|
Gullhjelmen 2. akt Vi er igjen tilbake i krypten under kirken på Kapitelberget. GREGORIUS ligger urørlig på båren. BAUGEID er på kne foran ham. Ber en mumlende bønn. Det høres svak sang fra nonnene i kirkerommet over dem. Søster Tuva kommer forsiktig inn med to brennende lys. Søster Tuva: Mor Begeda, skal jeg tenne flere lys? BAUGEID: Det er godt som det er, søster Tuva. Ha ingen bekymringer. Søster Tuva setter fra seg de to lysene likevel. Neier. Og går. GREGORIUS reiser seg opp igjen. GREGORIUS: (ser seg raskt omkring) Er det noen her? BAUGEID: Det var bare en av søstrene. Men jeg trodde ikke du – GREGORIUS: Se – der! Der borte! BAUGEID: Det er bare lysene, som kaster skygger. GREGORIUS: Svar! Hvem er du? BAUGEID: (speider med hånden for pannen) Jeg ser ingen ting. En skikkelse ler lavt i halvmørket. GREGORIUS: Hører du ingenting heller? BAUGEID: Bare nonnene som synger. I kirken over oss. Skikkelsen trer frem, mørk og utydelig. Skikkelsen: Gregorius? GREGORIUS griper et stort krusifiks, som Baugeid har lagt på brystet hans. GREGORIUS: (holder krusifikset foran seg) Er du en engel – eller er du en djevel? (reiser seg fra båren, tar noen nølende skritt) Vis deg for oss! BAUGEID: Det er ingen andre her. (prøver å stagge ham, men han skyver henne bort) Skikkelsen kommer inn i lyset og blir tydelig. Skikkelsen: Kjenner du meg ikke igjen – bror? GREGORIUS: Vatnorm? Skikkelsen/Vatnorm: Jeg har vært død lenger enn deg. GREGORIUS: Hva vil du? Skikkelsen/Vatnorm: Forsones med deg. GREGORIUS: Forsones? Skikkelsen/Vatnorm: Vet du hvordan det er å henge fast? Alltid henge fast? BAUGEID: Nå ser jeg deg, Orm. Nå ser jeg dere, begge to! Skikkelsen/Vatnorm: Jeg har ventet på deg, lillebror. Hele tiden har jeg ventet på deg. BAUGEID: Hvorfor har du ventet, Orm? Hvem har hindret deg i å vandre videre? Skikkelsen/Vatnorm: (peker) Han! Han har hindret meg! GREGORIUS senker krusifikset, går nølende frem mot Vatnorm. Skikkelsen/Vatnorm: (åpner armene mot ham) La oss omfavne hverandre, bror. Slik vi skulle gjort mens vi levde. Like før GREGORIUS og Vatnorm kan omfavne hverandre, slukkes alt lys i en serie store, blå blaff – og i denne blafrende lyshvirvelen forsvinner Vatnorm. GREGORIUS: (roper) Baugeid! Hjelp meg! Når lyset blir normalt igjen, ligger GREGORIUS på kne. BAUGEID står ved siden av og stryker ham over håret. De to er alene i krypten igjen. BAUGEID: Du var for stolt og egenrådig, Gregorius. Du ville være først og best – i alle ting. Du så ham ikke. Den gang han levde. GREGORIUS: Men må vi angre oss – i all evighet? BAUGEID: Det hender at noen brødre må det. Slik er det bare. GREGORIUS: Har ikke du også noe å angre? (med brodd) Eller er du for hellig? BAUGEID: Vi har alle vårt, Gregorius. Under de siste fire replikken har det lysnet omkring dem. Og lydbildet endres. Pausen er blitt benyttet til å skape scenen om til en gate i Bjørgvin. Nå ser vi folk som driver på med de forskjelligste sysler. Barn leker. Og vi ser alle slags håndverkere i arbeid: skomakere, snekkere. Et sted er en smed i ferd med å sko en hest! (Osv. Mulighetene er legio!) GREGORIUS samler seg, retter ryggen igjen. GREGORIUS: (slår ut med hånden) Velkommen til Bjørgvin, søster min. Rekk meg gullhjelmen. BAUGEID: (nøler – men gir ham den likevel) Så i Guds navn, da. GREGORIUS: (setter den på hodet) Aldri bar jeg den mer stolt – og med større rett – enn her! De to går ut i "gaten" – vandrer langsomt omkring. Kong Sigurd er kommet allerede, ser jeg. (bukker høvisk for en stor og sterk mann, med brunt hår – staselig å se til. Det eneste stygge på ham er munnen, ifølge Snorre) BAUGEID vil hilse, hun også. Men GREGORIUS stanser henne:) Du er usynlig, søster min. Du har aldri vært her. Dette er min drøm. BAUGEID: (tar seg i det) Jeg vet. Dette er bare noe jeg har hørt av andre. Sigurd svarer på hilsenen med et kort, likegyldig kast med hodet. Han står sammen med et par av sine menn og seks kvinner. Han beføler dem uhemmet – og de ler overgivent. Plutselig kommer to unge gutter hinkende og haltende. De to guttene: Kongen kommer! Gjør vei for kongen! Kongen kommer! Guttene gjør seg til – skjærer grimaser – og hermer tydeligvis en krøpling. GREGORIUS griper etter dem, men de hinker unna med et flir. I det samme kommer den virkelige Kong Inge langsomt inn på scenen – støttet av en tjener. Og GREGORIUS vender sin oppmerksomhet mot Inge istedet. Men vi som er tilskuere legger merke til at kong Sigurd Munn gir hver av de fleipende guttene en mynt – blunker gottende til dem – og sniker seg ut av scenen sammen med lattermilde kvinner. Kong Inge: (blid og vennlig, slik han alltid ble beskrevet) Gregorius Dagssønn. Så rakk du frem i tide. Som vanlig. Kongen har vakkert ansikt. Gult og krøllete hår. Han er liten av vekst, men kan nesten ikke gå alene, så vissen er den ene foten hans. Og han har en pukkel både på ryggen og på brystet. GREGORIUS: Jeg vil alltid være der kongen vil ha meg. Konge Inge: Hvis alle var like trofaste som du... (omfavner ham) Kom, min venn. Kong Inge vandrer videre. Nå har han sin tjener til å støtte seg på den ene siden, og Gregorius på den andre. Samtidig setter Kong Sigurd Munn og hans løsslupne følge av kvinner og menn i gang en organisert baktalelse av Kong Inge – noe som nærmest må kalles et KÁNONAKTIG HVISKEKOR. (Eventuelt akkompagnert bare av rytmeinstrumenter?) Talekor: (kánonaktig) Han? Skal han? Skal han der? Skal han derre? Ham velger vi bort GREGORIUS: (mens talekoret hele tiden går videre) Er det noe nytt fra dine to brødre? Kong Inge: (mens talekoret hele tiden går videre) Jeg kom hit i beste mening. Men Sigurd og Øystein vil annerledes. (bittert) Og selv om jeg er dårlig til bens – så har jeg både øyne og ører! GREGORIUS: (hissig) Hvis de vil ha kamp, så la dem få det! La oss feie hele hurven på sjøen! Talekoret: (som hele tiden har ligget under – nå vokser det igjen) Skal en feig og stakkars usling Ham velger vi bort Kong Inge: (følger rett på Gregorius replikk) Rolig, min venn. Først må vi søke andre veier. GREGORIUS: Herre Konge – har vi ikke søkt langs de veiene i – hvem-vet-hvor-mange-år? Kong Inge: Så skader det ikke om vi søker enda en dag! (klapper Gregorius på armen) Sigurd og Øystein ønsker et møte mellom bare oss tre brødre. Men jeg vil ha vitner. For nå vet jeg hva de vil foreslå. Og jeg vil at alle skal få høre hvor skammelig de bærer seg ad. Derfor har jeg latt blåse til tings! På Holmen. Tre hornblåsere dukker opp på tre forskjellige steder. Blåser til samling. Samtidig tar tre soldater de tre bannerne – som vi husker fra side 29 i manus! – løfter dem fra de tre bannerholderne og bærer dem til det sted på scenen som de på denne måten markerer som Tingstedet. Folk begynner langsomt å samles. Den samme tjeneren som støttet Kong Inge i scenen foran, dunker en lang stav i marken. Straks blir det absolutt stille. Tjener: Tinget er satt. (løfter staven) Kong Inge vil tale. Kong Inge: Mine to brødre har bedt om et møte her i Bjørgvin – for at vi skal kunne forlikes. En tilhører: På høy tid! Bifallende mumling fra tilskuerne. Vi legger merke til at Sigurds folk har stilt seg innerst i kretsen. Men vi ser også at GREGORIUS har manøvrert seg selv og sine folk like bak dem – klare til å gripe inn. Kong Inge: Men nå som jeg har fått vite hva de foreslår… så kan det slett ikke kalles noe forlik. Annen tilhører/en av Sigurds menn: Hva vil du ellers kalle det? Kong Inge: Jeg vil kalle det en hån! Jeg vil kalle det en krenkelse! For hva sier disse mine to eldre brødre? (peker mot Sigurd og Øystein) De sier jeg er krøpling – Tredje tilhører/en av Sigurds menn: Ja – og hva så? Kong Inge: – og jeg vet at jeg er krøpling. Men de sier mer! De sier at de to alene er verdige til å bære kongsnavn. De sier at en mann som er så syk som jeg, heller burde holde sengen enn sitte på en trone! Fjerde tilhører/en av Sigurds menn: Stemmer det ikke – eller? GREGORIUS: (tar et kraftig tak i siste tilhører og roper til alle) Den neste som viser forakt for kong Inge, vil måtte svare for meg og Skida-mennene – etterpå. Kong Inge: Mine kjære brødre sier jeg bør nøye meg med en to-tre gårder – en såpass stor eiendom at jeg kan brødfø tredve mann – men ikke flere. Det er all den hird de vil unne meg. Men selv… selv vil de dele resten av landet mellom seg! Urolig og overrasket mumling fra tilhørerne (peker på Øystein) Stemmer ikke dette, Øystein Haraldsson! Men det er Sigurd Munn som svarer… Kong Sigurd: Nei! Det er løgn! Ingen av oss har fremmet et slikt forslag! (peker på GREGORIUS) Det er en løgn som denne forbannede Bratsbergmannen har diktet opp! GREGORIUS: Har jeg?! Kong Sigurd: For å skape splid mellom brødre. Slik du alltid har for vane! (spytter) Tvi! Kong Inge: Bror Sigurd – bror Øystein. (løfter hendene beroligende) Dette er vilkår jeg aldri kan gå med på. Og jeg ber om støtte fra alle frie menn som er samlet på tinget. (ser seg rundt) Er dere med meg? Noen roper bifallende helt av seg selv – mange nøler, men Skidamennene "overtaler" de fleste andre til også å rope et rungende JA! Kong Inge: Jeg takker tinget. Men ser også – med ikke liten sorg – at striden mellom oss tre kongsbrødre ennå ikke har funnet noen rimelig løsning. Kong Øystein: (som hittil har tiet) Noe vi beklager minst like mye som deg – bror. (hilser kort, snur seg og går) Kong Sigurd: (tett opp til ham) Og hvis skyld er det? Hvem er det som forgifter deg med all sin tusseprat? (mot Gregorius igjen ) Gregorius – du som mener deg så stor en høvding at du kan bære gylden hjelm? Vokt deg! GREGORIUS: Meg skremmer du ikke, Sigurd Munn. For min del kan vi kjempe når og hvor du vil! Kong Sigurd: Den dagen jeg slår hjelmen av deg, skal du passe hodet ditt – så det ikke ryker det også – i samme slengen! (snur seg demonstrativt og går sammen med alle sine menn) Scenen løser seg opp. GREGORIUS finner tilbake til BAUGEID. BAUGEID: (rett på kong Sigurds replikk) Ja, slik fikk jeg høre det fortalt av folk som hadde vært med deg, Gregorius. De sier du gjorde manns arbeid den dagen – og at kong Inge takket deg etterpå. GREGORIUS: (klapper i hendene) Han burde slått tilbake – med en gang – slik jeg rådet ham. BAUGEID: (ryster på hodet) Gregorius... GREGORIUS: (snur seg og peker) Så hadde vi kanskje vært spart for det som hendte dagen etterpå. Vi ser en av Skida-mennene (Sverre) bli stukket ned med kniv på åpen gate – og selv om mange prøver å stanse ham, ser vi at drapsmannen greier å flykte. GREGORIUS og BAUGEID løper mot stedet hvor Sverre ligger. BAUGEID kjenner igjen sin "ungdoms-forelskelse". BAUGEID: Nei! (slår seg for munnen) Nei! Ikke ham! GREGORIUS: Jeg vet du kjenner ham, søster. BAUGEID: (bøyer seg over den døde, trekker kniven ut av ham, får blod på hendene) Jeg husker – jeg hørte – at han døde slik. Og jeg husker hvor gjerne jeg skulle ha vært hos ham. (slipper kniven. Den faller klirrende mot gaten) GREGORIUS: Nå er du her. BAUGEID: Og kan ingenting gjøre. GREGORIUS: (vi ser at hun gjør alt han nå sier) Du kan lukke øynene hans – Folde hendene over brystet – Det er alltids noe. BAUGEID: Han het Sverre. Hvis alt hadde vært annerledes... kunne det vært oss to. GREGORIUS: Men da vi førte liket hjem til Skida, var det en annen som gråt mer over ham. Og to barn fulgte ham til graven. (hardt) Slik var det. BAUGEID: (vil gjenta seg selv) Hvis alt – GREGORIUS: (avbryter henne) Hvis alt hadde vært annerledes – ville månen vært en grønn ost, søster min! En flokk soldater løfter liket opp og bærer det med seg. GREGORIUS går i spissen for dem. BAUGEID står og ser etter dem. GREGORIUS: (roper tilbake til henne) Velger vi livet. Eller velger livet oss? Kan du svare meg på det? BAUGEID: (for seg selv – lyset dempes overalt ellers. Vi ser bare henne) Nei, Gregorius – det kan jeg ikke. (ser seg rundt – ser på publikum) Det tror jeg ingen kan svare på. Kan dere? (inn i fortellerrollen igjen) Min bror ville straks hevne drapet. Men kong Inge og mange andre rådde ham fra det. De sa det var spent nok i byen slik det var. Og merkelig nok hørte han på dem. Men to dager senere skjedde det enda et drap. Nå var det en av kongens egne hirdmenn som ble hugget ned. Og liket ble funnet av kongens mor – Ingerid – da hun kom fra aftensang. Enda en gang ville Inge – og de fleste – vente og se... Men kongens mor var rasende, sies det. Og Gregorius – ja, han var ikke lenger til å styre. Lys opp på Kong Inge som sitter på en slags tronstol omgitt av sine nærmeste menn – og sin mor. GREGORIUS: Konge – gi oss lov til å slå tilbake! Jeg har hundre våpenføre menn som bare venter på et tegn fra deg. En annen lendmann: (lavt og overtalende til kongen) Tror du ikke Sigurd vil gi bot for ugjerningen? Og er det ikke best slik? Kongsmor Ingerid: (som jo er svensk prinsesse) Du er ingen stor konung, min son – varken på det ena eller det andra viset! – om du ikke omdelbart slår tilbaka – när din egen huskarl huggs näd! Kong Inge: Mor! Kongsmor Ingerid: Maktar du värkligen at sitta stilla – mens dina hirdfolk slaktas for ögonen på dig – en efter en – som får och svin och som herrlösa hundar? GREGORIUS: Dronning Ingerid har rett! De vil ta først den ene, så den andre av oss. Og når de ser at du ingenting gjør, så vil de snart ta hele kongenavnet fra deg! (vender seg til de andre i kretsen) Hva så enn de andre lendmennene dine sier, konge – nå vil jeg ikke vente lenger! I natt skal Sigurd Munn og jeg gjøre en handel – og den handelen får gå som den kan! Kong Inge: Må du alltid være så brå, min venn? Og full av ville safter? GREGORIUS: Med respekt, Herre konge – din helse er det dårlig stell med. Det har jeg visst lenge. Men at du heller ikke har mot og vilje – hverken til å holde deg selv eller dine venner oppreist – det visste jeg ikke! Flere andre lendsmenn:(en av dem vil til og med trekke sverd) Slik taler man ikke til en konge! Kong Inge: (vinker avvergende med hånden – og nikker) Jo – slik taler man, hvis kongen trenger å høre det! Og denne trengte det. (tjener hjelper ham opp) Hent hjelm og brynje! GREGORIUS slår seg på brystet med knyttneven og gjør en rask knebøyning for kongen. Kong Inge: Gregorius Dagssønn har rett. Jeg har rodd unna lenge nok. I natt skal stålet avgjøre mellom Sigurd og meg. Skjebnesvanger musikk ruller gjennom luften. BAUGEID: (roper Gregorius til seg) Det er nok, Gregorius. Jeg vil ikke mer. GREGORIUS: (kommer bort til henne igjen – lyset dempes på de andre) Får jeg ikke vise deg mitt største øyeblikk?! BAUGEID: Det har vært nok kamp og strid, bror. (trett) Og jeg vet jo hva som skjer. Dere finner kong Sigurd og mennene hans i en skjenkestue – GREGORIUS: (ivrig) I gården til Sigrid Sæta. BAUGEID: Og der – GREGORIUS: Der faller vi over dem fra tre kanter! Lyd: Kamplyder – arrangert slik (sammen med lyset) at det virker som om huset man angriper er kirkemuren. Sigurd og hans folk skjøt på oss fra loftsgluggene. De brøt ned ovnene og kastet steinene på oss! Ti- tolv mann løper mot muren. Noen holder skjold over hodet. Frem og tilbake stormer de. Mange fikk banesår. BAUGEID: På vår side? GREGORIUS: (utålmodig) Fire. (roper til dem som stormer frem og tilbake) Kom – nå sprenger vi porten! GREGORIUS løper selv sammen med dem mot "porten" – brølende som et villdyr! Lyd: Knaking og braking. En port som sprenges! En flokk av Sigurds menn hopper ned fra muren og overgir seg. GREGORIUS: (roper til Baugeid) Sigurds folk forlot ham. De ba om grid. Og grid fikk de. Men Sigurd selv – (peker) Se! Der er han! Kong Sigurd står oppreist på toppen av muren – løfter et skjold av gull. Kong Sigurd: (roper) Lån meg øre! Gi lyd! GREGORIUS og de andre angriperne svarer med et samstemt, fiendtlig brøl. Men så hør hva jeg har å si! Nytt brøl fra angriperne. Kong Sigurd huker seg ned og forsvinner bak muren – for nå er det kommet bueskyttere – og de skyter svermer av piler mot stedet der kongen sist sto. GREGORIUS: (ler – og roper til Baugeid) Har du sett slik snøføyke, søster! Plutselig stopper "snøføyka av piler" – for Kong Sigurd og en såret hirdmann kommer inn på scenen. Kong Sigurd: Jeg ber om grid! For meg selv og min hirdmann! Kong Inge støttes inn i lyset. Kong Sigurd får øye på ham. Bror Inge! Spar oss! Jeg bønnfaller deg! Kong Sigurd og hirdmannen går ned på kne – åpner armene, som til en omfavnelse. For vår fars skyld! Vi ser at Kong Inge nøler. GREGORIUS gir barskt tegn til to av sine menn – de har øks – og går langsomt mot Sigurd og hirdmannen. Bror! GREGORIUS fanger blikket til Kong Inge – knytter begge nevene hardt, hardt. Kong Inge: (får mot fra Gregorius) Hugg dem ned! (snur hodet raskt bort, straks han har sagt det. Vil slippe å se) De to Skida-mennene løfter øksene til hugg. Blackout – om mulig! – og vill musikk. Lys opp på GREGORIUS og BAUGEID, som har flyttet seg et annet sted. GREGORIUS: Dette skjedde fjorten dager før jonsok. Jeg husker det var en fredag. Kong Sigurd ble jordet ved Kristkirken. Jeg fikk skipet hans. Kong Inge gjorde meg til sin første mann. BAUGEID: Hadde du ikke vært det lenge allerede? GREGORIUS: Nå ble jeg utnevnt til Forstander for landsstyret – jeg hadde rett til å styre landet – i kong Inges navn. Og jeg hadde tillatelse til å bruke av kongens midler så mye jeg ville og til det jeg fant nødvendig. BAUGEID: Alle i Skida var stolte av deg, Gregorius. Selv i klosteret på Gimsøy ble det snakket om deg. Nesten altfor mye. Jeg hysjet på dem. Men jeg hørte det alle steder. GREGORIUS: Og du selv? BAUGEID: Jeg forsøkte å gjøre Guds vilje. GREGORIUS: Hva er det for svar? BAUGEID: Jeg prøvde å leve i en verden hvor fred var det største. GREGORIUS: Tror du ikke jeg også ønsket fred? BAUGEID: (ser forskende på ham) Jeg vet ikke. Gjorde du – Gregorius? Egentlig? GREGORIUS: Fred kommer ikke av seg selv! BAUGEID: Bare Gud kan gi oss fred. GREGORIUS: Men det hender han trenger litt hjelp! BAUGEID: Sann fred kommer innenfra. GREGORIUS: Kan du si – som lever bak trygge klostermurer. (ny tanke – sukker tungt) Men det burde endt annerledes der borte i Bjørgvin. BAUGEID: (giftig) Fikk du ikke slått mange nok ihjel? GREGORIUS: (overhører henne) Fordi... to – eller var det tre – dager senere kom Kong Øystein tilbake – med tredve skip. Nå hadde han også Håkon med seg – sin brorsønn. BAUGEID: (fremdeles spydig) Og du ville slåss? GREGORIUS: (tydelig irritert nå) Ja, jeg ville det – hellige mor Begeda. Jeg ville at vi skulle sette seil og gå imot dem. Få en slutt på det hele. Vi hadde mange nok skip, vi også. (ser på henne) Og jeg tror vi ville seiret. Ja – ved Gud – jeg vet vi skulle knust dem! (roper ut i mørket) Kong Inge! La meg få møte dem ved Askøy! Aldri har det vært mer gunstig for oss – og en slik anledning kommer kanskje aldri igjen! (venter, lytter – sukker tungt og ser ned) BAUGEID: Men han ville vente? GREGORIUS: (oppgitt) Han ville vente og se... BAUGEID: Men ble det ikke tross alt et slags forlik? GREGORIUS: (geiper) Et slags. BAUGEID: Vi kunne alle se at du var skuffet – da du omsider kom hjem – til Bratsberg og Skida. Scenen lysner. Man har snudd litt på bymotivet, så godt man har kunnet. Nok til å skape illusjon av at vi nå ikke lenger er i Bergen, men i Skien. GREGORIUS og BAUGEID går langsomt ned "gaten". Passerer handelsmenn og sjøfolk – bakere og bønder. GREGORIUS: Øystein holder hus i Viken. Det er kort vei mellom ham og meg. Og jeg stoler hverken på ham eller forliket. Inge Krokrygg og resten av hirden er langt borte. De holder vinter i Nidaros. Her i Skida må vi stole på oss selv. Vi må hele tiden være på vakt. En baker: (til lærlingen sin) Ser du der, gutt! Der går Østlandets ukronte konge! Lærlingen snubler og setter hele ansiktet i et fat med mel. Skomaker: (til bakeren) Og søstra hans er abedisse ute på Gimsøy. Lærlingen: (hvit i ansiktet) Abbe-hva-for-no-disse? Baker: Det heter bare sånn. Det er sånne nonne-greier som du ikke skal bry deg med. Tørk heller fjeset ditt og bli ferdig med deigen! En som bærer planker: (til baker og skomaker) Høvdingsetet på Bratsberg er sentrum for alt politisk liv her i landet, sies det. Skomaker: Sier'u det, sier'u det? GREGORIUS og BAUGEID går naturligvis uforstyrret av denne og eventuelt andre og tilsvarende samtaler og hviskinger. BAUGEID: (tar inn bylivet) Skida har vokst siden fars tid. GREGORIUS: Ja, byen har vokst. Han ville vel knapt ha kjent seg igjen. Ved bryggene ligger det skip både fra inn- og utland. De kommer med korn og salt. Og vi gir dem brynesteiner og tømmer tilbake. Vi ser folk arbeide med tømmer. Hugger til planker og bjelker. NB. Alt skjer kun ved hjelp av øks. Andre laster på vogner/ sleder. (FOR NB! HUSK AT DET ER VINTER!) Det er jo her hos oss nesten alle Telemarks tømmerstokker ender! Men det er tungt arbeid å kløve dem til bord og sperrer. Og godt håndverk! Scener fra byliv fortsetter som bakgrunn for samtalen BAUGEID: (nesten uten pause) Klosteret har også vokst. Nå planlegger vi enda en kirke. GREGORIUS: Enda en? I tillegg til Kapitelberget og den på Gimsøy? BAUGEID: Jeg har lenge drømt om en kirke ved Hakesteinsfaret. Der bøndene venter på båtskyss over Hjellevannet og inn til byen. (ser fort opp på GREGORIUS) Stedet ligger på vår egen eiendom. GREGORIUS: (spydig) Ja, Guds utvalgte folk får stadig rike gaver – hver gang en stakkars kakse ligger for døden… BAUGEID: Og hver gave vi får, blir brukt til velsignelse for alle mennesker. Det vet du, Gregorius! (sukker) Men Hakesteinskirken kommer nok ikke i min tid, nei... (plutselig ler hun og peker) Der borte ser jeg en du kjenner! En liten gutt løper gledestrålende mot GREGORIUS. Den lille gutten/Gunnar: Pappa! Pappa! GREGORIUS: (setter seg på huk og venter med åpne armer) Gunnar! (tar imot ham, løfter ham opp og svinger ham rundt) Så stor du er blitt! BAUGEID: Han er glad for å se deg hjemme igjen. (nikker mot en kvinne som står rank og stolt – og venter på god avstand) Og der borte er det enda en som venter... De to kvinnene hilser høflig og avmålt – uten å nærme seg hverandre. GREGORIUS går bort fra BAUGEID og mot Den andre – bærer Gunnar på skuldrene. NB! Allerede nå begynner sangen (se nedenfor). Sammen går de tre – den lille familien – ut av scenen. BAUGEID blir stående og se etter dem.
Byens borgere: Der elven renner sterk og fri I Bratsbergs ly Du Grenlands dype, grønne vik I Bratsbergs ly Et kor av nonner: (BAUGEID har sluttet seg til dem) Hør vår bønn, et paternoster Alle: blander seg med klokkeklang Mann: Men er dette de vanlige kirkeklokkene? Kvinne: Så vakkert – hele himmelen er rød! En annen kvinne: Se som det lyser! En mann kommer stormende inn på scenen Han som varsler: (andpusten) Brann! Brann! Bratsberg brenner! Fienden er her! Bratsberg brenner! Nå ser vi alle at himmelen er rød og at røyken velter opp. Vantro og skremte rop som gjentar "Bratsberg brenner!" "Gud i himmelen!" "Nei!" etc. osv. Folk virrer omkring som skremte høns. Han som varsler: (løper scenen rundt og roper høyt og tydelig over all forvirring) Hele hovedbygningen står i flammer! Og ilden er påsatt! Fienden er her! Kong Øystein og horden hans! De slakter buskapen! Menneskene også! De dreper hver levende sjel der oppe! Hver levende sjel! Her sparer de ingen! (stanser brått omtrent midt på scenen – står helt stille – folder hendene og ser opp) Gud hjelpe oss alle sammen! Hvis mulig: Blackout Dessuten: Lukten av røk og brann. Musikkovergang. Langsomt trekkes lyset opp igjen. Scenen er tom for folk. Det er slutt på 2. akt. PAUSE |