før de tar imot applaus)